Lovens hovedfunksjon er å sikre at alle beslutninger om arealdisponering blir tatt i et meget langsiktig perspektiv. Vernebestemmelser (forskrifter) gitt i medhold av naturvernloven vil derfor "gå foran" annet regelverk. Det kan f. eks ikke iverksettes tiltak eller virksomhet i et verneområde uten at det skjer i samsvar med vernebestemmelsene eller at det blir gitt dispensasjon fra vernebestemmelsene.

Naturvernloven gir lovgrunnlaget for opprettelse av verneområder og setter rettslige rammer for flere forskjellige verneformer. Formålet med vernet, grad av urørthet, behovet for restriksjoner, brukerinteresser mv vil være avgjørende for valg av verneform. Ved vernevedtak blir det gitt forskrifter med vernebestemmelser og kart for det enkelte verneområde.

Etter naturvernloven kan det benyttes 5 forskjellige former for områdevern. I tillegg kommer muligheten for artsfredning av planter og dyr:

• Nasjonalpark (§§ 3 - 4)
• Landskapsvernområde (§§ 5 - 7)
• Naturreservat (§§ 8 - 10)
• Biotopvern (§ 9)
• Naturminne (§§ 11 - 12)
• Plante- og dyrelivsfredning (artsfredning §§ 13 - 14)

Les naturvernloven i fulltekst (Lovdata):
http://www.lovdata.no/all/hl-19700619-063.html

Saksgang ved opprettelse av verneområder er regulert gjennom naturvernlovens § 18. Verneområder blir opprettet etter en meget omfattende høring hvor både lokale og sentrale instanser er hørt. Endelig vedtak treffes av Kongen i statsråd. Nærmere bestemmelser om saksgang og krav til saksbehandlingen er fastsatt i Miljøverndepartementets rundskrivT-3/99, "Saksbehandlingsregler etter naturvernloven".

Erstatning ved opprettelse av nasjonalparker og landskapsvernområder skal skje med bakgrunn i Grunnlovens § 105. Erstatning ved opprettelse av naturreservater, biotopvernområder og naturminner fastsettes i samsvar med reglene i lov av 6. april 1984 om vederlag ved oreigning av fast eigedom.

• Verneforskrifter med hjemmel i naturvernloven