________________________________________________________________
Kulturarven - vår kollektive hukommelse
Omgivelsene våre inneholder spor fra menneskers liv og virksomhet, både fra nær og fjern fortid. De eldste kan være boplasspor fra de første mennesker som livberget seg i det som i dag er Norge, de yngste kan være et veianlegg som ble ferdig i går. Mennesker har gjennom dyrking og husdyrhold bidratt til økt artsmangfold innen plante- og dyreliv. De fleste landskap bærer preg av at mennesker har brukt dem og påvirket dem gjennom tidene. Selv om konkrete spor mangler, kan hendelser i og særtrekk ved landskapet være opphav til stedsnavn, sagn, fortellinger og tradisjoner.
Landskapet består av både natur og kultur. Av den grunn er forvaltningen av vår kulturarv og vår naturarv viktig å se i sammenheng. De utgjør deler av en ressursforvaltning vi foretar på vegne av framtida. Samtidig bidrar kultur- og naturarven med ulik innfallsvinkel til forståelse av det som har skjedd og perspektiver på det som kan komme. Kulturminne- og naturforvaltningen er begge deler i en helhetlig miljøforvaltning, og med et felles ansvar for miljøverdiene i landskapet.
Bare et fåtall kulturminner og kulturmiljøer har et formelt vern, og hovedtyngden av kulturarven forvaltes lokalt. Svært mange kulturminner blir tatt vare på gjennom daglig bruk, vedlikehold og skjøtsel i lokalsamfunnet. Hovedtyngden av arealplanleggingen og den daglige forvaltningen av våre nære omgivelser foregår i kommunene.
|
Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til.
Kulturmiljø og landskap utvider det romlige perspektivet på kulturminnene. Kulturmiljø gir sammenhengen eller helheten som enkeltobjektene inngår i, mens landskap gir sammenhengen mellom naturmiljø og kulturmiljø. |
Kulturminner og kulturmiljøer er kilder til kunnskap
De eldste sporene etter mennesker i Norge er over 12 000 år gamle. Jo eldre sporene er, desto mer utfordrende kan det være å tolke dem, ikke minst fordi vi i dag bare finner noen få typer gjenstander av alt det som mennesket da omgav seg med i sitt daglige liv og virke. Arkeologiske kulturminner, ofte kalt fornminner, er de eneste kildene vi har som utgangspunkt for å kunne forstå menneskenes liv og samfunnsforhold i førhistorisk tid.
Halfdanshaugen, en majestetisk gravhaug fra jernalderen i Hole i Buskerud
Foto: Arve Kjersheim, NIKU
Fysiske sporene- kilde til kunnskap. De skriftlige kildene bedrer vår mulighet til å tolke og forstå fortida. Likevel er de fysiske sporene i landskapet fremdeles en av hovedkildene til kunnskap om den historiske utviklingen. Kulturminner og kulturmiljøer forteller hvordan mennesket har utnyttet naturens ressurser ved bruk av datidens teknologi.
Kunnskapen kan hentes både fra kulturminnene og kulturmiljøene selv og fra personer som fortsatt har tradisjonell kunnskap om for eksempel driftsmåter, materialbruk og håndverksteknikker. Denne kunnskapen kan være nyttig i arbeid med å fremme en mer miljøvennlig utvikling, fordi den ofte innebærer en ressursbruk som vi i våre dager vil kalle bærekraftig.
Kunnskap er ikke et statisk fenomen – kunnskap endrer seg og øker ved at nye spørsmål stilles og nye innfallsvinkler brukes. Nye generasjoner vil alltid møte fortida med bakgrunn i sin nåtid.
Kulturminner og kulturmiljøer er grunnlag for opplevelse
Kulturminner og kulturmiljøer er med på å gjøre våre opplevelser rikere og mer mangfoldig, enten vi ferdes i naturen eller går gatelangs. Noen kulturminner synes vi er vakre, andre ikke. De kan gi uttrykk for sammenheng og stabilitet eller forfall og forgjengelighet. Noen gir ”nøkler” til å forstå stedet, andre fremstår som uforklarlige. De kan appellere til vår fantasi og estetiske sans og de kan bidra til trivsel. Opplevelsen av kulturminner er subjektiv og varierer bl.a. med forståelse og kunnskap. Jo mer vi vet, desto lettere er det å lese historien i landskapet. Dermed kan de skape en opplevelse av gjenkjennelse og tilhørighet, men også undring, nysgjerrighet og avstandsfølelse. De kan vise at dagens kulturelle mangfold eksisterer også i forhold til tidligere livsformer i vårt eget landskap.
Samisk offersted like ved Polarsirkelen. Stødi på Saltfjellet i Nordland.
Foto: Ingegerd Holand
Opplevelse av kulturminner og kulturmiljøer gir kvalitative verdier. Slike verdier lar seg ikke så lett verdsette i kroner og øre. I en utvidet sammenheng har opplevelsen av kulturminner og kulturmiljøer verdi ved at de gir positive effekter for helse og miljø.
Sammenhenger i miljøet er vesentlig for opplevelsen. Fjerner vi kulturminner, endrer omgivelsene karakter. Når en gravhaug forsvinner, mister vi opplevelsen av "forfedrenes tilstedeværelse" og tapper omgivelsene for dets mangfold. Samtidig vil større inngrep som bolig- eller veibygging, helt kunne endre landskapet med de særdrag som kan forklare hvorfor man bosatte seg akkurat ved den gode jordbruksjorda eller valgte å gravlegge sine døde på akkurat den høyden som hadde utsikt over bygda eller leia.
Kulturminner og kulturmiljøer har verdi som bruksressurser
Kulturminner og kulturmiljøer og kunnskap knyttet til disse representerer økonomiske ressurser. Det ligger store verdier for samfunnet i å benytte det som allerede er i bruk framfor å bygge nytt. Veier, anlegg og bygninger utgjør ca 70 % av landets realformue. Bygninger alene utgjør ca 40 %. Hvordan vi forvalter disse ressursene, er avgjørende for vårt samfunns belastning på miljøet. Når vi bevarer og bruker bygningsmiljøer og anlegg, bidrar dette til en ressursforvaltning som gir mindre avfall, energiforbruk og forurensning. I et langsiktig perspektiv vil det derfor være lønnsomt å bevare mer av den eksisterende bebyggelsen framfor å rive og bygge nytt.
Kulturminner og kulturmiljøer har også brukskvaliteter i kraft av kulturhistorien de forteller og opplevelsene de representerer. De historiske sporene kan eksempelvis være viktige for friluftsaktiviteter og turisme. De kan øke kvaliteten i bo- og næringsområder og på den måten stimulere til ny aktivitet og næringsutvikling.
Kommunens rolle
Ansvaret for forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer deles av alle. Kommunene har klare formelle roller. De er hovedaktører i forvaltningen av kulturminner og kulturmiljøer gjennom arbeidet med plan- og bygningsloven. I tillegg har kommunene myndighet etter flere særlover som berører kulturminner, blant annet som lokal landbruksmyndighet og som økonomisk ansvarlig for vedlikehold av kirker og kirkegårder. Kommunene forvalter også ulike tilskuddsordninger i forbindelse med statlige, regionale og kommunale satsingsområder. I forhold til lokale museer og lokalhistoriske arkiv har kommunene en sentral rolle gjennom eierskap og/eller som finansiell bidragsyter.
Som medspiller i den lokale og regionale utviklingen kan kommunene bidra til å aktivisere de verdiene kulturminnene representerer, sammen med næringsinteresser, private eiere, andre sektorer, organisasjoner og allmennhet. Det som på statlig og regionalt nivå er delt i sektorer, samles i stor grad i kommunene. Derfor er det viktig å se kulturminneforvaltning som en virksomhet på tvers av etatene i kommunen. Kommunene har, som resten av kulturminneforvaltningen, ansvar for å bidra til at man når politiske mål som er satt på nasjonalt nivå.
Ny bebyggelse tilpasset det gamle bryggemiljøet. Bryggen i Bergen.
Foto: Riksantikvaren.
Verktøy og oppgaver
Det finnes flere kilder til opplysninger om kulturminner og kulturmiljøer i Norge. Vi nevner noen som er landsomfattende:
• Kulturminnedatabasen Askeladden er den sentrale databasen med opplysninger over fredete kulturminner i Norge. Askeladden er et nyutviklet og omfattende fagsystem og forvaltningsverktøy. Den er pr i dag ikke tilgjengelig for et allment publikum, men for aktører innenfor den offentlige kulturminneforvaltningen og for statlige sektormyndigheter.
• SEFRAK-registeret (bygninger fra før 1900, i deler av landet før 1940). Kommunene har tilgang til disse opplysningene gjennom grunneiendomsregisteret GAB.
• Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap omfatter prioriterte jordbrukslandskap med biologiske og kulturhistoriske verdier, og er den eneste landsomfattende kartleggingen på kulturmiljø- og landskapsnivå.
I forbindelse med regionvise verne- eller forvaltningsplaner har den regionale kulturminneforvaltningen kartlagt kulturminner og/eller kulturmiljøer i noen fylker.
Kulturminneregistrene dekker langt fra alle verdifulle og interessante kulturminner som finnes. Eksempelvis er få kulturminner fra nyere tid, som ikke er bygninger, i registrene og bare en av tjue arkeologiske kulturminner finnes der. Supplerende lokale registreringer vil alltid være vesentlige hvis kommunen ønsker å kartlegge kulturminner og kulturmiljøer som grunnlag for arealplanlegging og tilskuddsforvaltning. Kartlegging gjort i forbindelse med miljøplaner på gårdsbruk kan være et hjelpemiddel.
Både kulturminneloven og plan- og bygningsloven har bestemmelser om samarbeidsplikt. Få kommuner har kulturminnefaglig kompetanse. I stor grad må kommunen innhente faglig bistand fra kulturminneforvaltningen i fylkeskommunene og Sametinget, både for rådgivning til egen virksomhet og når publikum trenger råd og veiledning. Kommunene bør ha nær dialog med fylkeskommunene og Sametinget om viktige arbeidsfelt som berører kulturminner.
Oppgavene som kommunene har etter plan- og bygningsloven, gjør at de behandler og treffer vedtak i mange enkeltsaker som kan berøre fredete kulturminner. De har plikt til å melde fra til regional kulturminneforvaltning (fylkeskommunene og Sametinget) i slike saker. Kommunene er som plan- og bygningsmyndighet, også høringsinstans i spørsmål om fredningstiltak etter kulturminneloven.
Mange arealplanforslag utarbeides av private. Overfor disse har kommunene viktige veilednings- og informasjonsoppgaver for å få til gode løsninger. Dette gjelder også overfor (grunn)eiere og utbyggere som har spørsmål om bruk eller utvikling av eiendom. Disse informasjons- og veiledningsoppgavene stiller krav til tilgjengelig og god kulturminnekompetanse i forvaltningen.
Tilskuddsforvaltning er et område hvor dialogen med kulturminneforvaltningen i fylkeskommunene og Sametinget kan gi viktige innspill, både når det gjelder utvelgelse av kulturminner og kvalitetssikring av tiltak. Dette kan gjelde ulike kommunale tilskuddsordninger eller eksempelvis tilskudd til spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) og tiltaksplanene knyttet til disse.
Slåttekar kvesser ljåen. En mangfoldig kulturarv er knyttet til de gamle slåttengene. Lyngdal i Flesberg, Buskerud.
Foto: Oskar Puschmann
For å sikre kulturminnene er det nødvendig å nytte lokal kunnskap i samarbeid med eierne, lokalmiljøet, museene og frivillige organisasjoner. Den realkompetansen og kunnskapen om kulturminnene menneskene i lokalmiljøet besitter, har stor betydning for forvaltningen. En viktig lokal oppgave er å sørge for at denne kunnskapen, inkludert tradisjonsbåren kunnskap om lokal byggeskikk og materialbruk, aktiviseres når konkrete tiltak skal planlegges og gjennomføres. Noe av det aller viktigste er tilgang på håndverkere som besitter denne kunnskapen.
- Les mer om kulturminneforvaltningen her (ekstern lenke)
- Les mer om DNs naturbase her (ekstern lenke)
Istandsetting, skjøtsel og vedlikehold.
Kulturminner kan grovt sett deles inn i tre grupper med helt ulike behov når det gjelder vedlikehold og skjøtsel:
• De kulturminner som må brukes og vedlikeholdes jevnlig for å bli bevart
• De kulturminner som bør spares for alle typer inngrep, for eksempel de fleste automatisk freda kulturminnene, som i stor grad befinner seg under markoverflaten
• Tradisjon og kunnskap som holdes vedlike gjennom muntlig overlevering og praktisk bruk
Ansvar for istandsetting, skjøtsel og vedlikehold av kulturminner som er fredet etter kulturminneloven har fylkeskommunen/Sametinget. Ofte går flere sammen (kommune, eier, organisasjoner, skoler osv.) for å utføre det praktiske arbeidet og bidra til finansieringen. All skjøtsel skal skje på det enkelte kulturminnets eller kulturmiljøets premisser.
For de fleste kulturminnene vil jevnlig vedlikehold være det beste. I forbindelse med godkjenning av et tiltak eller i forbindelse med en søknad om tilskudd stilles det ofte krav om plan for istandsetting eller skjøtsel/vedlikehold. Planer for skjøtsel og vedlikehold må være langsiktig forpliktende for samarbeidspartnerne. Videre må ansvaret for den økonomiske oppfølgingen være avklart.
Ved istandsetting, skjøtsel og vedlikehold av kulturminner og kulturmiljøer fra nyere tid gjelder noen grunnleggende kulturminnefaglige prinsipper. Dette er blant annet:
• Bevare mest mulig av kulturminnets opprinnelige elementer eller kulturmiljøets egenart og helhet
• Foreta så få forandringer som mulig – reparasjoner fremfor hel utskifting
• Bruke tradisjonelle, stedegne materialer, håndverksteknikker og farger
• Endringene skal være mest mulig reversible
• Bruke dokumentasjon (som gamle bilder) for tidligere tilstand, og dokumenter de nye endringene
Der vurderingene tilsier at det ikke lar seg gjøre å bevare kulturminner på stedet, kan flytting/riving vurderes. For å kunne forsvare at viktige kulturminner blir flyttet eller fjernet, bør det stilles krav om dokumentasjon før tiltaket blir gjennomført.
- Les mer om istandsetting, skjøtsel og vedlikehold av kulturminner og kulturmiljøer i Riksantikvarens informasjonsblader her (ekstern lenke)
Istandsetting av bygning på Skjærvær, Vega i Nordland.
Foto: Birger Lindstad, NIKU
Utfordringer
Vi lever i en tid med store endringer. Vår livsform krever stadig mer plass i form av boliger, næringsbygg og fritidsbebyggelse, og store anlegg knyttet til veier, annen infrastruktur og energiproduksjon. Endringene i våre fysiske omgivelser skjer ofte på bekostning av sporene fra tidligere tider. Fraflytting fra distriktene fører sammen med by- og tettstedsvekst til endringer i ressurs- og arealutnyttelsen og dermed også i landskapet. Mange kulturminner og kulturmiljøer i utkantstrøk forfaller eller gror igjen, mens kulturminner og kulturmiljøer i sentrale strøk blir utsatt for utbyggingspress.
Samtidig skaper overgangen fra industrisamfunn til informasjonssamfunn nye kulturminner og kulturmiljøer som det er viktig å ta vare på. Bedret kommunikasjon og flytting gir nye impulser og kulturelt mangfold, men kan også føre til at stedlig egenart blir gradvis utvisket. Utfordringen ligger i å styrke bevisstheten om kulturminnenes betydning for livskvalitet og trivsel, både i lokalt og globalt perspektiv.
Kulturarven er en vesentlig ressurs i samfunnsutviklingen med verdiskapingspotensial for både sosiale, kulturelle og økonomiske verdier. Kunnskap om kulturhistorie og kulturarv er sentral for forståelsen av steders og områders kvaliteter og muligheter, og er et viktig element i lokal næringsutvikling. Et steds egenart og særpreg er konkurransefortrinn som kan brukes i utvikling av økonomi og samfunn. Det handler om å forstå og formidle kulturarven inn i plan- og utviklingsarbeidet: fra overordnete planer med sine mål og visjoner, ned til det enkelte tiltak.
Et grunnleggende prinsipp i miljøforvaltningen er at alle samfunnssektorer har et selvstendig ansvar for miljøet, herunder kulturmiljøet. En vesentlig utfordring da, er at sektorene erkjenner og tar dette ansvaret. De skal med henvisning til dette ansvaret, ta vare på kulturminner fra egen virksomhet, men også i sitt daglige virke ta hensyn til øvrige kulturminner, kulturmiljøer og landskap. Landskapet med kulturminnene er en kilde til verdiskaping og næringsutvikling, men må da brukes på en måte som ikke medfører at kvalitetene forringes.
Nasjonale mål
Kulturminneforvaltningens strategiske mål trekker opp to perspektiver, som favner både bredden og det spesielt verdifulle i kulturarven:
|
|
Mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer skal forvaltes og ivaretas som bruksressurser, og som grunnlag for opplevelse og videreutvikling av fysiske omgivelser. Et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer skal tas vare på i et langsiktig perspektiv som kunnskapsressurser og som grunnlag for opplevelse. |
Nasjonale resultatmål for vern av kulturminner og kulturmiljøer er i korte trekk å:
• minske tapet av kulturminner og kulturmiljøer generelt
• fjerne etterslepet når det gjelder behov for istandsetting og vedlikehold av det
representative utvalget av kulturminner og kulturmiljøer
• sikre en bedre representativitet i utvalget av varig vernete kulturminner og
kulturmiljøer
- Les mer om miljømål for kulturminner her (ekstern lenke)
Tekstilfabrikk ved Tysse-elvis utløp i Samnangerfjorden,
Samnanger i Hordaland. Foto: Ragnhild Hoel.
Internasjonal lovgivning
Med en økt bevissthet om miljøproblemenes globale karakter har det fulgt et økende samarbeid landene i mellom. Dette gjelder også på kulturminneområdet. Internasjonal lovgivning, konvensjoner og chartere legger rammer for bevaring av kulturminner og kulturmiljøer.
Vi har forpliktet oss til å følge opp dette gjennom lovgivning og andre virkemidler.
- Les mer om internasjonalt samarbeid og internasjonale konvensjoner for kulturminnevern her (ekstern lenke)
Juridiske virkemidler
Plan- og bygningsloven og kulturminneloven står i en særstilling i forvaltningen av kulturminner og -miljøer. I tillegg har lovgivningen innenfor de sektorer som har viktige tilknytningspunkter til kulturminneinteressene betydning. Lover og forskrifter som omhandler fast eiendom, regler om kjøp og salg, samt eiers plikter og rettigheter, er også aktuelle. Formelle drifts- og vedlikeholdsavtaler klargjør i mange tilfeller de enkelte parters forpliktelser.
Verne- og forvaltningsplaner
Det finnes følgende typer verne- og forvaltningsplaner:
• kommunale verneplaner/temaplaner for kulturminner og kulturmiljøer
• fylkesvise verne- og forvaltningsplaner (omhandler alle kulturminner og
kulturmiljøer i et fylke)
• sektorvise verneplaner (gjennomføres av sektorene)
• tematiske landsverneplaner (supplerer andre verneplaner)
Verne- og forvaltningsplaner utarbeides av kommuner, fylkeskommuner eller sektorer, som for eksempel forsvaret eller vegvesenet. Planene skal være bindende eller retningsgivende for hvordan kulturminner og kulturmiljøer skal håndteres. Verne- og forvaltningsplaner kan føre frem til ulike former for vernevedtak, og et bredt spekter av virkemidler er aktuelle; fredning, regulering til bevaring, administrative retningslinjer og økonomiske virkemidler. Det er viktig at virkemiddelbruken klargjøres i planene.
Plan og bygningsloven
Med hjemmel i plan- og bygningsloven gjør kommunene vedtak om bruk og vern av ressurser. Lovens intensjon er å legge til rette for arealbruk og bebyggelse til beste for den enkelte og for samfunnet. I dette ligger også en forpliktelse til å integrere kulturminneverdier i plan- og byggesaksbehandlingen.
Kommunene har også ansvaret for å se til at bygge- og anleggstiltak er estetisk tilfredsstillende både i seg selv og i forhold til omgivelsene.
Konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven gir gode muligheter for å belyse kulturmiljøverdier og konsekvenser av store utbyggingstiltak. Loven følger prinsippet om at tiltakshaver dekker utgiftene til utarbeidelse av konsekvensutredninger. Det samme gjelder der registreringer etter kulturminneloven gjennomføres i forbindelse med reguleringsplan.
Det er viktig at plan- og bygningsloven videreutvikles som kommunenes viktigste virkemiddel for å legge til rette for bruk og vern av kulturminner og kulturmiljøer. Det vil sikre en mer effektiv og forutsigbar forvaltning for alle aktører (der kulturminneinteresser berøres), og gi kommunene økt handlingsrom. Dette vil også kunne føre til at arbeidet med kulturminner i større grad framstår som en offensiv oppgave for kommunene, og som grunnlag for bosetting, verdiskaping, næringsutvikling og sysselsetting.
Finner regional kulturminneforvaltning at regionale eller nasjonale kulturminneinteresser ikke blir tilstrekkelig ivaretatt gjennom planen - , er det aktuelt å reise innsigelse. Det er lite ønskelig at interessemotsetninger blir satt på spissen på denne måten. En god dialog tidlig i planprosessen bør gjøre det mulig å finne frem til løsninger som ivaretar både kulturminne- og kulturmiljøinteresser og utbyggingsformål.
Det arbeides med forslag til endringer i plan- og bygningsloven.
Kommune(del)plan/temaplan for kulturminner og kulturmiljøer.
Kommunen kan utarbeide arealplaner for kulturminner og kulturmiljøer. Planene bør knyttes opp mot arbeidet med kommuneplanen og utgjøre en del av premissene for den overordnete arealdisponeringen som skjer gjennom kommuneplanens bindende arealdel. Dersom kommunen gjennom arealdelen vil sikre kulturminner og kulturmiljøer, må områdene vises som båndlagte områder i kommuneplanens arealdel. Kulturminner og kulturmiljøer som ikke er fredet, må da i neste omgang sikres gjennom regulering til bevaring innen fire år, evt. med to års forlengelse.
I arbeidet med kommuneplanen bør kommunen kartlegge hvilke landskap, historiske strukturer og bygningsmiljøer som skal tas vare på. Kunnskap og bevissthet om stedets viktigste landskapstrekk og kulturspor bør ligge til grunn for arbeidet med kommuneplanens arealdel. I denne prosessen er det viktig at ikke minst de som bor eller har tilknytning til kommunen, inviteres til å delta i debatter om hvilke kulturminner og kulturmiljøer kommunen bør ta særskilt hensyn til når valg av for eksempel utbyggings-/fortettingsområder og kommunikasjonslinjer skal tas. Her bør kommunen utvikle gode redskaper som kan gjøre slik medvirkning attraktiv for innbyggerne. Riksantikvaren har i perioden 2002-2005 prosjekter i flere kommuner som viser hvordan dette kan gjøres på en god måte.
Reguleringsplaner
Kommunen kan følge opp kommune(del)planen med sikring av kulturminner og -miljøer gjennom regulering til spesialområde bevaring. Regulering til spesialområde bevaring vil i mange tilfeller være et godt virkemiddel for å ivareta kulturminneinteressene. Det er viktig at området som avsettes, er stort nok til at intensjonen med bevaringen kan oppfylles. Når et område er regulert til spesialområde, bør formålet med reguleringen være klart formulert, og dette bør gjenspeiles i gode og entydige reguleringsbestemmelser. I visse situasjoner kan det være fornuftig at et spesialområde reguleres i kombinasjon med annet formål. Dette kan være med på å sikre en bruk av et kulturminne eller et kulturmiljø som bidrag til bevaring.
Forholdet til automatisk fredete kulturminner skal avklares gjennom behandlingen av planen. I plansaker der tiltak kommer i konflikt med automatisk fredete kulturminner, skal det i planprosessen vurderes om det kan gis dispensasjon fra fredningen for slike kulturminner eller ikke. (Dette gjelder ikke for automatisk fredete bygninger fra perioden 1537-1650). Hvis det ikke er aktuelt med dispensasjon, skal kulturminnet reguleres til spesialområde bevaring.
Fra 1800-tallets industri til miljøpark - Akerselva i Oslo. Foto: Riksantikvaren
Kulturminneloven
Kulturminneloven (link under) - skal sikre varig vern av et representativt utvalg kulturminner og kulturmiljøer. Noen kulturminner har et automatisk vern gjennom loven (§§ 4 og 14). Dette gjelder:
• Alle kulturminner som er eldre enn år 1537
• Stående byggverk som vi vet er fra før år 1650
• Samiske kulturminner som er eldre enn 100 år
• Skip og skipsfunn som er eldre enn 100 år og ligger under vann
Loven åpner for at det kan gis dispensasjon fra den automatiske fredningen (§ 8). Dersom kulturminneforvaltningen (her fylkeskommunen, Sametinget og Riksantikvaren) ut fra en faglig og samfunnsmessig vurdering mener at det kan gis dispensasjon, vil det bli satt vilkår om undersøkelser/utgravninger. Som hovedregel skal tiltakshaver dekke kostnadene som er forbundet med registreringer og utgravninger, men staten kan gi tilskudd.
Kulturminner og områder kan fredes etter kulturminneloven ved enkeltvedtak (§§ 15 og 19). Interiører kan bare sikres gjennom fredning etter kulturminneloven. Riksantikvaren er vedtaksmyndighet. Kommunestyret er høringsinstans i alle fredningssaker.
Fredning har ikke til hensikt å hindre bruk av kulturminnene. Det kan gis dispensasjon fra fredningsbestemmelsene for tiltak som ikke reduserer verneverdien vesentlig.
For å opprettholde intensjonen med fredningen må objektet/området følges opp med jevnlig vedlikehold og skjøtsel. Riksantikvaren, fylkeskommunene og Sametinget kan gi tilskudd til vedlikehold. Faktorer som vurderes, er kulturminnets verdi og eierens økonomiske evne.
Et kulturmiljø kan fredes ved Kongelig resolusjon for å bevare områdets kulturhistoriske verdi (§ 20). Kulturminneloven gir dessuten (gjennom egen forskrift) adgang til å frede byggverk og anlegg i statens eie (§ 22a).
Selv om et tiltak i forbindelse med et fredet kulturminne eller kulturmiljø er behandlet etter kulturminneloven, må det også behandles etter plan- og bygningsloven på vanlig måte. Fredete kulturminner bør reguleres til spesialområde bevaring etter plan- og bygningsloven. Plan- og bygningsloven kan være et alternativt virkemiddel til fredning.
Kommunene har en særskilt varslingsplikt (§ 25) - til fylkeskommunen når de mottar søknad om riving eller vesentlig endring av byggverk og anlegg som er oppført før år 1850.
Dersom det oppstår en akutt situasjon som innebærer fare for at viktige kulturminner blir ødelagt eller får redusert sin verdi som kulturminne, kan vedtak om midlertidig fredning være aktuelt (§ 22 nr. 4). Hensikten med midlertidig fredning er at kulturminneforvaltningen i fylkeskommunen eller Sametinget skal få tid til å vurdere om kulturminnet skal fredes permanent.
Fredning skal i større grad enn tidligere fokusere på helhetlige sammenhenger og svakt representerte typer, som for eksempel kulturmiljøer, ulike minoriteters kulturminner, etterreformatoriske arkeologiske kulturminner, bygninger og anlegg oppført etter år 1850, samt temaområder som kyst, by, kommunikasjon, skogbruk og utmark.
Naturvernloven
Kulturminner, kulturmiljø og landskap kan også sikres i medhold av naturvernloven. Kulturminner kan inngå som en del av verneformålet ved opprettelse av nasjonalparker og landskapsvernområder.
- Gå til naturvernloven. (ekstern lenke)
- Les om Vern av natur her.
- Les mer om lover og forskrifter for kulturminneforvaltning her (ekstern lenke)
Jordbrukslandskap i Sigdal i Buskerud.
Foto: Oskar Puschmann
Økonomiske virkemidler
Økonomiske virkemidler skal stimulere til bevaring og vedlikehold av kulturminner og kulturmiljøer. Kommunen har en viktig rolle overfor eiere av ulike typer kulturminner når det gjelder veiledning og motivering for å nytte de ulike ordningene. De fleste nasjonale tilskuddsordningene på miljøområdet finnes omtalt i et årlig rundskriv utgitt av Miljøverndepartementet. Rundskrivet omhandler de statlige tilskuddsordningene for kommuner, organisasjoner og private virksomheter, og gir nærmere omtale av hvilke retningsliner, søknadsfrister, kriterier o.a. som gjelder for den enkelte tilskuddsordning.
I tillegg til den kommunale, fylkeskommunale og nasjonale kulturminneforvaltningens ressurser finnes også andre ordninger. Husbanken gir lån på antikvarisk grunnlag. Landbruksmyndighetene har viktige økonomiske virkemidler gjennom nasjonalt og regionale miljøprogram. Kommunene forvalter selv en av de viktigste ordningene gjennom SMIL og Husbanken (link under). Videre har eksempelvis Norsk kulturarv (link under) noen midler til satsinger som for eksempel Ta et tak! (link under) og det nylig opprettede Kulturminnefondet deler ut tilskudd årlig. De offentlige tilskuddene er av begrenset omfang og er ikke ment å dekke alle utgifter. De ulike økonomiske virkemidlene må samordnes og utnyttes slik at det blir best mulig og mest mulig kulturminnevern for hver krone, og man må også påregne en viss egenandel i form av eget arbeid eller egne midler. Det er viktig at forvaltningen av de ordningene som finnes er forutsigbar, slik at planlegging og gjennomføring av tiltak over tid er mulig.
- Gå til Tilskotsordninger Rundskriv T1/04 Ordningane omfattar områda naturforvaltning, kulturminnevern, forureining, by- og tettstadsutviklingutvikling og universell utforming
- Les mer om SMIL her (ekstern lenke)
- Les mer om Norsk Kulturarv her (ekstern lenke)
- Les mer om Husbankens låneordning i for utbedring av bolig her (ekstern lenke)
- Les mer om Kulturminnefondet her (ekstern lenke)
- Les mer om Ta et tak! (ekstern lenke)
Tilbake til hovedside Naturforvaltning i kommunene.
English
Utskrift
