________________________________________________________________________
Beskrivelse av temaet
Store verdier
Det produktive skogarealet utgjør 22 prosent av Norges areal. Dette arealet innehar biologiske, kulturelle og sosiale verdier som er flere tusen år gamle og som vi har ansvar for å videreføre til framtidige generasjoner. Samtidig representerer dagens næringsmessige bruk av skogen en årlig verdiskaping på flere milliarder kroner.
Biologisk mangfold
En stor del av det biologiske mangfoldet finnes i skogen. Beregninger viser at av de omlag 33.000 artene i Norge, er ca halvparten av disse knyttet til ulike skogtyper. Av de over 3000 artene på den norske rødlista lever ca. 1400 arter i skog (ca. 46%). Skogbruk er av fagfolk vurdert som den påvirkningsfaktoren som har negativ effekt på flest av de skoglevende rødlisteartene Kun en svært liten del av skogarealet i Norge er lite påvirka av tidligere skogsdrift. Store skogarealer har likevel en relativt kort påvirkningshistorie (noen få hundre år) sett i forhold til skogens økologiske historie etter siste istid (flere tusen år) eller i forhold til skogsartenes evolusjonsmessige historie (flere millioner år).
Kulturminner
Skogarealene er et arkiv med dokumentasjon av tidligere tiders bruk av skogen. De fleste skogarealer har både synlige og usynlige kulturminner som viser at skogen har vært utnyttet i svært mange sammenhenger i flere tusen år. Mange av disse kulturminnene er automatisk fredet, men er vanskelige å oppdage dersom det ikke letes spesielt etter dem.
Friluftsliv
Alle skogarealer i Norge brukes til friluftsliv i større eller mindre grad. 80 prosent av befolkningen driver friluftsliv i skog. Jo mer tettstedsnære områdene er, jo mer intensivt blir de brukt. Hovedmotivasjonen for denne aktiviteten er naturopplevelser og følelsen av stillhet, fred og ro. Kommunene har i denne sammenheng et særlig ansvar for å se til at skogsdriften tilpasses friluftslivets behov i de tettstedsnære områdene.
Store urørte områder
Stortinget har vedtatt at ivaretakelse av større områder uten tekniske inngrep er et viktig mål både for nasjonal og lokal arealforvaltning. Å ivareta store urørte naturområder er et mål av flere grunner. For det første oppfattes det å ha naturområder uten inngrep som en verdi i seg selv. Dette er en viktig del av Norges naturarv. Søken etter det upåvirkede og opprinnelige er sterk hos store deler av befolkningen, og vil sannsynligvis bli mer og mer verdsatt av framtidige generasjoner. Videre er inngrepsfrie områder av stor betydning for biologisk mangfold. Eksempelvis fører veibygging til at begrensede arealer beslaglegges isolert sett, mens sekundæreffektene i form av økt forstyrrelse, hogst av gammelskog og utbygging av hytteområder kan påvirke biologisk mangfold på betydelige arealer.
Raske endringer
Bruken av skogen som ressurs har påvirket skogarealene og mangfoldet i mange hundre år. Likevel er muligheten til å manipulere med økosystemene slik at biologisk mangfold, kulturminner og friluftslivsverdier går tapt, aldri vært så stor som i dag. På grunn av den tekniske utviklingen de siste 50 årene, er samfunnet nå i stand til å utnytte skogressursene på skogarealene mer intensivt enn noen gang. Dagens skogpolitikk vektlegger økt verdiskapning fra skogbaserte næringer og at skogsektoren skal bidra til å løse viktige miljøoppgaver ( St. meld. nr. 17 1998-99- Verdiskapning og miljø – muligheter i skogsektoren). Selv om næringsmessig bruk av skogen er et nasjonalt mål, er det viktig å være klar over at aktivitetene i dagens skogbruk kan ha negative miljøvirkninger i større eller mindre grad.
Behov for samordning av ulike hensyn
Skogbrukssektoren har i mange år forvaltet skogressursene på en svært selvstendig måte. Alt tyder på at framtida vil kreve bedre samhandling med andre samfunnssektorer og mer bruk av annen kompetanse. Utarbeiding av Levende Skogs standarder for et bærekraftig skogbruk og sertifisering er tiltak i den retning. Samhandling er en utfordring som vil bli mer direkte og synlig på kommunenivå enn noe annet sted. Økt krav om mål- og resultatstyring, kvalitetssikring, markedskrav til næringen, miljødokumentasjon og integrering i kommunens totale areal- og ressursforvaltning vil medføre at den lokale skogforvaltningen blir mer styrende og involverende enn iverksettende. For å kunne bidra til en balansert forvaltning av kommunens skog- og naturressurser er det viktig at kommunen har god oversikt over det virkemiddelapparatet som er tilgjengelig og hvordan ulike virkemidler utfyller hverandre.
Kommunenes rolle
Kommunen er både landbruksmyndighet og miljøvernmyndighet, og skal derfor ivareta nasjonale og lokale mål innenfor både landbrukspolitikken og miljøvernpolitikken. Kommunens rolle blir derfor å omsette og videreformidle nasjonal og lokal politikk og å se til at de intensjonene som er lagt til grunn for politikken blir ivaretatt. Mer konkret består dette i å bruke de tilgjengelige virkemidlene slik at miljøverdier ivaretas samtidig som et bærekraftig skogbruk muliggjøres. Videre har kommunen ansvaret for å se til at resultatet av virkemiddelbruken er i tråd med intensjonene i vedtatt politikk (resultatkontroll og kvalitetssikring). I enkelte kommuner forvaltes skog i kommunens eie på en måte som prioriterer naturmiljø, friluftsliv og allmennhetens interesser framfor virkesproduksjon der disse verdiene kommer i konflikt med hverandre.
Utfordringer i kommunene
- Ha et bevisst forhold til målkonfliktene mellom ivaretakelse av miljøverdier og rasjonelt skogbruk
- Vurdere og avveie virkemiddelbruken med tanke på å ivareta natur- og miljøverdier ved skogsdrift
- Utarbeide oversikt over natur- og miljøverdiene på skogarealet i kommunen
Oversiktsplanlegging i skogbruket
I landbruksplan integreres også oversiktsplanlegging for skogbruket. Planen innebærer en arealklassifisering. Ivaretakelse av og utvikling av miljøverdier inngår i plankonseptet. Forekomst av inngrepsfrie naturområder må tillegges vekt når det gjelder skogbrukets veibygging, både ved oversiktsplanlegging og ved behandling av enkeltsaker.
Skogbruksplaner
Skogbruksplanleggingen tilrettelegger for og utarbeider planer på enkelteiendommer. Registrering av miljøverdier er en integrert del av dette.
Beslutningsunderlag
Tilrettelagt miljøinformasjon er viktig for å kunne gjøre gode og veloverveide beslutninger i kommunen. Prosjektet ”kartlegging av biologisk mangfold i kommunene”, som har blitt utført i de seneste år, gir her oppdatert kunnskap til bruk i bl.a. skogforvaltningen. Både grunneier, kommunen og fylkesmannen har et ansvar i å frambringe denne informasjonen og gjøre den tilgjengelig for kommunale beslutninger og for allmennheten. Viktig informasjon fra fylkesmannen ligger i naturbasen og databasen over inngrepsfrie områder.
Resultatkontroll og overvåking.
Resultatkontrollen i skogbruket er landsdekkende og omfatter både registrering av skogens miljøtilstand og kontroll av aktiviteten det enkelte år. Kommunen skal gjennomføre en stikkprøvebasert resultatkontroll av foryngelsesflater, skogsveger og drift i bratt terreng. Fylkesmannen gjennomfører tilsvarende kontroll av skogbruksplanleggingen. Denne kontrollen er ment å gi en tilbakemelding til fylkesmannen og Landbruksdepartementet om i hvilken grad intensjonene i forskriftene nås. Resultatkontrollen er en registrering av hvilke valg som er gjort både i forhold til miljøfaglige og skogfaglige avveininger. Miljøfaglig kompetanse i kommunen bør involveres i dette arbeidet.
For å følge utviklingen av skogens helsetilstand med hensyn til skader forårsaket av langtransportert luftforurensing er det etablert faste overvåkingsflater. Dels er dette prøveflater som overvåkes av NIJOS, dels faste prøveflater i kommunene som årlig overvåkes av skogoppsynet.
Overordna mål
Miljøvernpolitikken bygger på at alle samfunnssektorer og aktører har et selvstendig ansvar for å legge miljøhensyn til grunn for sin virksomhet. Prinsippet om sektoransvar i miljøvernpolitikken ble utviklet og slått fast som norsk politikk blant annet i St.meld. nr. 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling.
Juridiske virkemidler
Skogbruksloven
Lov om skogbruk og skogvern er grunnlaget for skogpolitikken (er under revisjon). Loven gjelder all skogsmark og alle eierkategorier, og den bygger på prinsippet om frihet under ansvar for de enkelte skogeiere. Det er skogoppsynet, jf. § 4, herunder kommunene, som forvalter loven. Fra 01.01.2004 er myndigheten for de fleste av skogbrukslovens bestemmelser overført til kommunen. Unntaket er bestemmelser i forbindelse med verna skog. Flere av skogbrukslovens bestemmelser er konkretisert gjennom egne forskrifter. Skogforvaltningen gis gjennom flere av skoglbrukslovens bestemmelser (§§ 16, 17, 17a, 17b, 19, 21 og 33) utstrakt mulighet til å ivareta naturmiljø- og friluftslivshensyn i skogbruket. Utfordringen er å bruke disse mulighetene slik at samfunnets krav om et miljøvennlig skogbruk og forvaltningspraksis er sammenfallende.
Forskrifter med hjemmel i skogbruksloven
Forskrift om planlegging og godkjenning av veger til landbruksformål gjelder veger til både jordbruks- og skogbruksformål. Skogsveger bygges for å kunne drive et rasjonelt skogbruk. Samtidig får skogsvegbygging miljøkonsekvenser både som en følge av vegens fysiske inngrep, og på grunn av hogst og annen aktivitet som vegen medfører. Det er i dag svært få og små områder i Norge som ligger mer enn 5 km fra tyngre tekniske inngrep ("villmarksområder"). I skoglandskapet er skogsvegnettet den viktigste årsaken til dette, og i skogområdene er det mange steder få gjenværende områder som ligger mer enn 1 km fra tyngre tekniske inngrep. Det er på denne bakgrunn viktig at framdriftsform også vurderes på bakgrunn av de miljøverdiene som finnes og som vil bli ødelagt ved en vegbygging. Alternative framdriftsformer til veg kan være vinterbilveg, scootertransport, fløting eller bruk av hest eller maskinell terrengtransport. Dersom veg må bygges er det viktig at vegen er godt planlagt og inngår i en helhetlig vegplan. Veg løsningen må avveies i forhold til viktige miljøverdier, som større områder med preg av urørt natur, miljøverdier som er registrert i skogbruksplanen eller av miljøvernmyndighetene, vernede vassdrag og kulturminner. Kunnskapen og informasjonen om miljøverdiene i skogen øker stadig, og det er viktig at denne kunnskapen blir innarbeidet i eksisterende og framtidige vegplaner. Vær oppmerksom på at det ved godkjenningen av det enkelte veiprosjektet kan stilles krav om at bestemte miljøhensyn tas også ved skogsdrifta i nedslagsfeltet til veien. For øvrig eksisterer konkrete krav til lønnsomhet for skogsveier.
En arbeidsgruppe nedsatt av Landbruksdepartementet og med deltakelse fra miljøvernmyndighetene konkluderte i 1998 bl.a. med at forekomst av inngrepsfrie naturområder må tillegges vekt når det gjelder skogbrukets veibygging. I den sammenheng er aktiv bruk av kart over inngrepsfrie naturområder nødvendig.
For skogområder av særlig verdi for friluftsliv og naturvern - kan det fastsettes forskrifter som foruten de begrensninger loven ellers hjemler adgang til, kan inneholde andre og mer vidtgående restriksjoner for skogbruket (skoglovens § 17b). Denne muligheten er lite brukt. Til nå er slike forskrifter utarbeidet for Oslo og nærliggende kommuner (Markaforskriften) og et område i Vestfjella i Østfold, og det kan være et aktuelt virkemiddel også i andre områder.
Skogavgiften - er et av de mest sentrale virkemidlene for gjennomføring av skogpolitikken. Dette er en avgift (4 - 40 prosent) av inntektene ved salg av tømmer som skogeierne plikter å sette inn på egen konto. Skogavgiften har særlig stor betydning for de langsiktige investeringene i skogkultur og skogsvegbygging. Bruk av skogavgiften til skogeveier gir ikke skattefordel. I tillegg kan skogavgift benyttes til alternative framdriftsformer, skogbruksplanlegging, deltagelse i kurs og til tiltak for å fremme miljøverdier. Det er viktig at kommunen ser på skogavgiften som et utfyllende virkemiddel for å ta miljøhensyn i skogbruket. Bruk av skogavgift for å fremme alternative framdriftsformer er et eksempel på det.
Formålet med forskrift om bruk av skogavgift - er å sikre at skogavgiften blir brukt til tiltak som stimulerer en aktiv bruk av skogressursene, og til etablering og oppbygging av kvalitetsskog, samtidig som at skogens miljømessige funksjoner blir ivaretatt.
Plan- og bygningsloven
Plan- og bygningsloven kan brukes for å sikre både naturverdier og friluftslivsverdier i skog.
Viltloven - har bestemmelser om aktiviteter i skogen i hekke- og ynglesesongen, som kan få betydning for skogbruket.
Friluftsloven- sikrer allmennhetens rettigheter til å drive friluftsliv i utmark. Dersom et område skal avsettes til kun friluftslivsformål er plan- og bygningsloven best egnet til dette.
Naturvernloven - ca. 1% av den produktive skogen er vernet som reservater, med forbud mot skogsdrift. En faglig evaluering i 2002 anbefalte å øke skogvernet til minst 4,6% av den produktive skogen. Det er nå bred politisk enighet om å øke skogvernet, blant annet på grunnlag av behandlingen av St. meld. nr. 25 (2002-03) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Den videre strategien er å sikre høy faglig kvalitet i vernearbeidet samtidig som det satses på å redusere konfliktene ved skogvern, blant annet ved satsing på "frivillig skogvern" som en viktig arbeidsmåte og ved økt bruk av egnede offentlige skogarealer til vern, og i samme stortingsmelding ble det understreket at i de tilfeller hvor det finnes viktige verneverdier i kommunalt eide skoger, er det som gunstig om disse skogene kan bidra til å dekke behovet for økt skogvern.
Økonomiske virkemidler
Forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøhensyn - fastsatt den 04.02.2004, har som formål å stimulere skogbruksplanlegging som et grunnleggende virkemiddel for å fremme et bærekraftig skogbruk med aktiv næringsmessig utnytting av skog- og utmarksressursene på kort og lang sikt, og slik at biologisk mangfold, landskap, friluftsliv og kulturminner i skogen blir ivaretatt og videreutviklet.
Tilskuddsordningen omfatter:
• utarbeidelse av skogbruksplaner og ressursoversikter
• registrering av skog- og miljøinformasjon i denne forbindelse.
Skogbruksplanleggingen - skjer etter en hovedplan som fastsettes av fylkesmannen etter samråd med relevante parter. Fordeling av tilskuddsmidler til kommunene skjer etter denne hovedplanen. Ved utarbeidelse av nye skogbruksplaner blir det nå også utført miljøregistreringer i skog etter MiS-metodikken.
Det finnes i dag mye informasjon om miljøverdier i skog i kommunene og ved fylkesmannens landbruksavdeling og miljøvernavdeling. Denne informasjonen er fritt tilgjengelig og må brukes.
Forskrift om tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket - fastsatt den 04.02.2004, har som formål at det ut fra lokale prioriteringer og tilpasninger blir stimulert til økt verdiskaping i skogbruket, samtidig som miljøverdier knyttet til biologisk mangfold, landskap, friluftsliv og kulturminner i skogen blir ivaretatt og videreutviklet. I denne forskriften reguleres tilskudd til skogkultur, veibygging, miljøtiltak i skog, drift med taubane, hest o.a, samt andre tiltak i skogbruket.
Tilskudd til veibygging - kan gis når dette bidrar til helhetsløsninger som gir grunnlag for utnyttelse av skog- og utmarksressursene. Det skal ikke gis tilskudd til veier som fører til reduksjon av ”villmarkspregete områder”.
Tilskudd til miljøtiltak - i skog kan gis til å ivareta og videreutvikle miljøverdier knyttet til biologisk mangfold, landskap, friluftsliv og kulturminner. Tilskudd kan gis til følgende tiltak:
- Dekning av merkostnader eller tap ved å gjennomføre skjøtselstiltak for å ivareta og utvikle miljøverdier
- Delvis dekning av økonomisk tap knyttet til langsiktig bevaring av spesielle miljøverdier, der hensyn til disse krever at skogeieren avstår fra hogst eller legger om driften.
- Dekning av merkostnader ved skogsdrift for å unngå veibygging som vil redusere ”villmarkspregete områder”.
Tilskudd til drift med taubane, hest o.a. - kan bare gis der det er foretatt registrering av miljøkvaliteter i området. Der dette ikke er gjort, skal det stilles krav om gjennomføring av de føre-var-tiltak som er nedfelt i Levende Skogs standarder.
Det er et vilkår - at miljøverdiene kan påvises og dokumenteres og at merkostnader eller tap er tilstrekkelig dokumentert. Normalt skal tilskudd til en enkelt skogeier ikke overstige kr. 75.000. Det skal inngås en avtale mellom skogeier og kommunen om hvilke plikter og restriksjoner tilskuddet forutsetter. Slike avtaler skal normalt ha en varighet på minst 10 år. Kommunen kan etter samråd med skogeieren bestemme at avtalen oppheves dersom spesielle forhold tilsier det.
Informasjon
De senere årene er det produsert store mengder informasjonsmateriell om hvordan det kan tas hensyn til natur- og miljøverdier i skogbruket. Den informasjonen som ble utarbeidet i tilknytning til Levende Skog prosjektet er her relevant. Oversikt over tilgjengelig materiell fås hos Norges Skogeierforbund, NORSKOG, Det Norske Skogselskap og Skogbrukets Kursinstitutt.
Litteratur
- Jacobsen, H og Follum, J-R. 1997. Kulturminner og skogbruk. Skogbrukets Kursinstitutt
- Levende skog. Standarder for et bærekraftig norsk skogbruk. Landbruksforlaget 1999.
- Naturskogar i Norden. Nord 1994:7. Nordisk Ministerråd, København
- Norges Skogeierforbund 1991: Rikere skog. Landbruksforlaget
- Nøkkelbiotoper og artsmangfold i skog. Siste Sjanse 1996.
- Solbraa, K. 1996: Veien til et bærekraftig skogbruk. Universitetsforlaget
Tilbake til hovedside Naturforvaltning i kommunene.
English
Utskrift
