Sammendrag:
• Innledning
• Materialet
• Flest angrep fra rabiessmittet ulv
• Ingen drept av provokasjon
• Mennesket ikke et naturlig byttedyr
• Flest barn drept
• Færre drap i vårt århundre
• En viss seleksjon
• Fire faktorer knyttet til ulveangrep på mennesker
• "Ulv har drept mennesker"
• Halvparten av de spurte frykter ulven
• Hvem er redde
• Frykten et symbol
• Undersøkelsen kan bygge bro
• Hvilke følger får rapportens innhold i Skandinavia?

Innledning
Store rovdyr benytter store områder, og bevaring av disse dyrene kan av den grunn ikke utelukkende finne sted innenfor vernede områder. Dette betyr at bevaringen må foregå innenfor flerbruks-landskap. Dette skaper selvfølgelig også konflikter med mennesker, for eksempel som følge av at husdyr går tapt, og tilveksten i ville hjortedyrbestander blir redusert. Den viktigste konflikten er imidlertid knyttet til menneskers frykt for å bli skadet eller drept av et stort rovdyr. Dødsfall forårsaket tiger, løve, leopard, puma og bjørn (brunbjørn, svartbjørn, isbjørn, leppebjørn) er velkjent, og summerer seg opp til flere hundre tilfeller hvert år på verdensbasis.Tilsvarende er det mange mennesker som lever innenfor ulvens leveområder som uttrykker frykt, selv om ulvens farlighet overfor mennesker er omdebattert. Denne tverrfaglige rapporten har to formål. For det første undersøker vi de eksisterende data som foreligger om ulvens angrep på mennesker rundt om i verden i løpet av de siste århundre. Deretter ser vi på et materiale som behandler 'selv-rapportert' frykt for ulv, samt et eksisterende materiale om frykt generelt.

Materialet
For å finne data om ulveangrep, har vi undersøkt økologisk, medisinsk, veterinærfaglig og historisk litteratur. Vi har også benyttet et bredt kontaktnett av folk som har arbeidet med ulv rundt om i verden, for på den måten å få identifisert upubliserte tilfeller fra nyere tid. For de historiske tilfellene har vi kun benyttet episoder hvor det finnes nedskrevne dokumenter fra samme tidsperioden. Dette utelukker episoder hvor det kun finnes muntlige beretninger. Materialet som omfatter ulveangrep på mennesker er svært oppstykket og av svært variabel kvalitet. Dette har gjort det umulig å komme opp med en total oversikt over antall mennesker drept av ulv i løpet av en gitt periode. Vi har derfor satt sammen et sett av enkelt-studier fra ulike deler av Nord-Amerika og Eurasia som vi har anslått til å være troverdige. Det ligger i dataenes natur at mange av tilfellene som rapporteres må behandles med varsomhet. Av samme grunn har vi først og fremst lett etter generelle mønster som kan forklare hvorfor ulv enkelte ganger angriper mennesker. Basert på det tilgjengelige materialet er det liten tvil om at ulv i enkelte tilfeller har angrepet og drept mennesker. Vi har identifisert tre ulike typer av ulveangrep, (1) angrep fra rabies-smittede ulver, (2) predasjonsangrep, hvor ulver tilsynelatende har ansett mennesker som et byttedyr, og (3) forsvarsangrep, hvor ulv har bitt personer som følge av ulike typer provokasjoner.

Flest angrep fra rabiessmittet ulv
Hovedandelen av de rapporterte angrepene gjelder rabiessmittede ulver. Selv om ulven ikke tjener som et smittereservoar for rabies vil den kunne motta smitten fra en rekke andre arter. Flere episoder viser at den rabiessmittede ulven kan utvikle en svært "aggresiv" fase hvor et stort antall (>30) mennesker kan bli bitt i løpet av en kort periode. Vi har funnet tilfeller fra Italia, Frankrike, Finland, Tyskland, Polen, Slovakia, Spania, de baltiske land, Russland, Iran, Kasakhstan, Afghanistan, Kina, India og Nord-Amerika. De tidligste tilfeller vi kjenner til er fra 1557, i Tyskland, mens det siste kjente tilfelle var i Latvia i 2001. Inntil vi fikk utviklet gode behandlingsmåter (først utviklet av Pasteur i 1890-årene, og senere videreutviklet på 1950-tallet) var bitt fra rabide ulver nesten uten unntak fatale. Dagens behandling er nå så god at de aller fleste overlever. Imidlertid finnes det også i dag eksempler på at bittskadene enten er så omfattende at offeret dør av blødninger, eller at offeret blir påført bitt i hoderegionen, noe som gjør at sykdommen utvikles så raskt at den positive effekten av behandlingen ikke rekker å inntre før offerert dør. I takt med at forekomsten av rabies i vestlige deler av Europa og Nord Amerika er redusert både hos hunder og viltlevende arter, har antallet angrep fra rabiessmittede ulver avtatt. I Midtøsten og Asia er det imidlertid fortsatt mange tilfeller av denne type angrep hvert eneste år.

Ingen drept av provokasjon
I litteraturen finnes det mange eksempler på at ulv som er provosert (fanget, trengt opp i et hjørne, oppsøkt av folk på yngleplassen) ikke nødvendigvis angriper mennesker. Vi fant imidlertid også flere tilfeller hvor ulv i slike situasjoner har gått til angrep, tilsynelatende i et forsøk på å slippe unna. Mange av disse tilfellene gjelder gjetere som er blitt bitt i situasjoner der de har forsøkt å forsvare husdyr ved å angripe ulv med kjepper eller lignende. Vi fant imidlertid ingen tilfeller der mennesker er drept i slike situasjoner.

Mennesket ikke et naturlig byttedyr
Uprovoserte angrep på mennesker fra ikke-rabide ulver er veldig sjeldne, og de fleste ulver ser ikke på mennesket som et naturlig byttedyr. Vi har allikevel funnet en del tilfeller hvor predasjonsangrep har funnet sted. De fleste tilfellene opptrådte i det 18. og 19. århundre i Frankrike, Estland og nordlige deler av Italia, hvor historikere systematisk har lett etter slike tilfeller. Det mest kjente tilfellet er fra Gevaudan-området i Frankrike, hvor historiske nedtegnelser antyder at mer enn 100 mennesker ble drept i perioden 1764-1767. De involverte ulvene ble antatt å være hybrider mellom ville ulver og store gjeterhunder. Totalt ble tilsynelatende flere hundre mennesker drept i disse tre områdene mellom 1750 og 1900.

Flest barn drept
Før det 20. århundre finnes det også registrerte tilfeller av predatorangrep i Sverige, Finland og Norge. I Norge er det registrert ett enkeltstående tilfelle, hvor en 6 år gammel jente ble drept i 1800. Fra Sverige viser registreringer at fire barn ble drept mellom 1727 og 1763, og 12 mennesker (11 barn og en kvinne) i 1820 -1821. I den siste episoden (Gysinge-episoden) blir det antatt at en enslig ulv som rømte fra fangenskap var skadevolderen. Fra Finland (og Russisk Karelen) har det vært en rekke episoder på 1800-tallet hvor mennesker ble drept av ulv. De fleste av disse kan spores tilbake til fem ulike steder; Kaukola (1831 - 8 barn og en kvinne drept), Kemio (1836 - 3 barn drept), Kivennapa (1839-1859 - 20 barn og 1 voksne drept), Tammerfors (1877 - 9 barn drept) og Åbo (1879-1882 - mellom 22 og 35 barn drept).

Færre drap i vårt århundre
Predasjonsangrep fra det 20. århundre er mer sjeldne. Det rapporteres om fem barn drept i Polen i 1937, og fire barn i Spania i perioden 1957-1974. Det er i tillegg kontroversielle rapporter om 36 barn drept i Kirov regionen i Russland (1944-1953). Mens disse tilfellene ikke er bekreftet, inneholder de en rekke detaljer som gjør dem troverdige. Det finnes ingen dokumenterte tilfeller fra Nord Amerika av mennesker som er drept som følge av predasjonsangrep fra ulv i det 20. århundre. Det har imidlertid vært åtte godt dokumenterte angrep i løpet av de siste 20 årene, hovedsakelig innenfor verneområder.

I India er det dokumenterte tilfeller av mennesker som er drept av ulv helt tilbake til det 19. århundre. I løpet av de siste 20 årene har det vært flere vitenskapelige undersøkelser i tre regioner; Uttar Pradesh, Bihar, og Andhra Pradesh. Innen alle regioner har det vært flere episoder med angrep av ulv, hvorav minst 273 barn er drept.

En viss seleksjon
Mennesker som angripes av rabide ulver er hovedsakelig voksne, noe som antyder at slike ulver biter tilfeldige mennesker de kommer i kontakt med. Dette står i sterk kontrast til predasjonsangrep hvor ofrene stort sett er små barn, og i en viss grad eldre kvinner. Dette antyder en viss grad av selektivt utvalg. Mens angrep fra rabide ulver oftest skjer på vinter og vår, finner mange av predasjonsangrepene sted på sensommeren.

Vi har identifisert fire faktorer knyttet til ulveangrep på mennesker.

1. Rabies. Hovedandelen av angrep på mennesker er utført av rabide ulver.
2. Tilvenning. Når ulv mister sin frykt for mennesker, for eksempel innenfor verneområder hvor ulv ikke jaktes, er det observert økt frekvens av angrep på mennesker.
3. Provokasjon. Dette inkluderer situasjoner hvor ulv som er fanget i felle eller befinner seg i en trengt situasjon er forsøkt avlivet, eller situasjoner hvor mennesker oppsøker hi med unge valper.
4. Ekstreme sosiale og økologiske miljø. Hovedandelen av predasjonsangrep (Europa før det 20. århundre og dagens India) synes å inntreffe i svært modifiserte miljø. Dette inkluderer miljø med liten eller ingen tilgang på naturlige byttedyr, hvor ulven i utstrakt grad bruker søppel og husdyr som føde. Dette er i tillegg miljø hvor barn ofte opptrer uten i følge med voksne eller benyttes som gjetere, hvor det er generell fattigdom, og liten tilgang på våpen (som sannsynligvis ville kunne ha påvirket ulvens skyhet overfor menneske). Under slike forhold vil ulv kunne komme i svært nær kontakt med mennesker, noe som åpner for episoder med angrep på mennesker.

"Ulv har drept mennesker"
Med bakgrunn i det innsamlede materialet anser vi det som godt dokumentert at mennesker er drept av både rabide og friske ulver i løpet av de siste århundre, men også at antall angrep har avtatt drastisk i løpet av det 20. århundre. En rimelig oppsummering av resultatene synes å være 1) at "ulv har drept mennesker", 2) at ofrene hovedsakelig har vært barn, 3) at angrep fra ulv er uvanlig, og 4) at mennesker ikke er et naturlig byttedyr for ulv. Sammenligner vi antall ulveangrep på mennesker med antall angrep forårsaket av andre store rovdyr eller større viltarter generelt, er det opplagt at ulven ikke hører til blant de farligste artene, størrelsen tatt i betraktning.

Halvparten av de spurte frykter ulven
Det faktum at ulver har utgjort en trussel for menneskers sikkerhet, gjør det lett å forstå hvorfor vi har en "kulturell frykt" for ulv. Nyere undersøkelser i Norge antyder at frykt for ulv fortsatt er omfattende til tross for at ulven har vært borte i flere tiår (inntil den siste nylige reetablering), og til tross for at ingen er blitt drept eller skadet i løpet av de siste 200 år. Kun 23% av nordmenn aksepterer å leve nærmere enn 10 km fra ulveområder, og hele 66% er fullstendig eller delvis enige i at de ville bli bekymret for sin families sikkerhet når de var utendørs, hvis de levde i ulveområder. 48% av respondentene svarer at de er "svært redd for ulv", og 40% svarer at de er "litt redd for ulv". Det er imidlertid samtidig en stor majoritet av den norske befolkning som ønsker at ulven skal eksistere i landet.

Hvem er redde?
Det er flere faktorer som påvirker en persons selv-rapporterte fryktnivå for ulv. Kvinner, eldre mennesker, og personer med kort utdannelse rapporterer høyere grad av frykt enn menn, unge mennesker og de med høy utdanning. Hundeeiere rapporterer mindre frykt enn de uten hund, og mennesker som påvirkes økonomisk av store rovdyr, rapporterer større frykt enn de uten økonomiske tap. Innbyggere i områder hvor det finnes store rovdyr rapporterer mindre frykt for den spesifikke art enn de som lever i områder hvor arten ikke er tilstede, men det rapporterte nivå av bekymring for familiens sikkerhet utendørs, er høyere blant de som lever i områder hvor ulv opptrer. Mennesker med en "tradisjonell" politisk orientering rapporterer høyere nivå av frykt enn de med en mer "radikal" politisk orientering. Videre er det slik at gjennomsnittet av folk som føler at de i liten grad har kontroll eller innflytelse over sin egen situasjon og på utviklingen i samfunnet mer generelt, godtar mindre enn andree at rovdyr skal kunne finnes i nærheten av bebodde områder.

Frykten et symbol
Dette leder til en av de viktigste aspektene av frykt for ulv. Det er liten tvil om at store deler av "frykten for ulv" er en direkte frykt for egen sikkerhet, og de resultatene som er rapportert her, indikerer at frykten til en viss grad kan være berettiget. Det er imidlertid klart at mye at frykten for ulv også er påvirket av personens sosiale og kulturelle situasjon. Med andre ord, frykten for ulv er et symbol på den negative påvirkning omverdenen har på lokale forhold. En mektig urban elite beskyldes for disse problemene, som innebærer redusert livskvalitet fordi man er redd ulv.

Undersøkelsen kan bygge bro
Folks holdning til ulv er også påvirket av deres tiltro til ulike kilder av kunnskap (vitenskapelig kunnskap versus erfaringsbasert kunnskap). De som har tiltro til vitenskapelig kunnskap er mer positivt innstilt overfor ulv. Store deler av befolkningen i mer rurale områder har imidlertid liten tiltro til denne kunnskapskilden. Hvor farlig ulven er for mennesket har har vært en konflikt mellom "leg og lærd". Siden vitenskapelig kunnskap er "overordnet" i forhold til erfaringsbasert kunnskap, kan det å bestride påstander om at ulven er harmløs være et ledd i kampen mot denne kunnskapens dominans. Utsagn om at ulven er harmløs er imidlertid ikke et resultat av vitenskapelige undersøkelser. Det er først med denne rapporten man gjør et seriøst forsøk på å få en oversikt over dette emnet. Resultatene i rapporten som dokumenterer at ulver kan utgjøre en risiko for mennesker under visse forhold, kan forhåpentligvis bidra til å bygge bro mellom tilhengere av den vitenskapelige og den erfaringsbaserte kunnskap.

Hvilke følger får rapportens innhold i Skandinavia?
Ingen av de faktorer som knyttes til ulveangrep er tilstede i dagens Skandinavia. Rabies er fraværende og det er sannsynlig at ulver skal jaktes og kontrolleres (skadeuttak) i fremtiden. Samtidig er kvailiteten på leveområdet høyt, og med god tilgang på byttedyr. Dagens sosiale og økonomiske situasjon er heller ikke slik at den bringer folk i høyrisiko-situasjoner. Til tross for dette har vi på bakgrunn av våre resultater laget et antall forvaltningsmessige anbefalinger, som forhåpentligvis vil hjelpe til med å fjerne både den aktuelle risiko og redusere nivået av frykt for ulveangrep:
(1) Sørge for at ulven opprettholder sin naturlige skyhet. Enhver ulv som mister sin skyhet for mennesker eller oppfører seg på en aggressiv måte bør fjernes fra bestanden. En velregulert jakt kan være en god måte å opprettholde skyheten på, og vil i tillegg gi en følelse av lokal medvirkning og kontroll over situasjonen.
(2) Dialog. Lokal medvirkning i bestandsregistrering av ulv, økt kontakt mellom forskning og forvaltning, lokal medvirkning i forskning og forvaltning, og økt informasjon om forskningsaktiviteten vil kunne bidra til å redusere spenningene mellom de ulike interessegrupper.
(3) Byttedyr. Tilgangen på naturlige byttedyr for ulven i Skandinavia er meget god. Det vil være viktig at forvaltningen av hjorteviltbestandene bidrar til at denne situasjonen opprettholdes, hvilket betyr at ulvens predasjon på hjortevilt må tas med i forvaltningsplanene.
(4) Planlegging av tiltak. Viltforvaltningsmyndighetene bør etablere planer for tiltak som kan settes i verk der ulv mister sin skyhet eller opptrer aggressivt. Disse planene bør koordineres med tiltak som gjelder for brunbjørn.
(5) Rabies. Skandinavia er i dag fri for rabies, og risikoen for at den skal opptre i
Skandinavia er lav. Det bør allikevel utarbeides konkrete planer for hvordan man skal reagere hvis rabies skulle komme til Norge.