Vakre Valsjøen. Foto: Lars H. Krempig
_________________________________________________________________________


Naturopplevelse:

Muligheter til å oppleve urørt villmark

utenfor nasjonalparken, går det imidlertid en merket sti til Gutulisetra (ca 3 km).

Tar du med fiskestanga, er det mulig å få ørret, sik, harr, abbor og gjedde på kroken. Liker du å plukke bær, kan du finne både blåbær, tyttebær og molte.

Landskap:

Skog, fjell og myr

Gutulia er et høytliggende skogsområde. Hele nasjonalparken ligger mellom 615 og 949 moh. Høyeste punkt er den store, runde fjellryggen Gutulivola. Den øverste delen av vola er skogløs, mens liene er preget av åpen furuskog. På sør- og østsiden av vola og i lia opp for sjøens søndre del er det stort innslag av tette granholt. Det er disse som gir Gutulia særpreg, sammen med døde og nedfalne trær som ligger spredt i landskapet.

Det nest høyeste punktet i nasjonalparken er Baklivola, som ligger helt i nord. Mellom Gutulivola og Baklivola strekker det seg en bred dal inn mot Valsjøen. Hovedvassdraget er Gutua, som sammen med Gutulisjøen danner vest- og sørgrense for nasjonalparken. Alle vassdragene i nasjonalparken renner østover eller sørøstover mot Sverige.

Morener og istidslandskap

Geologisk sett er nasjonalparken ensartet, med sandstein som dominerende bergart. Fra sandsteinen, som ble dannet for 600 mill år siden, dannes næringsfattig jord. Under dekket av sandstein finnes det imidlertid lag av bergarter som inneholder kalk. I områder der disse kommer til overflaten, er plantelivet rikere enn ellers.

Under siste istid var området dekket av en stor bre med lite bevegelse. Derfor ble løsmaterialet i Gutulia avsatt som bunnmorene. Rundt  Valsjøen finner vi en annen, mer grovkornet morenetype som gir et eiendommelig landskap med lange rygger med forsenkninger mellom.

Planteliv:

Furu, bjørk og gran

Grana kom til Gutulia mange tusen år senere enn bjørk og furu. Siden den er mer konkurransesterk, overtok den etter hvert de næringsrike områdene med jevn fuktighet. Noen grantrær, f eks "Storgrana" 500 m nord for Gutulisetra, er 300 år gammel.

Stort innslag av døde trær er et typisk trekk ved en naturskog. I Gutulia er ca 10 prosent av de stående trærne døde. Først og fremst gjelder dette furu, som kan stå oppreist i flere tiår, kanskje hundreår, etter den er død.

Næringsfattig jordsmonn har gitt få arter

Det er registrert 230 ulike karplanter i nasjonalparken, og området må derfor karakteriseres som relativt artsfattig i nasjonal målestokk. Likevel er antall plantearter og variasjonen i vegetasjonstyper høyere enn på tilsvarende areal i Femundtraktene ellers.

De rikeste områdene finnes langs elvebredder og rundt kilder inne i granskogen. Der kan man finne høgstaudevegetasjon med innslag av fjellarter som bjønnbrodd, fjellfrøstjerne, svarttopp og fjellfiol. Noen typiske østlige arter som huldreblom, kongsspir, nøkkesiv og granstarr forekommer også. Rundt Gutulisetra finnes arter som vitner om at husdyr har beitet her i tidligere tider; engkvein, gulaks og seterfrytle.

Fugleliv:

Typiske fjellskogarter

I og omkring nasjonalparken er det observert ca 75 fuglearter. Typiske fjellskogarter som bjørkefink, trepiplerke og løvsanger utgjør omtrent halvparten av småfuglbestanden. I furuskogen trives rødstjert, rødvingetrost, måltrost og jernspurv. På fuktige steder, som nederst på Gutulisetra, har sivspurven tilhold. Øst for Gutulisetra ligger Valsjøen og flere mindre tjern og våte myrer. Her finner en ender og vadefugler som gluttsnipe og grønnstilk. Den vanligste andearten er kvinand.

Spurvehauk, dvergfalk, kongeørn og fiskeørn observeres jevnlig i nasjonalparken. På Gutulivola er heipiplerke, steinskvett og heilo de vanligste fugleartene.

Dyreliv:

Østlandsk dyreliv

Dyrelivet i Gutulia er ikke spesielt mangfoldig, men sammenliknet med Femundsmarka er det likevel nokså rikt. Villreinen ble utryddet omkring 1880, men det beiter fortsatt tamrein i hele nasjonalparken. Av pattedyr kan en se elg, rådyr, rev, mår og mink. Beveren var forsvunnet en lang periode, men har nå hatt tilhold her siden midten av 1960-tallet. Også oter kan nå observeres i nasjonalparken. Alle de fire store rovdyrene – bjørn, ulv, jerv og gaupe – kan streife innom.

Levende vann og vassdrag

I selve nasjonalparken finnes det ørret. I tilgrensende vassdrag finnes det imidlertid østlige arter som sik, harr, abbor, gjedde og lake. Dette er arter som har vandret inn fra svenske vassdrag.

Historie:

Få rester etter hogst

Områdene øst for Femunden ble lenge bare brukt til jakt og fiske. Samene har brukt området til reinbeite helt siden 1600-tallet. Skogen i Gutulia har med få unntak fått utvikle seg fritt. I flere århundre har skogbranner vært en naturlig del av skogens dynamikk. Fortsatt ser en brannstubber og andre rester etter brann. Brannene har vært med og påvirket fordelingen av treslag i området.

Skånsom seterdrift

Fra 1750 til 1949 drev tre gårder seterdrift på Gutulisetrene. Setringa har ikke påvirket vegetasjonens opprinnelige karakter i nevneverdig grad. I dag er det i alt 13 restaurerte seterhus i nasjonalparken. «Ostehuset» på Oppåvollen står åpent for gjester.

Natur som passes på

Naturen i Gutulia blir overvåket, gjennom programmet Terrestrisk naturovervåking. Prosjektet, som har pågått siden 1990, har til hensikt å overvåke tilførsel og virkninger av langtransporterte forurensninger på ulike naturtyper og organismer. I Gutulia foretas årlig registrering av lirype, smågnagere og spurvefugler.