____________________________________________________________________________
Hva er viltforvaltning?
Viltforvaltning er forvaltning av viltet og dets leveområder. Viltartenes produktivitet og artsrikdom skal bevares. Viltet er en viktig del av det biologiske mangfoldet. Fra 01.01.1993 ble kommunen det lokale vilt- forvaltningsorgan, og ved lovendringen i 2000 (Ot.prp. nr 37 (1999-2000) (se link under) og Inst.O.nr 80 (1999-2000) ble det lovfestet at kommunene får større ansvar og mer virkemidler.
Fredningsprinsippet er sentralt: alt vilt, herunder egg, reir og bo, er fredet med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov (f.eks ved jakttider).
Kommunens rolle og utfordringer
Trenden i norsk naturforvaltningspolitikk generelt og viltforvaltning spesielt de siste årene, har vært styrking av det lokale ansvar og myndighetsområdet. Ansvar og myndighet har blitt flyttet fra den sentrale stat (Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning) til fylkesmennene og videre til kommunene.
Kommunene skal:
- Ivareta viltinteressene som en viktig del av det biologiske mangfoldet gjennom bruk av viltkart og ulike planverktøy, og synliggjøre viltinteressene i beslutningsprosessene
- Prioritere ivaretakelse av truede arter og deres nøkkelområder
- Ansvarliggjøre rettighetshaverne i forvaltningen av de utnyttbare viltressursene, gjennom en god organisering med bestandsplaner som viktig virkemiddel
- Arbeide for en balansert hjorteviltbestand i forhold til stammens kvalitet, områdenes bæreevne, andre samfunnssektorer og det biologiske mangfoldet.
Ansvaret som ligger hos private tiltakshavere/rettighetshavere er samtidig også blitt mer synliggjort.
Nasjonale mål
- Viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares
- Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv
Internasjonale forpliktelser
Bernkonvensjonen
Konvensjonens mål er å verne om ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder. Bernkonvensjonen har spesielt fokus på truete og sårbare arter, inkludert truete og sårbaretrekkende arter.
Konvensjonen om biologisk mangfold (Convention on Biodiversity)
Dette er den første globale avtale om vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold. På mange måter kan avtalen ses som en rammekonvensjon som tar sikte på å oppnå videre oppfølging gjennom forhandlinger om oppfølgende forpliktelser for partene.
Washingtonkonvensjonen (Convention on International Trade in Endangered Species – CITES)
Den globale konvensjon om internasjonal handel og transport med truete arter og deres produkter har som målsetting å regulere handelen slik at ikke ukontrollert etterstrebelse fører til utryddelse eller sterk desimering av ville bestander. CITES omfatter i dag omkring 4.800 dyrearter og 25.000 plantearter (se link til CITES-konvensjonen).
Bonnkonvensjonen (Convention on Migratory Species)
Det primære hovedmål for Bonnkonvensjonen er en global avtale om beskyttelse av trekkende arter av ville dyr. Gjennom et internasjonalt samarbeide skal disse sikres bærekraftig forvaltning. Bonnkonvensjonen hjemler også spesifikke avtaler som gjelder utvalgte artsgrupper som landene kan ratifisere, eksempelvis flaggermusavtalen.
Ramsarkonvensjonen (Convention on Wetlands)
Konvensjonens siktemål er vern av våtmark (inkludert myr), og da med spesiell fokus på våtmarksområder av internasjonal betydning bl.a. for våtmarksfugler. I tillegg legger konvensjonen stor vekt på vern av annen flora og fauna knyttet til våtmarker og at våtmarksressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte.
Innsamling eller innfanging av vilt til forskning, undervisning, informasjon, oppdrett eller andre særlige formål
Forskrift (se link under) om innfanging og innsamling av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål av 14. mars 2003 har som formål å sikre at innfanging og innsamling av vilt for forskning, undervisning, informasjon, oppdrett eller annet skjer uten at dyr påføres unødig lidelse og uten at naturens produktivitet og artsrikdom reduseres. I denne nye og forbedrede utgaven av en gammel forskrift har kommunene fått nye oppgaver og myndighetsområder.
Kommunen kan etter søknad gi tillatelse til innfanging av følgende arter for å drive næringsmessig oppdrett av:
- Orrfugl
- Storfugl
- Lirype
- Jerpe
- Fjellrype
- Stokkand
- Grågås
- Herunder egg av disse artene
- Hare
- Kalver av hjort for godkjent oppdrettsanlegg lokalisert i egen kommune.
Kommunen kan etter søknad også gi tillatelse til avliving av viltarter som til enhver tid er jaktbare i kommunen når formålet er forskning, undervisning eller andre særlige formål (gjelder ikke for de store rovdyrene). Forskriften inneholder videre krav til hva søknadene skal inneholde av informasjon, vilkår for tillatelser, håndtering av levende vilt, merking av vilt med mer. Kommunen skal varsles i forkant av all aktivitet som foregår i regi av denne forskriften.
Fallvilt og skadet vilt
Håndtering av dødt vilt - som er funnet (fallvilt), eller vilt som er ulovlig felt, tilfaller viltfondet i henhold til viltlovens § 48 (se link under). Hvis slikt vilt er hjortevilt eller bever tilfaller viltet kommunen.
Ulovlig felt vilt - er alt vilt som felles uten de nødvendige lovhjemler og tillatelser. Eksempelvis er ei rype som felles der skytteren ikke har betalt jegeravgift eller mangler grunneiers tillatelse, å betrakte som ulovlig felt vilt. Dette gjelder også vilt som holdes ulovlig i fangenskap, enten det er fanget inn her til lands eller ulovlig importert, og det gjelder egg som er ulovlig samlet inn.
Kommunen skal sørge for å ta vare på skadet vilt - og vilt som felles som skadedyr, jf. viltloven § 48, siste ledd. For å følge opp dette, skal kommunen sørge for at hjortevilt som er skadet ved påkjørsel av motorkjøretøyer, under jakt, eller på annen måte, ettersøkes og om nødvendig avlives. Les mer om dødt og skadet vilt i Rundskriv mars 2002 Om kommunal viltforvaltning (se link under).
Kommunene får ofte henvendelser - om vilt som er funnet, dødt eller levende. Ofte ønsker privatpersoner som finner slikt dødt vilt å beholde det for preparering. Slikt vilt er viltfondets eiendom (dersom arten er søkepliktig) og prosedyren er at vedkommende søker gjennom en autorisert preparant til DN. Privatpersoners ønske om å beholde viltet til eget bruk vurderes da opp mot behov som ulike institusjoner har. Kommuner som er i besittelse av fallvilt, skal kontakte fylkesmannen for å vurdere hvor dette skal sendes.
Nye bestemmelser vedrørende preparanter, håndtering av dødt vilt og merke- og registreringsplikt trådde i kraft fra 1. januar 2005.
Felling av skadegjørende arter
Forskrift om felling av viltarter : Etter § 14 i Viltloven (se link under), er det utarbeidet en forskrift om felling av viltarter som gjør skade. I forskriften er det bestemt hvilken myndighet som kan gi tillatelse til felling av ulike viltarter. Flere arter kan felles av eier eller bruker uten noen tillatelse fra det offentlige. Kommunen har myndighet til å tillate felling av noen arter. Viktige forutsetninger som må være tilstede før slik tillatelse gis, er at skade skal ha skjedd, avliving skal skje sikkerhetsmessig og humant forsvarlig, og at eier eller bruker i rimelig utstrekning har forsøkt andre tiltak for å avverge skade. Skaden skal også ha oppstått i inneværende sesong, i et omfang som er av vesentlig økonomisk betydning for den skadelidte, eller som vil få tilsvarende betydning dersom skaden fortsetter. Ved avliving av mordyr skal også avkommet av dyrevernmessige hensyn avlives. En bør også knytte nærmere vilkår til en slik tillatelse, som metode for felling, avgrensing i tid og sted og antall individer som kan felles.
Arealforvaltning
Naturbase - viser data fra viltkartlegging som en del av temaet Biologisk mangfold (se link under)
For å ivareta naturens mangfold og produktivitet - er det viktig å ta vare på dyrelivet og dyrenes leveområder. Sikring av viltets biotoper skjer både i overordnet planlegging, gjennom utarbeidelse av kommunale arealplaner og ved å ta hensyn i planlegging og gjennomføring av ulike typer naturinngrep.
Kommunene er viktige aktører - i forvaltningen av viltets leveområder. Viltloven har en klar kobling mot plan- og bygningsloven (PBL) på dette området. Viltlovens § 7 sier at: "Hensynet til viltinteressene skal innpasses i oversiktsplanleggingen etter PBL i kommune og fylke."
Viltkartet: Det viktigste hjelpemiddelet for å forvalte viltets leveområder er viltkartet. Viltkartet kan være ett eller flere kart hvor viltets viktigste leveområder synliggjøres. Viltartene har ulike krav til areal, og en bruker begrepet artens eller artenes funksjonsområde. Et funksjonsområde er en del av et leveområde for en art, knyttet til et bestemt areal eller biotop. Eksempler på dette er beiteområde, yngleområde, rasteplass, spillplass og trekkvei.
Viltkartet er et viktig grunnlag - for å innarbeide hensynet til viltet i kommuneplanens arealdel, kommunedelplaner, reguleringsplaner og andre saker etter Pbl. Pbls bestemmelser om konsekvensutredninger vil også ha stor relevans i forhold til et viltkart. Et kart over viltinteressene i kommunen vil være et nyttig verktøy i mange sammenhenger.
Eksempler på bruksområder for viltkartet er:
- vassdragsinngrep og energioverføring
- skogbruk (driftsplaner, skogsbilveger mv.)
- kystsoneplanlegging
- motorferdsel i utmark
- militær øvingsaktivitet
- større idrettsarrangement
Viltkartene har tradisjonelt vært utarbeidet av fylkesmannen -som også har hatt ansvar for revidering. Etter som kommunene har fått forvaltningsoppgaver innen viltforvaltningen er det naturlig at kommunene deltar langt mer aktivt i utarbeidelsen av nye viltkart. Direktoratet for naturforvaltning har utarbeidet en egen håndbok i viltkartlegging, DN-håndbok 11 (se link under), som skisserer prosessen for å komme fram til et godt faglig grunnlag for å ivareta viltinteressene.
Håndboka (DN håndbok 11) tar for seg følgende tema:
- Behov for og bruk av viltkart
- Organisering, datainnsamling og kvalitetssikring
- Avgrensing av områder og verdisetting
- Sammenveining av artenes funksjonsområder
- Framstilling av viltkart
- Oppbevaring og bruk av viltkart
- Omtaler av arter og artsgrupper
Håndboka (DN håndbok 11) gir en standardisert metode for å framstille viltets funksjonsområder. Viltkartene vil bestå av et sett grunnlagskart (artsgruppekart) og et prioritert viltkart med viktige og svært viktige viltområder. Grunnlagskartene legges oppå hverandre for så å komme fram til de viktigste viltområdene.
Målet - er at hver kommune skal ha eget viltkart. Viltkartene skal være offentlige, men deler av kartene, som omhandler sensitive opplysninger, kan gis begrenset offentlighet. Dette kan være kartfesting av for eksempel hekkeplasser for rovfugl, spillplasser for skogshøns eller yngleområder for store rovdyr. Kommunen må selv innarbeide rutiner for håndtering av slike opplysninger. DN-rundskriv nr. 3/1996, "Viltkartet - retningslinjer for bruk" gir rammene for dette. Utarbeidelse og revidering av viltkart bør være et samarbeid mellom kommune og fylkesmann.
Truede og sårbare viltarter
Forvaltningen av truede og sårbare arter står sentralt innenfor begrepet biologisk mangfold. Definisjonene på hva som er truet, gis i den norske rødlista (se link under) over truede arter.
Arealforvaltningen gjennom plan- og bygningsloven er det viktigste hjelpemiddelet for å sikre leveområder og viktige funksjonsområder for truede arter.
Faunakriminalitet
En trussel mot viltartene er ulovlig etterstrebelse, såkalt faunakriminalitet. Med begrepet faunakriminalitet menes ulovlig aktivitet rettet mot truede og sårbare arter. Brudd på viltlovens bestemmelser utover begrepet truede og sårbare arter vil også være aktuelt i denne sammenheng.
Overtredelser av bestemmelser i viltloven - er underlagt offentlig påtale. Dette betyr at kommunen skal rapportere til politimyndighet når de får kjennskap til straffbare forhold. Det er ikke nødvendig med skriftlig anmeldelse. Det er politiets oppgave å bestemme om det skal iverksettes etterforskning og eventuell straffeforfølging.
Store rovdyr
Med store rovdyr menes primært de fire store rovdyrene bjørn, jerv, ulv og gaupe. I sammenheng med erstatninger for rovviltskader innlemmes også kongeørn. Alle disse artene er rødlistearter som er truet på et eller annet nivå. Store rovdyr utgjør en vesentlig konflikt i forhold til landbruksnæringa, og en har derfor egne nasjonale forskrifter som omfatter skadefelling, lisensjakt, kvotejakt og erstatningsregler. Les mer om dette på Direktoratet for naturforvaltnings rovviltsider (se link under).
Regjeringen har i statsråd den 12. desember 2003 godkjent St.meld. nr. 15 (2003-2004) Rovvilt i norsk natur, og oversendt denne til Stortinget som ferdigbehandler denne i mai 2004. Meldingen ivaretar Norges ansvar for å sikre overlevelsen til gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn.
Hjortevilt og bever
Innenfor forvaltning av hjortevilt og bever har mye ansvar og myndighet blitt overført til lokalnivået. Fylkesmennenes rolle er fremdeles knyttet opp mot å være en kunnskapsbase, ha oversikt over hjorteviltbestandene og koordinere mellom kommunenes og andre aktørers handlinger. I tillegg er fylkesmennene klageinstans for vedtak fattet av kommunene.
Dette innebærer bl.a:
- økt involvering fra lokale brukere
- ingen krav til utfall og resultater fra overordnet nivå (= staten)
- men krav til prosesser som skal gi ”gode” resultater for brukere og naturen
Forvaltning av hjortevilt omfatter artene: elg, hjort, villrein og rådyr. Hjorteviltartene utgjør en stor utmarksressurs både for næringsmessig utnytting, rekreasjon og naturopplevelse.
Forvaltningen av hjortevilt og bever skal ivareta - bestandenes og leveområdenes produktivitet og mangfold. Forvaltningen skal legge til rette for en lokal, langsiktig forvaltning med næringsmessig og rekreasjonsmessig nyttegjørelse av viltressursene. Forvaltningen skal videre sikre bestandsstørrelser som medfører at hjortevilt og bever ikke forårsaker uakseptable skader og ulemper på andre samfunnsinteresser.
Handlingsplan mot år 2000 - har vært et måldokument for hjorteviltforvaltningen i flere år. Høsten 2003 startet et arbeid med et seminar ved SKI hvor flere aktører ble samlet for å diskutere hvordan veien framover nå bør være. Et hovedspørsmål var: Hvilke hovedgrep må gjøres for å videreføre de gode tradisjoner samtidig som den lokale medvirkningen skal bli god? Seminaret samlet ca 100 inviterte deltakere og ble arrangert som en samarbeidsarena der alle forvaltningsnivåer og andre aktører arbeidet i tematiske grupper og presenterte sine forslag til mål og strategier. Resultatene fra seminaret er gitt ut i en egen rapport: Nasjonalt hjorteviltseminar. Honne, Biri 18. – 19. november 2003 (kan bestilles ved Skogbrukets kursinstitutt- se link under).
En entydig konklusjon fra seminaret var at det er et stort behov for fortsette samhandlingen mot noen felles målsettinger og at direktoratet har et spesielt ansvar for å koordinere arbeidet og sørge for framdrift i prosessen. Gruppearbeidene fra seminaret bearbeides nå videre for å danne grunnlaget for et evt. strategidokument for framtidig forvaltning av hjortevilt i Norge.
Kommunens virkemidler
Kommunen er en viktig aktør for å nå målene i hjortevilt- og beverforvaltningen. Gjennom blant annet forskriften om forvaltning av hjortevilt og bever (se link under) har kommunen en rekke konkrete oppgaver.
Ut fra gjeldende lovverk kan følgende oppgaver for kommunens hjortevilt- og beverforvaltning listes opp:
Kommunen gir vedtak som førsteinstans:
- Åpning av jakt for elg, hjort, rådyr og bever
- Vedtar fellingstillatelser/kvoter
- Sette mål for forvaltningen av hjorteviltet i kommunen (viktig grunnlag for planleggingen)
- Pålegg om rettet avskyting (med unntak av rådyr)
- Kan vedta kvotefri jakt på rådyr og bever etter gitte betingelser
- Fastsetter minsteareal/minste vannlengde
- Fravik fra minsteareal/minste vannlengde (+/- 50%)
- Organisering/godkjenning av vald
- Godkjenning av tellende areal/vannlengde
- Godkjenning av bestandsplaner og avskytingsavtaler
- Pålegg om rapportering ved felling
- Felling av skadedyr (hjortevilt som gjør skade på innmark)
- Etablering og godkjenning av hjorteviltoppdrett
- Godkjenning av innfanging av hjort som livdyr til etablerte hegn i egen kommune.
Kommunen skal gi uttale eller har praktiske oppgaver:
- Årlig tildeling av fellingstillatelser
- Ettersøk og ivaretakelse av skadet vilt og omsetting av fallvilt
- Utarbeide fellingsstatistikk for elg og hjort (rapporteres til Statistisk sentralbyrå og fylkesmannen)
- Kontroll med betaling av fellingsavgift
- Rapportering av fellingsresultat (oppfølging av valdene)
- Bearbeiding og bruk av innkomne data ("Sett elg", nasjonalt eller evt. kommunale overvåkningsprosjekt)
- Veiledning og informasjon (særlig mht. organisering av områder)
- Rapportering av annen avgang av hjortevilt, rovfugl og oter rapporteres i KOSTRA.
Kommunene skal også:
- stimulere og legge til rette for samarbeid mellom jaktrettshavere,
- bidra til regional, bestandsrettet forvaltning (ved godkjenning av vald og ved andre former for samarbeid)
- stimulere og legge til rette for jaktrettshavernes bestandsplanlegging.
Kommunene er sentrale og viktige organer i hjorteviltforvaltningen. Kommunene skal være med og videreutvikle forvaltningen ut fra lokal kunnskap. Målene om en bærekraftig høsting uten negative konsekvenser for det øvrige mangfoldet og andre samfunnssektorer, samt opprettholdelse av god kvalitet og helse i hjorteviltstammene, er framtidas utfordring for alle aktører. Spesielt viktig er det at kommunene involverer og ansvarliggjør rettighetshaverne i forhold til disse utfordringene.
Kommunen har også ansvar for - at det er et regionalt samarbeid om forvaltning av hjorteviltbestander innenfor det samlede årsleveområdet. Dette ved f.eks regionale samarbeidsfora som elg- og hjorteregioner. Regionale samarbeidsfora vil kunne omfatte rettighetshaversiden i egne utvalg, og offentlig forvaltning i egne råd som korresponderer med regionutvalgene blant jaktrettshaverne.
"Sett elg" : Kommunene må bruke data og kunnskap fra "Sett elg", og overvåkingsprogrammet, sammen med lokalkunnskap og egne data, for å kvalitetssikre forvaltningen. Dette er et arbeid der en drar nytte av kunnskap og ressurser hos fylkesmennene.
Småvilt
Begrepet småvilt omfatter - alle viltarter som ikke kommer inn under definisjonen på storvilt i §3 i rundskriv om jakt og fangst (se link under). Mange forbinder småviltet med det jaktbare småviltet, men begrepet har større omfang enn dette. Småviltet omfatter derfor en stor del av mangfoldet av norsk dyreliv. Overordnete mål i denne sammenheng er de samme som gjelder for viltforvaltningen og biologisk mangfold forøvrig. I forhold til lovverket har ikke kommunen så mange konkrete oppgaver i forhold til småvilt. De viktigste oppgavene er knyttet til arealforvaltningen.
Det utnyttbare småviltet - forvaltes ellers gjennom forskrift om bruk av fangstredskaper (se link under) og jakttidsforskriften (se link under), som revideres hvert femte år. I jakttidsforskriften bestemmes hvilke arter det skal åpnes jakt på, til hvilke tider og hvilke jaktmåter som skal gjelde. Forut for hver jakttidsrevisjon gjennomføres en omfattende høring der blant annet kommunene er viktige høringsparter. Småvilt forvaltes også gjennom forskrift om felling av vilt arter som gjør skade (se link under).
Gjess
I 1996 utarbeidet Direktoratet for naturforvaltning en egen handlingsplan for gjess. Planen har som siktemål å belyse forvaltningen av de ulike gåseartene i Norge i et langsiktig perspektiv, øke verdien som jaktobjekt ut fra prinsipper om bærekraftig høsting og søke løsning av konfliktene mellom gjess og landbruksnæring. I den nasjonale forvaltningsstrategien for gjess er lokale forvaltningsplaner nøkkelen for å løse problemer i skadeutsatte områder. Kommunenes rolle vil være å bidra til å utarbeide lokale planer og styre lokale tiltak der dette er aktuelt. Tiltak kan være skadefelling, arealforvaltning, etablere sentraler for skremmemidler og lignende, etablere "gåseområder" og informasjon.
Krypdyr og amfibier (herptiler)
I Norge har vi fem arter skjellkrypdyr og seks arter amfibier:
Krypdyr - to arter fra underorden øgler; firfirsle (Lacerta vivipara) og stålorm (Anguis fragilis), og tre arter fra underorden slanger; hoggorm (Vipera berus), buorm (Natrix natrix) og slettsnok (Coronella austriaca).
Amfibier - liten salamander (Triturus vulgaris) og Stor salamander (Triturus cristatus) fra orden halepadder og vanlig forsk (Rana temporaria), spissnutefrosk (Rana arvalis), damfrosk og padde (Bufo bufo) fra orden haleløse padder.
Det er kaldt å være herptil i Norge og artene lever på randen av sine utbredelsesområder. Alle reptiler i Norge er fredet gjennom viltloven. Vern av leveområder er viktigst for disse artenes utbredelse (spesielt amfibiene), og dette gjøres gjennom naturvernloven eller plan- og bygningsloven. Kartlegging av artenes utbredelse i kommunen er derfor viktig. Holdningsskapende arbeid er også viktig da mange av disse artene (spesielt krypdyrene) historisk ikke har så godt rykte. Krypdyr kan avlives for å hindre skade på person etter § 3 i viltloven. I praksis vil ikke dette være noe problem da slanger som kan bite enkelt kan flyttes ut av områder hvor mennesker oppholder seg og evt. føler seg truet.
Biotopvern
Det finnes ulike bestemmelser om biotopvern i dagens lovverk, jf naturvernloven § 9, viltloven § 7 og lakse- og innlandsfiskloven § 7. For vern etter samtlige nevnte bestemmelser gjelder saksbehandlingsreglene i naturvernloven. Av de ovennevnte bestemmelser er det naturvernloven § 9 som har vært mest brukt. Den har blitt brukt til vern av reservatlignende områder som ikke har oppfylt reservatets krav til urørthet.
Hensikten med viltlovens og lakse- og innlandsfisklovens bestemmelser - har vært å få muligheten til å verne viktige områder for en eller flere arter. Viltlovens bestemmelser har vært lite brukt. Det er i stedet prioritert å bevare områdene ved hjelp av vern etter naturvernloven og gjennom påvirkning av den kommunale planleggingen etter plan- og bygningloven. Lakse- og innlandsfisklovens bestemmelser er til nå ikke tatt i bruk.
Viltloven og lakse- og innlandsfiskloven tar utgangspunkt i hensynet - til vilt og fiskeressursene, jf § 7 i begge lover, og naturvernloven tar utgangspunkt i sjeldne og truede arter og samfunn, jf §§ 9, 13 og 14. Biologisk mangfold i seg selv og særegne naturtyper dekkes ikke av dagens biotopvernbestemmelser.
Pr 01.01.2004 er 12 områder opprettet i medhold av viltloven § 7:
- I alt 8 biotopvernområder ble opprettet gjennom verneplan for sjøfugl i Nord-Trøndelag 19.12.2003
- Sandgrovbotn-Mardalsbotn og Torbudalen biotopvernområder i Møre og Romsdal ble opprettet i 2002
- Steinsbuskardet-Hisdal biotopvernområde i Aust-Agder ble opprettet i 2000
- Holmavassåno biotopvernområde i Rogaland ble opprettet i 1997
Midlertidige biotopfredninger etter viltloven § 7:
- Myteområde for sædgås i Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag, 04.07.1994
- Hekkelokalitet av vandrefalk i Lier kommune i Buskerud, 06.06.1990
- Hekkelokalitet av vandrefalk i Nome kommune i Telemark, 29.04.1991, senere opphevet
- Hekkelokalitet av vandrefalk i Halden kommune i Østfold, 25.03.1987, senere opphevet
- Les mer om vernet natur på miljøstatus, klikk her.
Juridiske virkemidler
Økonomiske virkemidler
Kommunale viltfond
I fra 2001 ble det adgang til å opprette kommunale viltfond. Formålet med kommunale viltfond er å skape økonomisk bakgrunn for å fremme viltforvaltningen i kommunen.
Kommuner der det er adgang til jakt etter elg og/eller hjort skal etablere et kommunalt viltfond. Øvrige kommuner kan etablere et slikt viltfond i samsvar med reglene i forskrift om kommunale viltfond og fellingsavgift for elg og hjort av 23. mai 2001 (se link under).Som inntekter til fondet skal regnes offentlig fellingsavgift for elg og hjort fastsatt av kommunen, tilskudd fra det statlige viltfondet og fondets årlige avkastning. Men også andre inntekter kan taes inn. Mer om dette og hva pengene kan brukes til finnes i forskriften Om kommunale viltfond (se link under).
Sentrale viltfond
Hoveddelen av inntektene til det sentrale Viltfondet kommer fra jegeravgiftene, og i Statsbudsjettet for 2004 er det beregnet å bli omlag 54 mill kr. Stortinget fastsatte retningslinjer for bruken av fondet i 1989, som i hovedsak lyder:
Viltfondet skal nyttes til forvaltningstiltak som kommer viltet og allmennheten til gode, herunder viltforvaltning i kommunene, lokale, regionale og sentrale vilttiltak, viltforskning, jegerregister og jegerservice.
Litteratur
- Direktoratet for naturforvaltning. 1998. Truede arter i Norge. Norwegian Red List. DN-rapport 1999-3.
- Direktoratet for naturforvaltning 1995. Forvaltning av hjortevilt mot år 2000 - handlingsplan. DN- rapport 1995-1.
- Direktoratet for naturforvaltning. 1996. Bjørn, jerv ulv, gaupe - vårt ansvar. Informasjonshefte (2,4 Mb).
- Direktoratet for naturforvaltning. 1996. Handlingsplan for forvaltning av gjess. DN-rapport 1996-2.
- Direktoratet for naturforvaltning. 1996. Viltkartlegging. DN-håndbok nr. 11.
- Holme, J., Lyssand, A. & Axelsen, T. 1994. Faunakriminalitet og annen naturkriminalitet. Økokrims skriftserie nr. 8.
- Miljøverndepartementet. 2003. Rovvilt i norsk natur. St. meld. Nr. 15 (2003-2004).
- Miljøverndepartementet. 1997. Om rovviltforvaltning. St.meld. nr. 35 (1996-1997).
- Miljøverndepartementet. 1992. Om forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe (Rovviltmeldingen). St.meld. nr. 27 (1991-1992) (ikke pdf fil).
- Skogland, T. 1994. Villrein - fra urinnvåner til miljøbarometer. Teknologisk forlag.
- Storaas, T. & Punsvik, T. 1996. Viltforvaltning. Landbruksforlaget.
- Sæther, B-E., Solbraa, K., Sødal, D.P. & Hjeljord, O. 1992. Sluttrapport Elg - Skog - Samfunn. NINA forsknings- rapport 28.
English
Utskrift
