Viktige prinsipp
Hovedpunkter ved naturvennlig tilrettelegging av turveier, turstier og skiløyper er:
- Tilpass traseene til landskapet
- Legg traseene utenom sårbare vegetasjonstyper og viktige viltbiotoper
- Legg traseene variert og med rike muligheter for naturopplevelser
- Bruk traseer for gamle ferdselsårer
- Utnytt flerbruksmuligheter om mulig (kombiner med f.eks. veier til landbruksformål)
- Vurder muligheten for tilgjengelighet for alle
- Reduser behovet for skjæring og fyllinger
- Gjør skjæringer og fyllinger penest mulig med steinmurer eller planering og evt. tilsåing
- Velg løsninger som reduserer behovet for grøfter
- Gjør tiltaket helt ferdig med en gang
- Dimensjoner riktig – jo mindre inngrepet er jo mer naturvennlig vil det ofte være
Bredden på turveien vil være avhengig av mulighetene for tilpassing i terrenget, samt at det må vurderes i forhold til målgrupper, bruksområde og forventet bruksintensitet. Hva man bør vektlegge mest vil variere i hvert enkelt tilfelle, men generelt bør bredden ikke være unødvendig stor.
Der det er aktuelt å tilrettelegge et område for rullestolbrukere krever dette tilstrekkelig bredde og møteplasser som muliggjør at to rullestoler kan passere hverandre. Toppdekke og stigningsforhold har også stor betydning i denne sammenheng. Det er viktig at disse forholdene vurderes som en helhet. Dersom en ønsker å legge til rette for at en rullestolbruker skal kunne ta seg fram på egenhånd i en vanlig rullestol hjelper det lite med tilstrekkelig bredde og perfekt toppdekke dersom stigningene er for bratte.
 |
Sykling og riding på turveier og stier er etter hvert blitt populære aktiviteter som det kan være aktuelt å tilrettelegge spesielt for. I noen tilfelle kan det handle om å opparbeide nye stier og turveier, men oftest vil det kunne handle om å gi informasjon om og å anbefale bruk av stier og veier som er godt egnet. Dette kan både gjøre områder mer attraktive for slik bruk og det kan bidra til å minske konflikter med andre brukere.
Foto: Midt-Agder Friluftsråd/Astrid Gabrielsen |
Planlegging av trase
Trasevalget er ofte avgjørende ved naturtilpasning av skiløyper og turstier, og er et viktig moment ved anlegging av turveier. Det er også viktig å kontakte grunneier både for å få tillatelse til tilrettelegging og for samarbeid om egnet trase.
Turveier og skiløyper av tilsvarende omfang skal byggemeldes, jfr. Plan- og bygningsloven.
Landskapstilpasning er viktig, og blir viktigere jo mer dominerende ferdselsåren er i landskapet. En liten sti blir i liten grad lagt merke til, mens en turvei i et åpent landskap lett blir et dominerende element. Plassering av turveien og linjeføring vil da avgjøre om den passer inn i eller forringer landskapet.
Bruk av ”gjengrodde” stier, eksisterende veier og andre ferdselsårer i natur- og kulturlandskapet minimaliserer de totale inngrepene og er arealbesparende. Gamle ferdselsårer har ofte et trasevalg som på en god måte ivaretar kravet til naturvennlig tilrettelegging. Dessuten er det er poeng i seg selv å ta vare på gamle ferdselsårer som opplevelseskvaliteter, særlig i kombinasjon med informasjon om tidligere bruk. Det er imidlertid viktig at dette ikke ødelegger eller forringer slike gamle kulturminner. Mer om dette i DN-håndbok 5 – 1994.
 |
For alle tettsteder bør det utarbeides en helhetlig plan for gang-/sykkelveger, turveger, turstier, skiløyper og nærfriluftsområder. Normalt vil den mest omfattende tilretteleggingen skje nærmest bebyggelsen. |
Linjeføring
Med linjeføring menes at traseen fastlegges i detalj. Dette arbeidet bør gjøres ute i terrenget. For stier er dette vanligvis et enkelt arbeid.
Det gjelder å:
- følge terrenget
- finne de stedene hvor det er lettest å ta seg fram ved for eksempel å følge tørre rygger framfor søkk og myrer og hvor det ikke blir behov for særlig bearbeiding av grunnen
- legg vekt på at stien ikke blir lagt slik at den fungerer som bekkeløp.
 |
Stien følger terrenget og det er lett og godt å gå.
Foto: Mari Lise Sjong |
For turveger og skiløyper kan det være mer krevende å finne beste linjeføring. Minst mulig fyllinger og skjæring gir normalt de minste terrenginngrepene. Samtidig er det grenser for hvor bratte traseer vi kan velge, og traseene skal planeres i en viss bredde.
En del steder er det ikke mulig å unngå skjæringer og fyllinger. Særlig ved anlegging av bredere turveier og skiløyper i skrått terreng må en ofte skjære seg inn i terrenget. Fyllinger og skjæringer kan også være nødvendig for å unngå bratte bakker og dermed gjøre traseen tilgjengelig for rullestoler, barnevogner, skipigging og lignende.
Skjæringer og fylling kan gjøres mindre skjemmende om:
- de ryddes for utstikkende røtter og lignende
- de jevnes og sås til
- eksisterende trær bevares i fyllinger
- trær og busker plantes inn
- store steiner blir liggende
 |
Ikke slik, |
 |
men slik. |
Vanligvis er det riktig å legge opp til naturlig gjenvekst av vegetasjon, uten både såing, gjødsling og kalking For å unngå erosjonsproblemer kan dette fravikes, for å påskynde at vegetasjon skal etableres. Høye skjæringer og fyllinger kan terrasseres, men det er viktig at dette ser naturlig ut.
 |
Her fører en liten justering av traseen til at behovet for ei skjæring og fylling forsvinner. |
Planlegging av turveier i urbane områder byr på spesielle utfordringer. Ofte er det bygninger, veier og lignende som en må ta hensyn til. Videre skal eksisterende naturelementer utnyttes best mulig. Arbeidet blir ofte en kombinasjon av å ta vare på og utnytte det eksisterende, å skape nye kvaliteter med beplanting osv. og å skjule skjemmende bygninger og anlegg med vegetasjon og gjennom trasevalg. Myk linjeføring der turveien svinger seg fram er et godt råd også i denne sammenhengen, men svingene må ikke bli så store og kunstige at folk velger å gå rett fram for å spare tid.
 |
Eksempel på dårlig og…
|
 |
….god linjeføring. Ved å la stien følge terrenget på en fornuftig måte oppnås akseptabel stigning og variasjon, og bekken bevares. Resultatet blir mer naturvennlig samtidig som at opplevelseskvalitetene i landskapet i større grad beholdes. |
Turveiene i urbane områder er ofte en del av et grøntdrag eller en park, og turveien inngår som en del av et større anlegg. Ofte er det vel så mye parktilrettelegging som tilrettelegging for friluftsliv. Planleggingsarbeidet er ofte så omfattende og stiller så store faglige krav at det kan være nødvendig å bruke landskapsarkitekt eller annen fagekspertise til arbeidet. Fra et friluftslivssynspunkt er det viktig å ta vare på opprinnelig natur og gjøre tilretteleggingen mest mulig naturlik.
 |
Lungegårdsparken i Bergen ble etablert på en fylling og åpnet i 1997. Den monotone plastringen mot vannet er her brutt opp og det er laget en liten dam som bidrar å øke turopplevelsen. Turveien nederst i bildet. Biolog, kunstner og landskapsarkitekt samarbeidet om utforming av parken.
Foto: Tove Hellem |
 |
Her er det skapt en "kolle" bestående av steinblokker og stedegen vegetasjon (til høyre i bildet). Fokus på variert topografi og vegetasjon i utformingen av parken har bidratt til en park med et variert innhold og opplevelsesmuligheter. Fra Lungegårdsparken i Bergen.
Foto: Tove Hellem |
For skiløypetraseer gjelder de samme momentene som er omtalt for turstier og turveier. Det er særlig viktig at traseen følger terrengformene. Det har vær en utvikling i retning av å gjøre skiløyper til rette og plane ”trikkeskinner” gjennom terrenget. Fra et friluftslivssynspunkt er det viktig å ta vare på de variasjoner og utfordringer naturen byr på.
Særlig for turveier og skiløyper som skal være tilgjengelig med rullestol og for skipigging, men også for barnevogn og sykkel, er det viktig å velge en trase som gir overkommelige stigningsforhold.
Tilretteleggingsarbeidet
I mye brukte områder kan det ofte være fornuftig å legge tilrette et differensiert stinett. Et differensiert stinett kan gjerne deles inn i:
- hovedstier
- naturgåtte stier
- småstier og tråkk
Hovedstinettet vil bestå av en kombinasjon av gamle stier og ferdselsveger og nyanlagte strekninger og forbindelser. Hovedstinettet bør nå inn til og være forbindelser mellom viktige turmål. Hovednettet bør være tørt og ha god jevnhet. Men det bør fortrinnsvis være mjukt å gå på, variert, ikke unødvendig bredt, være godt tilpasset terrenget og anlagt slik at det gror fint til. Deler av hovednettet bør være tilpassa barnevognbruk, og i noen områder bør det være sammenhenger for bruk av rullestol. Det bør skiltes mellom viktige passerings- og målpunkter.
De naturgåtte stiene bør bl.a. gi forbindelser til viktige turmål (for eksempel utsiktspunkter, kulturminner og bevertningssteder i marka). Disse stiene vil i stor grad best å av de gamle stiene i marka skapt av folk og dyr, men også av nyanlagte strekninger og forbindelser. Turstiene bør mange steder danne supplerende eller alternative ruter til hovedstiene. De bør legges slik i terrenget at de normalt holder seg tørre og slik at vedlikeholdsbehovet blir begrenset. Våte partier må forsterkes.
Nettet av småstier og tråkk er skapt av ferdsel fra folk og dyr og er viktig for dem som går i marka utenom de tilrettelagte stiene.
Turstier
Arbeidet består i hovedsak av å fjerne vegetasjon og bør utføres med håndmakt slik at spor i terrenget blir minst mulig:
- Busker og trær må kappes med lavest mulig stubbe
- Kvist, steiner og lignende må legges til side slik at det ikke ser stygt ut
- Det kan være aktuelt med enkel utjevning av grunnen ved å flytte større steiner, fjerne tuer og tette hull.
- En må legge vekt på ikke å skade tilgrensende skog.
I stor grad er den estetiske sansen og forståelsen hos dem som utfører arbeidet avgjørende for resultatet.
 |
Unngå våte partier når traseen legges. Likevel kan en ikke alltid unngå kryssing av myrer og fuktige partier. I utgangspunktet må en akseptere at det er våte partier i en sti, men folk vil ofte søke etter de områdene hvor det er tørrest. En kan derfor se at stien blir bredere og bredere på slike steder etter hvert som folk går utenom våte og opptråkkede partier. Det kan derfor være aktuelt med en form for klopplegging.
Foto: Bergen og Omland Frilutsråd |
 |
For å unngå slitasje er klopper lagt i sanddyneområde på Orre, Jæren.
Foto: Gaute Sønstebø |
Til dette anbefales trevirke som hogges på stedet (tillatelse nødvendig), eller naturstein fra området. Gamle jernbanesviller og stolper kan også brukes, men en bør da legge opp til frakt som ikke lager sår i terrenget (transport på frossen eller snødekt mark). Tilfeldig sammenrasking av materialrester, kvist og hogstavfall som legges ut i de våteste partiene må unngås.
Noen turstier bør vurderes tilrettelagt for funksjonshemmede. Dersom tilgjengelighet for alle ikke er mulig å oppnå, kan man tilrettelegge for enkelte grupper av funksjonshemmede. Dersom terrenget er for bratt/stien for smal for rullestol, kan det fortsatt være aktuelt å tilrettelegge for blinde ved å legge ledelinjer eller ledesnor langs turstien.
 |
Turvei med fokus på universell utforming.
Foto: Kristiansand kommune/Helmer Espeland |
Turstier som en ønsker skal kunne brukes til sykling og/eller riding kan ha behov for spesiell tilrettelegging særlig ved våte partier.
Turveier
Opparbeiding av turveier er et mer omfattende arbeid. Turveien er oftest bredere enn turstien og skal ha jevn overflate. Det innebærer ofte maskinmessig opparbeidelse, selv om manuelt arbeid som regel vil gi et penere sluttresultat. Omfanget av masseutskifting, drenering og valg av toppdekke avhenger av lokale forhold og forventet bruk.
 |
Vandring på nyanlagt sti – arbeidet er fint utført uten sår/merker utenfor selve stilegemet.
Foto: Bergen og Omland Friluftsråd |
Det er et vesentlig moment at turveien ikke dimensjoneres kraftigere og bredere enn nødvendig. I klartekst betyr det at behovsvurderinger og ikke maskinenes arbeidsbredde eller tyngde skal bestemme bredden på turveien. Det finnes i dag en rekke lette og enkle maskiner som kan anlegge gode turveier med for eksempel 1 m bredde. Mange kommuner har såkalte ”kirkegårdsgravere” som kan brukes, og det finnes flere typer små gravemaskiner både for leie og salg. Når man først skal opparbeide turveier er det imidlertid viktig å sikre at bredden dimensjoneres for rullestol dersom turveien ligger i en egnet trasè.
 |
Må maskiner brukes er det viktig at det velges små maskiner. Mindre maskiner gir mindre inngrep i naturen - her fra arbeidet med en turvei med ca 1 meters bredde.
Foto: Bergen og Omland Friluftsråd |
For å unngå skader i tilstøtende terreng, kan arbeid som krever tyngre maskiner utføres på frossen mark. Det gjelder for eksempel utkjøring av grus og større gravearbeider.
Det er viktig å stille mest mulig presise krav i anbudsdokumentene til hvordan arbeidet skal utføres. Oppdragsgiver bør sette krav til maksimum arbeidsbredde, tyngde på maskiner osv. Anbudsdokumentet bør også si noe om hvordan skader og inngrep utover det som er beskrevet skal komme til fratrekk i avtalt pris.
I sammenheng med naturvennlig tilrettelegging er det ikke uvesentlig om den totale arbeidsbredden er 3 m, selv om halvparten legges igjen med jord og sås til etterpå. Dersom vi ønsker at inngrepene ikke skal omfatte mer enn 1,5 m bredde, må 1,5 m være absolutt grense for hvor bredt område som blir berørt. Det er viktig å være klar over at i tillegg til bredden av den ferdige vegen, blir det inngrep i områdene for eventuelle grøfter, fyllinger og skjæringer.
Dersom det langs tuveitraseen er trær, steiner, kulturminner og lignende som ikke skal skades eller flyttes, er det ofte nødvendig å merke disse og beskrive i anbudsdokumentet at de ikke må skades eller flyttes. En kan også innarbeide bestemmelser i anbudsdokumentet om mulkt for skader.
 |
Drenering er et vesentlig punkt ved anlegging av turveier. Vannskader er skjemmende og fører til høye driftsutgifter. Dype grøfter og store stikkrenner er imidlertid lite pent. Det er bedre og gir et mindre inngrep om en heller har grunnere grøfter og flere mindre stikkrenner. Videre må en legge turveien slik i terrenget at behovet for grøfter reduseres. Endene på stikkrenner må tildekkes og skjules best mulig.
En 20 cm dyp grøft og ei stikkrenne skal hindre vannsig tvers over turvegen. Inngrepet er nesten borte pga. vegetasjon og størrelsen på inngrepet.
Foto: Mari Lise Sjong |
Omfattende masseutskifting i forbindelse med anlegging av en turvei vil lett føre til skader på tilgrensende natur. Eventuelle uttak av masser fra tilgrensende områder må være planlagt, og det må være et opplegg for planering og eventuelt tilsåing etterpå.
Noen ganger gjør kombinasjon med andre formål, som for eksempel skogsdrift, at det er behov for kraftigere bæreevne enn friluftslivsbruken tilsier. For drift av turveier bør en basere seg på lett utstyr, slik at maskinene til driftsoppgavene ikke gjør det nødvendig med en overdimensjonering av turveien.
 |
Toppdekket på turveier er normalt grus. Bruk fortrinnsvis grus fra stedet, med farge som skiller seg lite ut fra omgivelsene. Av hensyn til barnevogner og rullestoler er det vesentlig å bruke grus med stor bindeevne, slik at turveien får et fast toppdekke. Et godt nok grusdekke er imidlertid tilstrekkelig for rullestoler og barnevogner. Det er ikke nødvendig med asfalt forutsatt at det holdes ved like. Flis er også aktuelt toppdekke, men er ikke egnet dersom turveien skal kunne brukes av rullestoler og barnevogner. Ved noen prosjekter ligger det godt til rette for å bruke fliskutter, og lage flis på stedet.
En god løsning for anlegging av turveg er å legge fiberduk direkte på marka og etablere turvegen med groft bærelag og finere gradert toppdekke oppå denne. Dette gir gode muligheter for naturvennlig tilpasning, men det er viktig at fiberduken dekkes slik at ikke skjemmende fliker stikker ut på sidene. Manuelt arbeid er et reelt alternativ.
Foto: Per Rekkedal |
 |
Foto: Per Rekkedal |
Asfalt er også aktuelt, men dette er et fremmedelement som en skal være forsiktig med å bruke. Hensynet til rullestolbrukere og vedlikeholdsproblemer på grusveger, for eksempel i områder med mye nedbør, medfører allikevel at en etter en samlet vurdering noen ganger velger å asfaltere. Asfalter gjerne så smalt som mulig, og kombiner med for eksempel grus- eller gressdekke ved siden av. Videre er det mulig å få asfalt med ulike fargenyanser og ulik grovhet, som kan bety at den skiller seg mindre ut i forhold til omgivelsene. God opprydding og at alt arbeid gjøres helt ferdig er et sentralt punkt for å oppnå en naturvennlig turvei. Alle skader på tilgrensende vegetasjon må bøtes på best mulig måte. Brukne, visne greiner er skjemmende og når skaden først har skjedd er det bedre at disse fjernes helt. Overflødige materialer og masser må selvsagt fjernes.
Tildekking og eventuell tilsåing av skråninger er en nødvendig del av arbeidet. Ofte vil det også være fornuftig å flytte noe små trær og busker opp i skråningen. Tilsåing med plenfrø og gjødsling gir ofte irrgrønt gress som skiller seg kraftig ut i naturområder. Ideelt sett bør skråninger og eventuelle masseuttak gro til med stedegen, naturlig vegetasjon. Det finnes frøblandinger med etterlignet natureng og en kan ”komponere” naturlike frøblandinger selv. Allikevel vil det være vanskelig å få blandinger som er så lik den naturlige vegetasjonen på stedet at de ikke skiller seg ut. Det kan derfor være bedre å legge til rette for naturlig gjengroing, eventuelt med lett kalking og forsiktig gjødsling.
Skiløyper
Ved tilrettelegging av skiløyper varierer omfanget fra enkle tiltak som ved rydding av stier, og til omfattende tiltak som ved anlegging av turveier. For større skiløyper, særlig om det skal være plass til skøyting, er det behov for brede traseer. Jo bredere trase, jo viktigere er det å legge vekt på naturhensyn. Når det skal anlegges skiløyper med flere parallelle spor, kan det være en løsning å legge disse i ulike nivåer for å unngå planering i stor bredde.
Vinterstid skjules gjerne fyllinger, skjæringer og andre markinngrep av snøen. Det bør imidlertid være et krav at skiløypene ikke framstår som sår i terrenget på barmark. De samme krav til planering og vegetasjonspleie må stilles som for turstier og turveier. Ofte er det behov for eventuelt tilsåing og gjenplanting i fyllinger og skråninger.
Mange skiløyper kan med fordel tilrettelegges for ferdsel sommerstid. Det kan innebære bearbeiding av grunnen som estetisk også er en fordel. Kombinering av skiløyper og turveier/turstier gjør at det blir færre inngrep totalt sett. Særlig lysløyper innebærer stå store kostnader og inngrep at det er ressursbesparende at de tilrettelegges for både sommer- og vinterbruk.
Ønsket om å kunne nytte skiløypene når det er lite snø, har gjort at grunnen ofte blir planert og drenert. Dersom en går inn på så omfattende opparbeiding, bør arbeidet utføres slik at det tar seg pent ut også på barmark og slik at traseen blir godt farbar til fots. Over gressdekket mark, gamle setervoller og lignende medfører imidlertid fjerning av vegetasjonen så omfattende og stygge spor at dette normalt er uakseptabelt, og som regel heller ikke nødvendig, dersom hensikten kun er å kunne gå på ski med litt mindre snø.
Sist oppdatert: 14.02.2007
|
English
Utskrift
#att){kind=link}
#att){kind=link}
#att){kind=link}
#att){kind=link}
#att){kind=link}
#att){kind=link}
#att){kind=link}