Hva er naturforvaltning?
Nordisk ministerråd bruker følgende beskrivelse av naturforvaltning:
"Naturforvaltning er forvaltning av natur og landskap, gjennom planlegging, vern, skjøtsel og restaurering av ødelagte lokaliteter og å fremme bærekraftig anvendelse av naturressurser. Den utgjør en del av miljøforvaltningen, som er en samlebetegnelse for aktiviteter som sørger for å regulere samfunnets påvirkning av miljøet, slik at den ligger innenfor de grensene samfunnet kan akseptere." (Nordisk Ministerråd. 1995. "Nordens Natur", vår oversettelse)
Verdi av tilgang på natur
Naturen, det biologiske mangfoldet, utgjør fundamentet for å opprettholde menneskers liv på jorda.
Naturen og det biologiske mangfoldet er grunnleggende for:
- menneskers livskvalitet
- næringsgrunnlaget
Både gjennom tradisjonell utnyttelse av naturressurser og for en voksende reiselivsnæring. Reiselivsnæringen er verdens største legitime næring og Norges tredje største. Ren og uberørt natur er utpekt som reiselivsnæringens viktigste salgsvare.
Historisk tilbakeblikk - styrking av lokaldemokratiet på miljøvernområdet
Det målrettede offentlige satsingen på et helhetlig kommunalt miljøvern startet opp som en forsøksordning i 1987. Satsingen var et samarbeid mellom staten ved Miljøverndepartementet og Kommunenes Sentralforbund, og med deltakelse fra 91 kommuner. Forsøksordningen ble gjort om til en reform, MIK-reformen, som fra 1992 omfattet alle kommuner.
MIK-reformen
Reformen innebar at øremerkede tilskuddsmidler ble stilt til rådighet for å lønne en egen miljøvernleder i kommunene. Fra 1997 ble de øremerkede midlene lagt inn i rammetilskuddet fra staten. Kommunalt miljøvern ble en integrert del av kommunenes virksomhet.
Målsettingen med MIK-reformen var å etablere og utvikle miljøvern som et politikkområde i kommunen, og å utvikle et tverrsektorielt miljøansvar på kommunalt nivå.
Lokal Agenda 21 (LA-21)
Agenda 21 ble undertegnet i Rio i 1992, parallelt med konvensjonen om biologisk mangfold.
Oppfølgingen av LA-21 i Norge ble bygget på tiltak for stimulering til at alle norske kommuner utarbeidet sin LA-21, dvs. en handlingsplan for bedre miljøutvikling lokalt. LA-21 ble sett på som en naturlig videreutvikling av det arbeidet som ble startet opp bl.a. gjennom MIK-reformen. Utfordringene i dette programmet er dialog over administrative grenser og andre skillelinjer i samfunnet, herunder ansvar og roller for myndigheter, næringsliv og organisasjoner.
Det legges særlig vekt på at urfolk og lokale myndigheter tar et særlig ansvar for oppfølging gjennom LA-21. I Norge er kommunenes vilje til dette nedfelt i "Fredrikstaderklæringen", som ble vedtatt på oppstartkonferansen i 1998.
Kommunens ansvar for naturressursene/biologisk mangfold
Mange kystområder har stor landskaps- og friluftslivverdi og kan benyttes til mange ulike aktiviteter på land og i vann. Her en pust i bakken med det fantastisk skue utover sjøen. Sommerøy, Troms. Foto: Nina A. Rieck.
Kommunene er tillagt myndighet for ulike naturforvaltningsoppgaver, inkl. forurensing og kulturminner, gjennom ulike sektorlover.
For naturforvaltningsområdet gjelder det følgende sektorlover:
I tillegg har kommunene et overordnet ansvar for forvaltning av arealene. Mens statlig politikk tas vare på av et utall forvaltningsenheter, og ofte framstår fragmentert sett fra et kommunalt synspunkt, er kommunene "altomfattende".
For forurensingsområdet gjelder:
For kulturminner gjelder:
"Formålet med denne lov er å legge forholdene til rette for et funksjonsdyktig kommunalt og fylkeskommunalt folkestyre, og for en rasjonell og effektiv forvaltning av de kommunale og fylkeskommunale fellesinteresser innenfor rammen av det nasjonale fellesskap og med sikte på en bærekraftig utvikling" (Kommunelovens § 1)
Kommunen som planmyndighet
God kommunal ressurs- og arealplanlegging er et effektivt redskap for langsiktig naturforvaltning, der en kan sikre at så vel lokale behov som de overordnete nasjonale rammene og målene kan eltes sammen. Både kommuneloven og plan og bygningsloven gir kommunen stor myndighet og selvråderett, men det innebærer også at kommunene tar selvstendig ansvar for å ha nødvendig oversikt over egne areal- og naturressurser, herunder biologisk mangfold. Kommunenes kunnskap og tilnærming til disse spørsmålene vil være avgjørende i arbeidet med å ivareta det biologiske mangfoldet i de kommende årene.
Utfordringer
Naturforvaltningsinteressene er i hovedsak knyttet til arealer og bruken av disse.
Tap av areal er utpekt som den største trussel mot biologisk mangfold. I dag er 12 prosent av det norske landarealet vernet etter naturvernloven. Den største andelen av det biologiske mangfoldet befinner seg på det resterende ca 90 prosent av arealet som i dag ikke er vernet. Den kommunale forvaltningen av disse områdene er derfor kritisk for i hvor stor grad Norge makter å videreføre det biologiske mangfoldet og sikre vilkårene for friluftslivet til generasjonene etter oss.
Kommunene har hovedansvaret for arealdisponeringen gjennom plan – og bygningsloven, og skal i tillegg til egen lokale utfordringer også ta nødvendige hensyn til nasjonale og internasjonale føringer innen naturforvaltning. Kommunenes sentrale rolle i arbeidet med biologisk mangfold og friluftsliv er uttrykt i flere stortingsmeldinger, rundskriv og lovjusteringer de seinere årene.
Utfordringene kommunen har som naturforvalter er å :
- skaffe seg en oversikt over kommunens biologiske mangfold og friluftslivsområder
- hindre tap av biologisk mangfold og friluftslivsområder gjennom planlegging, tiltak og saksbehandling
- ta vare på og bygge opp kommunens naturfaglige kompetanse
- skape en helhetlig og samordnet forvaltning gjennom et interkommunalt samarbeid
- skape en felles forståelse og effektivt samarbeid mellom forvaltningsnivåene
 Tilbake til hovedside Naturforvaltning i kommunene.
Sist oppdatert: 14.02.2007
|
English
Utskrift
