Foto: Johannes Abildsnes.

Seiland er Finmarks nest største øy. Øya er en østlig utpost av vårt alpine kyst-landskap, med mange topper over 800 meter over havet. De to breene på Seiland, Seilandsjøkelen og Nordmannsøkelen, er landets nordligste, og ingen andre steder i Skandinavia er det dannet bre i så lav høyde over havet.

Seiland er preget av en rekke større og mindre fjorder. De dype fjordene Store Kufjord og Jøfjord deler nesten øya i to. Det mest alpine terrenget på øya ligger i vest hvor en rekke bratte fjell stuper i havet. Sør for Seilandsjøkelen er det et vidstrakt platå med et karakteristisk, småkupert terreng.

De største botaniske verneverdiene finnes i fjellområdene i den sørlige delen av nasjonalparken, der berggrunnen er svært næringsrik. Rundt bunnen av Store Bekkarfjord er fjellene bevokst med grasdominert vegetasjon helt til topps, og framstår som et svært frodig kulturlandskap.

I nasjonalparken er det også gjort funn av kulturminner fra helt tilbake til steinalderen og jernalderen. I tillegg til spor etter boplasser er det også funnet en del fangstinnretninger.

Seiland har en rik rovfuglfauna, noe som gjenspeiler de øde og bratte fjellområdene, mange steder med bratte klipper mot sjøen. Langs kysten er det små kolonier med måkefugl, vadere, grågås, ærfugl og teist. Ved vann og vassdrag hekker en del våtmarksfugl, blant annet storlom og smålom. Oter, røyskatt og hare er vanlige i nasjonalparken.

Nasjonalparken er lite tilgjengelig uten båt. Det er ingen veier, offentlige snøskuter- eller barmarksløyper i nasjonalparken. Omfanget av friluftsliv er beskjedent. Det drives noe småviltjakt og fiske etter røye. Nærområdene til Store Bekkarfjord og Seilandsjøkelen er noe brukt til fotturer.