Hva er strandsone?
Med "strandsone" forstås de land- og sjøområder som står i innbyrdes direkte samspill økologisk og/eller bruksmessig. (Definisjon hentet fra Rikspolitiske retningslinjer for planlegging i kyst- og sjøområder i Oslofjordregionen, Miljøverndepartementet 1993.)
Av dette følger at strandsonen kan ha ulik utstrekning og variasjon både når det gjelder terreng, økologi og menneskelige bruksmåter. Strandsonen er med andre ord ikke et belte på et visst antall meter fra strandkanten. Ofte brukes 100-metersbeltet som en rettesnor, men det er de faktiske forholdene som må avgjøre hvor stort område som skal forvaltes etter regler og retningslinjer for strandsonen.
Nasjonal politikk
Nasjonal politikk for strandsonen er formidlet gjennom flere offentlige dokumenter. St.meld. nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand gjengir følgende nasjonale resultatmål:
- "Strandsonen bevares som et verdifullt natur- og friluftsområde og sikres god tilgjengelighet for allmennheten."
I plattformen for regjeringssamarbeidet (Soria-Moria-erklæringen, oktober 2005) har regjeringen slått fast at den vil:
- at det skal bevilges mer penger til å kjøpe attraktive friarealer og strandområder til allmennhetens bruk
- sikre at hensynet til allmenn bruksrett, friluftsliv og kulturminner blir ivaretatt når Forsvaret og Kystverket skal avhende eiendommer med attraktive strandområder, og at de viktigste blir i offentlig eie
- stanse nedbyggingen av strandsonen. Det skal legges opp til en sterkere geografisk differensiering i retningslinjene, der vernet gjøres strengere i områder med sterk konkurranse om strandsonen.
Les mer:
St.meld. nr. 21 (2004-2005) kap. 11. (Gå til 11.3 En offensiv strandsonepolitikk.)
Allemannsretten i strandsonen
Allemannsretten er et gratis fellesgode, et viktig grunnlag for et fortsatt aktivt friluftsliv i Norge. Mulighetene for friluftsliv langs kysten, på vann og vassdrag er enestående.
Retten baserer seg på den frie ferdselen. En ferdsel som foregår uten nevneverdig ulempe for andre.
Det er viktig å være klar over at retten har sin begrensning. Allemannsretten har bestemmelser som tar sikte på å regulere bruk på en slik måte at ingen blir skadelidende. Norsk natur har plass til alle, om alle viser hensyn til hverandre.
Strandsonen er en arealtype det er hard konkurranse om. Ikke bare til ferieformål, men også industri og annen næringsvirksomhet vil sikre seg sin bit disse av arealene. Konkurranse om arealer kan være konfliktskapende. Ofte er det slik at eiere av attraktive utmarksområder i strandsonen ønsker en eksklusiv bruk. Det er likevel slik at den som kjøper et utmarksområde, uansett pris, får med allemannsretten som ”nissen på lasset”.
Å vise hensyn betyr imidlertid ikke at man skal vise hensyn ovenfor personer som åpenbart setter seg ut over allemannsrett ved f.eks. å sette opp ulovlige stengsler, forbudskilt eller jager/skremmer folk bort fra egen utmark.
Les mer:
Etablering av kunstige sandstrender
Oppsummering
Lokalisert på feil sted, kan etablering av kunstige sandstrender ha negativ effekt på biologisk mangfold, herunder oppvekstområder for fisk. Derfor må hver enkelt lokalitet vurderes.
Tiltakshaver må kontakte kommunen for avklaring før tiltak iverksettes. Tiltakshaver har et selvstendig ansvar for at tiltaket skjer i samsvar med gjeldende lover og regler, herunder også å sette seg inn i hvilke planer som gjelder og i hvilken grad allmenne hensyn berøres.
Etablering av kunstige sandstrender har inntil nylig stort sett skjedd i offentlig regi på offentlige badeplasser med allmenn tilgang. Etablering av kunstig sandstrand på privat eiendom har imidlertid tiltatt de seneste årene.
Mulige konsekvenser for natur og friluftsliv
Kunstige sandstrender kan etableres på flere måter, og det kan brukes ulike typer sand. Uansett hvordan dette gjøres, blir stranda dekket av sand, og det opprinnelige miljøet endres. Om dette er problematisk eller ikke avhenger av forholdene på stedet.
En del strandtyper er spesielt viktige for biologisk liv i havet. Dette gjelder bløtbunnsområder, og spesielt områder med ålegrasvegetasjon. Slike områder er viktige oppvekstområder for mange marine arter, deriblant flere arter fisk som har kommersiell betydning. Bløtbunnsområder og ålegrassamfunn representerer naturtyper som er i tilbakegang fordi de er utsatt for utbygging/utfylling. Konsekvensene for det biologiske mangfoldet må derfor avklares og vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Forflytting av masser med skjellsand fra et område av kysten til et annet, medfører en viss fare for å overføre fremmede arter til nye områder. Ødeleggelse av bløtbunnsområder, samt forflytting av sand med marine organismer over store avstander, kan komme i konflikt med internasjonale konvensjoner Norge har undertegnet.
Etablering av sandstrender på eksisterende sand/steinstrender kan være positive tilretteleggingstiltak for utøvelse av friluftsliv. Slike strender er opparbeidet for allmennheten flere steder langs kysten, og slike tiltak inngår i tilretteleggingsarbeidet for friluftsliv også med hjelp av statlige og kommunale midler.
Etablering av kunstig sandstrand i utmark vil ikke i seg selv føre til at stranda endrer status fra ”strand i utmark” til ”strand i innmark”, men særlig i kombinasjon med andre innretninger som markerer privat eie, vil stranda lett oppfattes som et privat område uten rett til ferdsel eller opphold.
Lover og regler
Plan- og bygningsloven pålegger tiltakshaveren ansvar for at tiltaket (inngrepet) skjer i samsvar med gjeldende lover og regler, herunder også ansvar for å sette seg inn i hvilke planer som gjelder og i hvilken grad allmenne hensyn berøres av tiltaket. Tiltakshaver må derfor kontakte kommunen for avklaring om tiltaket er i samsvar med gjeldende regler og planer før tiltak iverksettes. Det må vurderes i hvert enkelt tilfelle om oppfyllingen er i samsvar med gjeldende arealplan for området.
Om oppfylling av sand langs stranda vil kreve tillatelse etter plan- og bygningsloven må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Utgangspunktet er om oppfyllingen i det konkrete tilfellet må anses som et vesentlig terrenginngrep som krever tillatelse etter plan- og bygningslovens § 93.
Kommunen kan gjennom reguleringsplaner med tilhørende reguleringsbestemmelser styre denne aktiviteten. Områder som trenger særlig beskyttelse kan i reguleringsplan avsettes til spesialområde naturvern, og inngrep som påfylling av skjellsand vil da komme i konflikt med planformålet. I tilknytning til andre reguleringsformål, for eksempel byggeområder, kan det gis reguleringsbestemmelser som regulerer oppfylling, herunder påfylling av sand eller etablering av sandstrender. Plan- og bygningsloven gir således muligheter til å styre denne typen inngrep.
Problemer kan oppstå i situasjoner hvor de kommunale planene ikke tar stilling til denne type tiltak; det er for eksempel ikke uvanlig at reguleringsplaner ikke gjelder lenger enn til strandkanten, og at kommuneplanens arealdel mangler rettsvirkning for sjøarealene. Byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen i plan- og bygningslovens § 17-2 gjelder for bygninger, konstruksjoner og anlegg, men det legges til grunn at vesentlige terrenginngrep også rammes av byggeforbudet. Det at et område er vist som LNF-område, vil i utgangspunktet ikke være til hinder for den type utfylling det her er snakk om.
Dersom kommunen ønsker å styre denne type etableringer, kan det nedlegges bygge- og deleforbud med tanke på regulering til et formål som hindrer utbygging, - eller det knyttes reguleringsbestemmelser til reguleringsformålet som gir kommunen ønsket styringsmulighet.
Uttak av skjellsand på havbunn som ikke er underlagt privat eiendomsrett, forutsetter konsesjon etter kontinentalsokkelloven (lov av 21. juni 1963 nr. 12). Det er fylkeskommunene som er konsesjonsmyndighet. Miljøforholdene på uttaksstedet må ivaretas gjennom konsesjonsbehandlingen.
Uttak av skjellsand (mudring) på havbunn krever også tillatelse etter havneloven (lov av 8. juni 1984 nr. 5). Etablering av kunstige sandstrender er søknadspliktig etter havneloven når tiltaket er å regne som et vesentlig terrenginngrep, jf. omtalen av plan- og bygningsloven ovenfor. Innenfor etablerte havnedistrikt er det lokal havnemyndighet som fatter vedtak. I områder der det ikke er etablert havnedistrikt er det Kystverket sine distriktskontor som er vedtaksmyndighet.
Til forurensningsloven er gitt ”Forskrift om regulering av mudring og dumping i sjø og vassdrag”, den såkalte mudringsforskriften. Denne kan generelt ikke anvendes på utlegging av rein sand. Bestemmelsene om mudring i forskriften kan imidlertid være aktuelle når det gjelder uttak av skjellsand. Det kan være nødvendig med tillatelse til dette uttaket, jf. §§ 3 og 6. Dersom etablering av sandstrender innebærer oppvirvling av forurensede sedimenter kan det være nødvendig å innhente tillatelse etter forurensingsloven. Dette må vurderes konkret i det enkelte tilfelle.
Dersom tiltaket kan oppfattes som et ledd i å stenge allmennheten ute fra stranda, har kommunene visse muligheter til å ta i bruk friluftsloven. Kommunen har etter friluftsloven et klart ansvar for strandområdene, og det er viktig at kommunene tar tak i eventuelle ulovlige tiltak for å unngå at allmennheten blir utestengt.
Sist oppdatert: 04.10.2007
|
English
Utskrift
Strandsone