• Infiserte regioner
• Friskmeldte vassdrag
• Historikk

Siden arten første gang ble beskrevet så sent som på midten av 1950-tallet, er det begrenset med kunnskap om dens utbredelse i Europa. I dag er det kjente forekomster av parasitten i alle nordiske land med unntak av Island, samt forekomster i Russland, Tyskland, Frankrike og Portugal. Det er bare i Norge, Sverige og Russland at det er dokumentert svært skadelige effekter på laksebestander – men det kan ikke utelukkes at parasitten er et større eller mindre problem for laksebestander i andre land og regioner også.

I Norge har parasitten vært påvist i totalt 46 vassdrag (se kart) og 40 fiskeanlegg. Utryddingstiltak mot parasitten (fiskesperrer og kjemisk behandling i vassdrag, samt sanering av fiskeanlegg) har redusert kjent utbredelse. Per februar 2007 er 15 vassdrag friskmeldt etter vellykkede utryddelsesaksjoner, ytterligere ni vassdrag er behandlet men forsatt ikke friskmeldt, mens 22 vassdrag fortsatt er infiserte. Alle fiskeanlegg er smittefrie. Smittespredning på den ene siden og effektive utryddingstiltak på den andre siden, gjør at kjent status for utbredelse av parasitten endres fortløpende. Erfaringene fra de tre siste tiårene tilsier at smitten i snitt sprer seg til ett nytt vassdrag hvert eneste år, og til et nytt fjordsystem hvert femte år.

De ansvarlige myndigheter har valgt å gruppere smittete vassdrag i smitteregioner. En smitteregion er definert som et geografisk område hvor det er påvist G. salaris på viltlevende laksunger. En gitt smitteregion er definert til det geografiske område hvor smittete laksunger kan bevege seg naturlig, noe som innebærer at bare deler av vassdrag og deler av fjordsystem regnes som en smitteregion. I Norge er det fram til i dag påvist 15 smitteregioner. Etter at det har vært gjennomført effektive utryddingstiltak i sju av disse smitteregionene, er det i dag bare åtte kjente smitteregioner.

Kartet viser oversikt over kjente smitteregioner (februar 2007).
Se stort kart i pdf-format.

De nåværende smitteregionene er (ordnet fra nord til sør):

Skibotnregionen 
Ranaregionen
Vefsnregionen
Steinkjerregionen
Sunndalsregionen
Romsdalsregionen
Lærdalsregionen
Drammensregionen

Skibotnregionen (Troms)
Gyrodactylus salaris ble første gang påvist i denne regionen i 1979. Regionen består i dag av to vassdrag, Skibotnelva og Signaldalselva. Skibotnelva har en lakseførende strekning på ca 20 km. Skibotnelva er regulert, og kraftverket munner ut via en kanal i elva ca 11 km fra sjøen. Den lakseførende strekningen ovenfor kraftverket har sterkt redusert vannføring. Skibotnelva ble første gang rotenonbehandlet i 1988. Parasitten ble påvist på nytt i 1992, og ny behandling ble gjennomført i 1995. Parasitten ble imidlertid på nytt registrert i vassdraget i 1998. Gyrodactylus salaris ble påvist i Signaldalselva i 2000. Det foreligger planer om bygging av langtidssperrer og kjemisk behandling i begge de smittete vassdragene – men det er ikke fastsatt noe tidspunkt for avsluttende utryddingsaksjon.

Mer om foreslåtte tiltak i denne smitteregionen finner du på side 7 i tiltaksplanen.

Ranaregionen (Nordland)
Ranaelva hadde opprinnelig en 10 km lang lakseførende strekning, til Kobbforsen. Etter at det er bygd flere laksetrapper har den nå en lakseførende strekning på ca 53 km. fisketrappa i Reinforsen er en av landets største. To viktige sideelver til Ranaelva er Tverråga og Plura. Disse elvene er også utbygd med fisketrapper. G. salaris ble påvist i Ranaelva i 1979. I tillegg ble den også påvist på fiksert fisk samlet inn i perioden 1975-78. Parasitten ble funnet på utsatte laksunger allerede i 1975. Det ble oppdaget G. salaris i Plura i 1988.

Slettenelva har en strekning på ca 5,5 km som har oppgang av anadrome laksefisk. G. salaris ble funnet helt nederst i elva i 1993.

Røssåga har en lakseførende strekning på ca. 15 km. G. salaris ble påvist første gang i 1980. Undersøkelser tyder på at parasitten da hadde vært i vassdraget en tid. Også i sidevassdraget Leirelva er det påvist G. salaris.

Bjerka fikk påvist G. salaris i 1980. Laksen regnes i dag som utryddet pga parasitten. Statkrafts smoltanlegget ved utløpet av Bjerka har vanninntak i inntaksmagasinet ovenfor Jakobsfossen. Det ble funnet G. salaris på laksunger i anlegget, og vannkilden ble rotenonbehandlet i 1992.

Sannaelva har en lakseførende strekning på ca 1 km. G. salaris ble påvist første gang i 1989, og elva er trolig blitt smittet av utvandrende infisert laksesmolt fra Røssåga.

Bardalselva har en lakseførende strekning på ca 4 km opp i hovedelva, i tillegg omlag 4 km opp i sideelva Svartelva. G. salaris ble påvist i 1989, men parasitten hadde trolig vært der i flere år. Laksebestanden betraktes i dag som utryddet, men undersøkelser viser at elva har en meget god sjøaurebestand.

De infiserte vassdragene i Ranaregionen ble rotenonbehandlet i 2004 og er nå under overvåking.

Vefsnregionen (Nordland):
Gyrodactylus salaris ble første gang påvist i denne regionen i 1978. Regionen består av fire vassdrag, ett stort (Vefsnavassdraget) og tre mindre (Fusta, Drevja og Hundåla). Vefsna er fylkets største vassdrag. Sjøvandrende laksefisk kan i dag gå 29 km opp i vassdraget, til den stengte laksetrappa i Laksforsen. I både Fusta og Drevja er laksetrapper stengt slik at lakseførende strekning er begrenset til henholdsvis 6 og 4 km. Hundåla er kraftig påvirket av vassdragsregulering. Lakseførende strekning er 5 km. Det er allerede satt i verk tiltak for å redusere utbredelsen av parasitten i vassdragene (stenging av fisketrapper og bygging av fiskesperrer). Utryddingsaksjoner kan ikke iverksettes før elveområdene oppstrøms avsperringene er fri for laksunger og parasitter.

I Hestdalselva og Ranelva ble det påvist smitte av G. salaris i august 2006. Ranelva er smittet for første gang, og ble rotenonbehandlet straks smitten ble påvist. I Hestdalselva ble smitten påvist første gang i 2002 og ble rotenonbehandlet i 2003, men er nå blitt infisert på nytt fra den infiserte naboelva Halsanelva.

Leirelva. Laks og sjøaure kan gå opp i det ca 6 km lange Storvatnet og videre ca 1 km opp i tilløpselva til vatnet. Selve Leirelva er ca 4 km lang. Leirelva ligger i smitteregionen Vefsn, og derfor sterkt truet av smitte. For å hindre spredning av en eventuell infeksjon opp til Storvatnet ble det utarbeidet beredskapsplan for Leirelva i 1995. G. salaris ble funnet i 1996 på én laksunge i Leirelva, trolig smittet via utvandrende smolt fra Vefsna. Vassdraget ble umiddelbart rotenonbehandlet i tråd med beredskapsplanen. Elva ble smittet på nytt i 2004. Det ble foretatt nye rotenonbehandlinger i 2004/2005.

Mer om foreslåtte tiltak i denne smitteregionen finner du på side 9 i tiltaksplanen.


Steinkjerregionen (Nord-Trøndelag)
Gyrodactylus salaris ble første gang påvist i denne regionen i 1980. Regionen består av tre vassdrag, Steinkjervassdraget (Snåsavassdraget), Figga og Lundselva. Samlet representerer de infiserte vassdragene om lag 80 km lakseførende strekning. Infiserte vassdrag i denne regionen ble første gang rotenonbehandlet i 1993. Parasitten ble dessverre påvist på nytt i 1996. På grunn av akutt smitterisiko til andre lakselver i Trondheimsfjorden ble det i Steinkjervassdraget og Figga gjennomført en begrenset rotenonbehandling våren 2001. Høsten 2001 ble det gjennomført mer omfattende rotenonbeandlinger av alle tre smittete vassdrag. I august 2002 ble den avsluttende hovedbehandlingen gjennomført. Også denne behandlingen ble mislykket. Parasitten ble registrert på nytt i 2005. Vassdraget ble behandlet med sur aluminiumsløsning (AlS) i 2006, og andre gangs behandling er planlagt gjennomført i 2007.

Lundselva ble infisert av G. salaris i 2001 og rotenonbehandlet i 2002. Det er senere ikke påvist G. salaris i vassdraget. Pga sin beliggenhet i nær tilknytning til de infiserte vassdragene i Steinkjerregionen, er vassdraget med i behandlingsopplegget for Steinkjerregionen i 2006/2007.

Mer om foreslåtte tiltak i denne smitteregionen finner du på side 10 i tiltaksplanen.

Sunndalsregionen (Møre og Romsdal)
Gyrodactylus salaris ble første gang påvist i denne regionen i 1975. Regionen består av fire vassdrag, ett stort (Driva) og tre mindre (Litledalselva, Usma og Batnfjordselva). Driva er fylkets største vassdrag. Sjøvandrende laksefisk kan vandre 98 km opp i vassdraget.  Det foreligger planer om etablering av langtidssperre i Driva. Utryddingsaksjon kan imidlertid ikke gjennomføres før elveområdene oppstrøms fiskesperre er tom for laksunger og parasitter.

Batnfjordselva har en lakseførende strekning på ca 11 kilomenter. G. salaris ble påvist i 1980. Vassdraget ble sannsynligvis infisert allerede i 1977, gjennom en utsetting fra Akvaforsk. Elva ble rotenonbehandlet i 1994, men parasitten ble påvist på nytt i 2000. I 2004 ble det for første gang gjennomført kjemisk behandling ved bruk av sur aluminiumsløsning (AlS). Parasitten er påvist på nytt etter prøvetaking høsten 2006.

Litledalselva har en lakseførende strekning på 10 km. Elva er sterkt påvirket av vassdragsregulering. I Usma kan laksen vandre 9 km opp til en stengt laksetrapp. 

Mer om foreslåtte tiltak i denne smitteregionen finner du på side 11 i tiltaksplanen.

Romsdalsregionen (Møre og Romsdal)
Gyrodactylus salaris ble første gang registrert i denne regionen i 1980. Regionen består i dag av fire vassdrag; Raumavassdraget, Innfjordelva, Hensvassdraget og Skorga. Rauma er fylkets nest største vassdrag. Rauma har ei større bielv, Istra, som også er lakseførende. Laks kan vandre 42 km opp i Rauma. Elvene Isa og Glutra danner etter samløp Henselva som renner ut i Isfjorden. Isa er lakseførende ca 12 km fra sjøen. Glutra er lakseførende ca 7 km fra samløpet med Isa. Innfjordelva fører sjøvandrende laksefisk i ca 6 km. Man må være forberedt på at parasitten kan komme til å spre seg til ytterligere ett vassdrag, Måna. Alle infiserte vassdrag i denne regionen ble rotenonbehandlet i 1993. Parasitten ble imidlertid registrert på nytt i Raumavassdraget i 1996, og har derfra trolig spredd seg til Innfjordelva (1999), Hensvassdraget (2000) og Skorga. Det foreligger planer for en kjemisk behandling av alle smittete vassdrag i regionen, men det er ikke vedtatt noen nøyaktig tidsplan.

Mer om foreslåtte tiltak i denne smitteregionen finner du på side 12 i tiltaksplanen.

Lærdalsregionen (Sogn og Fjordane)
Lærdalselva er naturlig lakseførende 24 km opp til Sjurhaugfoss, men gjennom bygging av fisketrapper har laks nå mulighet til å vandre opp til Heggfoss som ligger 41 km oppstrøms utløpet i sjøen. Det er i alt fire laksetrapper i elva. Høsten 1996 ble G. salaris påvist i Lærdalselva. Elva ble rotenonbehandlet våren 1997 for å redusere smittepresset til øvrige elver i Sognefjorden. Høsten 1997 ble vassdraget behandlet på nytt, denne gang var siktemålet å utrydde G. salaris fra vassdraget. Erdalselva ble også behandlet samtidig.  I 1999 ble  G. salaris på nytt påvist nederst i vassdraget. Vassdraget er blitt benyttet til forskning knyttet til bruk av sur aluminiumsløsning (AlS) for å utrydde parasitten. I 2005/2006 ble vassdraget kjemisk behandlet ved bruk av kombinasjonsmetoden (AlS som hovedkjemikalium kombinert med bruk av små mengder rotenon i områder der det er vurdert som lite hensiktsmessig å benytte sur aluminiumsløsning). Det er ikke påvist parasitter i vassdraget etter endt kjemisk behandling. 

Vikja hadde før regulering en lakseførende strekning på 6 km, men etter utbyggingen er den redusert til 2 km. G. salaris ble første gang funnet i november 1981. For å unngå spredning til andre laksevassdrag i Sognefjorden, ble Vikjea rotenonbehandlet allerede samme måned. Behandlingen ble gjentatt i mai 1982. Nabovassdraget Hopra ble også behandlet samtidig. Det er ikke påvist G. salaris etter rotenonbehandlingen. Elva ble friskmeldt i 1986.

Drammensregionen (Buskerud)
Gyrodactylus salaris ble første gang påvist i denne regionen i 1987. Regionen består av tre vassdrag, Drammensvassdraget, Lierelva og Sandeelva. Drammensvassdraget er det fjerde største vassdraget i landet. Anadrom fisk kan i dag vandre 32 km opp i vassdraget, til den stengte laksetrappa i Embretsfossen. Lierelva munner ut i fjorden i nærheten av Drammenselva, og har en lakseførende strekning på 30 km. Det foreligger ingen planer om fysisk avsperring og kjemisk behandling av de to vassdragene i overskuelig framtid.

Mer om foreslåtte tiltak i denne smitteregionen finner du på side 14 i tiltaksplanen.

Lakselva (Nordland)
Beiarvassdraget (Nordland)
Åsenfjorden (Nord-Trøndelag)
Bævra (Møre og Romsdal)
Storelva (Møre og Romsdal)
Måna (Møre og Romsdal)
Valldalsregionen (Møre og Romsdal)
Aureelva/Vikelva (Møre og Romsdal)
Korsbrekkelva (Møre og Romsdal)
Vikja (Sogn og Fjordane)

Lakselva (Nordland)
Lakselva ligger i Skjerstad kommune og er lakseførende 11 km etter at bygging av flere laksetrapper er foretatt. Lakselva var det første norske vassdraget hvor G. salaris ble registrert som et alvorlig problem for ville laksunger. Parasitten ble første gang funnet på tre laksunger innsamlet i august 1975. Parasitten ble trolig introdusert til vassddraget i juli s.å., ved utsetting av fisk fra Akvaforsk, Sunndalsøra.  Vassdraget ble rotenonbehandlet i 1990. Det er ikke påvist G.salaris etter rotenonbehandlingen og elva ble friskmeldt og åpnet for fiske i 1995.
 

Beiarvassdraget (Nordland)
Vassdraget ligger i Beiarn kommune. I tillegg til laks og sjøaure har Beiarvassdraget også sjørøye, som trolig er Norges sørligste elvegytende sjørøyebestand. Laksen går til Høgfossen, 27,5 km fra sjøen. Ved reparasjon og ombygging av fisketrapper kan fisken gå ytterligere 20 km opp i hovedelva. I tillegg er Grottåga og Tverråga lakseførende i heholdsvis 10 og 1 km. Tollåga renner ut i Beiarelva og er lakseførende i ca 2 km. G. salaris ble oppdaget første gang i 1981 i Store Gjeddåga, og i 1982 ble parasitten påvist også i hovedvassdraget og i Tollåga. Det er uklart hvordan vassdraget er blitt smittet. I august 1994 ble Beiarelva med flere sideelver og mindre elver/bekker som munner ut i Beiarfjorden rotenonbehandlet. Før selve hovedaksjonen ble Tollåga og Arstadelva ovenfor lakseførende strekninger, Soløyvatnet og flere mindre bekker behandlet. Årsaken til at disse områdene ble behandlet, var frykten for at uinfisert laks og røye kunne slippe seg ned på infisert strekning like etter behandling, og fungere som vert for parasitter som eventuelt hadde overlevd. Det er ikke påvist G. salaris etter rotenonbehandling og vassdraget ble fristkmeldt i 2001.
  

Åsenfjorden (Nord-Trøndelag)
Fættenelva (Vulluelva, Vudduelva). Fisk fra sjøen kan vandre ca 8 km opp i elva. Det er en produktiv sjøaureelv, villaks går opp bare unntaksvis. I august 1988 ble det påvis G. salaris og elva ble rotenonbehandlet i september samme høst. G. salaris er ikke påvist på nytt og elva ble friskmeldt i 1998.

Langsteinelva har en lakseførende strekning på 200 m. G. salaris ble påvis i 1988. Det er svært sannsynlig at elva ble infisert av et settefiskanlegg som på det tidspunkt hadde direkte avløp til elva. Elva ble rotenonbehandlet to ganger høsten 1988. Det ble påvist parasitter etter behandlingen og elva ble rotenonbehandlet på nytt i mars 1989. Det er ikke påvist G. salaris i vassdraget etter siste rotenonbehandling. Elva ble friskmeldt i 1997.
  

Bævra (Møre og Romsdal)
Bævra var opprinnelig lakseførende i omlag 25 km, samt 1 km i Svorka og ca. 100 m opp i Lille Bævra.  Dette er noe endret og redusert etter at vasssdraget ble regulert. G. salaris ble påvist første gang i 1986. På grunn av stor spredningsfare spesielt til Surna, ble Bævra rotenonbehandlet samme år.  G. salaris ble påvist på nytt i 1987, og i 1989 ble det gjennomført en ny rotenonbehandling. Parasitten er ikke påvist etter siste rotenonbehandling og den ble fristmeldlt og åpnet for fiske i 1994.
 

Storelva (Møre og Romsdal)
Storelva er lakseførende i 3-4 km, inkludert Hanemsvatnet. Det ble påvist G. salaris første gang i 1990. Parasitten er trolig kommet til elva via avløpssystemet til settefiskanlegget som ligger ved elva. Vassdraget ble rotenonbehandlet i 1991, og parasitten er ikke påvist etter den tid.  Elva ble friskmeldt i 1994 og åpnet for fiske.
 

Måna (Møre og Romsdal)
Måna er lakseførende i ca 10 km. G. salaris ble påvist første gang i 1985. Måna ble rotenonbehandlet i 1993. Det er ikke påvist G. salaris i Måna etter rotenonbehandlingen. Vassdraget ble friskmeldt i 1999. Måna ligger imidlertid i smitteregion Romsdal, og er derfor svært utsatt for ny smitte.
  

Valldalsregionen (Møre og Romsdal)
Valldalselva er lakseførende ca 16 km etter at det er bygd laksetrapper i vassdraget. G. salaris ble påvist første gang i 1980. Det antas at parasitten har spredt seg fra Tafjordvassdraget, via brakkvannslaget i fjorden. Valldalselva ble rotenonbehandlet i 1990. Det er ikke påvist G. salaris etter rotenonbehandling og vassdraget ble fiskmeldt i 1994.

Tafjordelva har en lakseførende strekning på ca 2 km.  I 1981 ble det påvist G. salaris i elva og i smoltanlegget Fjordlaks AS. Vassdraget og anlegget ble rotenonbehandlet i 1986. Parasitten ble påvist på nytt i anlegget etter rotenonbehandlingen. Ny rotenonbehandling ble derfor gjennomført i 1987 selv om parasitten ikke var påvist i vassdraget. Det er ikke påvist G. salaris i noen del av vannsystemet etter den siste rotenonbehandlingen og elva ble fristmeldt og åpnet for fiske i 1990.

Norddalselva er lakseførende ca 1,7 km.  G. salaris ble påvist første gang i 1981. Norddalselva nedenfor Storfossen ble rotenonbehandlet i 1990.  Det er ikke påvist G. salaris etter rotenonbehandlingen og elva ble fristmeldt i 1994.

Eidsdalselva (Ytredalselv) er lakseførende i ca 6 km. G. salaris ble påvist i 1981. Eidsdalselva ble rotenonbehandlet nedenfor Juvafossen i 1990. Det er ikke påvis G. salaris etter rotenonbehandlingen og elva ble fristmeldt i 1994.
 

Aureelva/Vikelva (Møre og Romsdal)
Aureelva har en lakseførende strekning på ca 10 km inkl. Andestadvatn. Det ble påvist G. salaris i 1984. Det antas at parasitten har spredd seg fra Vikelva til Aureelva. I 1988 ble vassdraget rotenonbehandlet. Det er ikke påvist G. salaris i vassdraget etter rotenonbehandlingen. Elva ble friskmeldt og åpnet for fiske i 1992.

Vikelva (Straumdalselva) er under gunstige vannføringsforhold lakseførende ca 7 km. G. salaris ble påvist første gang i 1984. Vikelva ble rotenonbehandlet i 1988. Det er ikke påvist G. salaris i vassdraget etter rotenonbehandlingen. Elva ble friskmeldt  i 1992 og åpnet for fiske i 1993.
 

Korsbrekkelva (Møre og Romsdal)
Korsbrekkelva har en lakseførende strekning på ca 2 km etter at det er bygd flere laksetrapper. G. salaris ble påvist første gang i 1985. Elva ble rotenonbehandlet i 1986. G. salaris er ikke påvist etter rotenonbehandlingen og elva ble friskmeldt og åpnet for fiske i 1990.
 

Vikja (Sogn og Fjordane)
Vikja hadde før regulering en lakseførende strekning på 6 km, men etter utbyggingen er den redusert til 2 km. G. salaris ble første gang funnet i november 1981. For å unngå spredning til andre laksevassdrag i Sognefjorden, ble Vikja rotenonbehandlet allerede samme måned. Behandlingen ble gjentatt i mai 1982. Nabovassdraget Hopra ble også behandlet samtidig. Det er ikke påvist G. salaris etter rotenonbehandlingen. Elva ble friskmeldt i 1986.

I den påfølgende femårsperioden (1975-1980) ble parasitten funnet i ytterligere fire vassdrag. Ettersom disse vassdragene ikke hadde tilsvarende utvikling med hensyn til forurensning, fant Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk grunn til å sammenkalle landets fremste eksperter på området til et møte i januar 1980 hvor situasjonen ble drøftet. Som et resultat av møtet ble det oppnevnt et utvalg bestående av representanter fra Fiskeforskningen ved Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, Veterinæravdelingen i Landbruksdepartementet, Norges Landbruksvitenskapelige Forskningsråd og Zoologisk Museum ved Universitetet i Oslo. Utvalget avga sin innstilling i mars 1980 (Gyrodactylus-utvalget 1980).

Med bakgrunn i virkningene av lakseparasitten på laksen i infiserte vassdrag utarbeidet Direktoratet for naturforvaltning (DN) i samråd med andre institusjoner, organisasjoner og relevante forskningsmiljø, i 1986 en handlingsplan for tiltak mot G. salaris. Målsettingen for handlingsplanen fra 1986 var å stoppe spredningen av parasitten, og å redusere dens utbredelsesområde, dvs å bli kvitt parasitten i alle vassdrag hvor det var praktisk mulig i løpet av en tiårsperiode.

Registrering av i G. salaris i flere vassdrag etter at den første handlingsplanen ble utarbeidet, endret imidlertid forutsetningene som lå til grunn for handlingsplanen. Dette skapte en ny og alvorligere situasjon for arbeidet knyttet til Gyrodactylus salaris, som etter direktoratets oppfatning gjorde det nødvendig å endre profilen og omfanget av tiltakene mot lakseparasitten. Det har senere blitt utarbeidet flere handlingsplaner. Den siste planen fra 2000 var et fellesprodukt mellom Direktoratet for naturforvaltning og Mattilsynet. Denne handlingsplanen har fått politisk tilslutning, og er følgelig retningsgivende for Gyrodactylus-arbeidet.

Som en følge av et direkte oppdrag fra Stortinget til miljømyndighetene ble det i 2002 utarbeidet en tiltaksplan for arbeidet i Gyrodactylus-infiserte vassdrag. Tiltaksplanen er en videreføring og konkretisering av gjeldende handlingsplan, og gir forholdsvis detaljerte opplysninger om hvilke tiltak som er aktuelle i hver enkelt smitteregion (se side 6).Tiltaksplanen angir også en prioriteringsrekkefølge (se side 15) av utryddingstiltakene i de enkelte smitteregioner, samt tallfester hvilke samfunnsmessige tap parasitten forårsaker i regionene – sammenholdt med overslag over totale tiltakskostnader.

Kartet viser oversikt over alle vassdrag som er og tidligere har vært infisert med Gyrodactylus salaris. Se stort kart i pdf-format.