Direktoratet for naturforvaltning (DN) har arbeidet med de miljømessige sidene ved utsetting av genmodifiserte organismer (GMO) siden slutten av 1980-tallet, da de første GMO-produktene begynte å komme på markedet.

Utviklingen på området har gått i et forrykende tempo, og på denne bakgrunn ble den norske genteknologiloven vedtatt 1993. Siden 1993 reguleres forvaltningen av GMO i Norge av genteknologiloven, som har til formål å sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte, i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling og uten helse- og miljømessige skadevirkninger.

Myndigheten etter genteknologiloven er delt mellom Miljøverndepartementet som sammen med DN forvalter lovens bestemmelser om utsetting av GMO, og Helsedepartementet som sammen med Sosial-og helsedirektoratet har ansvaret for innesluttet bruk av GMO.

Arbeidet med GMO går ut over Norges grenser, og Norge deltar derfor i en rekke internasjonale fora, herunder EU, OECD og WTO.

Ved vedtakelsen av EØS-avtalen fikk EFTA landene muligheten til å beholde sine strenge regler på området. Dette fremgår av EØS-avtalens vedlegg XX, nr. 25 b.

Til nå vært delte meninger om fordelene og ulempene med GMO. På grunn av ulikt syn, vedtok EU et de facto moratorium. I denne perioden ble det ikke godkjent noen søknader innen EU/EØS-området. USA, Canada og Argentina mente dette var et brudd på WTO-avtalen og klaget EU inn for WTO-domstolen. USA, Canada og Argentina mente EU-landene hindret det frie markedet. EU tapte saken, men har ikke påklaget vedtaket.

EU har igjen begynnt å godkjenne søknader på området. Norge vurderer de søknadene som søkes i andre EØS-landene, samt eventuelle søknader som måtte komme til Norge.