• Større tareskogforekomster
• Sterke tidevannsstrømmer
• Fjorder med naturlig lavt oksygeninnhold i bunnvannet
• Spesielt dype fjorder
• Poller
• Littoralbaseng
• Israndavsetninger
• Bløtbunnsområder i strandsonen
• Korallforekomster
• Løstliggende kalkalger
• Ålegrasenger
• Skjellsand
• Østersforekomster
• Større kamskjell forekomster
• Gyteområder for fisk
• Andre viktige områder

I Norge brukes begrepet “tareskog” om sammenhengende sublitorale områder bevokst med stortare (Laminaria hyperborea). Stortareplantenes stive, opprette stilk kan bli opptil 3 meter høye og danner et tredimensjonalt habitat som er rikt på andre alger og dyr. Andre tarearter som sukkertare (Laminaria saccharina), fingertare (Laminaria digitata) og butare (Alaria esculenta), danner ikke en tilsvarende høy vegetasjonstype. På optimale lokaliteter utkonkurrerer stortaren de andre tarearter gjennom å vokse seg høy og skygge for annen vegetasjon. Stortareskog er knyttet til områder med stor bølgepåvirkning eller sterk strøm, og kan her dominere fra lavvannsmerket og ned til 20-25 m dyp. Tareskog finnes også i halv-eksponerte områder, men stortare danner her ofte ikke en sammenhengende vegetasjonstype i hele taresonen, men vokser da ofte sammen med andre tarearter.

Taren er inndelt i tre deler; blad, stilk og festeorgan. Bladet er ettårig, mens stilken og festeorganet er flerårige. Taren tar opp næringsstoffer gjennom bladets overflate og ikke gjennom røtter. Undersøkelser kan tyde på at norske tareskoger dekker totalt et areal på ca 10.000 km². Halvparten av dette arealet består av stortare og halvparten består av stortare blandet med andre store algearter.

Utbredelse

Stortare vokser langs hele norskekysten. Det er imidlertid geografiske forskjeller i stortarens størrelse og tetthet langs kysten. De største forekomstene finner man i området rundt Møre og Romsdal og Trøndelagskysten i midt-Norge hvor plantene blir opptil 3-4 meter. Størrelsen på individene reduseres nordover mot Finnmark, sørover mot Rogaland og videre østover langs kysten av Skagerrak. Skagerrak representerer et grenseområde for utbredelse av stortare, vist ved redusert størrelse, redusert dybdeutbredelse samt stor årsvariasjon i forekomst. 

Stortareskog finnes på hardbunnsområder nedenfor lavvannsgrensen. Stortarens dybdeutbredelse varierer med lystilgangen og i de klareste kystområdene kan enkeltindivider vokse helt ned mot 40 meters dyp. De tette tareskogene stopper vanligvis ved 20-25 meters dyp.

Hvorfor er naturtypen viktig?

Tareskogen har en vid utbredelse og står for en betydelig produksjon av organisk materiale. Arealet av tare utenfor kysten er anslått å være omtrent like stort som arealet av dyrket mark i Norge. Tareskogen har en grunnleggende betydning for det assosierte plante- og dyresamfunnet. Det er et yngle- og oppvekstområde, gjemmested og beiteplass for fisk. Bløtdyrene og krepsdyrene i tareskogen er viktige som næringsdyr for fisk, krabbe og hummer. Noen fuglearter benytter også tareskogen som matfat. Mangfoldet i skogen er svært stort; mange fastsittende alger og dyr vokser på stilkene og festeorganene mens frittlevende dyr finnes på stilkene, festeorganene og i algene som vokser på tarestilkene.

Fjorder er en naturtype som er karakteristisk for Norge, men som har en begrenset forekomst i verden for øvrig. Geologisk er fjorder knyttet til nedising og isens graving i terrenget. De er derfor begrenset til høyere breddegrader (>45º) på begge av klodens halvkuler, og har fått sin flora og fauna fra nærliggende områder.

I fjorder med naturlig oksygenfritt bunnvann er det ingen bunndyr som graver i sedimentet. Dette betyr at sedimentet er uberørt, og at sedimentkjerner kan si oss noe om utviklingen over et lengre tidsperspektiv.

Både fjorder, skjærgårdsbassenger, poller og våger kan ha bassenger med dypvann som er naturlig oksygenfattige permanent eller i perioder. I denne kategoriseringssammenheng er det hensiktsmessig å regne alle større og mindre undersjøiske basseng som i perioder inneholder mindre enn 2 ml/l oksygen som "fjord" med naturlig lavt oksygeninnhold i bunnvannet.

Utbredelse

Det er flest fjorder med naturlig lavt oksygeninnhold på Sørlandet og Vestlandet. I mange fjorder med svært grunn terskel kan bunnvannet være permanent oksygenfritt (anoksisk). Framvaren (Vest-Agder) har permanent anoksisk (oksygenfritt) bunnvann med den høyeste konsentrasjon av hydrogensulfid (H₂S) som er kjent i noen marin vannmasse, og sedimentet er helt dødt.

Hvorfor er naturtypen viktig?

Områder med tidvis lavt oksygeninnhold i bunnvannet vil mangle enkelte arter som har krav til permanent god oksygentilgang. Artssammensetningen blir derfor spesiell. I fjorder med permanent anoksisk bunnvann vil sedimentet fungerer som et arkiv der historiske opplysninger om forholdene i fjorden blir bevart.

Norge har flere fjorder der større eller mindre deler av bassenget kan nå store dyp. Sognefjorden som er vår dypeste fjord er ganske godt utforsket. Andre fjorder, som Tysfjorden, er dårlig kartlagt biologisk.

Utbredelse

Sognefjorden (Sogn og Fjordane) er vår lengste og dypeste fjord (1308 m dyp). Tysfjorden (Nordland; 725 m) er dypeste fjord i Nord-Norge. Andre dype fjorder er Fensfjorden (Hordaland; 680 m), Hardangerfjorden (Hordaland; Samlen 861 m, Hissfjorden 835 m), Lustrafjorden (Sogn og Fjordane, 658 m dyp), Aurlandsfjorden (Sogn og Fjordane; 820 m), og Trondheimsfjorden (Sør- Trøndelag; 617 m). Bindalsfjorden (Nordland; 724 m) er dypeste fjord mellom Trondheimsfjorden og Tysfjorden. 

Hvorfor er naturtypen viktig?

Dypere deler av fjorder kan opptre/fungere som konservative miljø pga. bassengvannets treghet som reduserer effektene av korttids- (sesong til sesong/år til år) eller meteorologiske endringer. I dypområder kan det biologiske mangfoldet være svært forskjellig fra det en finner på grunnere farvann.

Naturtypen er godt kartlagt, men det biologiske mangfoldet er stedvis middels kartlagt.

Poller er marine/brakkvanns bassenger med en innsnevret åpning og grunn terskel. Mindre fjorder, bukter og viker/våger med begrenset vannutskiftning på grunn av terskler eller lignende, havner ofte innenfor begrepet ”poll”. Begrepene poll og fjord benyttes om hverandre, men poller har et tydelig markert basseng og trang åpning mot kystvannet utenfor.

Poller er svært forskjellige, og deres fysiske og biologiske egenskaper beror på følgende faktorer: geografisk plassering langs kysten (tidevannsamplitude, klimatisk sone, biogeografisk provins), plassering i forhold til kysten og fjordsystemene, topografi (bassengvolum, terskeldyp), ferskvannstilrenning og antropogen belastning (bebyggelse, jordbruk, industri, akvakultur, inngrep i topografien, vassdragsregulering, uttak av fornybare og ikke fornybare ressurser).

Utbredelse

Eksempler på poller er: brakkvannspollene på Hvaler (kransalger) og Hunnebunnen (Østfold), Lindåspollene og Espevikpollen (Hordaland), Dalsfjorden (Sogn og Fjordane), Vågstrandspollen (Møre og Romsdal), Borgenfjorden (Sør-Trøndelag; en meget beskyttet poll med sterk tidevannsstrøm), Vetterhusbotn og Røyklibotn (Sør-Trøndelag), Glimmen og Vistenfjorden (Nordland), Rossfjordstraumen og Sør-Straumen (Troms), og Sølfarbukt (Finnmark).

Hvorfor er naturtypen viktig?

Det biologiske mangfoldet i poller skiller seg fra omkringliggende områder da hydrografien i fjorder og poller avviker fra det vi finner i havet og i åpne kystområder. Stor forskjell i temperatur kan forekomme mellom bunnvann og overflatevann slik at man kan få en kombinasjon mellom kaldtvannsarter i bunnvannet og varmtvannsarter høyere opp. Poller er ofte produktive og kan ha stor betydning som matsøkningsområde for store mengder fugler. Poller er voksested for flere truete og sårbare brakkvannsarter, deriblant flere kransalgearter.

Litoralbasseng hører til fjæreområder med fast fjell. Når fjæra trekker seg tilbake ved lavvann etterlates sjøvann i basseng eller groper i fjellet. (Litoralen omfatter tidevannssonen (fjæra) som regnes fra laveste lavvannsnivå til øverst i bølgesprøytsonen.) Forskjellige algearter, rur og blåskjell er vanlige arter. Ved regn/nedbør eller tilrenning av ferskvann vil ferskvannet legge seg som et lag over det salte vannet. Dette fører til at det salte vannet i bassenget blir kraftig oppvarmet. Slike basseng favoriserer derfor varmekjære arter (fauna) som opprinnelig hører til i sublittoralen.  Litoralbasseng er veldig små i størrelse; topografien og tidevannet bestemmer utbredelse og bassengets dybde. Eksponering av vind og bølger påvirker også naturtypen.

Utbredelse

Litoralbasseng vil kun finnes i områder der substratet består av fast fjell.

Hvorfor er naturtypen viktig?

Naturtypen kan inneholde spesielle sammensetninger av arter som vanligvis finnes i sjøsonen. Litoralbasseng kan være av pedagogisk interesse som ekskursjonsobjekt.

Naturtypen er godt kartlagt, men det biologiske mangfoldet er dårlig kartlagt. Ved avslutningen av siste istid var det en rekke opphold i isens tilbaketrekking og det ble da avsatt større og mindre israndavsetninger. Disse områdene har gjennomgått en relativ landheving og blitt utsatt for en økende utvasking av bølger og strøm. Naturtypen er preget av rullestein og er mekanisk ustabil.

Utbredelse

Utbredelsen er begrenset. Eksempler på undersjøiske deler av Raet finnes ved Jomfruland (Telemark) og Tromlingene (Aust-Agder). Israndavsetninger finnes også ved Lista (Vest-Agder) og Jæren (Rogaland), ved øyene nord for Ålesund (Møre og Romsdal), og flere steder i Nordland. Undersjøiske glasiale botner finnes ved Værøy og Moskenesøy (Nordland). Det ligger en stor endemorene ved ytre deler av Hardangerfjorden (Hordaland).

Hvorfor er naturtypen viktig?

Substratet skiller seg fra omgivelsene. Dette resulterer i variasjon i flora og fauna i forhold til omkringliggende områder.

Bløtbunn består av mudder og/eller fin, leirholdig eller grovere sand som ofte tørrlegges ved lavvann. Et stort antall arter er å finne i bløtbunnsområder i strandsonen og produksjonen i vannmassene kan være høy. Vanlige arter er fjæremark, sandmusling, knivskjell, hjertemusling, pelikanfotsnegl, tårnsnegl, sjøstjerner og sjøpinnsvin. Flere arter lever nedgravd. Ofte kan områder med sterk bølgeaktivitet se helt livløse ut fordi organismene er veldig små og lever nede i sedimentet. Områdene er viktige som rasteplasser for fugl i trekkperioden.

Utbredelse

Finnes over hele landet, men større bløtbunnsområder er sjeldne. Giske og Uksnøy (Møre og Romsdal) og Jæren (Rogaland) er noen av de få områdene i Sør-Norge med store grunne arealer med sand og mudderbunn. Grandefjæra og Kråkvågsvaet (Sør-Trøndelag) er viktige beiteområde for sjøfugl. Dette gjelder også Tautra (Nord-Trøndelag).

Hvorfor er naturtypen viktig?

Bløtbunnsområder utgjør viktige beiteområder for fugl og fisk. Bløtbunns arter er i hovedsak stasjonære og påvirkes av faktorer direkte på de stedene de befinner seg. Bentiske samfunn kan dermed brukes som et miljøarkiv for status og endringer i det marine miljø. Endringer i artsdiversitet kan brukes til å påvise forurensningseffekter av punktkilder og i forbindelse med klimatiske endringer. I Norge omfattes ca. 18 bløtbunnsområder i strandsonen av Ramsar konvensjonen for våtmarksområder. Dette innebærer at områdene står på konvensjonens liste over internasjonalt viktig våtmarksområder. Norske bløtbunnstrender er viktige for trekkende vadefugler (Se Internett-siden http://ramsar.org/)

Koraller er en gruppe bunnlevende nesledyr. De danner ofte kolonier av et ytre kalkskjelett. Den nederste delen av kolonien består av dødt skjelett, mens den levende delen av kolonien finnes i de øvre lagene. Dypvannskorallrev, eller kaldtvannskorallrev dannes av steinkorallen Lophelia pertusa. Disse er vanlige langs eggakanten, på fiskebankene og i fjordene. De største bakkene kan bli flere kilometer lange og opptil 30 meter høye. 

I definisjonen av korallområder inkluderes også det som fiskerne kaller ”skog” eller ”rødskog”. Dette er forskjellige arter hornkoraller som sjøtre, sjøbusk og risengrynkorall. Disse områdene er også fiskerike og har sannsynligvis en økologisk betydning som likner på det som Lophelia-revene har. Hornkoraller har ikke et ytre kalkskjelett, men danner også kolonier. Hornkoraller finnes på steinkorallene og på bratte fjellvegger.

Koraller i våre områder baserer fødeopptaket på å fange  partikler ved hjelp av tentaklene. Partiklene blir ført til korallene  med vannstrømmen. Rik tilførsel av vann er derfor en viktig faktor for fordelingen av koraller. Hvis strømmen blir for sterk vil ikke dyrene klare å fange opp partikler som vannet fører med seg.

 

Flere arter har løstliggende vokseformer. Den vanligste arten i våre farvann er vorterugl, Lithothamnion glaciale, som vokser langs hele kysten. Frittlevende individer av vorterugl blir rundt 4-5 cm i diameter. Fargen er rødaktig til dyp rosa med fiolett skjær. De to sørlige artene Phymatolithon calcareum (butt-grenet mergel) og Lithothamnion corallioides (korallmergel) kalles ofte ”ekte mergel” og er sjeldne i Norge. Artene opptrer ofte sammen og danner bed av korallignende grus. Phymatolithon calcareum har grener av irregulær diameter og kan i form minne om hjortegevir. Fargen er brunlilla og overflaten kan være glatt eller skjellet. Lithothamnion coralloides er vanligvis sterkt forgrenet og danner et tredimensjonalt gitter. Hvert individ kan bli 4-5 cm i diameter og er brunrosa i farge. Grenene er skjøre og brekker lett. I tillegg har vi en nordlig art, Lithothamnion tophiforme, som danner løstliggende former i Nord-Norge. Frittlevende individer består av enkelt forgrenete skudd med glinsende rød-orange farge. Kalkklumpene blir inntil 8-10 cm i diameter.

I enkelte land som Irland og Frankriket høstes løstliggende kalkalger til kommersielt utnyttelse ’maerl’.

 Utbredelse

Løstliggende kalkalgeforekomster av Phymatolithon calcareum / Lithothamnion coralloides (mergel) forekommer ofte i blanding på 10-20 meters dyp på sand, mudder eller grus, og særlig i områder med moderat til høy vannbevegelse, men beskyttet fra sterke bølger. Kunnskap om slike mergel-bunner er stort sett basert på spredte og tilfeldige observasjoner, gjerne som resultat av skjellsandkartlegging eller universitetstilknyttet virksomhet. En kjent lokalitet er O-sund utenfor Bergen, men i praksis må utbredelsen av mergel betraktes som ukjent.

Lithothamnion tophiforme vokser på strømrike områder i Nord-Norge på 20-35 meters dyp.

Lithothamnion glaciale vokser langs hele kysten, men det er lite informasjon om utbredelsen av de løstliggende formene.

Hvorfor er forekomsten viktig?

Kalkalgene tjener som ”hjem” for mange virvelløse dyr som børstemark, små slangestjerner, muslinger, krepsdyr og sjøpiggsvin. Lite er kjent om betydningen av slike bunner som habitat for andre organismer eller deres produksjon.

Undervannsenger omfatter grunne områder, vanligvis ned til 2-5 meters dybde (men kan også vokse dypere). Finnes spesielt i grunne sund og beskyttede, langgrunne bukter og tidevannsoner med mer eller mindre brakkvannspåvirkning og karakteriseres av et fåtall karplanter.

Ålegras er en av svært få marine blomsterplanter. I Norge finnes det to arter ålegras, vanlig ålegras (Zostera marina) og dvergålegras (Zostera noltii). Ålegras vokser på sand- eller mudderbunn i grunne områder, hvor det kan danne store undervannsenger. Naturtypen er vanligst i beskyttede og middels eksponerte områder. Ålegras skiller seg ut fra makroalger (tang og tare) ved at de har et rotsystem i bunnsedimentet som benyttes for næringsopptak og for å holde planten fast.

Utbredelse

Undervannsenger av vanlig ålegras finnes fra svenskegrensa til Trøndelag, og kanskje i fjordstrøk i Finnmark. De forekommer på sand- eller mudderbunn fra relativt eksponerte områder til mer beskyttede områder. Ålegras vokser normalt i grunne områder, ned til ca. 10 m dyp, og på flat bunn opp mot 10° helningsvinkel.

Hvorfor er naturtypen viktig?

Større forekomster av undervannsenger er uvanlige og dels sjeldne. Naturtypen inneholder flere spesialiserte arter og samfunn, og rødlistearter og sjeldne utforminger forekommer. Ålegrasenger og andre sjøgrasområder er svært produktive og regnes som viktige marine økosystemer på verdensbasis. Undervannsenger er ofte viktige næringssøkområder for sjeldne fuglearter.

Skjellsand er delvis nedbrutte kalkskall fra skjell og andre marine organismer. De viktigste organismene i dannelsen av skjellsand er mollusker (skjell og snegler), rur, kråkeboller og kalkalger. Dannelse av skjellsand avhenger både av vekstbetingelser for kalkdannende organismer, og avsetningsbetingelser etter at organismene er døde. Skjellsand avsettes ofte i le på innsiden av holmer og skjær, og forekommer vanligvis i isolerte lommer ut mot havet.

Utvinning av skjellsand foregår spredt langs kysten, med de største opptakene på Vestlandet. Skjellsand brukes som kalkningsmiddel i landbruket som kalktilskudd i kraftfor og hønsefor. Skjellsand brukes også til kalking av vassdrag.

Utbredelse

Rogaland og Hordaland er sannsynligvis de fylkene med høyest forekomster av skjellsand.

Skjellsandforekomstene er generelt høyest i skjærgården, i de områdene hvor tilførselen av minerogent materiale (sand, grus og leire) er lav. I områdene må det derimot være tilstrekkelig bølgeenergi for en effektiv knusing av skallene. Generelt avsettes de største og groveste partiklene på grunt vann, mens de finere partiklene blir ført ned på dypere vann, eller i avskjermede basseng. Skjellmaterialet føres ofte inn på lesiden av holmer og skjær. Det er også vanlig å finne masseforekomster av skjellsand i områder med sterk strøm, eller områder hvor det tidligere har vært sterk strøm med høy næringstilgang.

De største forekomsten av skjellsand finnes gjerne i strømrike områder, på dyp mellom 10-30m.

Hvorfor er naturtypen viktig?

Skjellsand er et habitat som ofte er rikt på bløtbunnsfauna, og fungerer som gyte- og oppvekstområder for flere fiskearter. Større krepsdyr benytter skjellsand­bankene til parringsplasser og ved skallskifte, i tillegg til at de finner matgrunnlag her. Skjellsand regnes som en ikke fornybar ressurs innenfor overskuelige tidsrammer.

Den europeiske flatøstersen (Ostrea edulis) er en stedegen art i Europa, og den mest eksklusive østersarten som finnes. Den kan bli inntil 15 cm i diameter og opp til 30 år gammel.

Flatøstersen er kravstor med hensyn til miljøforhold. Den vokser i grunne områder i bukter og poller i områder der temperaturen ligger mellom 6 og 25 °C. Det er kun når temperaturen i sjøvannet er stabilt høyere enn 16 °C over en lengre periode at østersen vil produsere modne egg. For å produsere modne egg hvert år må temperaturen ligge mellom 20-27 °C om sommeren. Saltholdigheten bør ligge mellom 25-35 ‰. For mye ferskvann vil hindre normal utvikling av egg og larver. Gode lysforhold er viktig for mattilgang. Under optimale forhold kan østers opptre i store antall.

Utbredelse

Bestanden av den europeiske flatøstersen (Ostrea edulis) har gått kraftig tilbake i det meste av utbredelsesområdet. Norskekysten utgjør den nordlige del av utbredelses-området og her vokser den spredt fra svenskegrensa til Nordland. Forekomsten av østers vil variere med de klimatiske betingelsene. I perioder med kaldere klima finnes østers hovedsakelig i områder som er gunstig for overlevelse og reproduksjon, mens i perioder med varmere klima er østersen å finne over store områder i skjærgården. De seinere års høye sommertemperaturer har ført til gode vilkår for østersen og mye tyder på at den er blitt mer tallrik og har funnet nye voksesteder.

Hvorfor er forekomsten viktig?

Arten er fåtallig både i Norge og i resten av Europa. Østersforekomstene i Norge er derfor spesielt viktig for fortsatt overlevelse av arten.  Østersen her i landet er også smittefri for de to sykdommene: bonamiose og martelliose. Utbredelsen av østers varierer opp og ned langs kysten i takt med klimaendringer og kan egne seg som indikator på klimaendringer.

Det er artene stort kamskjell (Pecten maximus) og haneskjell (Chlamys islandica) som er de mest interessante i denne kartleggingssammenheng.

Stort kamskjell kan bli opp til 18 cm stort og finnes fra noen få meters dyp ned til 100 meters dyp. De største forekomstene finner vi mellom 5 og 50 meters dyp. Skjellet ligger vanligvis helt eller delvis nedgravd i sedimentet med den flate siden vendt opp, dekket med sediment eller sand. I sterk strøm orienterer skjellene seg ofte i forhold til strømretningen. Stort kamskjell finnes helst i strømsterke områder og på bunn av ulik sammensetning, fra fin sand til grov grus, med eller uten innblanding av mudder. De største tetthetene finner vi på skrånende bunn, gjerne i kiler og langs fjellkanter. Kamskjellet kan svømme ved å lukke skallene med pulserende bevegelser. Vannet blir presset ut mellom skallene og gir derved fremdrift. Skjellet svømmer for å flykte fra rovdyr og for å velge plassering på bunnen. Forflytninger foretas bare over korte avstander.

Haneskjellet er noe mindre enn stort kamskjell og har maksimumstørrelse på 13 cm, og skjellet finnes på stein-, grus- og sandbunn fra 10 til rundt 100 meters dyp.

Utbredelse

Stort kamskjell er i Norge utbredt fra svenskegrensen i sør til og med Nordland i nord. De norske forekomstene utgjør den nordligste utbredelsen av arten. Kamskjell finnes så langt sør som til Marokko. De største forekomstene her til lands finnes i Nordland nord til polarsirkelen, i Trøndelagsfylkene og på Vestlandet. Fra Jæren og videre sørover til Sørlandskysten er forekomstene sporadiske, og her lever skjellene vanligvis på noe større dyp. Utbredelsen i Skagerrak og Kattegat ser i stor grad ut til å være begrenset av hydrografiske forhold knyttet til kyststrømmen.

Haneskjellet har en subarktisk utbredelse på begge sider av Atlanterhavet. I Norge finnes haneskjellet langs kysten fra Lofoten og nordover. Det finnes også lokale forekomster sør for Lofoten, som er relikte forekomster i terskelfjorder med spesielt lave sommertemperaturer under terskeldypet.

Hvorfor er naturtypen viktig?

• Grunnet hard beskatning i andre deler av utbredelsesområdet er områder med store kamskjellforekomster i Norge særegne. 
• Den representerer en naturtype med sterk kobling mellom miljøet i vannsøylen og produksjon på bunn.

Bunnområder med større kamskjellforekomster er spesielle mht artssammensetning og hydrografi. Kamskjell i større tettheter er mange steder hardt beskattet, og det vil være viktig å overvåke områdene. Det arbeides for at havbeite med kamskjell skal bli en ny kystnæring, og områder med naturlige store kamskjellforekomster vil være ettertraktede utsettingsområder. 

Kartleggingsstatusen for store bestander av arter med kommersiell interesse er  god. For m

For de store kommersielt utnyttede fiskebestandene vest og nord i Norge (av f. eks. Norsk-Arktisk torsk, Norsk vårgytende sild, lodde, brisling) er gyteområdene godt dokumentert. Tilsvarende kunnskap er meget begrenset for mindre kystnære fiskebestander og en hel rekke ikke-kommersiell arter som vi vet gyter i kystsonen. Informasjonen for denne sistnevnte kategorien bygger gjerne på opplysninger fra lokale fiskere som har drevet næringsfiske på lokale bestander i en årrekke.

Viktige utforminger

Store kommersielt utnyttede fiskebestander: Norsk-Arktisk torsk gyter pelagisk i februar-mars, i overgangslaget mellom Atlanterhavsvann og kystvann ved ca 6 °C. De største gytefeltene ligger utenfor Lofoten og på Møre. Norsk vårgytende sild og lodde gyter om våren på hard bunn på fra 20-200 m dyp. Eggene fester seg til stein, skjellsand, alger o.l. Sildegytefelt finnes spredt fra Vest-Agder til Nordland, men med særlig viktige felt på Møre. Lodda har hovedgytefelt i Finnmark.

Gyteområdene for de kystnære, mindre bestandene av fisk er vanligvis begrenset til deler av fjorder, bukter og viker, samt områder innenfor og mellom holmer i skjærgården, og er ofte geografisk begrenset og lite variable i utstrekning over tid. Gyteområdenes størrelse varierer i ulike deler av landet. Det kan synes som de er arealmessig mindre i sør og mer flekkvis fordelt, enn hva de er i de store fjordarmene vest og nord i Norge.

Utbredelse

Gyteområder for fisk finnes fra innerst til ytterst i kystsonen langs hele Norskekysten, men deres karakter varierer fra art til art.

For Skagerrakkysten er det vist at en rekke arter gyter i dypvannsbasseng i fjordene/skjærgården (se 5.22).

Områder i denne kategorien skal registreres i den enkelte kommune, men skal ikke inngå i den nasjonale databasen.