Om jurister og ordbruk
Språket er i stadig endring, det berører også gamle betegnelser i justissektoren. Sorenskriver Jan Erling Lied skriver om dette i domstolmagasinet Rett på sak nr. 2, 2007.
Bruken av ord er et grunnlag for hele vår sivilisasjon. Gode stilister - kjennere av ordets valør - er høyt verdsatte hos oss. Ikke minst jurister, kanskje særlig dommere, har gjort bruken av ord til en kunst, for ikke å si en besettelse.
Men så er det slik, at språket er i stadig endring. Før het det fornyelse, nå heter det innovasjon. Før het det en forretningsdrivende, nå heter det en aktør i markedet. Her gjelder det å henge med.
Enda vanskeligere er det at ords betydning endrer seg. Da gjelder det ikke så mye det å henge med, som det å slippe taket, noe som ofte er vanskeligere. Her er vi ved et lyspunkt for oss som har levd en stund. Nettopp i kunsten å slippe taket, der henger vi lettere med!
Det hender vi henger så godt med at vi ergrer oss over at andre ikke slipper taket. Slik er det med meg; jeg ergrer meg stort over ord som henger med i språket selv etter at alle synes å ha glemt hvorfor det henger der. Jeg ergrer meg for eksempel kolossalt over det offentlige justisvesens feilaktige og historieløse bruk av ordet embete.
Unge selvhøytidelige saksbehandlere i konfirmasjonsklær utbrer seg ofte om dette. ”Ute ved embetene” – sier de gjerne som innledning til sin forundring over alt det rare de har hørt om forskjellige domstoler, ikke bare slike som ligger langt ute i ødemarken, men også om de større tingretter som jo vitterlig består av tosifrede antall embeter. De bruker da ordet embete synonymt med ordet domstol.
Enda verre er det at den hederskronede tittel sorenskriver oftest blir ombyttet med merkverdigheten ”embetsleder”. Sist så jeg dette var på en søknadsblankett til Ju§tin@- kurset, hvor det var en rubrikk for ”embetsleders tanker” om nytteverdien av kurset. Rubrikken var heldigvis liten.
La det være helt klart: Et embete er en stilling i staten som en person blir utnevnt til ved bestallingsbrev av Kongen i statsråd. Et embete særkjennes ved at det – hittil – ikke er mulig å avskjedige vedkommende uten ved dom. Alle dommere er slike embetsmenn.
Tidligere, hvor det var en sorenskriver alene på hvert nes, ble hans kontor identifisert med hans embete, i det alle ansatte arbeidet fullt ut under vedkommende sorenskrivers ansvar – altså som kontorhjelp i hans embete. Det var derfor naturlig å kalle hele sorenskriverkontoret for et embete. Mange sorenskriverier bar også navn av dette forhold, eksempelvis Nordmøre sorenskriverembete.
Ved den gradvise utvikling mot kollegiale domstoler, falt begrunnelsen for en slik navnsetting bort fordi slike domstoler inneholdt et flertall forskjellige embeter. Å omtale Oslo tingrett som ”et embete” er nærmest lattervekkende, ikke bare for oss sorenskrivere i ødemarken som sliter med for dårlig bemanning. Prisverdig er det da også at alle førsteinstansdomstoler nå er offisielt benevnt som tingrett, om de består av sytti embeter eller kun noen få.
Andre statlige kontorer i rettspleiens tjeneste har taklet overgangen til kollegialitet med vekslende hell. Statsadvokatkontorene har på elegant vis gått over fra å kalle seg Statsadvokaten i X til å kalle seg Statsadvokatene i X, og derved enkelt har fått markert at de nå er flere enn en embetsmann som arbeider ved kontoret.
Noen omtale av politimestrenes embetsmessige stilling er jeg av min psykiater utrykkelig forbudt å gå inn på, i det han frykter for at jeg i så fall vil få min åndelige helbred ytterligere svekket.
Derfor, vær så snill: en tingrett – eller en lagmannsrett – skal ikke lenger kalles for et embete.
Vi er likevel ikke i beit for betegnelse. Enhver domstol kan og skal kalles det den er, nemlig en domstol.
I forlengelsen av dette – som advokater sier i prosedyren når de skifter gear – kan en leder av en domstol heller ikke kalles embetsleder. Ordet er en ren tautologi, i det det ligger i selve bestallingen at en embetsmann leder sitt embete. Ordet er i høyden en slags attest for at vedkommende sorenskriver ikke er umyndiggjort, og jeg mener vi skal slippe å bli klassifisert slik. Vi har det utmerkede ord: domstolleder.
Det er i det hele en nyttig øvelse for jurister med jevne mellomrom å sjekke om vokabularet er noenlunde oppdatert og forståelig for godtfolk. Jeg minner om lensmannen som av en politijurist ble bedt om å vurdere om et tyveri var simpelt eller grovt. Lensmannen var ikke i tvil om svaret: ”Dette er både grovt og simpelt!” Eller for den del nordlendingen som av dommeren ble foreholdt sin stilling som fornærmet i en sak: ”Æ e’ kje fornærma, æ e forbainna!”
Jeg forstår begge så godt.