Høyesteretts dom 11.02.2008, HR-2008-00272-A, (sak nr. 2007/1113), sivil sak, anke
Staten v/Pasientskadenemnda (advokat Ivar Holst) mot A (advokat Karoline Henriksen)

Dommere: Tjomsland, Stang Lund, Kaasen, Bruzelius, Lund

Saken gjelder krav om erstatning etter den midlertidige ordningen med pasientskadeerstatning –  særlig unntakene i reglene § 3 a og § 3 d.

I 1998 fikk A, som den gang var sytten og et halvt år, konstatert en svulst på høyre side av hode og hals og fikk diagnosen rhabdomyosarkom, som er en meget farlig kreftform med dårlig prognose. På grunn av svulstens størrelse og plassering, var det ikke aktuelt med kirurgisk behandling, og A ble på Radiumhospitalet behandlet med cellegift og strålebehandling med utgangspunkt i Protokoll SSG IX, som er utarbeidet av Den skandinaviske sarkomgruppen. A ble helbredet for kreftlidelsen, men fikk på grunn av behandlingen meget alvorlige skader som blant annet har ført til at han får all næring via en kanal inn til magesekken, at han ikke kan snakke og at han er blind på høyre øye.

A reiste krav om erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning etter de midlertidige reglene fra 1988 om pasientskadeerstatning. Nemnda traff 20. september 2002 vedtak – under dissens 4-1 – om at A ikke hadde krav på erstatning. Avslaget var begrunnet med at A hadde fått adekvat behandling, jf. reglene § 3 d, og at risikoen for skade måtte aksepteres, jf. reglenes § 3 a. Reglene er forstått slik at dette kumulative vilkår for å gjøre unntak fra ansvaret etter § 2.

Høyesterett kom – i likhet med lagmannsretten – til at behandlingen av A var adekvat, jf. § 3 d i de midlertidige reglene. Høyesterett uttalte at domstolene ikke på grunnlag av en faglig vurdering i ettertid skulle ta stilling til hvilken protokoll som samlet sett ville gitt A den beste behandling, men om den behandling han har fått var adekvat.  Den begrunnelsen som sykehuset hadde gitt for valget av behandlingsmåte og den sterke støtte som dette valget har fått av den rettsoppnevnte sakkyndige, tilsa etter Høyesteretts syn at det var lite tvilsomt at den behandlingsform – Protokoll SSG IX – som Høyesterett tok utgangspunkt i, hadde vært adekvat. Høyesterett fant også – blant annet på grunnlag uttalelsen fra den rettsoppnevnte sakkyndige – at behandlingen i dette tilfellet var gjennomført på en adekvat måte. Enkelte andre sakkyndige hadde gitt uttrykk for en annen oppfatning av disse spørsmål.

Høyesterett kom – i motsetning til lagmannsretten – til at As skade var utslag av en akseptabel risiko, jf. § 3 a. Skadene var i dette tilfellet svært omfattende, og sannsynligheten for at de skulle inntre var ytterst beskjeden. Risikoen ble likevel ansett som kjent i forhold til reglene. Avgjørende for Høyesterett var at  det i As tilfelle var helt nødvendig med rask og intensiv behandling for å forsøke å redde livet. På bakgrunn av den meget alvorlige diagnosen og den dystre prognosen A hadde da behandlingen skjedde, fant Høyesterett å måtte slutte seg til Pasientskadenemndas standpunkt. Slik forholdene her var, ble Høyesterett stående ved at det ikke kunne anses uakseptabelt at A ble utsatt for den risiko for skade som her skjedde.

Les avgjørelsen i sin helhet