|
|
|
Rundskriv fra Sosial- og helsedepartementet.
Til:Landets fylkesleger
Landets fylkesmenn
Landets fylkesnemnder for sosiale saker
Landets fylkeskommuner
Landets kommuner
Rikstrygdeverket
Trygdeadministrasjonen
Kommunenes Sentralforbund
Trygde, sosial-/barnevern-
og helsetjenestene yrkesorganisasjoner
I-6/97
95/01789
28.4.1997
Formål:
Mange av brukerne av helse, sosial, barnevern og trygdeetatens tjenester har eller burde ha kontakt med flere deler av hjelpeapparatet. For at brukerne skal få et best mulig hjelpetilbud, er kontakt og samarbeid hjelpeapparatet imellom en viktig forutsetning.
Taushetspliktsreglene setter ofte grenser for kommunikasjon mellom etatene og kan derfor være et hinder for kontakt og samarbeid.
Brukeren den som har krav på taushet kan imidlertid med sitt samtykke, oppheve taushetsplikten til de aktuelle helse, sosial/barnevern og trygdearbeidere.
Dette rundskrivet peker på brukernes samtykke som grunnlag for at taushetsplikten oppheves og dermed danner grunnlag for samarbeid på tvers av etater.
Det vil lette samarbeidsforholdene og gagne brukerne dersom hjelpeapparatet, i større utstrekning enn i dag, benytter seg av muligheten til å innhente brukernes samtykke til å bringe videre ellers taushetsbelagte opplysninger.
Taushetspliktbestemmelsene:
Ansatte innen helsevesenet, sosial,barneverntjenestenog trygdeetaten har taushetsplikt om det de får kjennskap til gjennom sitt arbeid.
Reglene om taushetsplikt er i hovedsak begrunnet i to hensyn, hensynet til personlig integritet og hensynet til tillitsforholdet mellom pasient/klient og tjenesten. Brudd på taushetsplikten er, ved siden av å være brudd på tillit, også straffesanksjonert. Bestemmelsene om taushetsplikt finnes bl.a. i forvaltningsloven § 13, tannlege/legeloven (samt andre bestemmelser som regulerer helsepersonells taushetsplikt og som tolkes på bakgrunn av tannlege/legelovens bestemmelser) § 31, sosialtjenesteloven § 8-8, barnevernloven § 6-7 og folketrygdloven §18-4.
Felles for ansatte i disse tjenestene er at taushetsplikten innebærer at sensitive og/eller personidentifiserbare opplysninger ikke kan videreformidles til uvedkommende. Som hovedregel omfatter taushetsplikten alle opplysninger som er knyttet til en person uten hensyn til om opplysningene anses som følsomme eller ikke. Typiske personlige opplysninger er slektskap, familie, hjemmeforhold, fysisk og psykisk helse, karakter og følelsesliv. Opplysninger om den enkeltes utdanning, arbeid, økonomisk situasjon, holdninger, og innstillinger må også anses som personlige. For helsepersonell og ansatte omfattet av sosialtjenesteloven og barnevernloven, er hovedregelen at taushetspliktbestemmelsene også gjelder det faktum at det foreligger eller har foreligget et pasient/klient forhold.
Det er gjort flere unntak fra hovedregelen om taushetsplikt. De lovbestemte unntakene fra taushetplikt, dekker likevel ikke alle de tilfeller hvor det vil være behov for at hjelpeapparatet kan "snakke" sammen. Det vil ofte være nødvendig med et tverretatlig og/eller tverrfaglig samarbeid for å kunne tilby den enkelte best mulig hjelp. Det er da en forutsetning at de som skal samarbeide om åkunne tilby et helhetlig hjelpetilbud, har tilgang til alle relevante opplysninger om den enkelte. Dersom brukeren samtykker i at taushetsbelagte opplysninger om han eller henne bringes videre, oppheves taushetsplikten så langt som samtykket gjelder. Dette må ansees som et generelt prinsipp og framgår av flere lovbestemmelser; blant annet forvaltningloven § 13 a nr 1, legeloven § 32 og folketrygdloven §18-4a annet ledd.
Selv om lovgivningen åpner for unntak fra taushetsplikten uten samtykke i det aktuelle tilfellet, bør man i størst mulig utstrekning likevel søke å innhente vedkommendes samtykke fordi dette normalt vil lette det fremtidige samarbeidet med brukeren
Krav som stilles til et samtykke:
Rettslig sett er det ikke bestemte krav til hvordan samtykket skal gis. Det er f.eks ikke krav om at samtykket skal være gitt skriftlig. Hensynet til senere dokumentasjon tilsier likevel at samtykket som hovedregel skal gis skriftlig. Muntlig samtykke bør bare benyttes i de tilfeller det ikke er mulig å innhente et skriftlig, f.eks hvor saken haster og pasienten/klienten bare kan nås over telefon. Som hovedregel kreves det at samtykket gis uttrykkelig. Stilltiende samtykke som grunnlag for at taushetsplikten er opphevet kan bare godtas i rene unntakstilfeller. Forutsetningen må være at det er helt klart at klienten/pasienten ville ha samtykket i at opplysningene gis videre til andre, men at det ikke er praktisk mulig å få et aktivt samtykke. Det er viktig at samtykket gis under omstendigheter som sikrer at det er skjedd frivillig og etter moden overveielse. Det er viktig at den som har krav på taushet ikke føler seg presset til å samtykke. Så langt det er praktisk mulig bør den som samtykket innhentes fra, gjøres kjent med de konsekvenser et samtykke vil føre til. Det må også legges vekt på å klargjøre hvor stor spredning opplysningene vil få. Dette innebærer at den ansatte har et ansvar for å synliggjøre både hvilke opplysninger det vil være aktuelt å videreformidle, hvem som skal få opplysningene og hva samtykket skal brukes til. Brukerne skal gi et såkalt informert samtykke. Et slikt samtykke opphever som nevnt bare taushetsplikten så langt det var ment å rekke. Det gjelder både mht. hvilke opplysninger som kan formidles og til hvem de kan formidles. Samtykket kan helt eller delvis trekkes tilbake når som helst. Pasienten/klienten må videre være i stand til å gi et gyldig samtykke. Dette betyr at vedkommende forstår konsekvensene av å treffe en slik beslutning. Det er spesielt forholdet til barn og umyndiggjorte som trekkes frem i denne sammenheng.
Barn:
Hovedregelen etter sosialtjenesteloven og barnevernloven er at foreldre samtykker på barns vegne. Hvis et barns interesser tilsier det, kan Fylkesmannen bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt selv om foreldrene har samtykket i at opplysninger kan videreformidles. I barnevernsaker kan personer over 15 år, og som er part i saken, selv samtykke til at av taushetsbelagte opplysninger som gjelder vedkommende videreformidles. Samtykket kan da gis uavhengig av foreldrenes samtykke. Der det er gitt taushetsbelagte opplysninger om flere personer, f. eks en familie, må samtykket som hovedregel innhentes fra hver enkelt. Et barn over 15 år kan f.eks ikke gi gyldig samtykke til at taushetsbelagte opplysninger om mor utgis.
Innenfor sosialtjenesten skal samtykke innhentes av den umyndige, dersom den umyndige har oppnådd en slik modenhetsgrad at han eller hun kan forstå rekkevidden av samtykket. Det er ikke nødvendig å innhente foreldrenes/verges samtykke i tillegg. Innenfor sosialtjenesten stilles det ingen absolutt aldersgrense, men 16-års grensen kan benyttes som et veiledende utgangspunkt ved vurderingen av den mindreåriges modenhetsgrad. Etter helseprofesjonslovgivningen er forholdet anderledes: Legeloven som legges til grunn ved fortolkningen av annet helsepersonells taushetsplikt, fastsetter at foreldrene skal samtykke for barn under 16 år. Pasienter som er mellom 12 og 16 år skal få muligheten til å uttrykke sin mening og dette skal tillegges vekt ved avgjørelsen. Pasienter over 16 år kan normalt selv gi samtykke.
Umyndiggjorte og andre som helt eller delvis mangler rettslig handlevne:
Når det gjelder umyndiggjorte og andre som ikke kan gi gyldig samtykke, er hjelpeverge og vergeordningen sentral. Mens vergen kan samtykke på den umyndiggjorte pasientens/klientes vegne, er det mer usikkert hvilken myndighet hjelpevergen har til å samtykke på vegne av brukerne. Hovedregelen er at ingen har myndighet til å samtykke på andres vegne i personlige forhold. Hjelpevergens myndighet har imidlertid i de senere årene blitt sett på som noe videre enn tidligere.
Avslutning: Det er departementenes erfaring at muligheten som ligger i å kunne videreformidle opplysninger på grunnlag av brukernes samtykke ikke utnyttes godt nok. Behovet for ytterelige unntak fra taushetspliktsreglene antas å være mindre dersom hjelpeapparatet i større grad benytter muligheten til samarbeid på grunnlag av brukernes samtykke.
Avslutningsvis pekes det likevel på at selv om det er innhentet et informert samtykke fra brukeren, påhviler det den enkelte helse og sosialarbeider en plikt til å foreta en etisk vurdering av om opplysningene likevel skal bringes videre. Et informert samtykke innebærer derfor ingen opplysningsplikt, men gir den enkelte en oppløsningsrett.
|
Med hilsen |
|
| Sylvia Brustad |
Gudmund Hernes |
Hill-Marta Solberg |
| Barne-og familieminister |
Helseminister |
Sosialminister |
 |
|
|
|