|
|
Rundskriv fra Sosial- og helsedepartementet
Til: Landets kommuner
Landets fylkeskommuner
Landets fylkesleger
I-14/95
21.4.1995
Hensikten med dette rundskrivet er å gi en nærmere orientering om de endringer i loven om kommunehelsetjenesten som er satt i verk med virkning fra 1.1. d.å., jf. Ot.prp. nr. 60 (1993-94) og Innst. O nr 65 (199394). Hovedinnholdet i disse er:
1 Jordmortjenesten er blitt en obligatorisk deltjeneste i kommunehelsetjenesten
2 Kommuner der det ligger anstalt under fengselsvesenet har fått ansvaret for fengelshelsetjenesten
3 Medisinsk attføring skal hete medisinsk habilitering og rehabilitering (begrepsmessig opprydning)
4 Medisinskfaglig ansvarlig lege skal hete medisinskfaglig rådgiver (begrepsmessig opprydning og presisering av oppgaver)
5 Utbedring av bestemmelser om virkemidler innen miljørettet helsevern
Endringene er i noen grad betinget av nødvendige tilpasninger til ny kommunelov, jfr bl.a. klage over rett til helsehjelp. Det er i tillegg vedtatt en del mindre endringer av mer teknisk art, jf. Ot.prp. nr. 60.
For fylkeskommunenes del viser vi spesielt til avsnitt 2.3 nedenfor.
En egen trykksak datert 02.03.1995 (best.nr. I0803B) med den oppdaterte lovteksten er tidligere sendt kommunene, fylkeslegene m.fl. Ytterligere eksemplarer kan fås ved henvendelse til Statens Trykksaksekspedisjon, telefaks 22 24 27 86.
1 Obligatorisk jordmortjeneste i kommunene
1.1 Formål med lovendringen
Fra l. januar 1994 ble jordmortjeneste en obligatorisk deltjeneste i kommunehelsetjenesten. Lovgrunnlaget for dette er et nytt punkt 4 under lovens § 13 annet ledd.
Formålet med lovendringen er å styrke svangerskapsomsorgen i kommunehelsetjenesten. Svangerskapsomsorgen er en naturlig del av kommunehelsetjenesten i tråd med kommunehelsetjenestens grunnleggende ansvar for forebyggende arbeid. Målet er å sikre en jevnere geografisk fordeling av jordmødre som tilbyr den gravide og hennes familie en helhetlig omsorg før, under og etter fødselen. Slik helhetlig omsorg kan best gis ved at jordmødrene knyttes til helsestasjonene, og ved at svangerskapsomsorgen skjer i nært samarbeid mellom jordmor, helsestasjonslege og helsesøster.
1.2 Jordmortjenestens funksjon og arbeidsoppgaver
Etter denne lovendringen får kommunene plikt til å tilby svangerskapskontroll og omsorg ved jordmor i tilknytning til helsestasjon. Kommunene skal gi gravide kvinner som ønsker det slikt tilbud. Jordmoren vil være ansvarlig for den jordmorfaglige delen av tilbudet om svangerskapsomsorg fra helsestasjonen. Dette innebærer at jordmorens oppgaver i den forbindelse avgrenses til svangerskapsomsorg og ikke omfatter bistand ved hjemmefødsler. Trygden yter godtgjørelse for svangerskapskontroll og veiledning i familieplanlegging som utføres i helsestasjon, jf. pkt 1.4.
I tillegg til de tjenester som det gis trygderefusjon for, kan kommunene la jordmorens arbeid omfatte andre oppgaver som f.eks. pregravid veiledning og fødselsforberedende kurs. Kommunen kan også benytte jordmoren i sitt tilbud om rådgiving til kvinner som søker svangerskapsavbrudd, jf. lov om svangerskapsavbrudd §§ 1 og 2 med forskrifter (kvinnens rett til generell svangerskapeforebyggende veiledning og spesiell veiledning dersom svangerskapet fører til vanskeligheter for kvinnen).
I kommuner hvor det er aktuelt med beredskapsvakt og følgetjeneste, er jordmor kompetent ledsager som yter fødselshjelp hvis fødsel skjer underveis. Når det gjelder jordmortjenestens funksjon og arbeidsoppgaver vises forøvrig til rundskriv som er planlagt sendt ut fra Statens Helsetilsyn.
1.3 Organisering av jordmortjenesten. Administrative konsekvenser
Departementet er på det rene med at innføringen av jordmortjeneste i kommunene må skje gradvis fordi kommunene trenger tid til praktisk tilrettelegging.
Kommunene driver i dag et planarbeid som skal omfatte all kommunal virksomhet. Planlegging av jordmortjenesten må dekkes innenfor kommunens samlede planarbeid og bør dermed ikke føre til administrativt merarbeid av betydning. Vi understreker betydningen av at kommuner som ikke har jordmortjeneste kommer igang med å planlegge organiseringen av denne tjenesten.
Jordmortjenesten kan organiseres på flere måter, avhengig av kommunenes behov. Departementet vil peke på muligheten for å opprette deltidsstillinger. Kommunene kan også inngå avtaler med andre kommuner, sykehus eller fødestuer for deling av jordmorstillinger. I noen kommuner vil det være privatpraktiserende jordmødre. Disse kan selvsagt ansettes i deltid for arbeid ved helsestasjon(er).
Kommunen oppfyller ikke sin plikt til å ha jordmortjeneste ved at det finnes lege med ansatt jordmor i kommunen. Kommunen har heller ikke oppfylt sin plikt ved å inngå avtale med en slik lege. Jordmorens arbeid må skje i tilknytning til helsestasjonen og i nært samarbeid med helsestasjonslege og helsesøster. Hvilken formell tilknytning kommunen velger mellom jordmor og helsestasjon er ikke avgjørende.
Når det gjelder organisatoriske løsninger for jordmortjenesten, vil Statens helsetilsyn gjøre kjent erfaringer fra Handlingsplan for redusert spebarnsdødelighet hvor det er prøvet ut forsøksordninger. Forsøksperioden går ut i løpet av 1995.
1.4 Økonomiske konsekvenser
Folketrygden yter i dag godtgjørelse for utgifter til svangerskapskontroll og veiledning i forbindelse med familieplanlegging som utføres i helsestasjon. Refusjonsordningen gjelder helsestasjoner, under forutsetning av at svangerskapskontrollen og veiledningen i familieplanlegging utføres av lege og jordmor i samarbeid.
I forbindelse med innføringen av refusjonsordningen ble det i 1991 overført 4 millioner kroner fra kommunenes rammetilskudd til folketrygdens budsjett. Det er en forutsetning at den del av jordmortjenesten som ikke dekkes av refusjonsordningen dekkes innenfor kommunens ordinære budsjett.
For kommuner hvor det er aktuelt med beredskapsvakt og følgestjeneste gis det særskilt godtgjørelse fra trygden til dekning av utgiftene til fødselshjelp utenfor institusjon. For ledsagelse dekker fylkeskommunen utgiftene ved ambulansetransport med bil eller båt. For ledsagelse i bil eller drosje utbetaler trygden ledsagergodtgjørelse. Merkostnaden for kommunene er derfor begrenset til kostnader forbundet med beredskap.
2 Kommunalt ansvar for fengselhelsetjenesten (helsetjenester for innsatte i kommuner der det ligger anstalt under fengselsvesenet)
2.1 Bakgrunn
Under sin behandling av Ot.prp. nr. 60 (199394) vedtok Stortinget også å gjøre helsetjenesten for innsatte til en obligatorisk deltjeneste i de kommuner der det ligger anstalter under fengselsvesenet. Den nye bestemmelsen er plassert som en ny bokstav e. i kommunehelsetjenestelovens § 13, 1. ledd nr. 1.
I forbindelse med denne reformen har kommunehelsetjenestelovens § 52, l. ledd fått en tilføyelse der det heter at til "de berørte kommuner yter dessuten staten et særskilt tilskudd til fengelshelsetjenesten, jfr. § 13."
I kommunehelsetjenesteloven slås det fast at kommunenes helsetjeneste skal omfatte slik offentlig helsetjeneste som ikke hører under stat eller fylkeskommune. Ansvaret gjelder alminnelige helsetjenester, herunder bl.a. almenlegetjeneste, fysioterapitjeneste og sykepleie. Etter lovendringen har nå innsatte samme rett til nødvendig helsehjelp som andre som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen.
Kommunehelsereformen var fra starten tenkt å omfatte den del av fengselshelsetjenesten som ikke ble dekket opp av det fylkeskommunale ansvar. Fengselshelsetjenesten er imidlertid ikke omtalt i Ot.prp. nr. 66 (198182) Om helsetjenesten og sosialtjenesten i kommunene. Regjeringen besluttet i 1985 at man skulle komme fram til en frivillig ordning med kommunene, slik at kommunene gjennom avtaler med staten kunne drive de alminnelige fengselshelsetjenester på statens vegne.
I samarbeid med det daværende Norske Kommuners Sentralforbund ble det utarbeidet standardavtaler som forpliktet kommunene til å gi de innsatte den samme rett til helsehjelp som andre borgere. Det ble avsatt øremerkede midler til fengselshelsetjenesten i statsbudsjettet, og under ledelse av Helsedirektoratet forhandlet fylkeslegene med de kommuner der det ligger anstalter under fengselsvesenet.
Det var pr. 1. januar l995 inngått avtaler med 37 av landets 39 kommuner med fengsler. Da staten ikke har lykkes med å få avtaler med Kristiansand og Ullensaker kommuner, har Statens helsetilsyn til nå beholdt det overordnede administrative ansvar for helsetjenestene ved anstaltene der.
2.2 Kommunenes ansvar
I St.meld. nr. 36 (198990) ble det redegjort for de gode erfaringene med fengselshelsetjenestereformen. Rapporten fra fylkeslegene året før meldinga kom, konkluderte med at det hadde skjedd en klar kvalitativ forbedring av helsetjenesten i de fengselsanstalter som var omfattet av avtalene. Faglig sett er tjenesten inne i en god utvikling.
Stortinget besluttet ved behandlingen av Ot.prp. nr 60 å lovfeste kommunenes ansvar for de alminnelige helsetjenester i anstalter under fengselsvesenet. Tidligere ordning har vist seg tungvint å administrere, i det fylkeslegene år om annet må reforhandle avtalene. En annen grunn til å lovfeste kommunenes ansvar er at det har vært reist tvil om hvor langt dette ansvaret egentlig går i dag. Enkelte kommuner har vegret seg mot å inngå avtaler under henvisning til at de ikke er forpliktet til det.
Lovfestingen innebærer at den nåværende ordningen med avtaleinngåelser om ansvaret for alminnelige helsetjenester i fengselsanstaltene opphører. Helsedirektoratet utarbeidet i 1987 en faglig veileder for fengselshelsetjenesten. Departementet vil også i framtiden følge opp med veiledning og retningslinjer. For å sikre en størst mulig likhet og et forsvarlig nivå på helsetjenestetilbudet, varsler Ot.prp. nr. 60 (199394) at departementet vil vurdere å gi forskrifter om fengselshelsetjenesten.
Fengselshelsetjenesten gjelder bare 39 av landets kommuner, og det er helt avgjørende at de avsatte midler kanaliseres riktig. For inneværende år utbetales tilskudd til de aktuelle kommunene fra Statens helsetilsyn. Finansieringen vil også i framtiden skje gjennom øremerkede tilskudd. Det vil mot slutten av inneværende år komme et eget rundskriv fra departementet om fordelingen av disse midlene fra og med 1996.
2.3 Spesielt om fylkeskommunenes ansvar
Når det gjelder spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten for innsatte, vil man som tidligere bygge på fylkeskommunenes ansvar etter sykehusloven, lov om psykisk helsevern og lov om tannhelsetjenesten. Departementet vil i denne sammenheng særlig legge vekt på at fylkeskommunene etter loven fullt ut har ansvaret for å gi det nødvendige psykiske helsevern til innsatte og sikringsdømte. Ot.prp. nr. 60 (199394) forutsetter imidlertid at det skjer en videreføring av de særskilte tilskudd for å styrke det polikliniske psykiatriske tilbudet og tannhelsetilbudet ved anstaltene.
På bakgrunn av den senere tids oppmerksomhet rundt spørsmålet om behandlingsplasser til innsatte som blir sinnslidende under oppholdet i fengsel eller sikringsanstalt, legger departementet stor vekt på at det skapes gode samarbeids og kommunikasjonsforhold mellom disse anstaltene og det psykiske helsevernet i fylkeskommunene.
3 Medisinsk habilitering og rehabiliteringEtter kommunehelsetjenestelovens § 13, 1. ledd nr. 3 slik den tidligere lød, skulle kommunenes helsetjeneste omfatte medisinsk attføring. Fra 1. jan. 1995 er dette endret til medisinsk habilitering og rehabilitering.
Omformuleringen av lovteksten på dette punkt innebærer ingen realitetsendring. Omformuleringen er varslet allerede i St.meld. nr. 36 (198990), der det pekes på at begrepet "medisinsk attføring" skaper uklarheter fordi det ligger for nær begrepet "yrkesmessig attføring". Begrepene "medisinsk habilitering og rehabilitering" passer bedre med det som er vanlig språkbruk på tvers av nivåene i helsetjenesten i dag, og bidrar dessuten til å understreke betydningen av samarbeidet mellom 1. og 2. linjetjenesten.
4 Kommunelegen som medisinsk-faglig rådgiver
4.1 Bakgrunn
Inntil 1. januar 1995 inneholdt kommunehelsetjenestelovens § 34 en regel om at en lege ansatt i kommunen skulle ha det medisinsk-faglige ansvar for helsetjenesten. Regelen sa videre at dette ansvaret kunne være delt mellom to eller flere leger.
Siden kommunehelsetjenesteloven kom har det vært uklarhet om hva som ligger i begrepet "medisinsk-faglig ansvar" ut fra den store forskjellen det er mellom den dagligdagse forståelsen av begrepet ansvar og den juridiske. I flere kommuner har det vært uavklarte spørsmål om forholdet mellom medisinsk-faglig ansvarlig lege og det øvrige helsepersonellet samt kommunens administrative og politiske organer.
Det ble derfor i St.meld. nr. 36 (198990) anbefalt at begrepet "medisinskfaglig ansvarlig lege" ble endret til "medisinskfaglig rådgiver". I innst.S. nr. 219 (198990) s. 56 uttaler Sosialkomiteen:
"Flertallet vil støtte departementets forslag, som vil innebære at den faglige kompetansen til legen kan utnyttes mer effektivt i kommunene.''
4.2 Hensikten med lovendringen
I Ot.prp. nr. 60 (1993-94) har departementet fulgt opp denne saken, og Stortinget vedtok lovendringer i tråd med tilrådingen. Fra 1. januar 1995 lyder således 1. og 2. ledd av ny § 34 (medisinskfaglig rådgivning) i kommunehelsetjenesteloven:
"Kommunen ansetter en eller flere kommunelegen som skal utføre de oppgaver kommunelegen er tillagt i lov eller instruks.
Kommunelegen skal være medisinskfaglig rådgiver for helsetjenesten."
I proposisjonen er det fastslått at formålet med å ta begrepet "medisinskfaglig ansvar" ut av loven er en språklig opprydding. Ved å endre begrepet er det ikke ment å svekke posisjonen til legen.
Det er videre framholdt at det er gode grunner for at oppgavene til den medisinskfaglige rådgiveren ikke bør deles på flere leger, men at en slik deling kan være nødvendig.
4.3 Presisering av medisinskfaglig rådgivers oppgaver
Ingen innskrenkning av oppgavene i forhold til tidligere
Departementet har fått signaler om at det i enkelte kommuner har bredt seg en oppfatning om at lovens formuleringer "medisinskfaglig rådgiver for helsetjenesten" innebærer en innskrenkning av oppgavene i forhold til tidligere. Departementet vil på det sterkeste framholde at dette ikke medfører riktighet, jf. foregående avsnitt (4.2) og oppgavebeskrivelsen i dette avsnittet.
Departementet vil i denne sammenheng minne om at kommunehelsetjenesten etter lovens § 14, 2. ledd til enhver tid skal ha oversikt over helsetilstanden i kommunen og de faktorer som kan virke inn på denne. Helsetjenesten skal foreslå helsefremmende og forebyggende tiltak i kommunen.
Etter samme bestemmelses 3. ledd skal helsetjenesten medvirke til at helsemessige hensyn blir ivaretatt av andre offentlige organer, hvis virksomhet har betydning for helsetjenestene arbeid. Slik medvirkning skal skje blant annet gjennom råd og uttalelser og ved deltakelse i plan og samarbeidsorganer som blir opprettet.
Rådgivning overfor kommunens styrende organer
Medisinskfaglig rådgiver skal bl.a. gi råd til de styrende organer i kommunen, slik at disse kan treffe avgjørelser på forsvarlig medisinsk grunnlag. Den medisinskfaglige rådgivers tilrådinger vil være en viktig premiss for alle avgjørelser som gjelder planlegging, organisering og drift av den kommunale helsetjenesten. Videre vil den medisinskfaglige rådgiver også kunne gi viktige innspill av medisinsk-faglig art i saker i kommunen der befolkningens helsetilstand kan bli berørt.
Med mindre legen er delegert særskilt myndighet, vil han som medisinskfaglig rådgiver imidlertid ikke ha noen instruksjonsmyndighet overfor kommunens administrative eller politiske organer.
Slik loven lød tidligere (tidl. § 4a4) hadde medisinskfaglig ansvarlig lege rett og plikt til å delta i helse og sosialstyrets møter ved behandling av saker vedrørende miljørettet helsevern. Legen hadde under slike møter også tale og forslagsrett. Lovfestingen av denne adgangen var i strid med prinsippene i den nye kommuneloven og er derfor opphevet. Denne opphevelsen er selvsagt ikke til hinder for at kommunale folkevalgte organer dersom dette finnes hensiktsmessig innkaller medisinsk-faglig ansvarlig lege til møter der særskilte saker behandles.
For å sikre at legens faglige vurderinger av medisinske og hygieniske spørsmål foreligger i sin helhet når det aktuelle folkevalgte organ behandler saker som gjelder miljørettet helsevern, er det vedtatt en ny § 34,
3. ledd som lyder:
"Kommunelegens tilråding og begrunnelse skal alltid følge saken når kommunen behandler saker om miljørettet helsevern og smittsomme sykdommer."
Den vesentligste følgen av § 34 vil ifølge Ot.prp. nr. 60 (199394) være at kommunen skal være sikret medisinskfaglig kompetanse og en plikt til å benytte denne kompetansen.
Forholdet til helsepersonell i kommunen
Overfor helsepersonellet i kommunen vil medisinsk-faglig rådgiver innen sitt fagfelt kunne gi råd og veiledning om faglige spørsmål, både i enkeltsaker og som ledd i generell opplæring og kompetanseheving. Det er i Ot.prp. nr. 60 i denne sammenheng pekt på at helsepersonellet må være orientert om statens og kommunens helsepolitiske målsettinger.
Rådgiveren er i proposisjonen framholdt også som et naturlig bindeledd mellom kommunens politiske og administrative organer, og helsepersonellet i kommunen. Hvordan en slik faglig funksjon skal innpasses i kommunens helsetjeneste, må ses i lys av kommunens myndighet til å organisere tjenestene (jfr lovens § 31).
Med enkelte vesentlige avgrensninger har kommunen som arbeidsgiver allmenn instruksjonsrett overfor ansatt helsepersonell. Instruksjonsretten overfor leger begrenses bl.a. av legelovens § 16, 2. ledd som verner om legers selvstendighet i medisinskfaglige spørsmål.
Den instruksjonsretten kommunen har i medisinsk-faglige spørsmål, er i proposisjonen forutsatt utøvd av medisinskfaglig rådgiver. Intensjonen har vært at denne begrensede instruksjonsretten utøves av en person med nødvendig fagkunnskap.
Internkontroll. Kommunens kontroll med egen virksomhet
I medhold av § 3 i lov om statlig tilsyn med helsetjenesten har kommunen plikt til å etablere internkontrollsystem og føre kontroll med sin egen virksomhet slik at svikt i helsetjenesten kan forebygges. Denne bestemmelsen pålegger også kommunen å sørge for at virksomhet og tjenester planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med allment aksepterte faglige normer og krav fastsatt i medhold av lov eller forskrift.
Oppbyggingen og drift av kommunens internkontrollsystem og kommunens oppfølging ellers på dette området krever også medisinske kunnskaper. Medisinskfaglig rådgiver peker seg ut som en sentral deltaker i dette arbeidet.
Ivaretakelsen av oppgaven som medisinskfaglig rådgiver
Med utgangspunkt i oppgavene som er beskrevet i dette avsnittet og hvordan den enkelte kommune ønsker å utnytte kommunelegens kompetanse, vil vi understreke betydningen av at kommunelegen gis nødvendig praktisk mulighet til å ivareta oppgaven som medisinskfaglig rådgiver. Det er i denne sammenheng viktig at kommunelegen får avsatt tilstrekkelig tid til denne oppgaven, får tilgang til informasjon som gjelder helsetjenesten og til innsyn i dokumenter som har betydning for hans/hennes arbeid.
Videre mener departementet at lovendringen og utdypingen av denne bør være grunnlag for en styrking av det samfunnsmedisinske arbeidet i kommunene.
5 Endringer i kapittel 4A miljørettet helsevern
5.1 Formålet med endringene
Å fremme helse og forebygge sykdom, skade eller lyte forutsetter kunnskap om faktorer i miljøet som kan ha innvirkning på helsen. Det er derfor viktig at den kommunale helsemyndighet på et tidlig tidspunkt blir informert om virksomheter under planlegging og/eller endring, og at det dessuten skal være hjemmel for godkjenning av virksomhet, slik at betingelsene for å påvirke og bidra til en helsemessig god utvikling blir best mulig.
Formålet med endringene i bestemmelsene om miljørettet helsevern er å sikre at slike forutsetninger blir ivaretatt ved at det innføres bestemmelser om meldingsplikt, godkjenning, plikt til å foreta konsekvensutredninger, opplysningsplikt og internkontrollplikt.
De virkemidler helsemyndighetene har i dag, granskning, retting, tvangsmulkt og stansning vil fortsatt gjelde. For så vidt gjelder granskning understrekes det nå i lovteksten at omkostninger forbundet med granskningen betales av den ansvarlige for eiendommen eller virksomheten.
5.2 Meldingsplikt
Departementet kan bestemme i forskrift at det skal være meldingsplikt til kommunestyret for den som planlegger eller iverksetter virksomhet som etter sin art kan ha innvirkning på helsen.
Meldingsplikten vil bl.a. kunne omfatte planlegging, igangsettelse eller endring av virksomhet, eller forhold ved virksomhet, og må ses i sammenheng med reglene om dokumentasjons og opplysningsplikten.
I utarbeidingen av slike forskrifter vil departementet samordne meldingsplikten etter helselovgivningen med meldingsplikten etter tilstøtende lovområder, f.eks. plan og bygningsloven, der dette er nødvendig for å unngå dobbeltbehandling av sammenfallende spørsmål.
Departementet vil komme tilbake til spørsmålet om meldingsplikt i forbindelse med utarbeidingen av nye forskrifter innen miljørettet helsevern.
5.3 Godkjenning av virksomhet
For at bestemte typer virksomheter i dag skal kunne igangsettes, må forhold ved virksomhetene som kan ha innvirkning på helsen være godkjent av den kommunale helsemyndighet. Denne praksisen videreføres. Siden flertallet av de någjeldende forskrifter er gitt med hjemmel i den tidligere sunnhetsloven og er i ferd med å bli foreldet, har det vært ønskelig med en klarere hjemmel i kommunehelsetjenesteloven.
Slike godkjenningsordninger vil gjelde for enkelte felt innenfor det miljørettede helsevern og må hjemles i forskrift. I forbindelse med en slik forskriftshjemlet godkjenningsordning kan kommunestyret sette betingelser for å ivareta hensynet til folks helse.
Når det gjelder virksomheter som har innvirkning på helsen i flere og/eller andre kommuner/fylkeskommuner enn der virksomheten er lokalisert, kan det i forskrift bestemmes at fylkesmannen gir godkjenning. Berører virksomheten flere fylker, kan det bestemmes at Sosial og helsedepartementet gir godkjenning. Hensikten med dette er å ivareta nødvendig samordning.
Dersom nødvendig godkjenning ikke foreligger, eller vilkår ikke oppfylles, kan kommunestyret kreve virksomheten stanset. Adgangen til å fatte stansningsvedtak er begrenset ved vilkår om forholdmessighet mellom den helsefare som kan unngås og de ulempene stansingsvedtaket medfører.
Hjemmelen for krav om godkjenning av virksomhet er benyttet i forskrift om avløpsslam av 2. januar 1995 §§ 5 og 6, samt forskrift om vannforsyning og drikkevann m.m. av 1. januar 1995 § 8.
5.4 Opplysningsplikt overfor helsemyndighetene etter pålegg fra kommunestyret
For at kommunestyret skal kunne utføre sine gjøremål etter loven, kan det i noen tilfelle ha behov for nærmere opplysninger om virksomhet som etter sin art kan ha innvirkning på helsen. Kommunestyret kan pålegge den som planlegger eller driver slik virksomhet en plikt til uten hinder av taushetsplikt å gi de nødvendige opplysninger.
Når særlige grunner tilsier det, kan nevnte opplysninger gis av enhver som utfører arbeid for den som har opplysningsplikten. Opplysninger som nevnt kan også kreves av offentlige myndigheter, uten hinder av den taushetsplikt som ellers gjelder.
Eksempel på hvor dette kan være aktuelt er opplysninger vedrørende målemetoder og hyppighet av prøver og analyser av overflatevann som skal anvendes til drikkevann. Slike opplysninger er sentrale helsemyndigheter forpliktet til å videreformidle til EU.
Se til illustrasjon § 6 i forskrift om vannforsyning og drikkevann (jf. avsn. 5.3 over).
5.5 Opplysningsplikt overfor helsemyndigheter
Den ansvarlige for eiendom, eller virksomhet som etter sin art kan ha innvirkning på helsen, skal av eget tiltak gi kommunestyret opplysninger om forhold ved eiendommen eller virksomheten som åpenbart kan ha negativ innvirkning på helsen.
5.6 Opplysningsplikt overfor allmennheten
Kommunestyret kan pålegge den ansvarlige for eiendom eller virksomhet som etter sin art kan ha innvirkning på helsen, en plikt til å gi allmennheten eller kunder m.v. opplysninger om forhold ved eiendommen eller virksomheten som kan ha slik innvirkning.
Eksempel på hvor dette kan være aktuelt er i forbindelse med potensielt helsefarlige forhold ved drikkevannsforsyning eller badevann.
5.7 Konsekvensutredningsplikt
Kommunestyret kan pålegge den ansvarlige for en virksomhet for egen regning å utrede mulige konsekvenser av virksomheten som er relevant etter regelverk om miljørettet helsevern. Slik utredning kan bare kreves dersom ulempene ved å foreta utredningen står i rimelig forhold til de helsemessige hensyn som tilsier at forholdet utredes.
Kommunestyret bør søke å samordne et pålegg om konsekvensutredning etter kommunehelsetjenesteloven med konsekvensutredning etter annet regelverk, som f.eks. plan- og bygningsloven eller forurensningsloven.
Et pålegg om konsekvensutredning kan påklages til fylkesmannen. Før et vedtak i klagesak treffes skal det innhentes uttalelse fra fylkeslegen.
5.8 Plikt til å innføre internkontrollsystemer i virksomheter som omfattes av bestemmelsene om miljørettet helsevern i lovens § 4a
For å sikre at krav fastsatt i, eller i medhold av, kommunehelsetjenesteloven overholdes, kan departementet gi regler som medfører plikt for virksomheter som omfattes av bestemmelsene om miljørettet helsevern i lovens § 4a til å føre internkontroll og etablere internkontrollsystemer. Kontrollsystemet skal dokumenteres overfor tilsynsmyndigheten.
Plikt til å føre internkontroll er innført bl.a. i forskrift om avløpsslam av 2. januar 1995 § 4 og i forskrift om vannforsyning og drikkevann av 1. januar 1995 § 5.
5.9 Delegasjon av myndighet. Opphevelse av rundskriv I-62/89
Myndighet og gjøremål innen miljørettet helsevern som i loven er lagt til kommunestyret kan med visse unntak delegeres etter reglene i kommuneloven. Disse unntakene er § 4a4 fjerde ledd (fastsetting av vilkår ved godkjenning), § 4a10 (stansing) og § 4a11 tredje ledd (begjæring av påtale i de tilfelle hvor overtredelsen ikke har medført helseskade eller kun ubetydelig fare for helseskade).
Dersom det på grunn av tidsnød er nødvendig for at kommunestyrets oppgaver etter denne lov skal kunne utføres, kan kommunestyrets myndighet eller myndighet delegert etter kommuneloven utføres av kommunelegen. Eksempel er hastesaker der forsinkelse kan føre til fare for noens liv eller helse.
Rundskriv nr. I-62/89 om delegasjon av myndighet fra helse og sosialstyret til medisinskfaglig lege innenfor miljørettet helsevern oppheves.
6 Klage over rett til helsehjelpSom en følge av tilpasningen til den nye kommuneloven er helse og sosialstyret fjernet som obligatorisk organ. Som kjent er lov av 12. juni 1987 om kommunalt helse og sosialstyre opphevet.
Denne lovendring gjør det nødvendig å endre 1. og 2. ledd i kommunehelsetjenestelovens § 24, som omhandler klage over rett til helsehjelp. Slik klagebestemmelsen nå lyder kan den som søker helsehjelp påklage avgjørelsen etter § 21 til det organ kommunestyret bestemmer. Under behandlingen av klagen skal klageorganet ha 5 medlemmer. Går avgjørelsen klageren imot eller avvises klagen, skal det fortsatt kunne klages til fylkeslegen.
Regelen om at klageorganet skal ha 5 medlemmer under behandlingen av klagen, tilsvarer sosiallovens § 85a om folkevalgt organs sammensetning i klientsaker.
* * * * *
Spørsmål om dette rundskrivet kan
- for avsnitt 5 rettes til Forebyggings og utviklingsavdelingen, Seksjon for forebygging, tlf 22 24 87 01,
- for de øvrige avsnitt rettes til Helseavdelingen, Seksjon for almenhelsetjeneste og psykiatri,
tlf 22 24 87 03
Med hilsen
Harald E. Hauge e.f.
Britt Venner
Gjenpart:
Kommunal- og arbeidsdepartementet
Statens helsetilsyn
Kommunenes Sentralforbund
|
 |
|
|