Rundskriv fra Sosial- og helsedepartementet

Til: Landets fylkesmenn
fylkesleger
fylkeskommuner
kommuner

I-33/90
5506/90
7.6.1990

Vedlagt følger retningslinjer for saker som berører både miljøvern og helsemyndighetene.

Det vises til kommunehelsetjenesteloven § 1-4, siste pkt., der Sosialdepartementet er gitt hjemmel for å gi nærmere regler om samarbeid med andre fagmyndigheter. Ved samarbeid mellom miljøvern og helsemyndighetene sentralt har man kommet frem til dette som et hensiktsmessig samarbeidsmønster.

Økt behov for samarbeid
Behovet for et nærmere samarbeid mellom miljøvern og helsemyndighetene på det lokale plan har blitt aktualisert ved den økende fokusering på de helsemessige skadevirkninger av forurensende virksomhet.

I kraft av kommunehelsetjenesteloven kap. 4a har helse- og sosialstyrene omfattende tilsynsoppgaver som til dels overlapper oppgaver innen miljøvernmyndighetenes arbeidsfelt. Dette gjelder bl.a.:
Luftforurensning ute
Vannforurensning
Drikkevann
Badevann
Avfall / slam
Støy
Stråling
Ulykker

Forurensningslovgivningen gir også anvisning på helsemyndighetenes medvirkning ved behandling av saker etter forurensningslovgivningen.

Helse og miljøvernmyndighetene har derfor felles ansvar for å bekjempe forhold i miljøet som virker negativt inn på helsen.

I medhold av § 1-4 har kommunehelsetjenesten også et sektorovergripende ansvar for helsespørsmål på samme måte som miljøvernmyndighetene har det for miljøvern.

Etterhvert som flere miljøvernoppgaver legges tilkommunenivå vil det imidlertid kunne oppstå uklarhet i kommunen om ansvarsforholdet mellom lokale helse ogmiljømyndigheter. I verste fall risikerer en motstridende reguleringer, og også at problemer ikke blir løst fordi begge myndigheter regner den andre for å være nærmest til å gripe inn. Det er viktig så tidlig som mulig å forebygge en slik situasjon. Dette vil også kunne bidra til en hensiktsmessig ressursbruk.

Det viktige for miljøvern og helsemyndighetene sentralt har derfor vært å søke å finne frem til saksbehandlingsrutiner som sikrer at saksbehandlingen samordnes og hindrer at det fattes vedtak fordi myndighetene ikke vet om hverandre.

Rollefordeling
I myndighetenes arbeid med forurensinger bør utgangspunktet være at helsemyndighetene konsentrerer seg om helsesiden og miljøvernmyndighetene om miljøsiden.

Helsemyndighetene har et selvstendig ansvar for å skaffe seg oversikt over/kartlegge alle faktorer som kan forårsake helsefare uansett hvilken myndighet som har ansvar for tiltakene.

For å kartlegge omfanget av skader forbundet med utslipp skal helse og miljøvernmyndighetene ta stilling til henholdsvis helsevirkningene og miljøvirkningene. Ut ifra hva som er nødvendig for å beskytte mot helse og miljøskader må myndighetene sammen fastsette mål for miljøkvaliteten.

Inn under miljøvernmyndighetenes oppgave faller fastsetting av krav til utslippsreduksjoner, planlegging og fremskaffelse av virkemidler for å gjennomføre tiltak og kontroll med gjennomføring og virkning av tiltak. I mange tilfeller er det vedkommende ansvarlige sektormyndighet som vil få ansvaret for å velge og gjennomføre tiltak og virkemidler. Helsemyndighetene har ansvaret for å kontrollere virkningene på folkehelsen.

Saksbehandlingsrutiner
Befolkningen skal lokalt ha ett sted å henvende seg til om de føler sin helse truet. Helsetjenesten har plikt til å vurdere enhver helsefare uansett hvilken myndighet som måtte ha ansvaret for å utbedre forholdet. Helsetjenesten skal være behjelpelig med å bringe saken videre til rette myndighetjetat dersom den ikke selv kan fatte vedtak.

For å rette på helsefaren har helsetjenesten valget mellom å benytte seg av kommunehelsetjenesteloven § 14 uttalelse til annen myndighet som fatter vedtak, eller enkeltvedtak med hjemmel i eget lovverk, kap. 4a.

Ot. prp. nr. 40 (198687), legger opp til følgende samordninger mellom miljøvern og miljørettet helsevern:

1. Miljørettet helsevern har hjemmel i helselovgivningen til å gripe inn overfor helseskadelig forurensning hvor dette i regler eller i enkeltvedtak ikke ivaretas av forurensningsmyndighetene.

2. I saker som krever tillatelse fra forurensningsmyndighetene, må uttalelse fra det miljørettede helsevern innhentes på forhånd. Dette er fastsatt i saksbehandlingsforskriftene til forurensningslovgivningen.

3. Det miljørettede helsevern skal kunne gis myndighet til å påse at konsesjonsvilkår overholdes. Publikum må på henvendelse til det miljørettede helsevern ikke bli avvist, men få hjelp til å vurdere om det foreligger helsefare selv om det er en annen myndighet som har fastsatt konsesjonsvilkårene.

4. Det politiske styringsorgan for det miljørettede helsevern kan etter delegasjon fra kommunestyret, selv være lokal forurensningsmyndighet. Vedtak som gjøres med hjemmel i miljøvernlovgivning, kan betegnes miljøvernvedtak til forskjell fra vedtak som gjøres i medhold av helselovgivningen, som tilsvarende kan betegnes som helsevernvedtak.

Helsetjenesten skal medvirke til at helsemessige hensyn blir ivaretatt av andre offentlige organer hvis virksomhet har betydning for helsetjenestens arbeid. Medvirkning som nevnt skal skje gjennom råd, uttalelser, informasjon.

Helsevurderingene er helsemyndighetenes ansvar. Det bør være helsetjenesten som uttaler seg om helseskadelige forhold og som skal utøve det hygieniske skjønn som er nødvendig.

Skal samarbeidet mellom helse og miljøvernmyndighetene fungere godt må de berørte fagmyndigheter trekkes inn i saksbehandlingen på et tidlig stadium. Dette er særlig viktig der hvor forurensningsmyndighetene er konsesjonsmyndighet da hensynet til helsen på denne måten kan innarbeides i forurensningsmyndighetenes vedtak etter forurensningsloven.

Saker vedrørende nyetablering av forurensende virksomhet og endring av vilkår i gitte tillatelser er det som regel nødvendig å behandle etter forurensningsloven. Helsemyndighetene må ta stilling til helsevirkningene av virksomheten og saken må derfor forelegges dem til uttalelse. Helsemyndigheten vil i denne sammenheng være kommunens helse- og sosialstyre.

Det vil være mulighet for å fatte eget vedtak hvis man ikke er enig i håndhevingen fra annen myndighet, men dette bør bare skje helt unntaksvis. I de alt overveiende antall saker er det sammenfallende interesser mellom miljøvermyndighetene og helsemyndighetene.

Generelt om retningslinjenes anvendelse.
Retningslinjene må sees i sammenheng med forvaltningslovens regler bl.a. om saksforberedelse, vedtak og forholdet til partene. Det må påses at både forvaltningslovens regler og de her omtalte retningslinjene følges i saker som både berører miljøvern og helsemyndighetene.

Anne S. Borge

Vedlegg:

Retningslinjer for behandling av saker som berører både miljøvern og helsemyndighetene.
Rapport om samarbeid og arbeidsdeling mellom helsemyndigheter og miljøvernmyndigheter om miljørelaterte helseproblemer.

Rapporten omfatter en redegjørelse for hvordan den formelle ansvarsfordeling er regulert i lovverket, beskrivelse av de problemer og muligheter det medfører for kommunene at helse og miljøvernmyndighetene har overlappende ansvar samt forslag til samarbeids og saksbehandlingsrutiner for kommunene.
(Ytterligere eksemplarer av rapporten kan bestilles fra Kommuneforlaget, ordretelefon: (02) 83 14 14)


Retningslinjer for behandling av saker som berører både miljøvern og helsemyndighetene

1 Saklig virkeområde miljøvern/helsemyndighetene
a) Dersom miljøvernmyndighetene behandler nyetablering av forurensende virksomhet eller endring av vilkår i gitte tillatelser, skal saken behandles etter disse retningslinjer før virksomheten igangsettes.

b) Dersom helsemyndighetene vurderer å gi pålegg/treffe vedtak som berører miljøvernmyndighetenes arbeidsfelt skal saken på tilsvarende måte behandles etter disse retningslinjer før vedtak treffes.

Helsemyndighetene vil i denne sammenheng være kommunens helse- og sosialstyre, eventuelt etter delegasjon kommunens medisinskfaglige ansvarlige lege, jfr. kommunehelsetjenesteloven § 4a3.


2 Forhåndsvarsling
I saker som faller inn under pkt. 1 a) skal miljøvernmyndighetene gi helse og sosialstyrene i berørte kommuner anledning til å uttale seg innen en frist som ikke skal være kortere enn 4 uker.

I saker som faller inn under pkt. 1 b) skal helse og sosialstyret på tilsvarende måte som ovenfor nevnt gi miljøvernmyndighetene anledning til å uttale seg.

Forhåndsvarsling skal skje skriftlig og skal inneholde en orientering om saken med eventuell bakgrunnsdokumentasjon slik at det er mulig å avgi uttalelse.


3 Unntak fra kravet om forhåndsvarsling
Forhåndsvarsling etter pkt. 2 kan unnlates dersom:

- saken haster, slik at avgjørelse må treffes før uttalelse kan innhentes

- varsel av andre grunner må anses åpenbart unødvendig


4 Ny vurdering
Helse og sosialstyret bør i sine uttalelser til miljøvernmyndighetene alltid ta forbehold om å få saken tilbake for vurdering i medhold av eget lovverk dersom miljøvernmyndighetene ikke finner å kunne etterkomme helsemyndighetenes krav.

5 Vedtak (beslutning om gjennomføring)
Vedtak skal treffes skriftlig og det skal gis en begrunnelse for vedtaket.

Begrunnelsen skal:

- vise til de regler vedtaket bygger på

- gi en oversikt over de faktiske forhold som vedtaket bygger på

- gi en redegjørelse for de hovedhensyn som har vært avgjørende for vedtaket.

6 Underretning om vedtaket
Miljøvern / helsemyndighetene skal gjensidig sende underretning om vedtak som berører saker som her er omtalt. Slik underretning skal sendes uten opphold.