|
|
Rundskriv fra Statens helsetilsyn
Til: Landets leger
Landets sykehus
Fylkeslegene
Sosial- og helsedepartementet IK-34/97
97/1750
31.10.1997
Saksområdet som dette rundskrivet handler om forvaltes av Sosial- og helsedirektoratet. Spørsmål om innholdet rettes til direktoratet på telefon 24 16 30 00 eller på e-post: postmottak@shdir.no
Hovedregelen i norsk rett er at all prøvetaking skal ha pasientens samtykke. For alminnelig legevirksomhet følger dette indirekte av legeloven § 25.
Legeloven § 25 tredje ledd.
"Han skal gi hver pasient de opplysninger han bør ha om sin helsetilstand og behandling. Såvidt mulig skal legen la pasienten selv medvirke ved behandlingen."
Generelt har utviklingen de senere årene gått fra presumert til uttalt samtykke og økte krav om god og fyldig informasjon. Kravene til samtykkets form vil være avhengig av undersøkelsen/inngrepets art. Jo mer inngripende og/eller risikofylt inngrep, desto strengere krav til samtykke. Legeloven § 25 åpner for at legen kan vurdere hva legen finner det nødvendig og forsvarlig å informere pasienten om. Synet på pasientens behov for rettssikkerhet har imidlertid skiftet karakter fra tidligere i hovedsak å være en sikkerhet mot overgrep fra det offentlige i typiske myndighetsutøvelsessituasjoner til også å omfatte sikkerhet mot manglende informasjon Rettssikkerhet handler også om å gi pasientene medbestemmelsesrett og vise respekt for den enkeltes autonomi. Den gode hensikt kan således ikke erstatte kravet til at tiltaket er lovlig og avgjørelsesprosedyren er betryggende.
Særlig om smittevernloven:
Undersøkelse for allmennfarlige smittsomme sykdommer.Smittevernloven § 3-5 regulerer de tilfeller hvor legen i en diagnostisk utredning mistenker at pasienten har en allmennfarlig smittsom sykdom:
Smittevernloven § 3-5.
Legens plikt til å foreta undersøkelse av smittede personer Legen skal være særlig oppmerksom på muligheten for at pasienten har en allmennfarlig smittsom sykdom. En lege som får mistanke om at en pasient har en allmennfarlig smittsom sykdom, skal etter samtykke fra pasienten foreta eller sette i verk de undersøkelser som er nødvendige for å bringe på det rene om det foreligger en slik sykdom. I så fall skal legen straks og i samråd med den smittede pasienten gjøre sitt for å motvirke at sykdommen blir overført til andre.
Hvis det er tvil etter første ledd, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt ta kontakt med kommunelegen. Tar legen kontakt med kommunelegen, skal kommunelegen overta den videre oppklaring og oppfølging når det viser seg gi at den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet.
En lege plikter å undersøke en smittet person, ta blodprøve eller foreta andre nødvendige undersøkelser, når smittevernnemnda har gjort vedtak etter § 5-2 og undersøkelsen kan gjennomføres uten fare.
I loven pålegges legen særlige plikter til å foreta undersøkelser. Det går klart frem av lovens ordlyd at det kun kan foretas en undersøkelse med pasientens samtykke. Bestemmelsens krav til samtykke er et uttrykk for gjeldende rett om at inngrep overfor en pasient krever pasientens samtykke. Reglene vil ikke kunne anvendes uten at pasienten på tilstrekkelig vis får informasjon og deretter anledning til å samtykke eller eventuelt nekte å la seg undersøke.
Loven stiller ikke krav til hvilken form samtykke må ha. Et samtykke kan være skriftlig eller muntlig, eventuelt presumert (stilltiende, antatt).
Etter en samlet vurdering finner Helsetilsynet at det som hovedregel bør foreligge et muntlig samtykke fra pasienten før undersøkelse for enhver allmennfarlig smittsom sykdom. Legen bør anføre i pasientens journal at slikt samtykke er blitt gitt. Dette gjelder uansett om pasienten er innlagt i sykehus, behandles ved poliklinikk (eventuelt praktiserende spesialist) eller er hos allmennpraktiserende lege. I enkelte situasjoner vil det være vanskelig eller umulig å få et muntlig samtykke fra pasienten. Pasienten kan være bevisstløs, forvirret m.v. I disse tilfellene må legen kunne anta at det foreligger et stilltiende samtykke fra pasienten, med mindre særlige forhold skulle tilsi det motsatte.
Enkelte pasienter kan gi uttrykk for at de ikke ønsker å bli informert om detaljene i en utredning, men gir legen fullmakt til å gjøre de undersøkelser legen mener er nødvendige. Et slikt ønske bør journalføres, dersom det er uttrykt eksplisitt, og er tilstrekkelig også for å gjøre undersøkelser for allmennfarlige smittsomme sykdommer uten å spørre pasienten særskilt om dette.
Forhåndsundersøkelse av pasienterSmittevernloven § 3-3 regulerer de tilfeller hvor man ønsker å forhåndsundersøke en pasient før det blir foretatt en diagnostisk utredning:
Smittevernloven § 3-3.
Forhåndsundersøkelse av pasienter
En helseinstitusjon kan kreve at en pasient skal la seg forhåndsundersøke når det gjelder en smittsom sykdom, før det blir foretatt en diagnostisk utredning, og før pasienten får behandling eller pleie. En slik undersøkelse kan ikke fastsettes som rutine for alle pasienter og kan ikke omfatte endoskopi, biopsi, spinalpunksjon eller andre lignende undersøkelser/inngrep.
Forhåndsundersøkelse kan kreves bare når en slik sykdom vil forårsake ekstraordinære forebyggende tiltak av hensyn til faren for overføring til andre pasienter eller til personale, og såfremt tiltakene kan gi vesentlig større sikkerhet mot smitteoverføring eller bety en vesentlig lettelse eller besparelse for helsetjenesten. Forhåndsundersøkelse etter første ledd må ikke føre til at behandlingen av pasienten blir alvorlig forsinket, eller til at han eller hun blir utsatt for fare eller urimelig ulempe.
Vedtak om forhåndsundersøkelse kan påklages til fylkeslegen.
Forhåndsundersøkelsen etter smittevernloven kan begrunnes i ønske fra helsepersonell om å avdekke hvorvidt pasienten har en allmennfarlig smittsom sykdom av hensyn til faren for overføring til andre pasienter eller til personale. Forhåndsundersøkelsen kan også ha til hensikt å finne ut om pasienten vil tåle en bestemt behandling, det vil si om infeksjonen er en kontraindikasjon eller en fare for medpasienter.
Hvis pasienten motsetter seg forhåndsundersøkelse og det ikke på annen måte kan utelukkes at han eller hun har den smittsomme sykdommen som undersøkelsen tar sikte på å påvise, må helsetjenesten etter en forsvarlig vurdering, rettmessig kunne beslutte å tilby et behandlingsalternativ som innebærer mindre fare for smitteoverføring. I praksis kan dette bety et begrenset tilbud.
Ved behov for øyeblikkelig hjelp og i enkelte andre situasjoner vil det av og til ikke foreligge noe behandlingsaltemativ. Pasienten vil da ikke ha noe valg dersom han/hun ønsker behandling. Det forutsettes at helsepersonellet i slike situasjoner kan foreta de nødvendige undersøkelser, med mindre begrensningene i § 3-3, tredje ledd kommer inn £eks ved at krav om undersøkelse ikke kan stilles fordi det fører til vesentlig forsinkelse.
At informasjonen og samtykket må være av en viss standard følger som en logisk konsekvens av at vedtaket om forhåndsundersøkelse kan påklages. For å kunne påklage et vedtak om forhåndsundersøkelse må pasienten nødvendigvis ha fått tilstrekkelig kunnskap om undersøkelsen til å vite hva pasienten nekter eller klager på. Forhåndsundersøkelse kan for øvrig ikke fastsettes som rutine for alle pasienter.
Helsetilsynet viser forøvrig til rundskriv IK-28/96som omhandler råd for anvendelse av denne bestemmelsen og når forhåndsundersøkelse normalt vil kunne kreves.
TvangstestingI tilfelle hvor legen ikke får pasientens samtykke, må legen enten la være å ta prøven, eller hvis vilkårene er oppfylt og smittevernnemnda har fattet et vedtak, unntaksvis måtte nytte tvungen undersøkelse etter Smittevernloven § 5-2. Dette tvangstiltaket er et enkeltvedtak som kan påklages av pasienten.
Lars Hanssen
fung. helsedirektør
Knut Øksby
førstekonsulent
|
 |
|
|
|
|
|
|