|
|
|
Rundskriv fra Statens helsetilsyn
Til: Landets fylkesleger
IK-29/97
96/7701
11.11.1997
Helsetilsynet har mottatt flere henvendelser fra fylkesleger med spørsmål om hvordan de som tilsynsorgan skal forholde seg til klager på helsepersonell i saker vedrørende barnefordeling eller omsorgsovertagelse (som går for retten eller i fylkesnemnda for sosiale saker).
Helsepersonell vil i slike saker enten være sakkyndige, vitner eller meddommere i retten. Saker hvor helsepersonell opptrer i retten/fylkesnemnda som vitne eller meddommer vurderes ikke av helsemyndighetene. Disse forhold er ikke regulert av helselovgivningen, men av prosesslovgivningen. Dette rundskrivet omhandler derfor kun tilsynsmyndighetenes funksjon i forhold til helsepersonell som sakkyndige.
Bakgrunn for saken:Helsetilsynet og fylkeslegene skal føre tilsyn med helsetjenesten og alt helsepersonell i landet, jf. lov om statlig tilsyn med helsetjenesten. Også under utøvelse av virksomhet som sakkyndig vil helsepersonell være underlagt vårt tilsyn. Helsepersonell er også i slike tilfeller forpliktet til å utøve sin virksomhet på en faglig forsvarlig måte. Forholdene tilsier imidlertid at tilsynsmyndighetenes behandling av disse sakene må bli noe annerledes enn i ordinære tilsynssaker.
Det er retten som oppnevner sakkyndige og fastsetter dennes mandat. Det er også domstolen som tar stilling til hvilken vekt en sakkyndig uttalelse skal tillegges i det enkelte tilfelle. I mange tilfeller er også de sakkyndige tilstede under rettsforhandlingene, og kan på bakgrunn av forhandlingene eventuelt komme med en tilleggsuttalelse. Under forhandlingene vil det være opp til partene og deres prosessfullmektiger å stille spørsmål til den sakkyndige, eventuelt be om nærmere redegjørelse for grunnlaget for rapportens konklusjon. Partene vil kunne gjøre rede for sine syn på den sakkyndige rapporten og fremgangsmåten ved utarbeidelsen av denne dersom en har innvendinger. Dersom retten legger avgjørende vekt på en rapport hvis innhold en part ikke kan akseptere, vil avgjørelsen kunne påankes. Nye sakkyndige vil da kunne oppnevnes i forbindelse med ankebehandlingen.
På bakgrunn av ovennevnte må helsemyndighetene være forsiktige med å gå for langt inn i vurderingen av sakkyndiges arbeid for retten. Dette kan ellers lett komme i konflikt med domstolens selvstendige funksjon som dømmende instans.
En klage på helsepersonells opptreden som sakkyndig vil ofte være rettet mot de konklusjoner som den sakkyndige har trukket, men kan også gjelde måten den sakkyndige har utført sitt arbeide på, f.eks. ved at den sakkyndige har gjengitt uttalelser fra klageren eller andre som klageren bestrider kan ha vært gitt, at sakkyndige har misforstått faktum, har vært ensidig og overfladisk osv. Helsetilsynet og fylkeslegene har normalt begrensede forutsetninger for å ta stilling til de påstander som fremsettes, og har i enda mindre grad mulighet for å komme med noen faglig begrunnet vurdering eller kritikk av det arbeidet som er utført. Dette fordi det materiale som er tilgjengelig for tilsynsmyndighetenes behandling av saken er begrenset. Det er i utgangspunktet ikke aktuelt for fylkeslegene og Helsetilsynet å innhente eller bruke de underliggende sakspapirer fra domstolsbehandlingen, og det som har foregått muntlig under rettssaken vil uansett ikke fremkomme. Å gå for langt inn i det bevismateriale domstolen har vurdert vil etter Helsetilsynets vurdering lett innebærer at tilsynsmyndighetenes saksbehandling kommer i konflikt med det som må være domstolens område alene.
De samme hensyn som i rettssakene gjør seg også gjeldende for saker som behandles i fylkesnemnda.
Helsetilsynet vil bemerke:Etter Helsetilsynets vurdering innebærer ovennevte at partene i en sak som går for retten/fylkesnemnda som hovedregel må benytte seg av de ankemulighetene saksreglene for disse instanser gir for å angripe en sakkyndigs vurdering. Før det foreligger en rettskraftig dom/avgjørelse vil det normalt ikke være aktuelt for tilsynsmyndighetene å gå inn og vurdere en sakkyndigs arbeid for retten/fylkesnemnda. Unntak må gjøres for de særlige tilfeller hvor det vil kunne være aktuelt å suspendere/frata den sakkyndiges autorisasjon eller godkjenning.
Det er videre etter Helsetilsynets vurdering normalt bare den sakkyndiges skriftlige erklæring som kan være gjenstand for klage til tilsynsmyndighetene. Legeloven §§ 30 og 25 stiller f.eks. krav til en leges utferdigelse av skriftlige erklæringer. Fylkeslegene og Helsetilsynet vil kunne vurdere skriftlige sakkyndigerklæringer for retten/fylkesnemnda opp mot disse bestemmelsene på lik linje med alle andre legeerklæringer. Vurderingstemaet vil her, som for andre klager på attester og erklæringer, måtte vurderes i lys av formålet med erklæringen/attesten, oppdragsgiver og mandat, samt at virksomheten generelt skal være faglig forsvarlig. Reglene antas for øvrig i hovedtrekk å gjelde tilsvarende for psykologers, eventuelt annet helsepersonells sakkyndige erklæringer.
Statens helsetilsyn ber om at ovennevnte retningslinjer følges under behandling av klager på sakkyndige erklæringer.
Lars Hanssen
fung. helsedirektør
Knut Øksby
førstekonsulent
Kopi:
Sosial og helsedepartementet
Barne og familiedepartementet
Justisdepartementet
Den norske lægeforeningen
Psykologforeningen
Sivilombudsmannen
|
 |
|
|
|
|
|
|