Rundskriv fra Sosial- og helsedepartementet

Til: Fylkesnemndene for sosiale saker
Landets fylkesmenn
Landets fylkeskommuner
Landets kommuner

 

I-28/95
7.7.1995

 

Ifølge lov om sosiale tjenester § 6-2 kan det vedtas at en rusmiddelmisbruker kan holdes tilbake i.institusjon uten eget samtykke i opptil tre måneder. Det har oppstått endel usikkerhet om hvordan fristene for tilbakehold skal beregnes. Spørsmålet er særlig aktuelt i forbindelse med rømming og i de tilfeller nemndas vedtak bringes inn for retten. Punkt I i dette rundskrivet avklarer endel spørsmål angående fristberegning.

I brev av 24. januar 1995 til Fylkesnemnda for sosiale saker i Møre og Romsdal har departementet tatt stilling til hvordan en eventuell klage over midlertidig vedtak fattet av den kommunale sosialtjenesten skal behandles. Brevet er tatt inn som punkt II i dette rundskrivet.

Ved revisjon av Rundskriv I-1/93, jf I-1/94, vil dette bli innarbeidet.

I
FRISTBEREGNING FOR VEDTAK OM BRUK AV TVANG OVERFOR RUSMIDDELMISBRUKERE

Ifølge sosialtjenesteloven § 6-2 kan en rusmiddelmisbruker uten eget samtykke tas inn i institusjon og holdes tilbake der i opptil tre måneder. merknadene til bestemmelsen i rundskriv I-1/93 Lov om sosiale tjenester m v står det at den ytre ramme for oppholdet er tre måneder. I hvert konkrete tilfelle skal fylkesnemnda vurdere hvor lang tid rusmiddelmisbrukeren holdes tilbake uten eget samtykke.

Utgangspunktet er at fristen i vedtaket starter å løpe ved iverksettelsen, d v s fra det tidspunkt vedkommende uten eget samtykke holdes tilbake i institusjon, og fortsetter så lenge vedkommende holdes tilbake i institusjonen. Fristen starter ikke å løpe fra vedtaksdato.

Avbrudd i tvangsplasseringen vil hovedsaklig være aktuelt i to situasjoner, ved rømming og dersom rusmiddelmisbrukeren bringer saken inn for retten etter sosialtjenesteloven § 9-10.

Dersom vedtaket bringes inn for retten for overprøving, bestemmer retten om iverksettelsen skal utsettes, jf tvistemålsloven § 477. I de tilfellene det gis oppsettende virkning, stopper fristen, men den fortsetter å løpe igjen hvis vedtaket opprettholdes av retten.

Vedtak etter § 6-2 må senest settes i verk innen seks uker etter vedtaksdato for at det ikke skal falle bort. Unntak gjelder imidlertid dersom vedtaket bringes inn for retten for overprøving og det gis oppsettende virkning.

Dersom en rusmiddelmisbruker som er plassert i institusjon på grunnlag av et tvangsvedtak rømmer, stopper fristen å løpe de dagene vedkommende er på frifot. Fristen starter igjen når hun/han bringes tilbake til institusjonen. Institusjonen kan imidlertid ikke hente tilbake en rusmiddelmisbruker dersom fristen som er satt i vedtaket er løpt ut, eller dersom sosialtjenesten bestemmer at vedkommende ikke skal hentes tilbake.

Et bakgrunnsnotat med nærmere redegjørelse for standpunktene i del I kan fås ved henvendelse til Sosialog helsedepartementet, Sosialavdeling 1.

II
Brevet til Fylkesnemnda det er referert til innledningsvis lyder:

"KLAGEADGANG OG KLAGEBEHANDLING AV MIDLERTIDIG VEDTAK ETTER LOV OM SOSIALE TJENESTER § 6-2 FEMTE LEDD

Vi viser til telefonsamtale og brev av 10. januar 1995 angående klage over sosialtjenestens midlertidige vedtak om bruk av tvang overfor en rusmiddelmisbruker jf lov om sosiale tjenester § 6-2 femte ledd.

Saken reiser etter departementets syn to hovedproblemstillinger. For det første gjelder det klageadgangen, herunder hvilken instans som er klageorgan, for det andre saksbehandlingen:ved en eventuell klage.

Midlertidig vedtak om bruk av tvang overfor rusmiddelmisbruker jf § 6-2 femte ledd er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven og kan således påklages. Spørsmålet er hvilken instans som er klageorgan i disse sakene. Det følger av lov om sosiale tjenester § 8-6 annet ledd at saker som hører under kapittel 9, tvangssakene, ikke kan påklages til fylkesmannen med mindre noe annet følger av loven selv. Videre heter det i lovens § 9-1 at saker etter § 6-2 skal avgjøres av fylkesnemnda. Når det gjelder midlertidig vedtak fattet av sosialtjenesten jf § 6-2 femte ledd, sies det imidlertid ingenting i lovteksten eller i forarbeidene om klageinstans.

Fylkesnemnda er gitt avgjørelsesmyndighet i tvangssaker etter sosialtjenesteloven.

Departementet finner det best i samsvar med dette prinsipp og lovens ordlyd forøvrig (jf § 8-6 og § 9-1) at eventuelle klager over midlertidige vedtak etter § 6-2 femte ledd også behandles av fylkesnemnda.

Saksbehandlingen i fylkesnemnda følger de alminnelige reglene i lov om sosiale tjenester kapitlene 6 og 9, herunder med adgang til forenklet saksbehandling hvis partene er enige om det jf § 9-8. Forslag til foreløpig vedtak skal sendes fylkesnemnda innen 3 uker, jf § 6-2 siste ledd. Denne frist indikerer at saken skal oversendes nemnda snarest mulig, med 3 uker som en absolutt ytre grense. Det forhold at klienten påklager sosialtjenestens foreløpige vedtak, pålegger sosialtjenesten et ekstra ansvar for å få saken behandlet i fylkesnemnda snarest mulig. Vi vil tro kommunene ser seg tjent med en raskest mulig oppfølging av hastevedtak, sett hen til det ansvar kommunen har for saken, og at et eventuelt utfall kan bli at fylkesnemnda kommer til et annet resultat enn sosialtjenesten i kommunen."

Oslo, 7. juli 1995

Knut Brofoss e.f.

Ketil Bentzen