Unntatt fra offentlighet i henhold til offl. § 5a jf. fvl. § 13 første ledd nr. 1
 

Statens helsetilsyn ble i brev av 31. juli 2006 fra Helsetilsynet i Oslo og Akershus bedt om å vurdere tilbakekall av Deres autorisasjon som tannlege i medhold av helsepersonelloven § 57 fjerde ledd.

 

I brev av 4. september 2006 ble De orientert om at Statens helsetilsyn ville vurdere administrativ reaksjon mot Dem etter helsepersonelloven § 57. De har valgt ikke å gi noen uttalelse i saken. I brev datert 11. september 2006 ble De tilbudt møte i Statens helsetilsyn 21. september 2006 noe som ble gjentatt for Dem over telefon 18. september 2006. De møtte ikke.

 

Ved brev av 17. mars 1999 fra Fylkeslegen i Oslo fikk De norsk autorisasjon som tannlege. Det faktiske grunnlaget for vedtaket om dette baserte seg blant annet på et brev av 12. januar 1999 fra Armed Forces Hospitals Programme, Southern Region. Brevet har overskriften ” LETTER OF NO OBJECTION ” , og er utferdiget av militære myndigheter i Saudi Arabia. Brevet avsluttes slik : ” We have no objection after this person leaves the Kingdom to return with work visa. “

 

Overfor Fylkeslegen  i Oslo forklarte De at denne erklæringen fyller Norges nasjonale krav  om såkalt ”Good standing”  for å få norsk autorisasjon basert på utenlandsk autorisasjon som tannlege. Dette går fram i brev datert 23. februar 1999 fra Dem til Fylkeslegen i Oslo.

 

Ved søknaden om norsk autorisasjon måtte De fylle ut et standardskjema som ble benyttet i 1999. Når det gjelder kravet til ” good standing ”, skal det avgis en erklæring fra helsemyndighetene i hjemlandet/seneste oppholdsland innen EØS-området der det skal gå fram at de aktuelle myndigheter ikke er kjent med forhold som skulle tilsi at autorisasjon ikke bør gis.

 

Statens autorisasjonskontor for helsepersonell skrev i sitt brev til Statens helsetilsyn 16. mai 2006 med kopi blant annet til Helsetilsynet i Oslo og Akershus at De ble fratatt Deres britiske tannlegeautorisasjon i 1996, og at De ikke har søkt om å få den tilbake.

 

Det sentrale vurderingstemaet i saken er om vedtaket om å gi Dem autorisasjonen  som tannlege skal omgjøres fordi vedtaket fra Fylkeslegen i Oslo av 17. mars 1999 er ugyldig.

Autorisasjon for å utøve virksomhet som tannlege ble gitt i medhold av dagjeldende tannlegelov § 2.

 

Loven § 2 hadde denne ordlyden :

 

 

 

 

 

Også utenlandsk helsepersonell med autorisasjon fra hjemlandet kan få norsk autorisasjon. I medhold av EØS-avtalen mellom Norge og EU gis det regler om gjensidig godkjenning av helsepersonell mellom landene innenfor EØS-området. Reglene er gitt i form av direktiver fra EU som Norge er forpliktet etter i medhold av EØS-avtalen hvor det bestemmes at utenlandsk helsepersonell kan få norsk autorisasjon. Direktivene bygger på at det helsefaglige innholdet i utdanningen tilfredsstiller felles krav. Dette gjaldt også på det tidspunkt De søkte autorisasjon.

 

Vedtaket om å tildele en tannlege autorisasjon er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Autorisasjonen kan imidlertid kalles tilbake ved at vedtaket om å gi autorisasjonen omgjøres etter reglene i forvaltningsloven.

 

I  forvaltningsloven § 35 er det gitt regler for omgjøring av forvaltningsorganets egne vedtak.

 

Forvaltningsloven § 35 første ledd c) har følgende ordlyd:

 

 

Det  følger således av lovens ordlyd at omgjøringsvedtak kan treffes uten klage. Overordnet forvaltningsorgan har også kompetanse til å treffe vedtak om slik omgjøring jf. forvaltningsloven § 35 annet ledd. Statens helsetilsyn var overordnet Fylkeslegen I Oslo på vedtakstidspunktet og er således kompetent til å omgjøre vedtaket til Fylkeslegen i Oslo av 17. mars 1999.

 

Statens helsetilsyn har vurdert om vedtaket truffet av Fylkeslegen i Oslo var ugyldig.

 

Spørsmålet er om vedtaket lider av en skjønnsmangel på grunn av feil i faktum, og dernest i så fall om mangelen har virket bestemmende på innholdet i vedtaket, jf. forvaltningsloven § 41.

 

Vedtaket fra Fylkeslegen i Oslo om å gi Den norsk autorisasjon som tannlege ble gitt med hjemmel i gammel tannlegelov § 2.

 

Statens helsetilsyn legger til grunn at vedtaket er riktig for så vidt gjelder kravet til formelle kvalifikasjoner fra Deres side som antas å være oppfylt ved framleggelsen av eksamensbevis fra Univerisity of Dundee. I tillegg kreves det også at utenlandsk helsepersonell kan godtgjøre at det har autorisasjon i sitt hjemland. For helsepersonell innen EØS-området har EU gitt direktiver om dette som Norge gjennom EØS-avtalen er bundet av. Utgangspunktet er at EØS-borgere med gyldig autorisasjon i sitt hjemland også får det i Norge. Imidlertid påhviler det helsepersonell fra EØS-området å dokumentere at en har slik autorisasjon, og at det ikke foreligger forhold som tilsier at autorisasjonen vil kunne tilbakekalles. I praksis betyr det at det må framlegges et såkalt ” Letter of good standing” fra hjemlandets helsemyndigheter. Innholdet erklæringen skulle gitt uttrykk for Deres forsikring om at det ikke foreligger forhold som gjør at autorisasjon ikke skal gis.

 

 Kravet om å gi en erklæring med dette innholdet ble også stilt overfor Dem, men fordi De som kjent allerede i 1996 hadde mistet Deres britiske autorisasjon, var De ikke i stand til å møte et slikt vilkår.

 

Det framgår av konklusonen  fra høringene i ” General Dental Council, Professional Conduct Commitee ” 13 – 20 november 1996 at  ” …the Committee  has found X  guilty of serious professional misconduct.

 

 

Ute av stand til å oppfylle dokumentasjonskravet om britisk autorisasjon som tannlege forledet De i stedet Fylkeslegen i Oslo ved å legge fram en erklæring som ble kalt   ”LETTER OF NO OBJECTION. ” utferdiget av saudi arabiske militærmyndigheter som administrerte helsetjenesten i Saudi Arabias sørlige militærregion.

 

For det første var erklæringen gitt av et forvaltningsorgan som ikke hadde formell kompetanse til dette. Et ”letter of good standing” skulle vært gitt av britiske helsemyndigheter.

 

For det annet inneholder ”LETTER OF NO OBJECTION”  ikke annet enn de krav De måtte oppfylle med hensyn til visa og arbeidstillatelse ved en eventuell retur til Saudi Arabia.

 

På denne måte foreledet De Fylkeslegen i Oslo til å legge et galt faktum til grunn ved skjønnet som lå til grunn for at De fikk norsk autorisasjon som tannlege.

 

Statens helsetilsyn har vurdert om feil i faktum virket bestemmende for innholdet i Fylkeslegen i Oslo vedtak.

 

En avgjørende forutsetning for å gi utenlandsk helsepersonell autorisasjon i Norge er at det ha en tilsvarende gyldig autorisasjon i hjemlandet. Av dette følger det uten videre at når søknaden til Fylkeslegen i Oslo om å gi slik Dem autorisasjon bygget på et helt galt faktisk grunnlag, ville De fått avslag på Deres søknad.

 

Statens helsetilsyn finner etter dette at vedtaket fattet av Fylkeslegen i Oslo på ovennevnte grunnlag må anses som ugyldig.

 

Endelig vil Statens helsetilsyn vurdere rettsvirkningene av ugyldigheten. Som nevnt kan forvaltningsorganet som traff vedtaket eller overordnet organ, omgjøre dette av eget tiltak, jf. forvaltningsloven § 35.

 

Det følger av lovens ordlyd at ugyldige vedtak kan omgjøres. I enkelte tilfeller kan det tenkes at reelle hensyn taler mot omgjøring. En part som rammes av omgjøringen har for eksempel i god tro innrettet seg etter vedtaket slik at han lider tap dersom det blir gjort om. Dette er ikke sjelden en aktuell problemstilling som gjelder vedtak der en part får en tillatelse til å drive en bestemt virksomhet. Hovedregelen er imidlertid at en part må tåle omgjøring når vedtaket har kommet i stand på bakgrunn av feilaktige eller villedende opplysninger fra parten selv. Som nevnt er nettopp dette tilfellet i Deres sak.

 

Statens helsetilsyn har på bakgrunn av ovennevnte kommet til at vedtaket fra Fylkeslegen i Oslo datert 17. mars 1999 er ugyldig og gjøres om slik at De ikke lenger har autorisasjon til å arbeide som tannlege i Norge.

Vedtaket av 17. mars 1999 fra Fylkeslegen i Oslo der De får autorisasjon til å utøve virksomhet som tannlege i Norge kjennes ugyldig og gjøres med dette om.

 

Vi ber Dem returnere Deres autorisasjonsdokument umiddelbart.

 

Berørte parter vil bli orientert om vedtaket.

 

Dette er et enkeltvedtak som etter helsepersonelloven kan påklages til Statens helsepersonellnemnd. Klagefristen er tre – 3 – uker fra De har mottatt dette brevet, jf. vedlagte informasjonsskriv for nærmere opplysninger om klagereglene. En eventuell klage sendes Statens helsetilsyn som vil formidle denne videre til nemnda. Nemndas vedtak kan bringes inn for de ordinære domstolene som kan prøve aller sider av saken, jf. helsepersonelloven § 71.

 

Jørgen Holmboe e.f fung. direktør

Lars Christiansen rådgiver

 

Saksbehandler: Lars Christiansen, tlf. 21 52 99 45