I loven er flere spørsmål som angår dette i betydelig grad blitt regulert. Det innebærer at det i spesialisthelsetjenesten nå må etableres en del nye rutiner. Dette får klare konsekvenser, spesielt for lederne der. De må sørge for at det introduseres rutiner som samsvarer til de nye lovkravene. Disse vil i praksis også få betydning for det enkelte helsepersonell. I tillegg er også flere spørsmål som gjelder faglighet blitt regulert i spesialisthelsetjenesteloven

En av de sentrale nye reglene vedrørende organisering og ledelse er § 3-9. I denne sies det at sykehus skal organiseres slik at det er én ansvarlig leder på alle ledelsesnivåer enten det er blokk, klinikk, avdeling, seksjon eller annet. Det er gjort til en del av forsvarlighetskravet at ledelsen skal være organisert og ordnet slik.

Bestemmelsen innebærer at det for alle de organisatoriske enhetene i sykehus må pekes ut en person som i siste omgang bærer det helhetlige administrative ansvaret for enheten.

Denne personens hovedoppgave er å sørge for at det faglige arbeidet skjer i henhold til lover, mål og rammer som lovgiver, myndigheter ellers og sykehuseier har fastsatt. Det forventes imidlertid ikke at lederen har en faglig kompetanse som gjør at vedkommende skal kunne gripe styrende inn overfor alle sine medarbeidernes i deres faglige oppgaveløsning.

Konsekvensene av denne bestemmelsen er altså at det ikke lenger er plass for todelt ledelse i sykehusavdelinger. Den administrative lederen (profe­sjonsuavhengig) har totalansvaret i avdelingen/enheten for alt personalet. I den grad lederne ikke har medisinskfaglig kompetanse, men trenger det for å kunne lede dette arbeidet forsvarlig, skal det pekes ut/tilsettes medisinskfaglig rådgiver. Det er ikke sagt eksplisitt at dette må være en lege. I praksis vil imidlertid ofte nettopp væreden medisinskfaglige kompetanse som leger besitter som det er behov for at rådgiveren har.

En annen viktige bestemmelse av organisatorisk art, og på enda mer overordnet plan, er § § 5-2 og 5-3 om regionalt samarbeid og regionale helseplaner. Hovedinnholdet i bestemmelsene er at landet deles inn i fem grupperuv fylkeskommuner som hver for seg utgjør en helseregion. Disse skal utarbeide hver sine regionale helseplaner. Tanken bak dette er at samarbeidet skal styrkes mellom de ulike nivåene i spesialisthelsetjenesten innen regionen.

Av § 2-6 følger det fylkeskommunen skal utarbeide individuell plan for pasienter med behov for langvarig og koordinert tilbud. Bestemmelsen reflekterer en regel i pasientrettighetsloven der det uttrykkes at slike pasien­ter har krav på at det lages slike individuelle planer. Den type pasienter som omfattes av bestemmelsen, er særlig kronisk syke med behov for tjenester fra flere avdelinger, eventuelt rehabilitering, og kanskje deretter oppfølging fra kommunehelsetjenesten. En typisk gruppe er slagpasienter.

I planene skal behovet for helsehjelp for den enkelte pasient være kartlagt. På bakgrunn av de data som fremkommer av kartleggingen, skal det beskrives hvilke spesialisthelsetjenester som er aktuelle og hvilket omfang de har/bør ha. Det følger også av regelen at fylkeskommunen skal samarbeide med andre tjenesteytere, herunder kommunehelsetjenesten, om planene for å bidra til at pasientene gis helhetlige tilbud. Sykepleierne vil i praksis få en betydelig rolle i utarbeidelsen av slike planer. Det blir utarbeidet en forskrift som nærmere beskriver de kravene som stilles til slike planer. Forskriften er nå til høring, bl.a. i NSF

I en tidligere artikkel er det understreket at helsepersonell plikter å utøve alt sitt arbeid faglig forsvarlig. En slik bestemmelse gjelder også for virksomhetene i spesialisthelsetjenesten. Av § 2-7 følger det videre at eier av slik virksomhet skal sørge for at ansatt helsepersonell gis slik opplæring, etterutdanning og videreutdanning som er påkrevet for at den enkelte skal kunne opptre faglig forsvarlig.

Det er altså ikke tilstrekkelig at arbeidsgivere bare overlater til den enkelte ansatte selv å ajourføre seg innen sitt fagfelt. Bestemmelsen innebærer at arbeidsgivere, i den grad det ikke internt sørges for den nødvendige opplæringen, gjennom lederne på ulikt nivå skal legge forholdene til rette for at personellet kan få permisjoner og økonomisk støtte til å delta i eksterne kurs, seminarer og konferanser. Plikten til å sørge for opplæring med videre går imidlertid ikke lenger enn til å legge grunnaget for at helsepersonellet kan opptre faglig forsvarlig innen fagfeltet de arbeider i. Det gjelder ikke noen generell plikt til å gi etter- og videreutdanning.

Selv om det er bindende for eieren, for eksempel en fylkeskommune, å sørge for at personellet får opplæring med videre som gjør dem i stand til å yte forsvarlig helsehjelp, gir bestemmelsen på den annen side ikke den enkelte ansatte en rettighet som vedkommende kan kreve oppfylt og eventuelt prøvd ved å bringe spørsmålet opp for særskilte klageinstanser eller domstolene. Manglende opplæring kan imidlertid påtales av tilsyns­myndigheten etter henvendelse fra personellet.

Sykehusene har i tillegg, i følge § 3-8, en særlig plikt til å gi opplæring til pasientene og deres pårørende. Bestemmelsen er basert på at en stor andel av pasientene er kronisk syke, og at det for disse er viktig med god opplæring i å mestre sykdommen. Dette antas igjen å ville bedre pasientenes livskvalitet, og også bidra til helseøkonomiske gevinster gjennom en friskere og tryggere befolkning. Bestemmelsen er, foruten å være en ny plikt for lederne av sykehusene, også en utfordring for sykepleiere og andre faggrupper i forhold til å utvide det tradisjonelle synet på sitt virke, og kunne samarbeide i gjensidig respekt for hverandres betydning når det gjelder å nå et godt behandlings- og opplæringsresultat.

Det er enda en bestemmelse i loven som gjelder opplæring, jfr. § 3-5 der det står at sykehus skal delta i undervisning og opplæring av helsefaglige elever og studenter. Bakgrunnen for bestemmelsen er at en rekke grupper av helsepersonell er helt avhengig av å få deler av sin opplæring ved institusjoner. Departementet er gitt fullmakt til å gi forskrifter om dette, det vil si gi nærmere regler om omfanget av plikten for sykehus og deres ansattes, herunder sykepleieres, plikt til å delta i undervisning og opplæring.

§ 3-7 er det en bestemmelse om pasientansvarlig lege med mer. Bestemmelsen må ses som et konkret utslag av perspektivet «pasienten først». Poenget med bestemmelsen er at det skal finnes en lege som skal fungere som pasientens faste kontaktperson under sykehusoppholdet og som har diverse oppgaver i forhold til pasienten. En slik oppgave er å gi pasienten den nødvendige og koordinerte informasjon. Det er også her utarbeidet forslag til forskrifter som er til høring. I høringsut­kastet skriver departementet at de vurderer tilsvarende ordning for andre helsepersonellgruppe, først og fremst for sykepleiere - pasientansvarlig sykepleier. I praksis vil de som utpekes som pasientansvarlige (lege/sykepleier), ha en koordinerende funksjon i forhold til behandling og oppfølging av pasienten for at pasientens- og pårørendes møte med helsetjenesten skal bli best mulig.

Etter spesialisthelsetjenesteloven er det i stor grad fylkeskommunen som er pliktsubjekt, ikke den enkelte ansatte. På den annen side ligger det i kortene at pliktene som sykehusene med videre har etter loven, i praksis hviler på det enkelte personell. De aller fleste av de omtalte faglige pliktene vil medføre handlemåter for sykepleierne som følger dels av den instruksjon som arbeidsgiver måtte gi i kraft av sin styringsrett, og dels av det generelle faglige prinsippet om forsvarlighet.

De institusjoner som omfattes av loven, forutsettes å ha et internkontrollsystem, herunder ha et kvalitetsutvalg som kontinuerlig arbeider med å forbedre kvaliteten ved arbeidet. Dersom det handles i strid med bestemmelser i loven eller forskrifter gitt i medhold av den, og det antas å kunne ha skadelige følger for pasienter, kan Statens helsetilsyn gi pålegg til institusjonen om å rette forholdene. Det er erfaringer i tiden som tyder på at tilsynsmyndigheten blir mer aktiv i sitt tilsyn generelt, men særlig med intemkontrollen og med kravet om faglig forsvarlighet.