For sykepleiere avløser helsepersonelloven den någjeldende sykepleieloven, akkurat som den for foreksempel leger avløser legeloven. Vi får med dette en felles lov for alle grupper helsepersonell. De aller fleste av reglene gjelder for alt personellet som arbeider i helsetjenesten i den grad de yter helsehjelp. Noen av reglene gjelder imidlertid bare for helsepersonell som er autorisert, og ytterligere noen få regler angår bare leger og tannleger.

Rettigheter, plikter og ansvar for de ulike gruppene som yter helsehjelp blir dermed nærmest lik. Dette gjør det enklere både for pasientene og for helsepersonellet å finne ut hvordan det rettslige forholdet mellom dem er.

Helsepersonelloven er det regulert hva samfunnet venter av handlinger fra helsepersonellet. Generelt gjelder derfor at det bør kjenne til bestemmelsene der. I den grad sykepleiere skulle handle på tvers av det som står i loven, vil de ikke bli hørt med en argumentasjon om at de ikke kjenner til det som står i den.

Loven inneholder betydelig flere plikter for helsepersonellet enn den inneholder rettigheter for dem. I det følgende presenteres en del av de pliktbestemmelsene som har særlig betydning for sykepleiere i deres hverdag. Mange av reglene er helt nye i sitt innhold og innebærer derfor også nye plikter i forhold til tidligere.

Sykepleiere plikter for det første, nå også rettslig, straks å gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig for å redde liv eller unngå betydelig helsetap, se lovens § 7. Dette er den samme uansett om de er på arbeid eller ikke. Regelen gjelder ikke i den grad annet kvalifisert personell påtar seg å yte hjelpen. Dersom sykepleierne skulle være i tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig, plikter de å foreta nødvendige undersøkelser for å avklare behovet. I praksis betyr det eksempelvis at sykepleiere ikke kan kjøre/gå forbi en ulykke uten å kartlegge behovet for hjelp.

All den helsehjelp som sykepleierne yter, må holde «forsvarlig standard», se lovens § 4. Dette gjelder uavhengig av om helsehjelpen ytes i fritiden, i et arbeidsforhold, eller skulle ytes som i kraft av å være selvstendig næringsdrivende. Hva som nærmere legges i kravet om forsvarlig yrkesutøvelse, ble drøftet i en særskilt artikkel om temaet i forrige nummer av tidsskriftet. Om kravet til forsvarlighet vises det derfor til denne.

Sykepleiere er pliktige til å informere pasientene, se lovens § 10. Plikten går primært ut på å gi pasientene opplysninger som er nødvendig for at de skal få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Dette kravet retter seg i praksis mot personell som arbeider utenfor institusjon. For sykepleiere som arbeider innenfor institusjon, skal denne utpeke nærmere hvem det er som skal informere pasientene.

Sykepleiere har også i visse tilfeller plikt til å informere tilsynsmyndigheten, dvs. fylkeslegen, se lovens § 17. Bestemmelsen, som er helt ny, går ut på at helsepersonell av eget initiativ og tiltak skal opplyse om forhold som kan medføre fare for pasientenes sikkerhet. Varsling om slike forhold skal altså skje før det har inntrådt skade. Med «forhold» som skal foranledige melding, menes eksempelvis tiltak, rutiner, teknisk utstyr, svikt og mangler i organiseringen av tjenesten, herunder manglende helsepersonell som kan medføre fare. Også personer som innebærer en fare skal rapporteres til tilsynsmyndigheten. Med denne bestemmelsen er det blitt lettere, i alle fall formelt sett, for helsepersonell å henvende seg til tilsynsmyndigheten med opplysninger om det som innebærer en fare, dvs. være «whistle-blower», når arbeidsgiver eller samarbeidspartnere ikke gjør noe med de farlige forholdene.

Som tidligere gjelder det i utgangspunktet en plikt til å bevare taushet om opplysninger som mottas i yrkesutøvelsen. Videreformidling av opplysninger krever særskilt hjemmel. Slike hjemler finnes det flere av. Foruten at pasientene positivt kan samtykke i at opplysninger blir brakt videre, gir loven på visse betingelser sykepleierne rett til å bringe opplysninger videre til andre, se særlig § 25 som gir adgang til det i forhold til annet/samarbeidende helsepersonell dersom det er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp.

Nytt i loven er at alt helsepersonell, dvs også sykepleiere, har plikt til å føre journal, se § 39. Eksempelvis vil derfor en hjemmesykepleier alltid ha plikt til å føre journal. Plikten begrenses noe i det den ikke gjelder for såkalt samarbeidende personell som gir hjelp etter instruksjon eller rettledning fra annet helsepersonell. Dermed vil plikten for eksempel til den som arbeider i sykehus, avhenge av om det som er gjort er utført på selvstendig basis eller etter instruksjon. Journalen skal inneholde korrekte og fullstendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen. Ved nyttår vil kravet til journalføring bli utdypet i en forskrift til loven og avklare mange av de praktiske spørsmålene rundt slik føring.

Selv om det, som det her er vist eksempler på, er gitt mange regler om helsepersonells plikter, gir også mange av bestemmelsene rom for etiske og faglige avveininger som avgjørende i forhold til hvordan det skal handles. I prinsippet og praktisk avgrenser likevel loven i større grad enn tidligere rommet hvor helsepersonellet kan bestemme ut fra slike avveininger.

Virksomhet som yter helsehjelp, f eks sykehus og sykehjem, skal organisere sin virksomhet slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde alle sin lovpålagte plikter, se lovens § 16. Dette er en helt ny bestemmelse. Den innebærer at arbeidsgiver ikke kan legge opp til rutiner eller på andre måter direkte eller indirekte befordre at helsepersonellet ikke klarer å opptre i samsvar med lovkravene. I den grad det for eksempel etableres rutiner på tvers av lovkrav og som er farlige, skal helsepersonellet henvende seg til fylkeslegen, jfr. hva som ble sagt ovenfor om dette.

Pasienter har gjennom sedvane hatt rett til be tilsynsmyndigheten vurdere om helsepersonell har begått lovbrudd. Nå er dette formelt fastsatt i helsepersonelloven. Selv om rettstilstanden ikke dermed er direkte endret, betyr trolig formaliseringen av klageretten at helsepersonell i større grad enn tidligere må forvente at pasienter bringer saker fram for tilsynsmyndigheten.

Helsepersonell og virksomheter (institusjoner) som bryter plikter de har etter loven, kan av tilsynsmyndigheten, i denne sammenheng Statens helsetilsyn, bli ilagt såkalte administrative reaksjoner. Aktuelle reaksjoner i forhold til sykepleiere, er at de kan fratas autorisasjonen, lisensen, få disse begrenset, eller bli tildelt advarsel, se lovens §§ 56-59.

Det skal ekstremt mye til før sykepleiere blir fratatt autorisasjonen på grunn av faglige feil. Mange mindre feil over tid, eller enkeltstående feil selv om den er å regne som grov, vil ikke medføre tap av autorisasjon. I praksis brukes denne reaksjonen bare overfor sykepleiere når de er alvorlige misbrukere av legemidler eller alkohol, har utnyttet pasienter seksuelt, eller har stjålet/underslått betrodde pasientmidler. Årlig skjer dette med 5-10 sykepleiere.

Det samme antallet sykepleiere får årlig advarsel i samband med utvist faglig uaktsomhet eller for misbruk med videre som omtalt ovenfor. I praksis har vi for eksempel sett at sykepleierne har fått advarsel når de feilaktig har gitt tidobbel dose av et potent/farlig legemiddel. At en sykepleier har fått advarsel, betyr imidlertid ikke at hun eller han mister autorisasjonen hvis det begås en ny feil. En advarsel har få rettslige virkninger ut over den verhale korreks den innebærer.

Sykepleiere som blir ilagt slike administrative reaksjoner, kan bringe disse inn til prøving hos Statens helsepersonellnemnd. Dette er et organ som består av både helsepersonell og jurister. Ordningen med en slik nemnd er ny. Overprøvingsmuligheten innebærer bedret rettssikkerhet for personell som blir ilagt reaksjoner.

Tilsynsmyndigheten konstaterer ofte lov- eller plikt-brudd av mindre alvorlig art. Den kommer da eventuelt med korrigerende/veiledende uttalelser. Disse er ikke å se på som administrative reaksjoner. De må oppfattes mest å skulle være av holdningsskapende/pedagogisk art. Årlig meddeles det samlet sett noen titall slike reaksjoner til sykepleiere.

Selv om helsepersonelloven bygger opp under et formalisert reaksjonssystem ved lovbrudd og faglige feil, er det liten grunn for sykepleiere til å frykte for uforholdsmessige reaksjoner fra myndighetene i slike situasjoner.