Med pasientrettighetsloven er befolkningens rettsstilling blitt betydelig styrket både vis -a-vis helsevesenet og helsepersonellet.

For det første kan borgerne nå med loven i hånd i stor grad kreve å motta helsehjelp. For det andre, når folk først er blitt pasienter, har de som så;danne mange rettigheter. Og for det tredje, i den grad pasientene skulle erfare ikke å bli til delt de rettighetene som de er berettiget til, kan de kreve å få overprøvet avgjørelsene som er truffet.

Det er ca. 10 land som til nå har vedtatt egne lover om pasientrettigheter. Det betyr imidlertidd ikke at pasientene i de Øvrige landene ikke har rettigheter. Som tidligere også hos oss, finnes det i disse landene rettighetsbestemmelser spredt i annen type lovgivning. Sett i internasjonalt perspektiv, gir imidlertid lovgivningen i Norge pasienter en rekke konkrete rettigheter som borgere i de fleste andre land (ennå) ikke har.

Mange faktorer ligger bak fremveksten av pasientrettighetene de senere tiårene og nå til slutt til grunn for pasientrettighetsloven. Sentralt står de alminnelige prinsippene om maktfordeling og brukermedvirkning. Stortinget har tillagt disse betydelig plass. De som mottar ytelser fra velferdsstaten og som samhandler med personer som opptrer «på vegne av» denne, skal kunne øve innflytelse på sin situasjon. I konkrete saker har også Høyesterett banet vei for og utviklet denne tenkningen. Dessuten er det en internasjonal trend at pasienters rettsstilling skal bedres.

Hva betyr det i juridisk forstand at personer har rettigheter? Jo, det innebærer at de kan kreve ytelser (tjenester) når de er i situasjoner som beskrives der. De som er forpliktet kan da ikke nekte å yte dette. Om de forpliktede skulle gjøre det, kan de berettigede bringe avgjørel sene til et klageorgan og for domstolene til overprøving. Disse kan pålegge de forpliktede å innrette seg etter kravene Poenget er dermed at de som er gitt rettigheter, har mulighet til å benytte et offentlig apparat til å drive igjennom kravene.

I pasientrettighetsloven er det befolkningen og pasientene som er rettighetssubjektene, dvs det er de som har rettighetene. De som har de motsvarende pliktene, dvs pliktsubjektene er dels helsepersonellet og dels helsevesenet, særlig kommune- og spesialisthelsetjenesten. Hvem det er som konkret er pliktsubjekter i forhold til de konkrete rettighetene, går fram av henholdsvis helsepersonell- og spesialisthelsetjenesteloven.

Samtidig med den nye loven om pasientrettigheter, er det også vedtatt en ny Lov om psykisk helsevern. Denne bygger - tross mange nye forslag underveis i lovprosessen - i all hovedsak på tidligere rett. Av nyskapninger er primært at psykisk helsevern med og uten døgnopphold i institusjon anses som likeverdige, og at pasientene behov skal være avgjørende for valg av alternativ. Noen nye saksbehandlingsregler er laget i forhold til arbeid med tvangssaker. Sett fra helsepersonellets ståsted medfører loven ikke mange nye plikter. Nedenfor konsentreres derfor omtalen om pasientrettighetsloven.

Reglene om rett til helsetjenester er i stor grad nye. Fra før gjaldt riktignok et krav for folk på å få helsehjelp fra leger og noen andre yrkesgrupper og fra spesialisthelsetjenesten når det var «påtrengende nødvendig» å få slik hjelp. Retten til hjelp gjaldt for det første i akutt livstruende situasjoner. Dernest omfattet den tilfeller der det var akutt fare for varig invalidisering. Dertil har folk i 20 år hatt krav på «nødvendig helsehjelp» fra kommunehelsetjenesten.

Nytt med pasientrettighetsloven er at borgerne har fått en del nye krav på helsehjelp over for spesialisthelsetjenesten: De som er henvist til undersøkelse hos spesialist, er garantert å få vurdert sin helsetilstand innen 30 virkedager, jfr. § 2-2. De skal også innen denne fristen gis beskjed om når eventuell behandling kan forventes. Vurderingen av pasientenes helsetilstand skjer ut fra henvisningene. Dersom det er nødvendig å innhente supplerende opplysninger for å kunne ta standpunkt til om det skal gis behandling, må også det påbegynnes innhentet innen denne fristen. Om nødvendig for å ta stilling må pasientene også innkalles til undersøkelse innen 30 dager.

En pasient som ikke har tiltro til vurderingen som er gjort, eller som av andre grunner ikke er fornøyd med den, kan be om fornyet vurdering av sin helsetilstand. Det kan kreves en gang for samme lidelse, jfr. lovens § 2-3. Vurderingen skjer etter en henvisning fra en allmennlege. Denne legen er i praksis forpliktet til å henvise en pasient som ber om å få ny vurdering.

Nytt med loven er også at folk har krav på «nødvendig helsehjelp» fra spesialisthelsetjenesten, jfr. lovens § 2-1. Av Stortingets merknader til loven går det fram hvem som faller inn under kriteriet. Generelt kan det sies at det kumulativt stilles visse krav til helsetilstanden, til nytten av behandlingen, og dertil visse krav til nytten i forhold til kostnadene. Det er imidlertid ikke tvil om at retten til nødvendig helsehjelp omfatter mange tilfeller, herunder de aller fleste av dem som i dag faller inn under ventelistegarantien, og trolig en del til.

En helt ny bestemmelse er også § 2-4 om fritt sykehusvalg. Det framgår at pasientene fritt kan velge ved hvilket offentlig sykehus eller distriktpsykiatrisk senter behandlingen skal gis. Dette gjelder imidlertid ikke innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Når pasientene velger å motta behandling utenfor bostedsfylket, forutsettes det at reiseutgiftene deles mellom pasientene og det offentlige.

Det følger endelig av § 2-5 at pasienter som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har krav på å få utarbeidet en individuell plan, jfr. bestemmelsene i helsetjenestelovgivningen om slike planer. De som har et løpende behov for tjenester fra f.eks. kommunehelsetjenesten, har da krav mot denne. Ved behov for samordnede opplegg fra flere nivåer i helsetjenesten, er det imidlertid uklart hvem det er som har plikten til å foreta denne samordningen.

Når folk er blitt pasienter og da blir undersøkt eller mottar behandling/pleie, gjelder en rekke rettigheter i den situasjonen. At behandlingen alltid må være faglig forsvarlig, følger ikke direkte av pasientrettighetsloven, men av helsepersonelloven, jfr. tidligere artikkel. Pasientene bestemmer selv om de vil ha behandling, jfr. lovens kapittel 4. De har de krav på å få medvirke og krav på informasjon i samband med behandlingen, jfr kapittel 3. Videre har de krav på journalinnsyn, jfr kapittel 5, kan søke bistand hos pasientombud, jfr kapittel 8, og kan klage til fylkeslegen over manglende etterlevelse av lovens regler, jfr lovens kapittel 7.

Informasjonsreglene sier at pasientene skal opplyses om sin helsetilstand og om behandling som er aktuelt å gi, herunder om eventuell risiko av betydning, og bivirkninger som er knyttet til helsehjelpen. Bestemmelsen om medvirkning innebærer særlig at pasientene skal få velge hvilke undersøkelser og hvilken behandling som skal benyttes dersom det finnes alternativer som er faglig forsvarlige.

At pasientene må gi samtykke til helsepersonellets intervensjoner, er ingen ny bestemmelse. Det er imidlertid presisert i loven at et gyldig samtykke fordrer at pasientene blir informert om fordeler og ulemper, herunder om betydelig risiko som er knyttet til helsehjelpen. Vi snakker om et informert samtykke som forutsetning for at samtykket skal være gyldig. Dersom det f.eks. kan dokumenteres en prosentvis grad av risiko for at en behandling kan medføre dødelig utgang eller varig lammelse, har domstolene fastslått at det må informeres om risikoen.

Pasientene har lenge som hovedregel hatt rett til innsyn i journalen når de har bedt om det. Tilsvarende har de hatt krav på å få kopi av journalen. Disse rettighetene er videreført i pasientrettighetsloven. Unntaksvis kan helsepersonellet bestemme at andre enn pasientene, f. eks. pårørende, skal få tilgang til journalen. Pasientene kan imidlertid motsette seg dette, og det skal da som hovedregel respekteres.

I hver fylkeskommune skal det være pasientombud som kan bistå pasientene overfor sykehus og andre deler av spesialisthelsetjenesten. Pasientombudene kan også ta opp saker med denne av eget tiltak. Ombudene har krav på å få opplysninger som de etterspør fra spesialisthelsetjenesten, og de har fri tilgang til sykehus m.v. De kan uttale sin mening i samband med saker de har til behandling, og de kan foreslå tiltak. Derimot kan de ikke bestemme noe med bindende virkning for andre.

Pasientene kan ønske å få omgjort beslutninger. De kan da fremme klage til fylkeslegen. Det kan f.eks. gjelde at de ikke har fått undersøkelser/behandling. Først er de imidlertid pliktige til å ta opp sine anliggender med dem som yter helsehjelpen. Om disse likevel fastholder sine opprinnelige avgjørelser, kan det klages til fylkeslegen. Men det skal altså først være mulig for helsepersonellet og helsevesenet selv å rette opp feil som disse eventuelt i ettertid skulle mene/innse er begått.

Pasientenes rett til gjennom klage å få prøvet avgjørelser er mye utvidet i forhold til tidligere. I hvilken grad dette vil medføre at det blir fremmet flere klager, gjenstår å se. Uansett blir det en utfordring for både helsepersonellet og helsevesenet å implementere pasientrettighetene i den daglige virksomheten, herunder som del av daglige arbeidsrutinene, enten det er i privat praksis, innen kommunehelsetjenesten eller i spesialisthelsetjenesten.