Lov om sosiale tjenester av 13. desember 1991 trådte i kraft 1. januar 1993. To bestemmelser i loven åpnet adgang til å holde rusmiddelmisbrukere tilbake i institusjon med (§ 6-3) og uten (§ 6-2) eget samtykke. Med virkning fra 1. januar 1996 trådte § 6 - 2 a i kraft, som åpnet for å holde tilbake gravide misbrukere uten eget samtykke, av hensyn til fosteret. Med virkning fra 1. januar 1999 trådte § 6 - 1 a i kraft. Denne bestemmelsen pålegger sosialtjenesten en plikt til å vurdere bruk av tvang etter melding fra pårørende. Det har vært meldt om usikkerhet i den kommunale sosialtjenesten om fremgangsmåten i behandlingen av tvangssaker. Hensikten med handlingsveilederen er å gi en praktisk innføring i de viktigste sidene ved tilbakehold med og uten eget samtykke. Målgruppen er særlig ansatte i sosialtjenesten, men det er også ønskelig at den kan tjene som felles veileder for alle berørte parter i behandling av rusmiddelmisbrukere etter nevnte paragra­fer. Sosial- og helsedepartementet takker Kompetansesenter-Rus, Oslo og Akershus, som har gjort det meste av arbeidet med veilederen.

Veilederen innledes av en kortfattet innføring i lovens bestemmelser om særlige tiltak overfor rusmiddelmisbrukere, med vekt på bruk av tvang og med anbefalinger til arbeidsmetodikk (kap 2).

Kap 3 - 10 er bygd opp rundt forløpet i en tvangssak, delt opp i følgende faser:

Kap 3: Vurdering

Kap 4: Utredning

Kap 5: Saksbehandling og behandling i fylkesnemnda

Kap 6: Effektuering av vedtak (anbringelse på institusjon)

Kap 7: Tilbakehold i institusjon på grunnlag av eget samtykke, § 6-3

Kap 8: Utskrivning og oppfølging

Formålet er å gi ansatte i sosialtjenesten, men også rusmiddelmisbrukere og deres pårørende, en praktisk oversikt over saksbehandlingsregler og nødvendige faglige vurderinger i forbindelse med vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a og avtaler etter § 6-3. Dette skal være en lettfattelig innføring. Lesere som har behov for utdypende faglige eller juridiske framstillinger, henvises til utdypende grunnlagsarbeider og annen litteratur. Se litteraturlisten bakerst.

Veilederen skal både kunne leses sammenhengende og brukes som oppslagsbok. For å unngå for mange henvisninger til andre steder i teksten, er kapitlene skrevet som selvstendige avsnitt. Noe informasjon vil derfor bli gjentatt i ulike sammenhenger.

Som vedlegg følger et forslag til mal for saksframlegg i fylkesnemnda i saker etter § 6-2 (vedlegg 1) og lov om sosiale tjenester m.v. kapittel 6 (vedlegg 2).

Avhengighet av rusmidler er et alvorlig, noen ganger livstruende problem. Mange som er avhengige av rusmidler, vil oppleve at perioder med avhold eller redusert forbruk avløses av tilbakefall. Andelen klienter som faller ut av behandlingsopplegg er anslått til mellom 50 og 85% i løpet av første år. Ofte er det i begynnelsen av et opphold i behandlingsinstitusjon motivasjonen svikter og klienten avbryter behandlingen.

Særlige tiltak for rusmiddelmisbrukere skal i utgangspunktet og i hovedsak være basert på frivillighet, jf. lov om sosiale tjenester § 6-1. Institusjonene kan i forbindelse med inntak stille som vilkår at rusmiddelmisbrukeren gir sitt samtykke til tilbakehold ved eventuell motivasjonssvikt, og til henting ved rømming, jf. § 6-3. Hensikten med en slik avtale er å forhindre at misbrukerens sviktende motivasjon ødelegger et behandlingsopphold. I henhold til §§ 6-2 og 6-2a i loven kan sosialtjenesten fremme sak for fylkesnemnda om plassering og tilbakehold uten eget samtykke. Etter § 6-1 a har sosialtjenesten plikt til å vurdere bruk av tvang etter melding fra pårørende.

Bestemmelsene i §§ 6-2, 6-2a og 6-3 gir adgang til å holde låste dører eller treffe andre nødvendige sikkerhetstiltak for å holde klienten på institusjonen, eller å hente klienten tilbake ved rømning. Adgangen er tidsbegrenset. Muligheten til å holde tilbake gir institusjonen og sosialtjenesten rett og plikt til å engasjere seg faglig når avhengigheten av rusmidler kan få alvorlige konsekvenser. Sosialtjenesteloven gir imidlertid ikke adgang til bruk av tvang som ledd i behandlingen.

Retten til å holde misbrukeren tilbake med eller uten vedkommendes samtykke kan gjøre det mulig å:

• Bedre rusmiddelmisbrukerens fysiske eller psykiske helse
• Tilrettelegge en tilværelse for en varig vei ut av rusmiddelmisbruk
• Gjenopprette evnen til å tenke klart rundt egen situasjon
• Forhindre barn fra å fødes med abstinenser, misdannelser og senskader
• Bygge relasjoner til viktige mennesker i tiltaksapparatet

Å holde et menneske tilbake mot eget samtykke er et alvorlig inngrep i den enkeltes integritet. Selve tilbakeholdelsen vil kunne provosere fram et forhold mellom misbruker og tiltaksapparat som motvirker formålet med oppholdet. Oppholdet skal ikke være straff, og ingen erfaringer tyder på at tvang i seg selv har noen virkning på avhengighet. Et vedtak om tilbakehold uten eget samtykke, stiller derfor særlige krav til de fagmiljøene som skal utarbeide og iverksette vedtaket.

Etter sosialtjenesteloven er det rusmiddelmisbrukerens oppholdskommune som har ansvaret for tiltak, jf. § 10-1 første ledd og § 6-1. Lovens kapittel 7 legger ansvaret for etablering og drift av institusjoner med spesialisttjenester for behandling av rusmiddelmisbrukere til fylkeskommunen. Det er opprettet et eget forvaltningsorgan, fylkesnemnda for sosiale saker, som skal fatte vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a, jf. lovens kap. 9. Egne forskrifter til loven regulerer hvilke tvangsmidler som kan anvendes på institusjoner. Sosial- og helsedepartementet har i rundskriv til loven gitt merknader til loven med ytterligere detaljer. Lovens kapittel 9 beskriver saksbehandlingen i tvangssaker.

Sosialtjenestelovens kapittel 6 regulerer tiltakene for rusmiddelmisbrukere. Tiltakene som settes inn skal følge eskalasjonsprinsippet, dvs at enklere og mindre inngripende tiltak skal prøves først. Etter dette prinsippet skal frivillighet prøves før tvang er aktuelt.

• § 6-la gir sosialtjenesten plikt til å vurdere bruk av tvang etter melding fra pårørende.
• § 6-1 er hovedregelen. Sosialtjenesten skal søke å avhjelpe rusmiddelmisbruk gjennom mange forskjellige tiltak, alle basert på frivillighet.
• § 6-2 gir sosialtjenesten adgang til å ta initiativ til å plassere en rusmiddelmisbruker på institusjon uten dennes samtykke for undersøkelse og tilretteleggelse av behandling i inntil tre måneder, se også sosialtjenesteloven § 6-la om plikt for sosialtjenesten til å vurdere bruk av tvang ved melding fra nære pårørende. Saken skal fremmes for fylkesnemnda for sosiale saker, som kan fatte vedtak om plassering og tilbakehold ved tvang.
• § 6-2a gir sosialtjenesten adgang til å ta initiativ til å plassere en gravid rusmiddelmisbruker på institusjon uten dennes samtykke i hele svangerskapet, for å forhindre eller redusere faren for at det ufødte barnet utsettes for skade på grunn av mors rusmiddelmisbruk. Saken skal fremmes for fylkesnemnda for sosiale saker, som kan fatte vedtak om plassering og tilbakehold ved tvang.
• § 6-3 åpner for at en institusjon kan kreve at en misbruker samtykker til å la seg holde tilbake som betingelse for innleggelsen, eller ved overgang fra opphold med hjemmel i § § 6-2 eller 6-2a. Det må inngås en skriftlig avtale om dette mellom misbrukeren og institusjonen.
• § 6-4 fastslår at det er en fylkeskommunal oppgave å fastsette hvilke institusjoner som skal kunne ta imot og holde klienter tilbake med hjemmel i disse bestemmelsene. Fylkeskommunen kan peke ut institusjoner som er regulert av andre lovverk enn lov om sosiale tjenester.

§ 6-3 gjør det mulig for en institusjon å sette som vilkår at misbrukeren forplikter seg til å være i institusjonen en viss periode. Bestemmelsen forsterker den gjensidige forpliktelsen mellom institusjon og klient. Samtidig skjer den faglige vurderingen av opplegget i direkte kontakt mellom institusjonen og misbrukeren. En avtale etter § 6-3 krever ingen ytterligere godkjenning fra fylkesnemnd eller domstol. Ved en eventuell rømning før avtalens utløp, kan avtale effektueres ved at klienten hentes tilbake.

§ § 6-2 og 6-2a innebærer både en mer dramatisk inngripen i rusmiddelmisbrukerens personlige frihet og en mer omfattende saksbehandling enn § 6-3. Når vilkårene foreligger, kan sosialtjenesten ta initiativet til innleggelse selv om misbrukeren er helt uvillig til dette. Den kommunale sosialtjenesten kan bare reise saken. Selve vedtaket må fattes av et eget organ, fylkesnemnda for sosiale saker, jf. sosialtjenesteloven §§ 9-1 og 9-2. Nemnda består av en jurist som er leder, to faglig sakkyndige og to lege medlemmer.

Det krever et grundig forarbeid fra den kommunale sosialtjenesten før saker etter §§ 6-2 og

6-2a legges fram for nemnda, men også et omfattende samarbeid mellom sosialtjenesten og institusjonen. Ved et opphold med hjemmel i §§ 6-2 eller 6-2a er det sosialtjenesten som har ansvar for innleggelse og utskrivning. Det kan være hensiktsmessig at sosialtjenesten og institusjoner avtaler nærmere hvordan en eventuell tilbakeføring ved rømming skal organiseres. Selve tilbakehentingen kan om nødvendig gjøres med bistand fra politiet. Institusjonen har ansvaret for å tilrettelegge og gjennomføre et hensiktsmessig behandlingsopphold.

Et grundig samarbeid mellom sosialtjeneste og institusjon også i forkant av vedtak etter §§ 6­2 eller 6-2a er viktig for en hensiktsmessig gjennomføring av et slikt behandlingsopphold. Det vil også være viktig for å avverge vedtak som ikke er nødvendige fordi behandlingen kan tilrettelegges gjennom frivillige tiltak, eller der hvor tvang av andre grunner ikke er hensiktsmessig. Det kan være fordelaktig om fylkeskommunen og kommunene etablerer et rådgivende organ for de ulike delene av tiltaksapparatet, som trer inn på et tidlig tidspunkt i saksbehandlingen. Et slikt samarbeidsorgan kan ha representanter fra sosialkontor, helsestasjon, jordmor, rusmiddelpoliklinikk, avrusings- og behandlingsinstitusjoner. For å gjøre organet mest mulig effektivt, kan medlemmene ha fullmakt til å ta beslutninger på vegne av de tiltak de representerer. Oslo kommune har gode erfaringer med et slikt organ, som der kalles ”bistandsteam”.

Det er bare den kommunale sosialtjenesten som kan fremme sak etter § 6-2, og da bare av hensyn til misbrukeren selv.

Saksbehandlingen er i hovedsak den samme i saker etter § 6-2 og § 6-2a. En viktig forskjell mellom bestemmelsene er at et vedtak etter § 6-2a treffes med det formål å hindre eller begrense sannsynligheten for at barnet påføres skade. Det innebærer at sosialtjenesten i forkant av saken må kunne dokumentere at kvinnens rusmiddelmisbruk vil kunne være til skade for barnet. Iverksettelsen av vedtaket skal først og fremst sikre rusfrihet, slik at fosteret ikke utsettes for rusmidler. Lovens intensjon er også å sikre at misbrukeren senere er i stand til å ta vare på barnet, selv om dette ikke er et nødvendig eller tilstrekkelig vilkår for innleggelse. Det faglige opplegget skal i størst mulig grad legge forholdene til rette for at mor kan ta seg av barnet etter fødselen.

Pårørende kan ikke fremme sak etter §§ 6-2 eller 6-2a, men kan pålegge sosialtjenesten å undersøke forholdene og vurdere om det skal fremmes tvangssak, jf. sosialtjenesteloven § 6­-1a. Det er også rimelig at sosialtjenesten bruker opplysninger fra misbrukerens nærmiljø ved vurdering av hvilke tiltak som er hensiktsmessige, og ved vurdering av om vilkårene for bruk av tvang er oppfylt.

Når kommunen har utarbeidet et forslag til vedtak etter §§ 6-2 eller 6-2a, oversendes saken til fylkesnemnda for sosiale saker. Fylkesnemnda skal i regelen behandle saken innen en uke etter å ha mottatt den. Klienten skal alltid være representert ved en advokat i nemnda, og kommunen skal som regel være det. Fylkesnemnda er et forvaltningsorgan, og klager på vedtak i fylkesnemnda kan bringes inn for herreds- eller byretten.

Dersom saken haster, kan sosialtjenesten fatte et midlertidig vedtak, et såkalt "hastevedtak". Et midlertidig vedtak etter § § 6-2 eller 6-2a må følges opp av et regulært forslag til nemnda innen to uker, ellers faller vedtaket bort. I tillegg skal det midlertidige vedtaket for å være gyldig, gis en foreløpig godkjennelse av lederen for fylkesnemnda snarest og om mulig innen 48 timer etter at det er fattet. Midlertidige vedtak er enkeltvedtak, og fylkesnemnda er klageinstans.

Sosialtjenesten har ikke plikt til å iverksette fylkesnemndas vedtak. Et vedtak gir juridisk grunnlag for tilbakehold dersom det er faglig hensiktsmessig. Dersom vedtak etter § 6-2 ikke er iverksatt etter seks uker, faller det bort. Et vedtak etter § 6-2a bortfaller etter bare to uker, dersom det ikke iverksettes.

Politiet har i henhold til sosialtjenesteloven § 8-9 plikt til å assistere ved innleggelse og ved innhenting etter rømning når det er fattet vedtak om tilbakehold etter §§ 6-2 og 6-2a, og ved innhenting etter rømning når det er inngått avtale etter § 6-3.

Det er viktig å skille mellom det juridiske grunnlaget for tilbakehold uten eget samtykke og de faglige sidene av saken. Loven forskriver ingen bestemt form for behandling, men gjør det lovlig å holde misbrukere tilbake dersom visse vilkår er oppfylt. Det er opp til sosialtjenesten og institusjonene å finne fram til hensiktsmessige tiltak, og det er fylkesnemnda som avgjør om det planlagte opplegget er forsvarlig i hvert enkelt tilfelle. Loven trekker opp retningslinjene for forløpet i et slikt opphold, og pålegger sosialtjenesten plikter i forbindelse med oppholdet, men både sosialtjenesten og institusjonen må vurdere mål og midler underveis.

Under oppholdet er bruken av tvangsmidler begrenset til tilbakehold i form av f. eks. låste dører, følge i og utenfor institusjonen, og i visse tilfeller fysisk tilbakehold. Andre tvangsmidler som f eks. tvungen medisinering og bruk av remmer er ikke tillatt. Det er viktig at bruk av tvang ikke er en erstatning for faglig engasjement, men en form for grensesetting innen et behandlingsopplegg som holder et faglig nivå som forsvarer tiltaket. Det er gitt forskrifter om beboernes rettigheter og bruk av tvang i institusjoner, forskriften er for tiden under revisjon.

Et opphold med hjemmel i § 6-2 kan ikke vare lenger enn tre måneder. Et opphold med hjemmel i § 6-2a kan vare ut hele svangerskapet, men skal vurderes på nytt hver tredje måned. Vedtaket faller automatisk bort ved fødsel eller svangerskapsavbrudd. Ifølge § 6-3 kan institusjonen stille som vilkår at klienten skal kunne holdes tilbake i tre uker regnet fra inntaket. Hvis institusjonsoppholdet er ment å vare i tre måneder eller mer, kan institusjonen sette som vilkår at misbrukeren holdes tilbake i inntil tre uker inntil tre ganger etter at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake.

Det kan være grunn til å understreke at lovgrunnlaget for tilbakehold av gravide rusmiddelmisbrukere ikke nødvendigvis må være § 6-2a. Sosialtjenesten kan også, dersom lovens vilkår er tilstede, fremme sak etter § 6-2. Hensynet til kvinnen er da grunnlaget. Sosialtjenesten må foreta en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Det bør bl.a. vurderes om vedtak etter § 6-2a kan tilskynde den gravide rusmiddelmisbrukeren til å velge å få utført et abortinngrep eller selv fremprovosere svangerskapsavbrudd, for dermed å oppheve vedtaket.

Å arbeide med tvang er ikke bare å plassere rusmiddelmisbrukere i institusjon uten eget samtykke. Det innebærer også å forplikte et nettverk av tiltak for vedkommende. Arbeidet vil ofte berøre mange ulike spørsmålsstillinger av faglig, juridisk, administrativ og praktisk art. Mange instanser vil berøres i prosessen. Hovedpersonen i det hele er misbrukeren, som på grunn av sin reduserte funksjonsevne har spesielle hjelpebehov. Prosessen fram mot anbringelse på institusjon kan fort føre med seg uklare arbeids- og ansvarsoppgaver, noe misbrukeren kan oppleve som forvirrende og krenkende.

Av hensyn til misbrukeren bør det faglige samarbeidet gå mest mulig knirkefritt. Berørte fagfolk oppfordres derfor til å planlegge mest mulig av arbeidet på forhånd:

1. Tilsatte i sosialtjenesten kan med fordel være to om saken. Dette letter drøftinger, bedrer kompetansen og skaper økt smidighet i forhold til hendelser som skjer på ukurante tidspunkt, f. eks. utenfor arbeidstid eller mens en er opptatt med annet arbeid.
2. Det bør opprettes et fast samarbeidsorgan. I Oslo kommune har man hatt gode erfaringer med dette. Spesialisttjenester innen behandling av rusmiddelmisbrukere er et fylkeskommunalt ansvar, og tvangstiltak er i høy grad en spesialisttjeneste. Basert på fylkeskommunens ansvar kan et samarbeidsorgan bestå av representanter for avrusingsinstitusjon, institusjon med ansvar for lengre behandlingstid, fylkeskommunale saksbehandlere og annen spesialistkompetanse som jordmor, jurist, psykolog, lege eller sykepleier. Samarbeidsorganet bør bestå av faste medlemmer som trer sammen for å bistå den kommunale førstelinjetjenesten. Når medlemmene er faste, sikrer det at erfaringene blir i gruppen og regionen får sin egen lokale kompetanse når det gjelder tvangstiltak.
3. Instanser man kan komme til å få bruk for, bør tas med på råd på forhånd. Dette gjelder f. eks. politiet, der lokal tilpasning til politiets kapasitet og arbeidsform kan diskuteres, og den advokaten som skal føre saken for nemnda.

Loven gir adgang til å treffe midlertidige vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a, og forelegge saken for fylkesnemnda etterpå (se punkt 5.3.6). Et slikt "hastevedtak" er et enkeltvedtak som må begrunnes. Det må gjøres særskilt rede for hvorfor man har funnet det nødvendig å fatte hastevedtak i saken. Verken juridiske eller faglige betraktninger tilsier at man bør gjøre hyppig bruk av hastevedtak. Åpenhet og klarhet om hensikten med oppholdet er viktig for å skape en allianse mellom rusmiddelmisbrukeren og behandlingsapparatet, mens et midlertidig vedtak kan forsterke klientens følelse av maktesløshet i prosessen. Et midlertidig vedtak skal bare brukes når de hensynene vedtaket skal ivareta kan bli skadelidende om ikke vedtaket fattes og iverksettes raskt.

Ansatte i sosialtjenesten har taushetsplikt, jf. lovens § 8-8. Annet sosial- og helsepersonell vil som hovedregel også ha taushetsplikt, det være seg forvaltningsmessig og/eller yrkesmessig taushetsplikt. Dette påvirker sosialtjenestens mulighet for å innhente opplysninger om en rusmiddelmisbruker. Sosialtjenesteloven har i § 8-5 en bestemmelse om innhenting av opplysninger. Bestemmelsen understreker at innhenting av opplysninger som hovedregel skal skje i samarbeid med klienten. Hvis klienten samtykker i at opplysningene gis - er saken grei. Hvis slikt samtykke ikke er gitt, kan taushetsbelagte opplysninger heller ikke gis ut.

Loven har ingen generelle bestemmelser om at opplysninger kan utveksles uavhengig av taushetsplikt. I visse tilfelle er imidlertid leger, sykepleiere, jordmødre og ansatte i barneverntjenesten pålagt både opplysningsplikt og meldeplikt. Dette gjelder i saker der det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at vilkårene for bruk av tvang etter § 6-2a er tilstede.. Tilsvarende regler ved bruk av de øvrige tvangsbestemmelsene er ikke gitt.

Det vises for øvrig til rundskriv om taushetsplikt i sosialtjenesten (nr. 1-9/94).

Når bør sosialtjenesten begynne å vurdere tvang, altså et institusjonsopphold med hjemmel i §§ 6-2 eller 6-2a? To forhold avgjør dette, misbrukerens situasjon og målet man har for et eventuelt opphold. Det må videre være klart at misbrukeren ikke frivillig vil gjennomføre et behandlingsopphold i institusjon. Utredningen av disse forholdene gir bekymringsfasen et faglig tyngdepunkt. I neste kapittel vil selve saksbehandlingen bli skildret mer utførlig. Først litt om mål.

Tvangsplassering, eller tilbakehold uten eget samtykke, er ikke en behandlingsmetode i seg selv. Det er et virkemiddel for å komme i gang med et behandlingsopplegg. Det er ikke riktig å ha forventninger om at man i selve vedtaksperioden skal oppnå klare behandlingsresultater. Målet med å bruke tvang kan deles i fire hovedgrupper:

1. Helsefare. Tilbakehold uten eget samtykke kan nyttes dersom noen utsetter sin fysiske eller psykiske helse ved omfattende og vedvarende misbruk, og dersom andre hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig.
2. Motivering og tilrettelegging. Man ønsker å bringe en sterkt forkommen klient i en tilstand der vedkommende er i stand til å ta stilling til sin egen situasjon. Dette er noe mer enn en ren avrusing. Ofte vil en avrusing i første runde skape et økt ønske om fornyet rus. Et motiverende avbrudd fra misbruket må i tillegg til å skape kjemisk rusfrihet, også virke helsemessig og sosialt stabiliserende.
3. Spesielt for gravide: Hindre eller begrense sannsynligheten for at barnet påføres skade.
4. Etablere en behandlingsallianse. Man ønsker å forplikte klient og behandler/institusjon til et behandlingsopplegg hvor det kan utvikles en relasjon mellom dem. Etableringen av slike relasjoner er en virksom faktor i all psykososial behandling.

Det finnes ingen entydige kriterier på `langt framskredent rusmiddelmisbruk'. Det dreier seg heller om en kombinasjon av rusmiddelmisbruk, manglende evne til egen omsorg og sosial situasjon for øvrig. Følgende kjennetegn bør få saksbehandler til å vurdere (ikke beslutte) tvangsplassering og tilbakehold:

• Vedvarende påvirkning av rusmidler. Klienten er merkbart påvirket daglig og/eller ved de fleste anledninger der dette er urimelig, som ved avtaler, i trafikken eller sosiale anledninger der det ikke er passende.
• Omfattende misbruk av rusmidler. Rusmiddelbruken er slik at den i stor grad påvirker klientens opptreden.
• Langvarig misbruk. Klienten har et misbruk som kan være under kortvarig kontroll, men som ved gjentatte anledninger ødelegger arbeids- og boforhold, ekteskap eller økonomi. Behandlingsforsøk har mislyktes av samme årsak.
• Fysisk forkommenhet. Her finnes en rekke årsaker til bekymring, som at klienten har sykdommer som skyldes eller forverres av rusmiddelmisbruket, er underernært, har hatt hyppige overdoser eller akutte forgiftninger, har merkbart svekkede psykologiske funksjoner som ikke skyldes aktuell beruselse.
• Svekket psykisk helse. Rusmidler kan i seg selv redusere psykisk funksjonsnivå, eller ytterligere forsterke psykiske lidelser som ellers er tilstede. Her ligger en grenseoppgang til lov om psykisk helsevern som må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
• Gravid kvinne som ikke klarer å stoppe inntaket av rusmidler under graviditet.

Omfattende rusmiddelmisbruk bør i alle tilfelle utløse en utredning av klientens behov for hjelp, jf. § 6-1. Prinsippet om eskalerende tiltak betyr at det skal gis bistand som er tilpasset problemet. I tilfeller der det er aktuelt å fremme sak om tvangsvedtak, vil klienten vanligvis være kjent av sosialtjenesten på forhånd, og mindre omfattende hjelpetiltak vil som regel være forsøkt. En utredning av om vilkårene for tilbakehold foreligger, kan også føre til at det åpner seg andre løsninger for klienten.

De situasjoner der en kan vurdere tilbakehold uten eget samtykke vil være alvorlige saker der misbrukerens eller fosterets helse er i fare. Men dramatikken i situasjonen bør ikke bestemme de vedtak som fattes. Svært mange misbrukere faller ut av institusjonsbehandling tidlig i oppholdet. Det er mulig at noe av frafallet kunne vært stoppet dersom man diskuterte en avtale i henhold til § 6-3 med klienten først. Ved en slik avtale samtykker klienten selv i eventuelt senere tilbakehold. Klienten har et valg, for såvidt som vedkommende kan avvise dette. Det forutsetter at klienten er i en slik tilstand at et eventuelt samtykke vil bli gyldig.

På den ene side er det viktig å ikke undervurdere misbrukets omfang. På den annen side vil situasjonen noen ganger føre til at andre løsninger enn et vedtak om tvang, eller avtale om tilbakehold etter sosialtjenesteloven, er å foretrekke. Noen slike situasjoner skal påpekes her:

Øyeblikkelig livsfare:
Dersom misbrukeren befinner seg i akutt, overhengende livsfare, er andre lover og tjenester bedre egnet. Straffelovens bestemmelse om nødrett og nødverge (§§ 47, 48) gjør det mulig å gripe inn for å redde liv, f.eks. med medisinering eller andre tiltak. Kommunehelsetjenesteloven gir rett til nødvendig helsehjelp og sykehusloven gir rett til øyeblikkelig hjelp.

Voldsom og truende atferd under rus:
Dette er et alvorlig problem som bør løses på andre måter enn ved å bruke sosialtjenesteloven. Voldsom, truende og forstyrrende opptreden er vanligvis straffbar. På kort sikt vil det oftere være riktig å gå til politiet eller treffe andre tiltak som retter seg mot det ulovlige i problemet. Tidligere var det mulig å dømme folk til tvangsbehandling. Det er ikke lenger mulig. Derimot gir fengselslovens § 12 hjemmel for å la en misbruker som utholder fengselsstraff sone i behandlingsinstitusjon.

Voldsom eller truende atferd vil i noen tilfeller ha sammenheng med alvorlige psykiske lidelser som psykoser eller personlighetsforstyrrelser. I slike tilfeller vil en innleggelse i psykiatrisk avdeling etter lov om psykisk helsevern ofte være løsningen. Lov om psykisk helsevern gir hjemmel for både tvangsmedisinering og andre typer tvangstiltak som kan dempe f.eks. psykotisk uro dersom vedkommende er tvangsinnlagt etter lovens § 5. Lov om sosiale tjenester gir ingen slik hjemmel.

Bolig, ekteskap, arbeid eller økonomi:
Behandling av alvorlig rusmiddelmisbruk krever gjennomtenkte, langsiktige tiltak.

Tilbakeholdelse uten eget samtykke kan ikke brukes til å løse kortsiktige kriser av sosial og økonomisk art. Sosialtjenesteloven gir heller ikke adgang til å bruke slike hensyn som argument for vedtak etter §§ 6-2 eller 6-2a. Slike problemer må det tvert imot arbeides med, samtidig som man eventuelt gjennomfører en tvangssak av andre årsaker.

Unge rusmiddelmisbrukere:
Det er ingen aldersgrense nedover for å ta inn en misbruker i institusjon etter tvangsbestemmelsene. Lovens bestemmelse om at det skal foreligge et "omfattende og vedvarende misbruk" er ikke til hinder for at man kan fatte et vedtak om å tvangsplassere en person under 18 år, dersom misbrukets utvikling er alvorlig nok. Forskning (f eks. NAD­-rapport nr. 27 1994) viser at tvangstiltak har størst effekt overfor unge misbrukere, som ikke har hatt et system som har satt grenser rundt dem. Men for misbrukere under 18 år vil barnevernstjenesteloven sannsynligvis gi et bedre rom for tiltak enn sosialtjenesteloven. Det anbefales heller ikke å legge svært unge misbrukere inn på institusjoner der de fleste klientene er langt eldre.

Alle institusjonsopphold krever en grundig forutgående utredning. Tvangsbestemmelsene er intet unntak fra dette. Forberedelsene til saker etter §§ 6-2 og 6-2a må i tillegg munne ut i et saksframlegg for fylkesnemnda for sosiale saker (se neste kapittel). Utredningen av klienten fram til vedtaket, må derfor fylle fire funksjoner:

1. Lovens vilkår for vedtak må være oppfylt.
2. Det planlagte oppholdet må være riktig for klienten.
3. Punkt 1 og 2 må kunne dokumenteres overfor fylkesnemnda på en slik måte at nemnda kan ta stilling til sakens viktigste momenter.
4. Punkt 1 og 2 må ikke komme i konflikt med hverandre. Man skal £ eks. ikke "skreddersy" en tilpasning til lov og saksbehandling på bekostning av den faglige tenkningen, bare for å sikre seg at vedtak blir fattet.

Utredningen må sørge for å dokumentere at vilkårene for et vedtak etter § 6-2 eller § 6-2a er tilstede. I saker etter § 6-2 er det formelt fire vilkår som refererer seg til klienten, og ett til institusjonen (mer utførlig om dette i neste kapittel):

a) Rusmiddelmisbrukeren utsetter ved misbruket sin fysiske eller psykiske helse for fare.

b) Misbruket er omfattende og vedvarende.

c) Frivillige hjelpetiltak etter § 6-1 er ikke tilstrekkelig.

d) Rusmiddelmisbrukeren skal legges inn for undersøkelse og tilrettelegging av behandling. Det skal iverksettes forsøk på motivering og tilrettelegging av langsiktige tiltak som vil kunne ha en positiv virkning på misbrukerens behandlingssituasjon.

e) Av institusjonen kreves det at den er "faglig og materielt i stand til å tilby vedkommende tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med inntaket i institusjonen."

For gravide rusmiddelmisbrukere er det følgende to vilkår for vedtak etter § 6-2a:

a) Misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade.

b) Frivillige hjelpetiltak etter § 6-1 er ikke tilstrekkelig.

Den faglige utredningen bør gi langt mer utfyllende opplysninger, men skal altså kunne gi svar på om disse vilkårene er oppfylt. Nedenfor følger en sjekkliste over noen viktige områder som bør berøres.

Viktige kilder til opplysninger om rusmiddelmisbrukeren er foruten vedkommende selv, blant andre pårørende, arbeidsgiver, lege, psykiatrisk eller rusmiddelfaglig klinikk eller poliklinisk tjeneste, politiet og kriminalomsorg i frihet. Punktene 2.4 og 5.3.4.3 omtaler reglene om taushetsplikt som gjelder for de ulike kildene. For øvrig vises til Sosial- og helsedepartementets rundskriv nr. 1-9/94.

En av de viktigste kildene til informasjon bør være klienten selv. De fleste langtkomne misbrukere vil være kjent for sosialtjenesten eller andre hjelpetiltak. Formålet med et opphold etter § 6-2 vil ofte være å motivere klienten for frivillig behandling. Informasjon til rusmiddelmisbrukeren om utredningsarbeidet, og om opplysninger sosialtjenesten har mottatt i forbindelse med dette, kan være av betydning for arbeidet med å motivere vedkommende.

Rusmiddelmisbrukerens pårørende er ikke part i saken, og sosialtjenesten har taushetsplikt overfor dem. Pårørende til langtkomne misbrukere vil imidlertid i mange tilfeller ha informasjon som det er viktig å kunne ta med i utredningen, og denne bør inngå som en del av det samlete vurderingsmateriale. Pårørende har også adgang til å kreve utredning med sikte på tvangssak, j f. § 6-1 a.

Utredningen bør omfatte de forhold som omtales i punkt 4.1.2 nedenfor. I mange tilfeller vil det være ønskelig med spesialistuttalelser, men i mangel av slike bør sosialtjenesten selv kunne besvare mange av spørsmålene.

Misbruksmønster:
Hva ruser klienten seg på? Når debuterte han eller hun? Hvordan utviklet dette seg? Har vedkommende brukt andre rusmidler enn de som brukes i dag? Hvor stort er forbruket i dag? Har vedkommende perioder med avholdenhet eller redusert forbruk? Hva er det i så fall som utløser slike episoder? Bruker klienten noe vedlikeholdsmedikament?

Sosial situasjon:
Hvordan bor rusmiddelmisbrukeren, og hvem bor vedkommende sammen med? Har hun/han barn, og hva skal i tilfelle skje med dem ved en innleggelse? Hvem er nærmeste pårørende? Hva slags sosialt nettverk (slektninger, venner, naboer, kolleger, behandlere) har klienten (tegn eventuelt et nettverkskart)? Hva slags utdanning og yrke har klienten? Hvilke ressurser har vedkommende? Har arbeid, utdanning og familie blitt skadelidende under rusmiddelmisbruket? Hva kan man bygge videre på, og hva kan man prøve å gjenopprette? Hvilke sider av klientens sosiale nettverk bidrar til å knytte vedkommende til misbruket?

Klientens økonomiske forhold, herunder finansiering av misbruket, kan være en relevant indikator for en problematisk sosial situasjon.

Straffesaker:
Venter klienten på rettssaker eller soningsopphold? Er vedkommende allerede i et åpent soningsopplegg, er f.eks. Kriminalomsorg i Frihet i kontakt med klienten? Er dette i tilfelle av betydning i forhold til vurdering av vilkårene for bruk av tvang, eller for hensiktsmessigheten av et behandlingsopphold? Har klienten vært innblandet i kriminalitet som kan få konsekvenser for behandlingsbehov, som f.eks. vold og trusler? Har klienten en advokat? Politiet kan være en samarbeidspartner. Sosialtjenestens taushetsplikt overfor politiet er strengere enn omvendt, og dersom forholdene ellers ligger til rette for det, vil politiet kunne bidra med informasjon.

Fysisk helse:
Be klienten om skriftlig tillatelse til å innhente informasjon fra lege. Lider klienten av sykdommer som skyldes eller forverres av rusmiddelmisbruket? Hvordan er klientens ernæringssituasjon? Er klienten gravid (misbrukere som utredes med sikte på saker etter § 6-2 kan vise seg å være gravide)? Har klienten sykdommer som kan tenkes å virke inn på behandlingsoppholdet, f.eks. funksjonshemming eller kroniske tilstander som krever medisinering?

Psykisk helse:
Har klienten noen kjent psykisk lidelse? Har klienten en personlighetsforstyrrelse som vil virke inn på behandlingen? Be om skriftlig tillatelse til å innhente opplysning fra psykologpsykiater dersom klienten har hatt slik kontakt. Virker klienten deprimert, selvdestruktiv eller selvmordstruet? Har klienten en historie med bruk av vold eller trusler? Har klienten nedsatte mentale evner (ta eventuelt kontakt med pedagogisk-psykologisk tjeneste som klienten har vært i kontakt med)? Er klientens mentale evner merkbart påvirket av rusmiddelbruken, selv når vedkommende ikke er akutt beruset? Hvilken evne har klienten til å klare dagligdagse gjøremål som hygiene, boligstell m.v.?

Behandlingshistorie:
Hvilke forsøk har tidligere vært gjort for å redusere klientens misbruk? Hvilke andre kontakter har klienten hatt, f.eks. med psykiatri, kriminalomsorg i frihet, pedagogisk-psykologisk tjeneste eller liknende? Hvilket arbeid har vært nedlagt i den aktuelle utredningen av klienten i form av direkte klientsamtaler, samarbeidsmøter og lignende? Hva er grunnene til at den frivillige behandlingen ikke har ført frem?

Når klienten er utredet, bør utrederen lage en behandlingsplan. Av denne planen skal det framgå hvilke deler av klientens problemer som søkes endret, og hvilken hjelp man vil trenge til det. Behandlingsplanen bør også angi hvilke andre tiltak man vurderer med hensyn til de problemer som er avdekket under utredningen. Behandlingsplanen vil kunne danne utgangspunkt for den tiltaksplanen sosialtjenesten skal utarbeide, dersom vedtak etter §§ 6-2 eller 6-2a fattes, jf. § 6-1 femte ledd.

Som tidligere nevnt, er et tilbakehold uten eget samtykke bare et hjelpemiddel på vei til behandling, og et slikt opphold må derfor være en meningsfylt del av en videre behandlingsplan. Valget av institusjon burde ideelt sett gi seg selv når klienten er utredet og behandlingsplanen lagt. Forholdsvis enkle, iøynefallende kjennetegn ved klienten og dennes situasjon er ofte tilstrekkelig til å bestemme valg av institusjon. Institusjonen må passe for klientens kjønn og aldersgruppe, samt for type misbruk etter grove kategorier. Dertil kommer målet med oppholdet. Et behandlingsopplegg er ikke nødvendigvis uten verdi selv om klienten vender tilbake til misbruk etter oppholdet. Særlig misbrukere med et alvorlig og omfattende misbruk vil kunne trenge flere "tilløp", og ofte vil det i ettertid vise seg at erfaringer fra bestemte institusjoner eller behandlere får positiv betydning på et senere tidspunkt i klientens liv. Omsorg har også en egenverdi overfor mennesker med nedsatt evne til å ta vare på seg selv.

I praksis vil en rekke forhold spille inn ved valg av institusjon. Noen momenter skal nevnes her.

Man har ikke alltid muligheten til å velge mellom mange institusjonsplasser. Enhver institusjon som tar imot en tvangsplassering, skal først være utpekt til formålet av ansvarlig fylkeskommune. I tillegg vil fylkeskommunene ha ulikt forhold mellom eierskap og kjøp av gjestepasientplasser. Det er viktig å avklare plass og betaling av denne på forhånd.

Av hensyn til miljøet på institusjonen vil mange behandlingsinstitusjoner forlange avrusing før inntak, også når inntaket bygger på vedtak om tvangsplassering. Dette kan være faglig meningsfylt, men kan skape usikkerhet og uro for den tvangsplasserte, dersom oppholdet på en avrusingsinstitusjon ikke inngår i en planlagt og overskuelig overføring til en annen institusjon. Siden målet er å motivere rusmiddelmisbrukeren til behandling, er det best å involvere så få institusjoner som mulig. Dess flere behandlere klienten må forholde seg til, dess mer øker muligheten for forvirring og usikkerhet, og vedkommende får dårligere mulighet til å etablere stabile behandlingsrelasjoner.

Institusjonen skal være faglig og materielt skikket til å ta imot den aktuelle klienten. Dette innebærer at det ikke er nok at institusjonen er utpekt til å ta imot klienter på tvang. Utredningen av klienten og planleggingen av vedkommendes behandling, må presisere hva oppholdet skal bevirke for vedkommende. Både for klienten, institusjonen og sosialtjenesten må hensiktene være klare og kunne følges opp underveis. Sosialtjenesten bør ha beredskap og til enhver tid være tilgjengelig, mens slike saker pågår.

Det er viktig å ha en gruppe å rådføre seg med i denne situasjonen. I et fast samarbeidsorgan for tvangssaker, som beskrevet under punkt 2.2, er representanter for fylkets spesialisttjenester på området, og for en eller flere viktige institusjoner som påtar seg tvangsopphold, viktige medspillere. Et slikt samarbeidsorgan vil kunne bistå med både praktiske spørsmål som plass og finansiering, og med faglige vurderinger av institusjonenes egnethet for klienten.

Målet med dette kapittelet er å gjøre rede for hvem som deltar i saksbehandlingsprosessen, de ulike aktørenes ansvar, forløpet i prosessen og hvilke momenter som må tas i betraktning i forbindelse med saksframlegget til fylkesnemnda, samt selve behandlingen i fylkesnemnda.

Utgangspunktet er at bekymring (kapittel 3) og utredning (kapittel 4) har ført til en beslutning om å fremme sak om anvendelse av tvang. Det er på dette tidspunkt avklart om det dreier seg om en ordinær sak etter § 6-2, eller om det er en sak overfor en gravid rusmiddelmisbruker, jf. § 6-2a.

Den fullstendige gangen i saksbehandlingsprosessen kan deles i tre faser:

• Saksutredningen, som inkluderer prosedyrer rundt det å saksforberede og fremme saken for fylkesnemnda.
• Nemndbehandlingen, med prosedyrer rundt muntlig forhandlingsmøte og beslutning/vedtak i fylkesnemnda.
• Gjennomføring og oppfølging av vedtaket i fylkesnemnda, som inkluderer innbringelse av klienten til institusjon, oppfølging av klienten under oppholdet og utskriving fra institusjon.

Kapittelet omhandler selve saksbehandlingsprosessen etter §§ 6-2 og 6-2a til og med behandling i fylkesnemnda. Effektuering, gjennomføring og utskriving fra institusjonen omhandles i egne kapitler senere.

Saken anses ikke formelt avsluttet før vedtaksperioden er over, eller sosialtjenesten skriver ut klienten fra institusjonen i løpet av selve vedtaksperioden. Et vedtak etter § 6-2a opphører senest ved fødsel eller svangerskapsavbrudd.

I det følgende vil vi se nærmere på fasene i saksbehandlingsprosessen, og søke å belyse de viktigste forholdene som er knyttet til selve saksbehandlingen. Dette kapittelet vil derfor være konsentrert om rekkefølgen i prosessen, og de avklaringer som må tas underveis.

For å unngå saksbehandlingsfeil er det viktig å klargjøre hvilke aktører som er part i saken og hvem som ikke er det. I følge forvaltningslovens § 2 første ledd er "part" definert nærmere som en "person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder".

I tvangssakene etter §§ 6-2 og 6-2a vil partene være

1. klienten (forv.l. § 2)
2. kommunen (sos.tj.l. § 9-10)

Det er bare partene som har innsynsrett i saken. I tillegg til partene i saken, vil også andre sentrale aktører medvirke i saksbehandlingsprosessen. Disse aktørene vil ikke ha innsynsrett i saken, men de vil like fullt ha betydning for sakens forløp og utfall.

De aktørene som er knyttet til saksbehandlingsprosessen, som parter eller på annen måte er som regel:

• Saksbehandler (sosialtjenesten)
• Kommunens advokat
• Klienten
• Klientens advokat
• Familien/pårørende til klienten
• Lege/helsestasjon/helsesøster/jordmor (eventuelt andre aktuelle kommunale instanser)
• Ansatte ved fylkeskommunens spesialisttjeneste
• Fylkesnemnda
• Politiet
• Avrusingsinstitusjon
• Behandlingsinstitusjon
• Eventuelt samarbeidsorgan der dette finnes
• Domstolene, (ved anke) dersom rusmiddelmisbrukeren bringer inn tvangsvedtaket for domstolene

Sosialtjenesten har det gjennomløpende ansvaret for å tilby adekvate tiltak for rusmiddelmisbrukere, jf. sosialtjenesteloven kapittel 6. Dette gjelder også i tvangssaker. Imidlertid er det fylkeskommunens ansvar å etablere og drive institusjonsplasser, jf. sosialtjenesteloven § 7-l. Fylkesnemnda fatter vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a.

Sosialtjenesten skal

• Utrede og reise saken for fylkesnemnda
• Effektuere fylkesnemndas vedtak dersom forholdene fortsatt tilsier det
• Utarbeide tiltaksplan for rusmiddelmisbrukeren
• Følge opp klienten under hele forløpet, og etablere ettervern

Fylkesnemnda skal

•   Treffe avgjørelser etter §§ 6-2 og 6-2a

Fylkeskommunen skal

•   Sørge for at det finnes institusjonsplasser for avrusing og behandling

De oppgaver og roller aktørene har i denne sammenheng vil som regel være:

Sosialtjenesten er den ene av partene i saken, der saksbehandler vil være sosialtjenestens partsrepresentant. Sosialtjenesten skal forberede, fremme, gjennomføre og følge opp tvangssakene etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a. I denne forbindelse er sosialtjenesten den koordinerende instans i prosessen.

Kommuneadvokaten eller annen advokat som fremmer saken overfor fylkesnemnda på vegne av sosialtjenesten, og er sosialtjenestens prosessfullmektig i fylkesnemnda.

Klienten er den private parten i saken. Vedkommende skal så langt det er mulig bli informert og delta på (samarbeids)møter gjennom hele saksgangen.

Advokaten representerer klienten i fylkesnemnda og eventuelt i forutgående møter. Klientens advokat skal ha samme informasjon som klienten, samtidig med denne. Dette er en forutsetning for at advokaten skal være i stand til å ivareta sin klients behov på en tilfredsstillende måte, noe kommunen i sin saksbehandling bør medvirke til.

Samarbeidsorganet koordinerer og samordner oppgavene til aktørene under hele saksgangen, fra aktuell bekymring til forberedelse av oppfølging etter institusjonsoppholdet.

Organet bidrar med faglig rådgivning til sosialtjenesten under hele prosessen. 5.2.2.6 Familie og andre pårørende

Disse er ikke part i saken og har derfor ikke rett til informasjon om klientens sak, med mindre klienten selv samtykker til dette. En melding fra pårørende kan imidlertid være bakgrunn for saken. Uansett anbefales det et nært samarbeid der dette er mulig, spesielt ut fra to forhold:

Familie/pårørende kan være en ressurs i forhold til å bedre/stabilisere klientens situasjon.

Familie/pårørende kan bidra med opplysninger om klientens helsesituasjon og rusproblem. 5.2.2.7 Lege/helsestasjon/helsesøster/jordmor/barneverntjeneste

Disse instansene kan dokumentere klientens fysiske og psykiske helse, spesielt med tanke på bevisførsel i fylkesnemnda (helseattest/somatisk vurdering).

Fylkeskommunal poliklinikktjeneste kan dokumentere rusmiddelmisbrukerens fysiske og psykiske helse. Den lager en utredning som blant annet berører hvorvidt tvang vil kunne danne grunnlag for motivering hos klienten med sikte på langsiktige tiltak, og den vurderer hensiktsmessig institusjon for den aktuelle klient. 

5.2.2.9 Fylkesnemnda
Fylkesnemnda avholder muntlig forhandlingsmøte mellom sosialtjenesten (v/advokat) og klienten v/advokat for gjennomgåelse av saken, samt dokumentasjon og vitneførsel. Nemnda gjennomfører deretter forhandlinger og treffer vedtak i saken.

5.3.1 Vilkår i saker etter § 6-2

1. Omfattende og vedvarende misbruk hos klienten
2. Klienten utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare
3. Hjelpetiltak etter § 6-1 er ikke tilstrekkelig
4. Tvang vil kunne tilrettelegge langsiktige tiltak/behandling
5. Tvang vil kunne ha en motiverende effekt overfor klienten
6. Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby klienten tilfredsstillende hjelp i forhold til formålet med inntaket

Alle seks vilkår må være oppfylt for at § 6-2 skal kunne anvendes. Formålet med saksutredningen vil derfor være å kunne dokumentere overfor fylkesnemnda at alle vilkår er oppfylt.

1. Rusmiddelmisbrukeren er gravid
2. Det er overveiende sannsynlig at misbruket vil medføre at barnet vil bli født med skade 3. Hjelpetiltak etter § 6-1 er ikke tilstrekkelig

Formålet med inntaket er å hindre eller begrense sannsynligheten for at barnet blir født med skade. Institusjonens hovedoppgave blir derfor å hindre inntak av rusmidler hos den gravide rusmiddelmisbrukeren.

Man skal også kunne tilby kvinnen tilfredsstillende hjelp for sitt rusmiddelmisbruk, og hjelpe henne til å bli i stand til å ta vare på barnet. Tilbudet til kvinnen er imidlertid ikke avgjørende for om hun skal plasseres med hjemmel i § 6-2a eller ikke. Hensynet til barnet er det avgjørende, altså å hindre kvinnen i å misbruke rusmidler gjennom svangerskapet.

I forhold til begge bestemmelsene må sosialtjenesten kunne dokumentere at rusmiddelmisbruket er av en slik art som nevnt i vilkårene ovenfor. Eksempel på slik dokumentasjon vil være:

•   Urinprøver
•   Legeattest, som blant annet inneholder observasjonsbeskrivelser av klienten og gir opplysninger om hvorvidt klienten virker beruset, er merket etter inntak av rusmidler ol
•   Vitner som har observert rusmiddelmisbrukeren
•   Faglige artikler/litteratur 

5.3.4 Fremgangsmåte
Framgangsmåten i saksutredningen blir deretter konsentrert om følgende:

• Hva slags opplysninger er relevante?
• Hvem har disse opplysningene?
• Hvordan kan opplysningene innhentes? 

Opplysninger som underbygger at lovens vilkår er oppfylt, er relevante for saken. Bevis om sakens forhold kan legges fram både muntlig og skriftlig overfor fylkesnemnda. Skriftlig bevisførsel vil først og fremst foreligge i form av saksframlegget fra sosialtjenesten, journalnotater, rapporter o 1. Muntlig bevisførsel skjer i form av parts- og vitneforklaringer, samt innledningsforedrag.

I saker etter § 6-2 er opplysninger som underbygger de fem vilkår for anvendelse av loven relevante:  

1. Omfattende og vedvarende misbruk hos klienten

• Antall år med rusmiddelmisbruk
• Hvilke typer rusmiddelmisbruk
• Omfang av rusmiddelmisbruket (urinprøver)

2. Klienten utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare

• Beskrivelser fra lege, helsestasjon ol i form av attester
• Overdoser, akuttinnleggelser
• Somatisk og psykisk helse: f.eks. legeattester, urinprøver, overdoser
• Sosial situasjon/fungering

3. Hjelpetiltak etter § 6-1 er ikke tilstrekkelig

• Tidligere poliklinisk behandling
• Tidligere institusjonsopphold
• Samlet vurdering av tidligere behandlingsforsøk

4. Tvang vil kunne tilrettelegge langsiktige tiltak/behandling

• Skissere målet med tvangsinnleggelsen
• Vurdere sannsynligheten for å nå målet ved bruk av tvang

5. Tvang vil kunne ha en motiverende effekt overfor klienten

•   Vurdere sannsynligheten for at tvang i dette konkrete tilfelle vil kunne ha en motiverende effekt. Dette må ses i sammenheng med forrige punkt

Som nevnt må alle vilkårene være oppfylt ved anvendelse av tvang med hjemmel i § 6-2. Eksemplene nevnt under vilkårene er ikke uttømmende. Det vises ellers til vedlagte mal for saksframlegg overfor fylkesnemnda når det gjelder hvilke opplysninger som kan være aktuelle i den forbindelse.

I saker etter § 6-2a er det ikke rusmiddelmisbrukeren selv som er utgangspunktet for vurderingen, men sannsynligheten for at barnet vil bli født med skade. En annen viktig forskjell er at man ikke skal dokumentere et "omfattende og vedvarende misbruk", men derimot at "misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade". Loven stiller på denne måten ikke krav til omfang og varighet, ut over at det skal kunne defineres som et misbruk. Her vurderes altså på hvilken måte og i hvilken sammenheng misbruket skjer, ut fra hva som anses skadelig for fosteret.

Relevante opplysninger i saker etter § 6-2a vil være opplysninger som underbygger de tre vilkår for anvendelse av loven:

1. Gravid rusmiddelmisbruker

• Graviditet foreligger (viktig å dokumentere tidlig i svangerskapet)
• Antall år med rusmiddelmisbruk
• Hvilke typer rusmiddelmisbruk
• Omfang av rusmiddelmisbruket (urinprøver, observasjoner, rapporter)

2. Overveiende sannsynlig at misbruket vil medføre at barnet vil bli født med skade

• Dokumentasjon fra lege, helsestasjon, svangerskapsomsorg o 1 i form av attester
• Overdoser, akuttinnleggelser
• Somatisk og psykisk helse: F.eks. legeattester, urinprøver, overdoser
• Sosial situasjon/fungering
• Rusmiddelmisbruk under eventuelle tidligere svangerskap
• Observasjoner og/eller beskrivelser av rusadferd hos klienten fra vitner
• Faglig dokumentasjon av følgene av rusmiddelmisbruk for barnet, jf. vedlegg til
  Ot.prp. nr. 48 (1994-95): Brev av 2. januar 1995 fra overlege dr.med. Rolf Lindemann.

3. Hjelpetiltak etter § 6-1 er ikke tilstrekkelig

• Hvilke tiltak er blitt forsøkt
• Hvilke tiltak er blitt vurdert
• Konklusjon

5.3.4.2 Hvem har disse opplysningene
Arbeidet med å innhente den informasjonen man trenger i saksutredningen kan være omfattende og til dels vanskelig. Derfor anbefales det at man først lager en liste over hvilke personer eller instanser man vet, eller tror, innehar viktig informasjon. De mest sentrale informasjonskildene vil ofte være:

• Sosialtjenesten
• Klienten selv
• Lege/helsestasjon/helsesøster/barneverntjeneste o 1
• Poliklinisk behandlingsapparat
• Behandlingsinstitusjoner
• Familie/pårørende
• Faglig dokumentasjon (særlig i forhold til § 6-2a saker om skader på fosteret som følge av rusmiddelmisbruk)

5.3.4.3 Hvordan innhente disse opplysningene
Ifølge sosialtjenesteloven § 8-5 skal opplysninger så langt som mulig innhentes i samarbeid med klienten, eller slik at klienten har kjennskap til innhentingen.

Flere av de ovenfornevnte informasjonskilder vil selv ha taushetsplikt. I slike tilfeller vil sosialtjenesten være avhengig av at rusmiddelmisbrukeren gir samtykke til at f. eks. legen, psykologen, helsestasjonen osv gir opplysninger til sosialtjenesten.

Samtykkeerklæringen fra klienten bør være skriftlig og redegjøre for hvilke kilder man søker informasjon fra og hva slags type informasjon man søker. På den annen side vil sosialtjenesten ofte ha en del dokumentasjon i saksmappen/journalen fra før. Dette gjelder f. eks. meldinger og rapporter andre har avgitt til sosialtjenesten ved tidligere anledninger.

I saker med gravide rusmiddelmisbrukere trenger man i en del tilfeller ikke klientens samtykke for å innhente opplysninger. Man bør likevel, av hensyn til klientens integritet og det videre samarbeidet, informere om og forsøke å skape forståelse for at opplysninger innhentes. Følgende yrkesgrupper har opplysningsplikt:

• Sykepleiere, jf. lov om godkjenning av sykepleiere § 11
• Leger, jf. lov om leger § 34a
• Jordmødre, jf. lov omjordmødre § 6
• Ansatte i barneverntjenesten, jf. lov om barneverntjenester § 6-7 tredje ledd.

Teksten i de nevnte lovbestemmelsene er tilnærmet likelydende vedrørende opplysningsplikt til sosialtjenesten, og kan sammenfattes slik: Uten hinder av taushetsplikt skal en sykepleier/lege/jordmor/barneverntjeneste av eget tiltak gi opplysninger til sosialtjenesten når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. lov om sosiale tjenester § 6-2a. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om sosiale tjenester, plikter en sykepleier/lege/jordmor/barneverntjeneste å gi slike opplysninger.

Før kommunens advokat reiser sak, skal han ha kopier av hele saksmappen oversendt til seg. Det saksframlegget sosialtjenesten utarbeider i denne forbindelse, danner grunnlaget for advokatens prosesskriv når saken reises for fylkesnemnda.

Saksframlegget skal inneholde forslag til vedtak. I dette forslaget bør det inngå:

• Hvilke(n) institusjon(er) som skal ta imot klienten. Fylkesnemnda kan, men er ikke nødt til å fastsette i vedtaket hvilken institusjon rusmiddelmisbrukeren skal plasseres på. Informasjonen bør likevel fremgå dersom plass er ordnet på det tidspunktet saken reises.
• Når institusjonen(e) kan ta imot klienten
• Hvor lenge oppholdet skal vare (loven setter maksimumsgrense, men vedtaket kan gi kortere tidsramme)
• Dersom det skal være adgang til å ta urinprøver av klienten under institusjonsoppholdet, må dette vedtas av fylkesnemnda

Videre bør sosialtjenesten i sitt saksframlegg skissere en tiltaksplan i henhold til sosialtjenesteloven § 6-1 femte ledd.

Det midlertidige vedtaket må foreløpig godkjennes av lederen for fylkesnemnda snarest, og hvis mulig innen 48 timer. Fristen for å fremme forslag til endelig vedtak for fylkesnemnda er 2 uker fra vedtaksdato for det midlertidige vedtaket.

Adgangen til å fatte midlertidige vedtak er unntaksbestemmelse, og skal derfor bare benyttes i spesielle tilfeller. Det er egne vilkår som må være oppfylt for at sosialtjenesten skal kunne fatte midlertidig vedtak. I tillegg til at de alminnelige vilkårene etter §§ 6-2 eller 6-2a må være oppfylt, må situasjonen være slik at de interesser bestemmelsene skal ivareta kan bli vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke fattes og gjennomføres straks. Det er altså ikke tilstrekkelig at det er en fordel om plassering skjer raskt.

I saker etter § 6-2a, vil det i praksis oftere enn for saker etter § 6-2 være nødvendig å benytte hastevedtak. Kort tidsramme kan gjøre det nødvendig å handle raskt med tanke på risiko for skader på fosteret/barnet.

Midlertidige vedtak etter § 6-2 fjerde ledd og § 6-2a femte ledd er enkeltvedtak, og forvaltningslovens bestemmelser om og krav til enkeltvedtak gjelder. Utgangspunktet etter forvaltningsloven § 23 er at vedtaket skal være skriftlig. Unntak kan gjøres dersom dette av praktiske grunner vil være særlig byrdefullt for forvaltningsorganet. I slike tilfeller bør det uansett nedtegnes i ettertid.

5.4.1 Fylkesnemnda for sosiale saker
Fylkesnemnda er et statlig organ på fylkesplan, opprettet med hjemmel i sosialtjenesteloven § 9-1. Denne nemnda skal blant annet avgjøre saker om plassering og tilbakehold av rusmiddelmisbrukere i institusjon uten eget samtykke etter §§ 6-2 og 6-2a.

Saksbehandlingen for nemnda bygger på en domstolsmodell, blant annet med muntlige forhandlingsmøter der såvel sosialtjenesten som private parter hver møter med juridisk kyndig prosessfullmektig.

Fylkesnemndas medlemmer settes sammen for hver enkelt sak. I den enkelte saken ledes nemnda av en fylkesnemndsleder, som er jurist og ansatt i nemnda. I tillegg skal nemnda bestå av to legpersoner og to sakkyndige som oppnevnes tilfeldig fra et større utvalg.

Dersom partene er enige, kan fylkesnemndas leder bestemme at saken skal behandles uten sakkyndige medlemmer og/eller uten forhandlingsmøte (forenklet behandling).

Fylkesnemndas avgjørelser kan overprøves av by- og herredsretten, med adgang til å anke by- ­og herredsrettens dom til lagmannsretten. Lagmannsrettens avgjørelser kan ankes til Høyesterett.

Klienten skal innkalles til dette møtet, og gis anledning til å uttale seg. Saken kan fremmes selv om klienten uteblir fra møtet.

5.4.4 Vedtak
Vedtaket skal treffes snarest mulig etter forhandlingsmøtet.

Fylkesnemndas vedtak gir sosialtjenesten mulighet til tilbakeholdelse uten eget samtykke i inntil tre måneder (§ 6-2) eller ut svangerskapsperioden (§ 6-2a). Sosialtjenesten er ikke pliktig til å iverksette vedtaket, og kan la være å effektuere vedtaket dersom forholdene tilsier det.

Iverksettelsesfrist er:

• 6 uker for saker etter § 6-2
• 2 uker for saker etter § 6-2a.

Er ikke vedtaket iverksatt innen fristen, faller det bort.

Sosialtjenesten skal løpende vurdere grunnlaget for tilbakeholdelsen. I saker etter § 6-2a skal sosialtjenesten minst hver tredje måned vurdere om det fortsatt er grunnlag for tilbakeholdelse. Tilbakeholdelsen kan da bare fortsette dersom sosialtjenesten treffer en avgjørelse om dette innen tremånedersfristen. Denne avgjørelsen bør være skriftlig og begrunnet, og dokumentført for seg i klientmappen. Avgjørelsen er ikke et enkeltvedtak, og kan følgelig ikke påklages av rusmiddelmisbrukeren. Imidlertid kan hun be fylkesnemnda omgjøre avgjørelsen etter de vanlige reglene i forvaltningsloven, altså på grunnlag av nye opplysninger som har betydning for saken.

Bringes en avgjørelse i fylkesnemnda inn for herreds-/byretten, kan vedtaket likevel iverksettes i påvente av at saken kommer opp. Herreds-/byretten kan imidlertid gi en kjennelse om utsettelse av iverksetting inntil saken kommer opp for retten.

Når det er fattet et vedtak med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a, er det på det rene at misbrukeren selv ikke er motivert for å møte til institusjonsopphold. Det samme kan være situasjonen ved tilbakehenting etter at en person har rømt fra et opphold basert på vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a, eller på avtale etter § 6-3. Selve anbringelsen i institusjon kan derfor by på vanskeligheter. Når man planlegger å hente en klient, bør en ta sikte på å opptre bestemt, men med minst mulig dramatikk eller mulighet for konflikt.

Bekymring for at det senere vil være vanskelig å finne klienten, er ikke god nok grunn til å fatte midlertidig vedtak. Midlertidige vedtak, såkalte hastevedtak, skal bare brukes under svært spesielle omstendigheter.

Som innleggende instans og ansvarlig for å opprettholde eller frafalle vedtaket, burde sosialtjenesten ideelt sett være tilgjengelig for konsultasjon hele tiden under innhenting, anbringelse og under oppholdet, men det stilles ikke krav om døgnberedskap. Det kan være nødvendig med hyppige besøk ved institusjonen for å planlegge langsiktige tiltak, jf. kravet om tiltaksplan i sosialtjenesteloven § 6-1 femte ledd. Sosialtjeneste og institusjon kan avtale forskjellige ordninger for samarbeid utenfor sosialtjenestens vanlige kontortid.

Det er viktig at klienten er informert om sine rettigheter, samt om målet med og planen for oppholdet. Klienten bør gis klar og utvetydig informasjon om dette, helst også skriftlig, og orienteringen bør gjentas senere dersom klienten første gang er svært beruset eller uklar av andre grunner. For klienter som skal på avrusing først, må den videre gangen i opplegget og eventuell overføring til annen institusjon for videre behandling, være mest mulig avklart.  

Når en klient er tvangsplassert etter lov om sosiale tjenester §§ 6-2 eller 6-2a, gjelder i utgangspunktet lov om sosiale tjenester og forskriftene til denne.

Mange institusjoner for rusmiddelmisbrukere drives også med hjemmel i sosialtjenesteloven. Da skal institusjonen og sosialtjenesten forholde seg til samme regelverk i sitt arbeid, og motstrid mellom ulike regelverk vil ikke forekomme.  

Imidlertid vil det kunne være aktuelt med plassering i institusjoner som drives med hjemmel i lov om psykisk helsevern eller lov om sykehus. I slike tilfeller går de lover og forskrifter som regulerer disse institusjonene foran sosialtjenesteloven. I praksis betyr dette f.eks. at psykiatriske institusjoner fortsatt kan hevde asylsuverenitet, altså overlegens rett til å nekte å ta imot en person, eller å skrive ut klienter etter egen faglig vurdering.

Særlige problemer oppstår dersom en rusmiddelmisbruker innlagt med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2 eller 6-2a blir psykotisk under oppholdet, og får behov for psykiatrisk hjelp. Sosialtjenesteloven gir ikke adgang til tvangsmedisinering eller annen tvangsbehandling. En behandlingsinstitusjon som drives med hjemmel i lov om sosiale tjenester, vil ofte heller ikke ha den nødvendige kompetanse til å behandle rusmiddelmisbrukere med psykoser eller andre alvorlige psykiske problemer. Dersom en rusmiddelmisbruker som er lagt inn i institusjon etter vedtak med hjemmel i sosialtjenesteloven § 6-2 blir psykotisk, vil vedkommende, dersom vilkårene for dette er til stede, kunne overføres til innleggelse i samme eller en annen institusjon i henhold til bestemmelser i lov om psykisk helsevern. Det er rusmiddelmisbrukerens nærmeste eller en offentlig myndighet som kan begjære slik overføring. Personalet ved behandlingsinstitusjonen kan ikke gjøre dette.

Dersom tvangsvedtaket etter sosialtjenesteloven § 6-2 ikke blir opphevet i forbindelse med overføringen, "fryses" fristen etter dette vedtaket, slik at klienten etter endt opphold i psykiatrisk institusjon kan tilbakeføres til behandling med hjemmel i vedtaket etter § 6-2. I den perioden grunnlaget for tilbakehold er lov om sosiale tjenester, har sosialtjenesten plikt til løpende å vurdere om tvangsvedtaket skal opprettholdes, og etter opphold i institusjon i henhold til lov om psykisk helsevern vil situasjonen for rusmiddelmisbrukeren ofte være en annen enn den var da tvangsvedtaket etter sosialtjenesteloven ble fattet.

Et samarbeidsorgan, slik dette er beskrevet under punkt 2.2, vil kunne bistå sosialtjenesten med å finne et institusjonsopplegg som er mest mulig tilpasset klienten og de behov som vil kunne oppstå, og dessuten samle erfaringer med bruken av lovverket i det lokale hjelpeapparatet. De ulike hjelpeinstanser og regelverk som kan bli aktuelle skaper en fare for oppsplitting av ansvarsforholdene, noe som kan skade forsøket på å motivere for behandling, og som i alle tilfelle vil gå utover klienten.

Tilbakehold i institusjon på grunnlag av eget samtykke - se § 6-3, er et hjelpemiddel for klienten til å komme seg gjennom kriser i behandlingsforløpet uten å avbryte behandlingen selv om egen motivasjon svikter underveis. § 6-3 er hovedregelen for bruk av tvang ved behandling av rusmiddelmisbrukere.

Fordelen med å bruke denne bestemmelsen framfor § 6-2 er for det første at den krever frivillig medvirkning fra rusmiddelmisbrukeren i form av et gyldig samtykke til senere bruk av tvang, og for det andre at det krever mindre saksbehandling fordi det er en sak mellom klienten og institusjonen.

Ordningen omtales som tilbakehold med eget samtykke, eller også "frivillig tvang" fordi klienten frivillig søker institusjonsbehandling, og vedkommende selv ønsker at tilbakeholdelse skal skje dersom han/hun vil avbryte behandlingen.

Avtalen er gjensidig forpliktende for rusmiddelmisbrukeren og institusjonen. Klienter kan med rette føle seg sviktet dersom de underskriver slike avtaler og institusjonen ikke iverksetter tiltak for å hindre at de avbryter behandlingen. Selv om avtaler i henhold til § 6-3 formelt bare involverer klienten og institusjonen, bør sosialtjenesten kunne arbeide aktivt med å få ordnet slike innleggelser. Det vil være en styrke at klientens oppholdskommune involveres i avtaleinngåelsen, og at det gjøres klart før innleggelse hvordan tiltaket vil håndtere mulige konfliktsituasjoner.

Klientens selvbestemmelse er særskilt understreket i rundskrivet til sosialtjenesteloven ved at klienten skal tilbys alternativ frivillig behandling dersom institusjonen stiller krav om tilbakeholdelse etter § 6-3. Dersom slikt tilbud ikke foreligger, skal klienten selv kunne velge om kontrakt i henhold til § 6-3 skal underskrives eller ikke. En kontrakt om tilbakehold etter § 6-3 må skrives senest ved inntaket, eller i forbindelse med overgang fra opphold med hjemmel i §§ 6-2 eller 6-2a.

Det stilles vanlige krav til informert samtykke og generelt rettslig handleevne hos klienten for at avtalen skal være gyldig. Dersom rusmiddelmisbrukeren er beruset ved avgivelsen av samtykket, vil avtalen altså kunne bli underkjent som ugyldig.

Når behandlingsoppholdet ikke er ment å vare mer enn tre måneder, gjelder retten til tilbakeholdelse bare de første tre ukene, jf. § 6-3 første ledd. Tilbakehold i denne fasen tar sikte på å etablere en tilknytning til institusjonen som gjør at behandlingen kan fortsette frivillig etterpå.

Ved avrusing eller andre akuttinnleggelser kan rammen for oppholdet også være kortere enn tre uker. Tilbakehold etter § 6-3 kan da anvendes for hele innleggelsen. Avtalen innebærer at institusjonen kan få bistand fra politi for å hente tilbake vedkommende dersom han eller hun rømmer. I mange tilfeller vil forpliktelsen som ligger i det å underskrive en slik avtale, være det klienten trenger for å klare seg bedre gjennom kriser i oppholdet, slik at bruk av fysiske begrensninger eller tilbakehenting blir unødvendig.

Ved behandlingsopplegg med mer enn tre måneders varighet gir § 6-3 annet ledd adgang til tilbakeholdelse i opptil tre uker opptil tre ganger for hvert opphold. Hensikten er forebygging; av behandlingsavbrudd i kritiske perioder.

Mange døgninstitusjoner har erfart at det er vanskelig å komme til bunns i rusmiddelmisbrukerens problemer, fordi faren for at vedkommende rømmer eller skriver seg ut øker når vanskelige prosesser kommer igang. Med en avtale etter § 6-3 kan institusjonen nekte klienten å forlate stedet, og den kan få bistand fra sosialtjeneste og politi for å bringe vedkommende tilbake dersom han/hun rømmer.

"Utskrivning" betyr i denne sammenhengen at tvangsvedtaket eller adgangen til det tvangsmessige tilbakeholdet ikke lenger gjelder, og at institusjonen ikke lenger har ansvar etter sosialtjenesteloven §§ 6-2, 6-2a eller 6-3. Dette dekker flere mulige situasjoner som kan oppstå:

1. Vedtak ble fattet i Fylkesnemnda, men ble ikke iverksatt innen seks uker og er falt bort.
2. Sosialtjenesten fattet et midlertidig vedtak, men Fylkesnemnda fikk ikke oversendt saken innen fristen på to uker, slik at vedtaket faller bort.
3. Rusmiddelmisbrukeren er motivert for behandling, og trer inn i et frivillig behandlingsopplegg, eventuelt med avtale i henhold til § 6-3.
4. En løpende vurdering av klientens situasjon har ført til at sosialtjenesten opphever tvangsvedtaket før vedtaksperiodens utløp.
5. Klienten er rømt, og fristen for innhenting er løpt ut som følge av at vedtaket er utløpt.
6. Klienten er ikke motivert for behandling, men vedtaksperioden på inntil tre måneder er utløpt og klienten må skrives ut.

1. Vedtak ble fattet i fylkesnemnda, men ble ikke iverksatt innen to uker, og er falt bort.
2. Sosialtjenesten fattet et midlertidig vedtak, men fylkesnemnda fikk ikke oversendt saken innen fristen på to uker, slik at vedtaket faller bort.
3. Den gravide er motivert for behandling og trer inn i et frivillig behandlingsopplegg, eventuelt med avtale i henhold til § 6-3.
4. Den løpende vurderingen av klientens situasjon har Ørt til at sosialtjenesten opphever tvangsvedtaket før vedtaksperiodens utløp.
5. Klienten har abortert, provosert eller spontant.
6. Barnet er født.

8.3 Etter opphold med avtale i henhold til § 6-3

1. Klienten er motivert for behandling, og trer automatisk inn i et frivillig behandlingsopphold fordi tilbakeholdsperioden løper ut.
2. Klienten er ikke motivert for behandling, men tilbakeholdsperioden på tre uker er utløpt og klienten må skrives ut.
3. Klienten er rømt, og fristen for innhenting er løpt ut, eller klienten har vært hentet tilbake tre ganger tidligere, slik at avtalen ikke hjemler ytterligere bruk av tvang.
4. Institusjonens vurdering av klientens situasjon har ført til at tvangsbruken oppheves før avtaleperiodens utløp.

Dersom klienten går fra et tvangsopphold til frivillig behandling, har prosessen vært vellykket og den videre behandlingen av saken faller utenfor denne handlingsveilederen. Sosialtjenesten har fortsatt ansvaret for å følge opp klienten under videre behandling i eller utenfor institusjon. Dersom rusmiddelmisbrukeren har vært plassert med hjemmel i § 6-2 eller § 6-2a, skal sosialtjenestens oppfølging av vedkommende være bestemt i den tiltaksplan som i henhold til § 6-1 femte ledd skal utarbeides i forbindelse med tvangsplassering.

Dersom klienten faller ut av behandling, og vedtaket enten løper ut eller oppheves, må sosialtjenesten lage en revidert behandlingsplan for klienten. Loven setter ingen grenser for hvor mange ganger det kan vedtas eller avtales tilbakehold for en og samme klient. Imidlertid krever et nytt vedtak overfor en tidligere tvangsinnlagt klient at det må dokumenteres hvorfor det nå vil være hensiktsmessig å fatte et nytt vedtak.

Innledning

Det er kommunens advokat som reiser en tvangssak overfor fylkesnemnda på vegne av sosialtjenesten. Denne malen er ment som en huskeliste for sosialtjenesten over momenter som kan være aktuelle når man sender saken internt fra sosialtjenesten til advokaten. Det er ikke sikkert at alle punktene er like relevante i alle saker, men de bør ha blitt gjennomgått og vurdert. På denne måten kan malen også fungere som en huskeliste i forbindelse med klientutredningen. Malen kan også nyttes for saksframlegg i henhold til § 6-2a. En forutsetning er da at de særlige utredningskriterier og relevante opplysninger i saker etter § 6­2a blir tilstrekkelig ivaretatt (jf. kap. 5.3).

Saksframlegget - internt dokument unntatt partsinnsyn

Saksframlegget skal kun sendes til kommunens advokat (ikke klienten eller klientens advokat), som da legger dette til grunn for et eventuelt prosesskriv til fylkesnemnda. Det er kommunens advokat som formelt melder saken til fylkesnemnda. Inntil dette skjer, er saksframlegget å regne som et internt dokument, unntatt partsinnsyn. Saksframlegget kan f.eks. legges i et eget omslag, kalt "internt notat", i sosialtjenestens klientmappe. Uformelle sonderinger mellom sosialtjenesten og advokaten er også unntatt partsinnsyn.

• Eks: Tilbakehold i institusjon uten eget samtykke, jf. lov om sosiale tjenester § 6-2, for NN

• Navn
• Alder/personnummer
• Sivilstatus
• Barn (m/u omsorg)
• Eventuelt annet nettverk

• Type bolig
• Bor sammen med

• Type utdanning/skolegang
• Type arbeid
• Arbeidserfaring
• Eventuell trygd (eks: attføring, uførhet)

• Type inntekt
• Klientens utbetalingsforhold/disponering av midler

6. Helsemessig situasjon

• Sykdommer
• Fysisk tilstand (legeerklæring)
• Psykisk tilstand (eventuell erklæring fra psykiater/psykolog)

•   Typer rusmidler
•   Hyppighet rusmidler
•   Lengde misbruk
•   Progresjon i misbruk
•   Status i dag (urinprøver, observasjoner, rapporter)

8. Institusjonsopphold

• Tidligere innleggelser
  -  hvor
  -  når
  -  varighet

• Tidligere og nåværende hjelpetiltak (utenom institusjonsopphold)
• Hvilke kontakter har vedkommende i hjelpeapparatet nå
• Hvilke andre kontakter har han/hun hatt
• Involverte samarbeidspartnere i saken nå, og deres vurdering av bruk av tvang
  -  Lege
  -  Fagspesialister, f.eks. fra polikliniske tiltak eller andre tiltak hvor man kjenner klienten
  -  Eventuelt andre
• Frivillige tiltak som er vurdert (men ikke nødvendigvis prøvd) og utfallet av disse tiltakene, eller vurderingen av dem

10. Aktuell situasjon

• Bekymringskilder
• Beskrivende saksgang (faktabeskrivelse) fra bekymringen oppsto til dags dato
  -  Hvem meldte saken eller hvordan oppsto bekymringen
  -  Hvordan forholdt sosialtjenesten seg til denne meldingen/bekymringen da den oppsto
  -  Hvordan ble klienten orientert om disse opplysningene
  -  Hva ble sagt og skrevet til klienten
  -  Antall samarbeidsmøter og med hvem, samt tidspunkt for disse møtene og utfallet av dem
  -  Hvilke opplysninger har samarbeidspartnere gitt og i hvilken form har de blitt gitt
  -  Hvilke typer tiltak har tidligere vært prøvd i sakens anledning
  -  Eventuelt midlertidig vedtak, når ble det fattet og på hvilket grunnlag

11. Klientens kommentar til den situasjon han eller hun befinner seg i

• Faktiske opplysninger klienten har gitt i sakens anledning (bør være joumalØ)
• Vurderinger klienten har gitt vedrørende egen situasjon
• Klientens konklusjon og eventuelle løsningsforslag

• Vurdering av det nåværende rusmiddelmisbruket (omfang og varighet)
• Vurdering av frivillige løsninger/tiltak overfor klienten
• Vurdering av klientens fysiske og psykiske helse
• Vurdering av hvilken motivering tvang kan skape for klienten
• Vurdering av tvang i forhold til å tilrettelegge langsiktige tiltak
• Vurdering av klientens hjelpebehov
• Vurdere hvem i hjelpeapparatet som kan imøtekomme hjelpebehovet

13. Konklusjon og oppsummering i forhold til lovens kriterier

Klienten anses å fylle lovens vilkår for å innlegges uten eget samtykke i institusjon, jf£ lov om sosiale tjenester § 6-2 ut fra følgende forhold:

• Omfattende og vedvarende misbruk.
• Frivillige tiltak etter § 6-1 er vurdert og eventuelt prøvd, men funnet ikke tilstrekkelig.
• Rusmiddelmisbrukeren utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare.
• Tvang kan skape grobunn for motivasjon for frivillig behandling.
• Tvang kan derigjennom legge forholdene til rette for mer langsiktige tiltak.
• Institusjonen (navn) er faglig og materielt i stand til å ivareta formålet med plasseringen.

14. Planlagt oppfølging under institusjonsoppholdet (grunnlag for tiltaksplan)

• Hyppighet og kontaktform med klienten underveis, spesielt med tanke på løpende vurdering om formålet med tvang fortsatt er til stede.
• Hvem forplikter seg til hva (ansvars- og oppgavefordeling mellom de aktuelle aktørene under institusjonsoppholdet)

NN, født (dato) plasseres og holdes tilbake ved (behandlingsinstitusjonens navn) uten eget samtykke for undersøkelse og tilrettelegging av behandling i inntil 3 måneder, regnet fra (dato), jf. lov om sosiale tjenester § 6-2.

Ved anbringelse og etter eventuell rømning i vedtaksperioden, kan NN hvis nødvendig legges inn på (avrusingsinstitusjonens navn) og holdes tilbake der inntil han/hun er tilstrekkelig avruset, for deretter å bli videre overført til (behandlingsinstitusjonens navn).

Institusjonen gis/gis ikke adgang til å kreve at NN under institusjonsoppholdet avgir urinprøver for narkotika- og alkoholundersøkelse, jf. lov om sosiale tjenester § 6-2 annet ledd/ § 6-2a første ledd.

Kapittel 6. Særlige tiltak overfor rusmiddelmisbrukere.

Gjennom råd, veiledning og hjelpetiltak, jf. §§ 4-1 og 4-2, skal sosialtjenesten hjelpe den enkelte til å komme bort fra misbruk av alkohol og andre rusmidler. På tilsvarende måte skal det gis råd, veiledning og hjelp til vedkommendes familie.

Når det er behov for det og klienten ønsker det, skal sosialtjenesten sørge for et behandlingsopplegg. Dette opplegget kan blant annet omfatte oppnevning av støttekontakt, etablering av støtteopplegg på arbeidsplassen og kontakt med primærhelsetjeneste eller spesialisttjenester.

Dersom slik hjelp utenfor institusjon ikke er tilstrekkelig, skal sosialtjenesten sørge for plass i en egnet behandlings- eller omsorgsinstitusjon. Kan behovet for slik institusjonsplass ikke dekkes, skal sosialtjenesten om nødvendig sørge for midlertidige tiltak.

Sosialtjenesten skal følge opp klienten i behandlingsopplegget gjennom samtaler og om nødvendig hjemmebesøk, og ved å legge til rette nødvendige tiltak ved avslutningen av et eventuelt institusjonsopphold.

Sosialtjenesten skal utarbeide tiltaksplan for rusmiddelmisbruker som er i institusjon etter vedtak med hjemmel i §§ 6-2 eller 6-2a. Kongen kan gi forskrifter om innholdet i tiltaksplanen.

Endret ved lov 18. desember 1998 nr. 87 (i kraft 1. januar 1999 iflg. res. 18. desember 1998 nr. 1201).

En persons pårørende etter første ledd er ektefelle, person som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende forhold med vedkommende, foreldre, myndige barn og myndige søsken. Den pårørende må ha varig og løpende kontakt med rusmiddelmisbrukeren.

Tilføyd ved lov 18. desember 1998 nr. 87 (i kraft 1. januar 1999 iflg. res. 18. desember 1998 nr. 1201).

Dersom noen utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende misbruk, og dersom hjelpetiltak etter § 6-1 ikke er tilstrekkelig, kan det vedtas at vedkommende uten eget samtykke kan tas inn i en institusjon for undersøkelse og tilrettelegging av behandling, og holdes tilbake der i opptil tre måneder.

Et vedtak etter første ledd skal treffes av fylkesnemnda etter reglene i kapittel 9. Fylkesnemnda skal samtidig ta stilling til om det skal være adgang til å ta urinprøver av klienten under institusjonsoppholdet.

Fylkesnemndas vedtak etter første ledd kan bare settes i verk dersom institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby vedkommende tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med inntaket i institusjonen. Sosialtjenesten kan la være å sette et vedtak i verk om forholdene tilsier det. Er vedtaket ikke satt i verk innen seks uker, faller det bort.

Et midlertidig vedtak etter første ledd kan treffes av sosialtjenesten dersom de interesser bestemmelsen skal ivareta kan bli vesentlig skadelidende dersom vedtak ikke treffes og gjennomføres straks. Lederen i fylkesnemnda skal snarest, og om mulig innen 48 timer, treffe vedtak om foreløpig godkjennelse av det midlertidige vedtaket. Midlertidige vedtak etter denne bestemmelsen er enkeltvedtak. Fylkesnemnda er klageinstans.

Er det truffet midlertidig vedtak, skal et forslag til endelig vedtak sendes fylkesnemnda innen to uker. Dersom saken ikke er sendt til fylkesnemnda innen denne fristen, faller vedtaket bort.

Institusjonen skal uten ugrunnet opphold varsle tilsynsmyndigheten ved innleggelser etter denne bestemmelsen.

Endret ved lov 18. desember 1998 nr. 87 (i kraft 1. januar 1999 iflg. res. 18. desember 1998 nr. 1201).

Det kan vedtas at en gravid rusmiddelmisbruker uten eget samtykke skal tas inn på institusjon og holdes tilbake der i hele svangerskapet dersom misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, og dersom hjelpetiltak etter § 6-1 ikke er tilstrekkelig. Fylkesnemnda skal samtidig ta stilling til om det skal være adgang til å ta urinprøver av klienten under institusjonsoppholdet.

Inntakets formål er å hindre eller begrense sannsynligheten for at barnet påføres skade. Under oppholdet skal det legges vekt på at kvinnen tilbys tilfredsstillende hjelp for sitt rusmiddelmisbruk og for å bli i stand til å ta vare på barnet.

Sosialtjenesten skal minst hver tredje måned vurdere om det fortsatt er grunnlag for tilbakeholdelse. Tilbakeholdelsen kan bare fortsette dersom sosialtjenesten treffer avgjørelse om det innen denne fristen. Saksbehandlingen følger ellers reglene i kapittel 9.

Sosialtjenesten kan la være å sette et vedtak i verk om forholdene tilsier det. Er vedtaket ikke satt i verk innen to uker, faller det bort.

Et midlertidig vedtak etter første ledd kan treffes av sosialtjenesten dersom de interesser bestemmelsen skal ivareta kan bli vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks. Lederen i fylkesnemnda skal snarest, og om mulig innen 48 timer, treffe vedtak om foreløpig godkjennelse av det midlertidige vedtaket. Midlertidige vedtak etter denne bestemmelsen er enkeltvedtak. Fylkesnemnda er klageinstans.

Er det truffet midlertidig vedtak, skal forslag til endelig vedtak sendes fylkesnemnda innen to uker. Dersom saken ikke er sendt til fylkesnemnda innen denne fristen, faller vedtaket bort.

Institusjonen skal uten ugrunnet opphold varsle tilsynsmyndigheten ved innleggelser etter denne bestemmelsen.

Tilføyd ved lov 23. juni 1995 nr. 41 (i kraft 1 jan 1996 iflg. res. 23. juni 1995 nr. 574), endret ved lov 18. desember 1998 nr. 87 (i kraft 1. januar 1999 iflg. res. 18. desember 1998 nr. 1201).

Når en rusmiddelmisbruker blir tatt inn i en institusjon på grunnlag av eget samtykke, kan institusjonen sette som vilkår at misbrukeren kan holdes tilbake i opptil tre uker regnet fra inntaket.

Ved opphold i en institusjon med sikte på behandling eller opplæring i minst tre måneder kan det også settes som vilkår at misbrukeren kan holdes tilbake i opptil tre uker etter at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake. Tilbakehold kan bare skje opptil tre ganger for hvert opphold. Dersom misbrukeren rømmer, men blir brakt tilbake innen tre uker, regnes utgangspunktet for tilbakeholdsfristen fra det tidspunkt misbrukeren er brakt tilbake til institusjonen.

Samtykket skal være skriftlig og skal gis til institusjonsledelsen senest når oppholdet begynner. Slikt samtykke kan også gis ved direkte overgang fra opphold med hjemmel i §§ 6­2o g 6-2a. Før misbrukeren gir sitt samtykke, skal han eller hun gjøres kjent med eventuelle vilkår som nevnt i første og annet ledd. Institusjonen skal uten ugrunnet opphold varsle tilsynsmyndigheten dersom samtykket er gitt ved direkte overgang fra opphold med hjemmel i §§ 6-2 eller 6-2a.

Institusjonen kan sette som vilkår for oppholdet at klienten før oppholdet begynner, gir samtykke til at det kan tas urinprøver under institusjonsoppholdet.

Et barn over 12 år med rusproblemer kan tas inn i institusjon på grunnlag av samtykke fra barnet selv og de som har foreldreansvaret. Har barnet fylt 16 år, er barnets samtykke tilstrekkelig.

Endret ved lov 18. desember 1998 nr. 87 (i kraft 1. januar 1999 iflg. res. 18. desember 1998 nr. 1201).

I fylkeskommunens plan skal det særskilt fastsettes hvilke institusjoner som skal kunne ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter § 6-2 og samtykke som nevnt i § 6-3.

Fylkeskommunen skal vurdere om institusjoner som er utpekt etter første ledd, er egnet til å ta imot gravide rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter § 6-2 a. Det kan også pekes ut andre institusjoner dersom disse er egnet.

Kongen kan gi forskrifter om utforming av slike institusjoner.

Endret ved lov 23. juni 1995 nr. 41 (i kraft 1. januar 1996 iflg. res. 23. juni 1995 nr. 574).

• Lov om sosiale tjenester m.v.
• Ot.prp. nr. 29 (1990-91): "Om lov om sosiale tjenester m.v. (sosialtjenesteloven)"
• Rundskriv til lov om sosiale tjenester m.v.: I-1/93, I-1/94, I-9/94, I-28/95, I-29/95, I-46/95 - og 1-52/98.
• Ot.prp. nr. 48 (1994-95) "Om lov om endring i lov om sosiale tjenester m.v. og i visse andre lover"
• St meld 69 (1991-92) "Tiltak for rusmiddelmisbrukere"
• St meld 16 (1996-97) "Narkotikapolitikken"
• "Rapport fra ekspertgruppe for å vurdere bruk av tvang i behandling av rusmisbrukere," avgitt til det kgl. Sosial- og helsedepartementet 28.09.1995
• Fylkesnemndenes årsrapporter
• Ot.prp. nr. 78 (1997-98) Om lov om endringer i lov om sosiale tjenester m.v Svenske erfaringer:
• Jårvinen, M. & Skretting, A.: "Missbruk och tvångsvård", NAD-publikation nr. 27, Helsingfors 1994
• "Missbrukarna, Socialtjånsten, Tvånget" Betankande av socialberetningen, Stockholm 1987
• Gerdner, Ame: "Compulsory treatment for alcohol use disorders. Clinical and Methodological Studies of Teeatment Outcome". Lund University, Departement of Clinical Alcohol Research, Malmø 1998

Norske studier av behandlingseffekt:

• Tjersland, O.A.: "Misbrukere før, under og etter kollektivopphold. En retrospektiv undersøkelse av elever ved Tyrilikollektivet." Oslo 1995: Rusmiddeldirektoratet
• Ravndal, E.: "Drug abuse, psychopathology and treatment in a hierarchical therapeutic community." Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo, 1994
• Johnsen, J. & Nygaard, E.: "Effekter av behandling", Oslo 1995: Rusmiddeldirektoratet
• Welle Strand, Gabrielle: "Tvang i behandling av rusmiddelmisbrukere etter §§ 6-2, 6-2a og 6-3 i Lov om sosiale tjenester. Evaluering av erfaringer fra Akuttinstitusjonen, Ullevål 1.1.- 30.4.98". Akuttinstitusjonen, Ullevål sykehus/Oslo kommune, Rusmiddeletaten 1998

• Samhandlingsrutiner for innleggelse etter § 6-2 a i lov om sosiale tjenester ved Borgestadklinikken, 1998, Rusmiddelprosjektet
• Kompetansesenter-Rus, Oslo og Akershus: Tilbakehold av rusmiddelmisbrukere på institusjon uten eget samtykke etter Lov om sosiale tjenester §§ 6-2, 6-2a og 6-3: Konsekvenser for institusjonene". Akuttinstitusjonen, Ullevål/Oslo kommune, Rusmiddeletaten 1998
• Kompetansesenter-Rus, Oslo og Akershus: "Erfaringer med tvangsinnleggelse etter Lov om sosiale tjenester §§ 6-2 og 6-2a. Evaluering av samarbeidsmedell mellom Akuttinstitusjonen, Ullevål, Tyrilisenteret og Origostifitelsen". Rusmiddeletaten 1998
• Kristian Andenæs: "Sosialtjenesteloven (Lov av 13. desember 1991 nr. 81). Sentrale dommer og forskrifter, kommentarer og veiledning, litteraturhenvisninger, aktuelle skjema, eksempler, stikkord. Ad Notam Gyldendal, serien Norsk Lovnøkkel, Oslo 1995
• Fagrådet innen Rusvernet i Norge/Kompetansesenter-Rus, Oslo og Akershus: "Rapport fra fagpolitisk seminar om tvangstilbakeholdelse av rusmiddelmisbrukere etter §§ 6-2 og 6-2a i Lov om sosiale tjenester"