For å forstå hva dette faget er kan det være greit med en overfladisk
gjennomgang av hvordan det har utviklet seg.
I "gamle dager" hørte undervisning av fremmede språk til dannelsesfagene,
men under 2. verdenskrig fikk den amerikanske hæren behov for å gi sine
agenter språkopplæring der kommunikative ferdigheter var det vesentlige. Da
de selvfølgelig også hadde økonomiske midler ble dette et vendepunkt for
arbeid med og forskning rundt språkundervisning.
De to fagfeltene som nå ble koblet sammen var psykologien og lingvistikken.
Ekteskapet mellom de to fagfeltene ble kalt APPLIED LINGUISTICS -
forløperen til det vi driver med i dag, og som vi her i Trondheim kaller
ANVENDT SPRÅKVIITENSKAP.
Språkundervisning er fremdeles en viktig og sentral del av det vi driver
med, men mye har forandret seg. Og arbeidets utvikling har ført til at
flere spesifikke temaområder har vokst frem- bl.a. barns språk-
utvikling, forhold mellom språklige minoriteter og
majoriteter, holdninger og motivasjon i språklæring,
dialogsamspill, språkvansker og språkstimulering.
Den viktigste endringen er kanskje vridningen fra en teoridrevet til en
problemdrevet forståelse av faget. Fra det å ha en teori som språkviteren
prøver å finne anvendelsesområder for (her er et svar, har noen et
problem?) til det å forsøke å finne svar på de problemene som faktisk
oppleves av de innvolverte. Kort sagt et tettere samarbeid mellom
forskningsmiljøet og f.eks. undervisningsmiljøet.
I dag jobbes det med praktiske problemer knyttet til undervisning,
tilegnelse og bruk av språk. Dette er viktige forskningsområder for å
forstå mer av menneskers sameksistens, kommunikasjon og samhandling
- både innenfor og på tvers av kulturer.