Las Palmas- drøm eller virklighet?

Sitter her i Las Palmas og prøver å få ned noen ord på et ark om hvordan livet er som utvekslingsstudent. Men nå har det seg slik at jeg ikke vet så mye om det livet enda, fordi universitetet ikke begynner før neste uke. Jeg kom ned hit i slutten av desember 2004, hadde en uke på å gjøre meg litt kjent før språkkurset skulle begynne. Siden jeg skal studere på et spansk universitet hvor alle forelesningene foregår på spansk så fant jeg ut at det var fornuftig å prøve å lære litt av språket først. Og siden man kan få stipend fra lånekassen til å dekke dette språkkurset så var det jo ikke noe problem.

Jeg kom hit helt alene, kjente ingen på språkskolen og var nok en smule nervøs. Men nervøsiteten forsvant fort når jeg oppdaget at det var flere enn meg som hadde det slik. Jeg kom fort i prat med de andre studentene ved språkskolen. Aldersforskjellene var ganske stor, studentene var faktisk mellom 13 og 88 år…Og det ble ganske naturlig at ”vi unge” begynte å holde sammen. Jeg hadde meldt meg på fire uker på språkskolen, men etter de to første ukene hadde jeg et ikke så hyggelig møte med sykehuset her på Gran Canaria som varte de neste to ukene. Det var i løpet av mitt opphold på sykehuset jeg forstod hvor viktig det er å sette pris på de vennskapene man bygger. Mine venner fra språkskolen kom på besøk til meg hver eneste dag, de snakket med språkskolen og ordnet slik at jeg fikk ta igjen de to ukene jeg hadde mistet, og når Oddhild Skorpen, den andre jenta fra Ålesund, skulle komme så tok de imot henne og hjalp henne til rette. Når jeg endelig slapp ut av sykehuset fullførte jeg de to siste ukene på språkskolen, fant en leilighet og flyttet inn sammen med Oddhild. Vennene fra språkskolen har jeg fremdeles, noen har selvfølgelig reist hjem mens andre har kommet til.

Dagene flyr av gårde, vi soler oss og bader når det er fint vær, vi reiser rundt på øya og opplever den canariske kulturen og turistvirksomheten når muligheten byr seg, vi går mye ut og spiser eller drikker kaffe på en av de mange stedene langs Las Cantera’s strandpromenade.

En av de store tingene vi har opplevd siden vi kom hit er karnevalet som varte i 16 dager. Det var 16 dager som føltes som en eneste stor fest. Menneskene kledde seg ut og danset i gatene, store opptog ble arrangert og det var show på scenen i Santa Catalina parken hver eneste dag. Oddhild og jeg er nok litt luksus mennesker, og det var derfor viktig for oss å få en leilighet som lå så sentralt som mulig, og på denne måten havnet vi rett i den store festen siden vi bor bare et par kvartal fra parken…

Vi har ikke hatt en eneste kjedelig dag siden vi kom hit, vi har vennene fra språkskolen rundt oss hele tiden (de har vel egentlig mer eller mindre flyttet inn til oss…) det er alltid noe som skjer, og skulle man være så heldig å ha en ledig dag så er det bare å gå ned på Cafe del Mar på strandpromenaden. Der finner man alltid noen man kan ta en kopp kaffe sammen med. Som sagt dagene flyr av gårde, vi har ikke engang tid til å få hjemlengsel. Livet her nede er så totalt forskjellig fra livet der hjemme, en dag her er som en måned hjemme. Det er vanskelig å forklare, det må bare oppleves!

Jeg har vært her i over to måneder, og har fremdeles 4 eller 5 måneder igjen. Jeg ser frem til å begynne på universitetet, treffe nye mennesker og lære mer om denne fantastiske canariske kulturen. En ting har jeg i allefall lært: Gran Canaria er ikke et sted hvor det bare kryr av turister, Gran Canaria har så mye mer å by på. Når jeg nå er her føler jeg meg ikke som en turist. Dette er mitt hjem nå!

Monica Dalseth