Barn

"Det var ikke vi som begynte å klatre, det var dere som sluttet"
(Arne Næss senior)

Klatring er en naturlig del av alle barns hverdag

De klatrer opp av vogna
De klatrer opp på stolen
De klatrer i gardiner
De klatrer i trær…

Har du spurt deg selv hvorfor?
Jo, fordi trangen til å klatre motiveres fra kroppen selv, og er indrestyrt.

Hvorfor?
Jo, fordi kroppen "vet" at for å utvikle seg til å kunne gå, løpe, hoppe, sparke ball, skrive, regne, osv trengs det allsidige fysisk og psykisk utfordringer.

Hvorfor er klatring så genialt?
De grunnleggende særtrekk ved klatring som aktivitet er lekorientering og frihet på egne premisser. Gjennom klatring oppnår man følgende:

Utvikling av allsidige motoriske ferdigheter; koordinasjon, balanse, styrke, øye-fot-hånd-samspill og smidighet på en måte få andre aktiviteter kan.
I en gruppe som klatrer sammen oppstår det vennskap. Den enkelte opplever et positivt fellesskap der man backer opp hverandre på hver enkelt sitt nivå.
Hver enkelt får en positiv mestringsopplevelse. Det er ikke om å gjøre å komme til toppen, men å sprenge sine egne grenser.
Klatring gir rom for utvikling av orginalitet, kreativitet og skaperevne. Det finnes ikke noe rett og galt. Alle gjør det på sin måte, og barna lærer å respektere og verdsette ulike personligheter.
Klatring er lekbetont og tar utgangspunkt i barnets modningsnivå.

(Hentet fra "Klating med Barn", utgitt av NKF 1998)

Det grunnleggende særtrekk ved klatreaktivitet for barn bør være det lekorienterte og fri. I utgangpunktet er det gunstig om klatring med barn legges opp til buldreaktivitet (klatring uten tau og sele). Det betyr at de ikke klatrer høyere enn det de lett kan hoppe ned.

Friheten i bevegelsene er mye større uten tau og sele. Når barna får sele og tau på seg ser det ut som de glemmer å bruke beina på en naturlig måte for å klatre. De blir lett hengende i selen og drar bena passivt etter seg opp veggen. Dermed stimuleres ikke barnets øye-hånd-fot motorikk i like stor grad som under buldring.

Ved et uforberedt fall i hverdagen er det barnets fallreflekser som representerer den største sikkerheten. I hverdagen må de også lære seg konsekvensene ved å hoppe ned eventuelt falle uten at et tau fanger dem opp. Dette vil det være gunstig å la klatreaktiviteten være med på å utvikle. Buldring vil naturlig gjøre dette. Ved tauklatring passiviseres denne refleksen og de lærer seg et uegnet reaksjonsmøster med tanke på dagliglivet.

Selvfølgelig er det spennende for barn å få prøve seg i den store hallen med tau og sele på, men denne klatreformen kan gjerne vente med å bli den dominerende til barna blir 7-8 år gamle.

Barn bør ikke klatre i sele før de er 4-5 år gamle. Dette henger sammen med utviklingen av skjelettet. Når barn er små består det meste av skjellettet av brusk og ikke bein. Brusk er mye mykere og mer utsatt for å bli skadet enn det bein er. De krefter en klatresele utsetter barnekroppen for ved et fall er så store at de kan skade et skjellett som består av mye brusk. Derfor er buldring helt ideelt når barna er små.