Sosial inkludering- på egne eller samfunnets premisser?
Knut Halvorsen, Høgskolen i Oslo
Økende arbeidsløshet, fattigdom og hjemløshet ute i Europa skaper frykt for at stadig flere vil falle utenfor ?normalt? samfunnsliv og samfunnsdeltakelse. Den sosiale avstanden øker, og det oppstår en polarisering mellom de ?innenfor? og de ?utenfor?.
Marginalisering og økt risiko for sosial eksklusjon er en trussel mot idealet om sosial inklusjon i betydningen følelsen av å tilhøre et fellesskap, at en møtes med omtanke og respekt og er aktiv samfunnsdeltaker. Sosial inklusjon betyr å sikre alle bosatte i landet et fullverdig medborgerskap i form av rettigheter og plikter, aktiv, utvungen deltakelse, sikring av identitet og verdighet/selvrespekt. Det dreier seg således både om å være medborger og muligheten til å kunne handle som en medborger.
En ny politisk dagsorden
Risiko for sosial eksklusjon betraktes som kanskje det mest presserende sosiale problemet i EU. Som en følge av Norges stadig nærmere tilknytning til EU, blir problemstillinger og begreper som anses som relevante for å belyse dette problemet, adaptert av politikere og samfunnsforskere også i Norge. EU?s skifte av fokus innenfor sosialpolitisk forskning på 1990-tallet fra fattigdom til eksklusjon/inklusjon, betyr at en ikke bare analyserer mangelfulle leveforhold ut fra en inntektsdimensjon, men at en utvider sin oppmerksomhet til en flerdimensjonal forståelse av livskvalitet.
Det dreier seg om å sikre den sosiale orden og harmoni, etablere gjensidig tillit og solidaritet ? å sikre den sosiale integrasjonen. Personer som er tilsidesatt, ekskludert eller marginalisert kan vende storsamfunnet (majoriteten) og dets verdier ryggen, bli destruktive og ty til ikke-legale former for deltakelse fordi de føler å ikke høre til, mangler viktige ressurser og ikke har tillit til samfunnets institusjoner. De representerer en trussel for demokratiet.
Tradisjonell og ny tilnærming
Tradisjonelt har lønnet arbeid vært sett på som det viktigste virkemidlet for å sikre sosial inkludering. En hegemonisk diskurs sier at lønnsarbeidet er det konstituerende og normalitetsskapende i det moderne samfunn. Den gir begrunnelsen for politikk for full sysselsetting, og ?arbeid for alle?. Mye av tankegangen bak yrkesmessig attføring, ?arbeidslinjen? og ?arbeid for sosialhjelp? dreier seg om å sikre sosial inkludering.
En endimensjonal forståelse av sosial eksklusjon, bør erstattes av et prosessuelt, kumulativt og flerdimensjonalt syn der en legger større vekt på aktørenes egen rolle i og subjektive opplevelse av inkluderings/ekskluderingprosessen. Dermed unngår en å utelukkende ha et statlig styringsperspektiv på sosial inkludering.
Arbeid eller trygd?
En kommer ikke utenom at penger er av avgjørende betydning for den sosiale inkluderingen. Det er så å si inngangsbilletten til deltakelse i et moderne samfunn. I betydelig grad kan for eksempel arbeidsløse opprettholde sin sosiale deltakelse og tilhørighet dersom de er sikret sånn noenlunde økonomisk ? gjennom en sjenerøs dagpengeordning. Ikke minst vil barns sosiale inklusjon være betinget av at familien har penger til deres ulike fritids- og skoleaktiviteter. Men selv med tilstrekkelig penger, er aktiv deltakelse betinget av at det eksisterer institusjoner som gjør det mulig å delta eller etterspørre de tjenester som trengs. Det fysiske miljøet vil begrense manges livsutfoldelse. Dessuten forutsetter ofte deltakelse at en også har den rette ?inngangsbilletten? - den nødvendig kulturelle, sosiale og symbolske kapitalen. Det er ikke alltid tilstrekkelig å ha ressurser, de må også bli anerkjent, for at inkludering skal kunne finne sted. Penger er således en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse.
Påtvunget inkludering
Prosesser for sosial ekskludering eller inkludering er ikke gode eller dårlige i seg selv. Det kommer an på. Subjektivt sett er ikke inkludering alltid ensbetydende med noe bra, og eksklusjon det samme som noe dårlig. Det finnes dårlige former for sosial inklusjon. Påtvunget inkludering hører ikke hjemme i demokratiske samfunn, bare i diktaturer. Vilkår for inkludering på enkelte handlingsarenaer kan være uakseptable sett fra et individuelt ståsted. En bør i hovedsak kunne inkluderes på egne premisser. Ekstreme tilfeller av inklusjon er institusjonalisering for eksempel fengsling, som i realiteten går over i sin motsetning ? eksklusjon fra fellesskapet.
Sosial inkludering må ikke være betinget av at vi oppfyller visse (urimelige) plikter. Har en mottatt penger i form av behovsprøvd, skjønnspreget understøttelse, vil urimelige vilkårskrav kunne undergrave mottakerens verdighet eller selvrespekt.
Her kommer også spørsmålet inn hvordan en skal kunne bli sosialt inkludert i et stadig mer pluralistisk samfunn, samtidig som en bevarer sine kulturelle røtter og tilhørighet i en annen kultur. Ved å utvide rammene for ?det normale?, vil en øke sjansene for å inkludere flere i et samfunn som står for forskjellighet. I stedet for å tvinge folk til å tilpasse seg en gitt sosial kontekst, kan en lempe på strenge vilkår for inkludering, slik at langt flere kan passe inn i ?livets hovedstrøm?. Inklusjon må ikke sammenblandes med konformitet. Ved å unngå stereotypisering ut fra lite viktige personegenskaper, vil mange usynlige barrierer mot deltakelse på sentrale arenaer kunne fjernes.
Marginalisering
En viktig sosiologisk erkjennelse er at det ikke er noe utenfor samfunnet. Sosial ekskludering foregår innenfor samfunnet. Det er kun blant mennesker vi finner ensomhet. Det betyr at begrepet ?inkludering? ikke har noe egentlig motstykke, fordi det er innlemmet i dette. Det er derfor forskningen i Norden har foretrukket begrep som marginalisering (prosess) og marginalitet (tilstand) ? der en verken er helt innenfor eller helt utenfor ? men er i en gråsone. En er ufrivillig avskåret fra full deltakelse på et eller flere livsområder hvor det hersker normativ forventning om deltakelse. Inklusjon og eksklusjon er på et kontinuum, der avstanden til inklusjon kan være større eller mindre og der varigheten av eksklusjonen kan være kort- eller langvarig (permanent). Dikotomien inkluderte/ekskluderte leder mot å foreta en grensedragning, mens prosessene i gråsonen som fører til at en krysser grensen fra en inkludert til en ekskludert posisjon forblir skjult.
Partiell inklusjon
Det finnes ingen universell standard for hva det menes med å være inkludert, og hva det betyr å delta på en tilfredsstillende måte ? sett fra individets eller samfunnets synspunkt. Vi har som medborgere bare tid og ressurser til å være med i et mindre antall organisasjoner og sosiale fellesskap av gangen. ?Partiell? inklusjon vil være en normaltilstand. Vilkår for sosial inkludering er bestemt av den sosiale konteksten ? av kulturelle normer og sosio-kulturelle verdier. Vi må akseptere ulike utforminger av medborgerrollen ? ikke minst at den varierer over livsløpet. Dette må være utgangspunktet for empiriske studier av sosial eksklusjon.
Litteratur
John Hills, Julian Le Grand and David Piachaud (red.) Understanding Social Exclusion, Oxford University Press, London 2002
Knut Halvorsen: ?Sosial isolasjon og sosial eksklusjon?, kapittel 6 i Sosiale problemer, Fagbokforlaget, Bergen 2002
Artikkelbidrag til helse- og sosialdepartementet, Annus Sociales, h- 03