Late studentar?

Helt siden jeg begynnte på hio har jeg bare hørt hvor lite vi gjør og hvor udugelige vi er, men ingen har sett på hva som faktisk skjer.

Bare for å nevne noe....
Forskning, utvikling og endringer i safunnet har skutt fart mer en noen gang før de siste 10-15 årene, men ingen ser på at ny forskning og ny viten har brakt oss inn i en alder der vi har en mye dypere forståelse av ting.

Dette har gjort at pensumet har blitt mye mer kompakt og vanskelig å få oversikt over. Med andre ord mer inn i hver bok og vanskeligere å se den røde tråden. Dessuten er det mye vanskeligere å forholde seg til alt mulig nytt i dag
Skjønner godt jeg at studenter føler seg uybrent før de er kommet i jobb jeg.

La oss unngå *moraliserende* diskusjoner om latskap eller ikke.

Men vi bør kanskje fokusere på følgende:

For å få en gjennomsnittlig god karakter bør en gjennomsnittlig god student jobbe omlag 40 timer i uka i 40 uker per år. Forskning og vanlig erfaring forteller jo at det er egen arbeidsinnsats som gir resultater. Dersom HiO gir gjennomsnittskarakter eller bedre til den jevne student som jobber 20 eller 30 timer i uka i 20 eller 30 uker per år, må vi rette opp dette. Arbeidsuka (eller måneden eller ..) må da være lagt opp slik at dette blir den naturlige arbeidsmengden. Dette er lærerkollegienes ansvar. Dersom studenter ikke har tid eller av andre grunner ikke arbeider nok med studiene, må det gis markert dårligere karakterer. HiO kan støtte studentenes arbeid for å bedre sin økonomiske situasjon, men vi kan ikke som institusjon ta ansvar for den.

Det kan da tenkes at vi må stryke flere studenter enn vi gjør idag. Et utfall av dette kan være at HiO's inntekter går ned. Et annet utfall kan være at lærere - for å unngå dette - jobber for mye med tilrettelegging - dvs. gir hjelp med ting studentene egentlig kan greie selv hvis de jobber med saken - slik at båten såvidt bærer. Men å "bryte akkorden" på denne måten er ikke en langsiktig farbar vei.

Dersom studentene ikke kan nok fra videregående, må vi innføre
opptaksprøver slik at bare de som kan har sannsynliggjort at de kan gjennomføre et høgskolestudium faktisk blir tatt topp. Ellers lurer vi søkerne.

Her må HiO som fagforvalter (og i det innkludert HiOs studenter) ta det *moralske* standpunktet det er å "stå på kravene".

Nasjonalrådene for helse- og sosialfaglige utdanninger og økonomi og administrative utdanninger er de to rådene som jeg best kjenner til, hvor referansepaneler for analyse av karaktergiving har levert sine rapporter. Opptakskarakterer for å komme inn på - for eksempel sosionomutdanningen og økadutdanningen - er høye. Når man sammenligner karaktergivning for de to utdanningene for hele Norges land, kan jeg ikke se at karaktergivning ved vår avdeling er for snill, tvert i mot. Dette arbeidet tar utgangspunkt i ECTS-skalaen som er etablert av Europarådet for å lette overgang mellom institusjoner i Europa. Å antyde at lærerne er for snille fordi dette har med intekter å gjøre er å underkjenne den faglige stoltheten til de tilsatte. Vi må jobbe med å fremelske læring hos studentene og at dette ikke blir nedprioritert. Dette er vår viktigste oppgave, og vi må sikre et godt læringsmiljø - fysisk og sosialt!

Det er et faktum at studenter i Norge har mindre pensum per semester og lengre tid til å prestere på eksamen enn studenter i England, der jeg studerte, f.eks. Kravene synker uten tvil og man får stadig flere hjelpemidler som fjerner ansvaret fra den enkelte. Alt det er sant. Men det er ikke bare studenter som er problemet ...

Det samme kan temmelig sikkert sies om lærere. Jeg får syadig oftere spørsmål fra andre lærere rundt omkring i verden som spør om jeg har slides og andre læremidler som de kan få, isteden for å lage sine egne! Doh!

Hele samfunnet lider av å være bortskjemt idag -- vi kan stort sett trykke på en knapp og få hva vi vil, uten å måtte anstrenge oss. Det er heller ikke mange konsekvenser hvis vi ikke gjør som vi "skal". Samfunnet er blitt mer selv-opptatt og egoistisk -- mobilen viser at vi kan gjør som vi vil (nesten), med hvem vi vil, når vi vil. Alt viktig avbrytes for å pleie lysten. Hvorfor skal noen måtte slite med noe vanskelig?

Vi kommer til å finne ut "hvorfor" om noen år når det beryktede kunnskapssamfunnet bare finnes i Asia og politikerne ikke har lommepengene fra Statoil lenger. Minister -- hvorfor kan ikke norske studenter matematikk? "Tja - vet ikke, men de kan vel andre ting da..."

Når en har flere år bak seg enn foran, får en et bedre perspektiv over den utviklingen som har skjedd mht. studievaner, hvorav de gode og de mindre gode etter min mening angis med (+) eller (-), i utdrag:

- demokratiseringen av høyere utdanning (+)

- senere valg av spesialisering i utdannelsen (+ -)

- valg av yrke etter popularitet (-)

- mindre krav til praksisorientert ferdighet i utdannelsen (-)

- finansieringen av utdannelsene frister til opportunisme (-)

- flere tvetydigheter innen begrepet studiekvalitet (-)

- mer byråkrati og mindre undervisning (-)

Mye av ansvaret for at landets infrastruktur innenfor praksisområdet for f. eks. ingeniører får flere klager, medførerende unødige årlige kostnader på 10 mrd. bare i byggevirksomheten, skyldes i flg. bransjen manglende kunnskaper og etiske holdninger.

Alt var enklere før i så mangt, men når samfunnets krav øker, må også kvaliteten i studiene følge etter.

Det er derfor forstemmende at det en før forventet av realfagsferdigheter, grunnlaget for ingenører, tidlig i tenårene nå er forskjøvet enten til senere studier eller permanent forsvunnet, kfr. mediaoppslaget med eksemplet
3/4 av 2,8, som forbausende få klarte som hoderegning!

Det at studentene bruker mindre tid på å tilegne seg de nødvendige ferdigheter for et senere yrke, går igjen i flere vestlige land. Det som særmerker Norge synes å være flere umotiverte studenter som mangler alternativer.

De fleste som har tatt deler av studiet ute melder om langt strengere krav til studentene, og derav mer motivasjon. I noen land praktiseres liberale inntakskrav, men desto strengere utsiling for å få bedre motiverte studenter.
(Kfr. f. eks.universitet i Delft hvor bare ca.1/3 fortsetter etter 1. året). Slike hårdhendte krav er det ikke kultur for her, hvor det appeleres til studentenes egen ansvarsfølelse og undervisernes kreativitet for å få studentene igjennom studiet. Får samfunnet den kvalitet de forventer på denne måten?

På ingeniørutdanningen har vi hatt gjentatte undersøkelser som viser at studentene gjennomsnittlig bruker 30 timer i uken i studiesammenheng og 60% på deltidsjobber.

Med en slik innsats skal det vel utrustede studenter til, for å få anstendig karakterer og brukbare vedvarende kunnskaper ut av disse for å gjøre en aktverdig innsats i yrkeslivet.

Vel, hvis det ikke fortsatt kan skyldes på underviserne og studentenes innsats ligger under pari, ligger det en mulighet igjen:

Vi innhenter ekspertisen fra de landene der det å bli undervist på høgskole- og
universitetsnivå fremdeles betraktes som et privilegium!

Etter at mitt barn fikk en dyktig, engasjert og bereist lærer gråter hun hver gang hun må være hjemme fra skolen pga av for eksempel sykdom. Læreren har i tillegg til faglig dyktighet og kunnskap lagt vekt på hvordan man lærer å lære. Barna øves dermed tidlig til å hente ut nøkkelord, vite hva de har lært og hva de ønsker å lære mer av basert på egne interesser. Nå vet vi at mange av de studenter som drar til utlandet allerede er ressurssterke, kan det tenkes at de har lært gode læringsstrategier av ressursterke foreldre/læreinstitusjoner før avreise?. Kan det tenkes at læreinstitusjoner i utlandet har vært gode på å følge opp studentene/lært dem å lære, eller på andre måter vekket lysten til å jobbe med både selvvalgt og felles pensum?
Noe som øgså holder interessen ved like er gode relasjoner på studiestedet, samt oppfølging av en dyktig mentor. Håper alle kreative alternativer brukes istedenfor å redusere studenter til "late" ( se på alt det som er involvert i læring:læringsarenaer, pensum, mulighet for å velge ut i fra interesser, studieteknikker, oppfølging, relasjoner osv)

Som student ved HiO har jeg lyst til å komme med noen betraktninger. Selv går jeg 3. år på allmennlærerutdanningen. Også i 1995-97 gikk jeg på HiO, men da ved Økonomi- og administrasjonsstudiet. Som nittenåring fortoner selvsagt høgskole seg noe annerledes enn for en 29 åring. Allikevel sitter jeg igjen med et inntrykk av store forskjeller mellom de to studiehverdagene. Hva kan dette komme av og hva bør gjøres for å skape et bedre studiemiljø på Høgskolen i Oslo?

Mange av mine tidligere medstudenter på økonomilinja hadde erfaring fra næringslivet på forhånd. Dette gjorde dem både eldre og mer motiverte enn de på min alder. To måneder etter russetida er ikke akkurat engasjementet på topp hos alle ungdommer. Det var det heller ikke for meg. Men jeg forberedte meg til forelesningene og det var det også mange andre av nittenåringene som gjorde. Vi var over hundre i klassen, så det var selvsagt noen på bakerste rad som heller ville lese (økonomi?)nyhetene, men dette var ikke mange. Og kom noen for sent låste læreren vår i bedriftsøkonomi, høgskolelektor Ingebrigt Aasbø, døra. Derfor kom de fleste tidsnok til timen!

Etter fullendt økonomiutdannelse og graden høgskolekandidat, startet jeg våren 1997 jakten på en økonomistilling. Men alle, unntatt Manpower, krevde arbeidserfaring. Så etter en tid som vikar ved Coca Cola og Smart Club, bar det videre som lærervikar i Skedsmo-skolen. Her ble jeg så å si frem til sommeren 2003. Da startet jeg på allmennlærerlinja på HiO. Jeg hadde en del forventinger til studiet, siden jeg både hadde blitt eldre og mer motivert for videre jobb i skolen. Jeg hadde tross alt jobbet med erfarne lærere, vært klassestyrer for flere klasser og skaffet meg en hel haug arbeidserfaring. Derfor fryktet jeg at jeg skulle møte mange unge, uengasjerte medstudenter. Noen kunne jeg jo selv ha vært lærervikar for mange år tilbake…

Min frykt ble dessverre oppfylt. Kanskje hadde jeg for høye krav til medstudentene, kanskje kan man ikke forvente mer av nitten- og tyveåringer? Uansett hadde jeg aldri tidligere erfart at studenter satt i timen og spiste middag, snakket i munn på foreleseren og kom ganske så uforberedt til mange av forelesningene. I tillegg skulle vi bli lærere. Jeg prøvde å si ifra om dette, men ble da stemplet som en grinete og altfor krevende person. Kanskje er dette tilfelle. Men kan det også hende at vi lever opp til en studentrolle som vi tror er naturlig? Kan det hende at studenter og forelesere finner det enklest å leve i to atskilte verdener? At foreleseren er den ansvarlige voksne og studenten den unge og prøvende? Kanskje er relasjonen til praksisfeltet sterkere på for eksempel økonomistudiet enn på lærerstudiet? Kunne en bedre lærer-student-relasjon bedret på dette? I så fall bør det vel kunne legges til rette for dette på HiO?

Jeg savner derfor et forum på HiO der det legges til rette for dialog og samarbeid på tvers av alder, utdanning og posisjoner. Som student har man ved å søke opptak til studiet uttrykt en spesiell interesse innenfor et spesielt fag eller utdanning. Dette bør gjenspeiles under utdanningen. Det bør kunne stilles forventninger til innsats, deltakelse og oppmøte. Faglige diskusjoner bør være en del av studiehverdagen, ikke som krav fra utsiden, men som et resultat av et oppriktig engasjement. Da kan ikke ledelsen kjøre byråkrati og hierarki foran seg, men må nærme seg studentene. Dette kan de gjøre ved å sette av tid til sosiale sammenkomster, felles møtetid og fagovergripende konferanser der studenter, ledelse og forelesere møtes. Høgskolen må ikke gjøres større enn den virkelig er, men inkludere og engasjere hver eneste lærerstudent. Nokuts (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) midtveisrapport legger nettopp vekt på manglende deltakelse fra mange studenter. Spørsmålet er om HiO virkelig ønsker engasjerte studenter. I så fall må HiO gå i seg selv og se på hvordan de ulike utdanningene er organisert. Blir studentene hørt og behandlet som voksne mennesker, eller legges det opp til at de skal oppføre seg som lydige, men uansvarlige barn?

Spørsmålet er ikke om lærerstudenter er ansvarlige eller ikke, men hvilken rolle vi blir tildelt. Dette gjelder selvsagt også ved andre utdanninger. Engasjerte studenter som enten blir sett på som slitsomme eller som særlig pliktoppfyllende, gir ikke akkurat de riktige signaler. Vi sosialiseres inn i samfunnet. Dette gjelder også til læreryrket. Derfor er samtaler med medstudenter og erfarne forelesere samt praksis i skolen av uvurderlig verdi. Foreleseren er ikke en gammel kjerring eller gubbe på alder med mamma eller bestefar. Han eller hun er en kilde til læring og engasjement. For å nyttiggjøre oss denne kunnskapen er vi imidlertid avhengige av at foreleserne er villige til å ”tape” noe av sin autoritet og hierarktiske status. Det er et ”skjold” mellom voksen- og ungdomsgenerasjonen. Dette må vi kvitte oss med.

Noen vil nok oppfatte dette som et provoserende innlegg. Bruk da engasjementet ditt konstruktivt og skriv et motsvar. Eller vi kan sammen gjøre HiO til et inkluderende og engasjerende studiested – både for unge og gamle!

Takk for ditt innlegg. Jeg synes du skriver varmt og innsiktsfull om realiteter og på en god måte viser at ikke alt er som det burde. Jeg synes at evnen til refleksjon vil være mer og mer viktig i årene som kommer, og at det er noe alle mennesker bør læres i jo før jo bedre. I går leste jeg i en bok kalt"samtaler med barn" der det tydelig vises en sammenheng mellom tid til lange samtaler ved middagsbordet og evenn til refleksjon og språkutvikling. Da SV foreslo kantine og varm mat på skolene, ble jeg kjempe glad fordi barna ville ha anledning til å bli sosialisert inn i samtalefelleskap, lære om ulike matretter fra verden, om livsglede, om å dele, om å ta seg tid til å snakke og få tid til selvet livet. Mange lo av forslaget. Jeg håper ditt forlag om et forum blir tatt på alvor. Vi mennesker fortjener nemlig det aller beste.