321 dikt fra det rike Norge
Klassekampen - 15.03.2006
Marit Slagsvold - klassekampen@klassekampen.no
I september i fjor ble norske ungdommer utfordret til å sette ord på sine tanker om fattigdom. Her kan du smugkikke på resultatet.
Hvilke tanker har ungdom om fattigdom i Norge? Hvordan kommer de til uttrykk spontant i dikts form? Er fattigdommen noe som angår ungdommen eller ser de den først og fremst som et problem for de som er fattige? Under Forskningstorget 2005 inviterte Gruppe for inkluderende velferd (GIV) ved Høgskolen i Oslo (HiO) besøkende til boden «Fattigdom i rike Norge», til å skrive dikt om fattigdom i Norge.
Besøkende på Forskningstorget, som er et årlig arrangement på Universitetsplassen i Oslo, var i hovedsak skoleelever, men også andre interesserte. I fattigdomsboden kunne de studere plakater om fattigdom, de kunne snakke med fattigdomsforskere, få servert suppe fra suppekjøkken, delta i spørreundersøkelse og skrive dikt om fattigdom.
I løpet av de to dagene Forskningstorget varte, samlet mange unge seg rundt bordet for diktskriving. Den store glasskrukken med én fargerik seigmann til hver lokket nok noen til bordet, men det var åpenbart at temaet «fattigdom» og formen «dikt» engasjerte. Det ble skrevet til sammen 321 dikt om fattigdom i boden.
Hvem var dikterne? Vi kan ikke si noe systematisk om hvem de var, men i alt overveiende grad synes det å dreie seg om barn og tenåringer. I en del tilfeller oppgav de alder, ellers kan håndskrift, rettskriving, grammatikk, ordforråd og stil tyde på at det dreier seg om unge forfattere mellom 8 og 16 år. Det finnes noen voksne blant forfatterne og også noen få som skriver om sin situasjon som fattig.
Selv om mange av de unge dikterne skrev med alvor og konsentrasjon, må diktene leses og forstås kildekritisk ut fra den situasjonen de ble skrevet i: Stående med folk rundt seg og derfor under et slags tidspress med jevnaldrende kikkende over skulderen. Også sjangerkonvensjon - å skrive dikt - kan ha ført til at det var vanskelig å uttrykke seg. Det virker som om en god del oppfattet det som et krav å rime, og en kan lett tenke seg at et slikt krav kan ha virket som en tvangstrøye. Et resultat av dette er at en del dikt endte opp som helt korte rim: «Dette landet er fritt/ Fattigdom er noe dritt» eller mer eller mindre som utrop: «Fattigdom suger!»
Er ungdommen berørt av temaet fattigdom? Det er ikke grunnlag i vårt materiale for å si noe generelt om dette fordi vi ikke vet hvor representative de som besøkte boden vår er. Samtidig kan de 321 diktene gi oss en pekepinn om noen hovedtema og retninger som gjør seg gjeldende i unges tanker om fattigdom.
Et spørsmål materialet derimot kan belyse, er om fattigdom i Norge berører eller oppleves problematisk for andre, i dette tilfellet unge mennesker, enn dem som er direkte rammet. Tatt i betraktning at Norge er et land med relativt få fattige og mange med høy levestandard, hva gjør fattigdommen med dem som bare observerer og leser om den - hva gjør den med unge «tilskuere»?
Samlingen på 321 dikt er mangfoldig hva gjelder form og innhold. Bare ytterst få dikt uttrykker nedlatende holdninger til fattige. Ett av disse unntakene er dette:
Jeg er kulere
enn de fattige
bim bam bom
Det er beskrivelse av mangelsituasjoner som dominerer ungdommenes dikt. Fattige har det trist og vondt, de mangler mat og drikke, klær og husvære, sulter, tørster, fryser og driver omkring. «De har falne hus/og til middag har de stekt mus». Eller: «Fattige/de er sultne/de har ikke strøm». Det er spesielt mangel på penger som påpekes i diktene. Det de fattige har igjen er drømmer, savn, lengsel og tro. Deres inntektskilder er panting av flasker og tigging. På en metaforisk måte kommer tristessen til uttrykk i dette korte diktet:
Det var en gang en fugl
så døde den
Flere dikt peker på at den som er fattig også mangler venner; flere dikt handler om sosial eksklusjon - det å være usynlig og uteglemt.
Jeg er fattig
har ikke det som alle har
hører om rikdommen, men
har ikke noe selv
det er vondt å være fattig
og føle den ekskluderende
effekten, ikke bli hørt
aldri sett, men glemt
Eller å være alene:
Fattigdom er som en sulten ulv
som uler ute i natten
som en som går alene
alene med sult i magen
alene i den store verden!
«Fattigdom er urettferdig» kunne stått som motto for hele samlingen med dikt. De unge misliker fattigdom og mange uttrykker med flere utropstegn at de er lei seg for at fenomenet finnes. Ingen skriver heller om fortjent eller selvforskyldt fattigdom. Her er et dikt som illustrerer opplevelsen av urettferdighet når man setter seg selv i den fattiges sted:
Urettferdig
hun lite
jeg mye
på samme sted
likevel
ikke
En annen uttrykker det sånn:
Stakkars de fattige
de er så fattige at de nesten ikke
overlever
det er urettferdig
at vi kan være her
og overleve i 100 år
I mange av diktene settes fattigdom i sammenheng med rikdom. Dette kommer særlig til uttrykk når det gjelder hvordan fattigdomsproblemet kan løses. Dersom de rike bare gir vil dette kunne avhjelpe fattigdom.
Rikdom er for å deles
da kan alle heles
eller
Fattigdom er dumt
for da er det noen rike
som bestemmer
og fattige kan ikke bestemme
En dikter peker på statens rolle:
Hvorfor er det så mange fattige
mennesker i verden
kan man ikke ta penger fra staten
og gi til de fattige.
hvorfor kunne ikke alle ha like mye penger
De fattige i diktene identifiseres ikke ut fra bestemte grupper som arbeidsledige, innvandrere, enslige eller syke, og de forblir ganske anonyme og ansiktsløse. En del fattige befinner seg langt unna, for eksempel i Afrika eller «i fattigland».
Likevel viser store deler av materialet at de unge føler seg berørt av den norske fattigdommen, beklager at den finnes og synes den skal forsvinne. Deler av diktmaterialet uttrykker en følelse av avmakt og ansvar, både for at problemet eksisterer og for å bidra til å løse problemet.
Fattigdom
fattigdom er trist
skulle ønske jeg kunne
gjøre noe
jeg føler meg bortskjemt
Eller:
Fattigdom er ikke bra
det vil ingen mennesker ha
fattigdom er bare teit
alle synes det er leit
fattige mennesker hjelpes må
en fin verden skal vi få
I dette diktet kommer sammenhengen mellom fattigdom og eget liv til syne:
Jeg eier
mye
Jeg eier
ikke så mye
viktig
Selv om de unge ser fattigdom som et problem uttrykker mange dikt også håp og optimisme. Da pekes det gjerne på det kollektive ansvaret, som her:
Enkelt er det ikke
men hvis vi står sammen
og hjelper hverandre, får
vi det bedre
Eller:
Fattigdom er leit og trist
mennesker som får seg en brist
fattigdommen den er stor
vi må støtte der vi bor
Ungdommen bryr seg
Til spørsmålet om temaet «fattigdom i rike Norge» berører de unge skribentene, viser dette diktmaterialet i stor og mangfoldig bredde at så var tilfelle. Med dagens tilgang på godteri på ethvert gatehjørne er det vanskelig å tro at de unges bidrag var motivert av utsiktene til én seigmann, selv om de virket nesten overraskende takknemlige for en liten seig og søt.
Samlingen med 321 dikt viser klart at fattigdom er et fenomen de unge kjenner til, at de i hovedsak forbinder den med mangler - en skriver om «mangel på muligheter» - at de først og fremst assosierer mangel på rikdom og penger med det å være fattig, og at de mener løsningen ligger i å dele og samarbeide. Det er også tydelig at de unge dikterne nesten uten unntak ikke er likegyldige, men bryr seg om de fattiges situasjon.
Det siste diktet, som vi presenterer fra utvalget, formidler tanken om at fattigdom handler om forholdet mellom «den fattige» og «oss andre» og om sammenhengen mellom økonomisk fattigdom og sosial eksklusjon.
Han vandrer gjennom byen
kjenner på kulden
og ensomheten
kjenner på de tomme
lommene
sukker
magen skriker etter mat
han møter blikket til to berter på shopping.
de ser på ham
med avsky
(C) Klassekampen