HiO presenterer egne forfattere
Professor Tore Linné Eriksen er månedens HiO-forfatter. (Foto: Cecilie Aslagsen)
HiOs nestor når det gjelder afrikansk historie, globalisering, internasjonal økonomi og globalhistorie, har skrevet bøker i over 40 år. Linné Eriksen er historiker og utviklingsforsker. Siden 1997 har han undervist i utviklingsstudier, og denne uken fikk han personlig opprykk til professor.
Det tjuende århundres første folkemord
Samtidig kommer han nå med en ny bok Det tjuende århundrets første folkemord, Namibia 1903-1908. Boka handler om det tyske folkemordet i Namibia. Krig, massakre og konsentrasjonsleire i Namibia blir stadig oftere beskrevet som det tjuende århundrets første folkemord. Sentralt står utviklingen av den tyske krigføringen i retning av folkemord, som endte med at to tredeler av befolkningen i den sentrale og sørlige delen av landet mistet livet. Boka bygger på nytt materiale om konsentrasjonsleirene, og påviser mange forbindelseslinjer mellom kolonialisme og det tredje riket under Hitler. Bok gir også en oversikt over de siste års fagdiskusjon om folkemord som historisk fenomen.
I god folkeopplysningsånd inviterte professor Tore Linné Eriksen og SEFIA til en åpen forelesning om temaet i denne uken.
Den produktive forfatteren har skrevet alene eller redigert rundt 25 bøker. Tar vi med bøker der han også har vært bidragsyter, blir det kanskje 30 til. I tillegg har han skrevet hefter, rapporter og mye annet. Til sammen til det i overkant av 8000 publiserte sider. Da blir det nærliggende å spørre om:
Hvorfor skriver du bøker?
– Noen ganger ganske enkelt fordi noen ber om det, slik som når et forlag planlegger lærebøker. Andre ganger fordi jeg det er behov som ikke er dekket, og hvor jeg kan bidra til å fylle et pensumhull. Litt høytidelig mener jeg også at vi som er betalt av staten for å forske og undervise er forpliktet til å meddele oss til verden utenfor det akademiske elfenbeinstårnet. Det hender dessuten at bøker skrives ut fra lystprinsippet, og forhåpentlig er det også noen lesere med samme lyster.
– Enkelte av mine utgivelser er mer over i sjangeren ”debattlitteratur”, der det handler om å overbevise, opphisse og oppmuntre til handling. I fjor høst skreiv jeg for eksempel en ”lærd” og akademisk artikkel om globalisering til ei engelskspråklig lærebok, men samtidig passet jeg på å bruke mye av det samme materialet til en artikkel om samme tema som Attac-bevegelsen utgav i boka Økonomisk apartheid. Nyliberalismens verdensorden. Vekselbruk har mye for seg..
Hvordan er forfatterskapet knyttet til arbeid ved HiO?
– Etter at jeg begynte her for ti år siden, har det nok blitt mindre skriving enn i mitt tidligere liv som forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Nå er det undervisning og studenter som opptar mest oppmerksomhet, men akkurat i de siste året har jeg fått en arbeidssituasjon med muligheter til å fullføre noen prosjekter.
Hvordan påvirker hverdagen på HiO ditt forfatterskap?
– Det er en god progresjon å lese ny faglitteratur, forberede undervisning, skaffe seg et norsk fagspråk, få respons fra studenter og så skrive ut, slik jeg gjorde med de to globaliseringsartiklene jeg nevnte ovenfor.
Hvem er dine lesere?
– Det er så forskjellig, fra studenter i historie og utviklingsstudier til det som gjerne kalles et bredere publikum eller ”den interesserte allmennhet”. Jeg forsøker meg også i blant med bøker skrevet for yngre lesere, det lokker fram en mer personlig fortellerstemme og et språk med vekt på formidling. Et eksempel på dette er en Mandela-biografi for ungdom, som ser ut til å ha truffet mange.
Hvordan var det å ha sin egen bok i hendene for første gang?
– I gamle dager var det sitrende stolthet, nå er det mer en lettelse over å ha fullført et krevende skriveprosjekt. Det blir ikke lettere etter hvert! For øvrig er jo betydningen av ei bok ikke like stor som før, nå er det mye som skjer på nettet, og jeg forsøker å legge ut viktige tekster.
Hvis du skulle skrive ”drømmeboka”, hva slags bok ville det vært?
– Hvis det med drømmebok menes ei bok som for alltid kommer til å være en drøm, det vil si at jeg nok aldri kommer til å skrive den, må det bli en ruvende Sjostakovitsj-biografi, eller ei bok om Gandhi for barn.
Hvilke forbilder har du blant andre forfattere?
– Som historiker med ambisjon om å nå en større lesekrets, er Eric Hobsbawm og Howard Zinn naturlige forbilder. Flere av Hobsbawms bøker er på norsk, og i fjor blei endelig Howard Zinns store verk om USAs historie oversatt. Når det gjelder essays, som har folkeopplysning og politisk påvirkning som mål, er det drøssevis av forbilder, med Arundathi Roy, Eduardo Galeano, Ngugi wa Thiong´o og Tariq Ali som de fremste.
Hvilke råd vil du gi den som drømmer om å skrive en bok eller kanskje allerede har et manus liggende i skuffen?
– La kolleger – og ikke minst studenter – lese det, da er du et stykke på vei. Hvis du har et manus i skuffen, og et etablert forlag ikke er interessert (de er noen ganger dumme), så kan du legge det ut på nettet. Mulighetene for å kommunisere er heldigvis ikke avhengig av forlag lenger. Det koster ikke så mye å lage ei bok på egen hånd heller.
Kunne du tenke deg å være forfatter på heltid?
– Nei, det er for ensomt, tror jeg. Inspirasjon ligger i å legge fram et stoff for andre, og da er det fint å ha nære kolleger og studenter rundt seg. Men jeg tror på et liv etter HiO også, det er fortsatt en del jeg har lest og tenkt som ikke har kommet på trykk.
Hvem eller hva inspirerer deg til å starte et nytt bokprosjekt?
– Det hjelper at det er noen som sier de har bruk for det, at det er en målgruppe som jeg kan se for meg.
Hvilken bok av en annen forfatter vil du anbefale?
– Bare ei bok? Det må bli Mike Davis: Late Victorian holocausts. El Niño and the making of the third world (London: Verso Books, 2000).
Hvilke nye bokprosjekter har du?
– Jeg er akkurat nå i innspurten på en del kapitler i Aschehougs nye historieverk for videregående skole. Deretter står ei oversiktsbok over perioden 1750-1900 og noen globalhistoriske essays på tur. Og så har jeg ikke gitt opp håpet om en gang å skrive en oversikt over Afrikas historie, den begynte jeg å skrive for 30 år sida. Så det gjelder å holde seg åndsfrisk, mener Tore Linné Eriksen, som også har nådd en alder som kvalifiserer til å søke HiOs seniorstipend.
Les mer
- SEFIA sine nettsider
- Premieres for Mandela-biografi (afrika.no)