HiO må sikte mot universitet
Rådene kom under oppsummeringen av det åpne møtet ”HiOs utfordringer mot 2015” som ble arrangert onsdag av Senter for profesjonsstudier, Studentparlamentet, Forskerforbundet og Norsk Tjenestemannslag. Et fullsatt auditorium hørte professor Steinar Stjernø bidra med høgskolens utdanningspolitiske utfordringer, mens professor Ragnar Audunsson tok for seg HiOs kunnskapspolitiske utfordringer. Samtidig var rektorkandidaten utfordret til å kommentere temaet.
 HiOs første rektor Steinar Stjernø forteller fra arbeidet i Stjernøutvalget for blant annet Forskerforbundets Erik Grønvold, i første rekke fra venstre, og professor Jens-Christian Smeby, SPS. I andre rekke fra venstre sitter de andre innlederne, professor Ragnar Audunson, rektorkandidat Sissel Østberg og prorektorkandidat Per Arne Olsen. |
Som leder for Stjernøutvalget, snakket Stjernø både om utvalget og om HiO. – Vi ser en tendens til at høgskolene akademiseres, mens universitetene yrkestilpasses, sier Stjernø. – Etter de kriteriene som er i dag, spår jeg av vi har rundt 12 universiteter i år 2020. Skillet mellom universitetsfag og høgskolefag vil viskes ut, og alle HiOs utvanninger vil være både universitets- og høgskolefag.
Professor Steinar Stjernø spår at Norge vil ha 12 universiteter i år 2020.
Når det gjelder argumenter for hvorfor HiO bør bli universitet, mener Stjernø det eneste avgjørende punktet er om det blir mer penger til forskning. – Kommer det konkrete materielle betingelser for å utvikle fagligheten ved de nye universitetene, er jeg urolig for hvordan det vil gå med HiO og om man vil bli hengende etter.
Stjernø peker på at utfordringene for profesjonsutdanningene framover er om det blir for små fagmiljøer, hvordan forholdet til praksisfeltet vil utvikle seg, ungdomskullene som avtar etter 2015, at master- og doktorgradsprogrammer er dyrt og faren for feilakademisering.
– Utvalget diskuterer nå om det skal være andre incentiver for høgskolene, sier Stjernø. – Skal vi skjerpe krav til doktorgrad og universitetsstatus eller skal vi slippe universitetstittel fri? Skal en doktorgrad og en viss størrelse være nok for å bli universitet, skal mindre høgskoler fusjonere eller høgskoler og universiteter fusjonere? Nå er det samtaler mellom universitetet og høgskolen i Tromsø. Bør alle institusjoner i Nord-Norge bli én?
Professor ønsker universitet
Professor Ragnar Audunsson mener HiO bør bli universitet.
Professor Ragnar Audunson ved avdeling JBI har allerede gått ut i Morgenbladet og sagt at han mener HiO bør bli universitet eller vitenskapelig høgskole. – HiO er landets dominerende profesjonshøgskole og det er kunnskapspolitisk nødvendig for Norge at vi blir universitet og tar ansvar for profesjonsfagene, sier Audunson. – Å utvikle praksisfeltet er det sentrale i praksisorientert forskning. Vi må utvikle flerfaglighet og legge vekt på tverrfaglighet i profesjonsfagene.
Audunson viste til hvordan hans avdeling de siste årene hadde løftet seg etter håret og fått åtte personer med doktorgrad, og dette var nødvendig. – I det nye rektoratets programpunkter savner jeg strategien mot universitet. Vi må slå inn på den veien, mener Audunson.
Faglig profil overordnet
Rektorkandidat Sissel Østberg vil ha flere doktorgradsprogrammer.
– Vi kan tillate oss å lete etter de kunnskapspolitiske argumentene, starter HiOs neste rektor Sissel Østberg, for første gang på talerstolen i HiO i rektorrollen. – Vi kan tillate oss å være avventende litt på grunn av Stjernøutvalget. Vi skal fortsatt utvikle gode bachelorstudier og styrke den faglige profilen i studiene. Det må bli flere masterstudier og flere studieplasser på dem fordi etterspørselen etter masterstudier vil øke. Treårige utdanninger er for lite for utfordringene i yrkeslivet. Det vil være behov for at flere tar femårig utdanning. Masterstudiene ved HiO bør være brede, så flest mulig av studentene kan gå videre ved HiO.
– Når det gjelder doktorgrader, skal vi utvikle flere i tillegg til den vi allerede har og førstelektorprogrammet. Ett nytt program skal være akkreditert i løpet av rektorperioden og to andre være under utvikling. Disse skal utvikles der det er relevant i dag, men vi kan også tenke helt nye områder som storbyforskning og det flerkulturelle.
– Med denne utviklingen kan vi med letthet søke om universitet, dersom dette er aktuelt etter 2008. Jeg ønsker at dersom tendensen med å etablere flere universitet fortsetter, så skal HiO være Norges første profesjonsuniversitet, mens dersom dette ikke fortsetter, skal vi være landets fremste profesjonshøgskole med en internasjonalt orientert forskerportefølje.
Prorektorkandidat Per Arne Olsen ønsker å lytte til kollegaene.
Prorektorkandidat Per Arne Olsen ønsket å lytte til kollegaer, og brukte fløytespill som eksempel på brukbar balanse mellom praksisnær kunnskap og forskning. – Hadde jeg øvd litt mer og satset for fullt på fløyte, kunne jeg vært professor i dag ved Musikkhøgskolen som håndverker på fløyte. Både praksisnærhet og akademisering må være tilstede når vi nå skal meisle ut en strategi for HiO framover.
Teori og praksis
I ordskiftet etterpå ble det poengtert viktigheten av et eget forskningsprogram for velferdstatens yrker og at høgskolen ble tilført flere doktorgradsstipendiater. Stjernø ble også oppfordret til å lempe på universitetskravene, så ett doktorgradsprogram er nok. En annen var opptatt av å realisere den profesjonsnære forskningen og etablere motmodeller som for eksempel førstelektorprogrammet. Noen mente forholdet mellom teori og praksis absolutt var tilstede i HiOs forskning gjennom koplingen mellom det som sitter mellom ørene og det som gjøres av hendene. Samtidig som det ble vektlagt å lytte til praktikerne.
I sin avslutning, mente Stjernø at HiO trenger en pluralistisk tilnæring til profesjonsfagene. Han poengterte også at alle som kunne lese statistikk ville se at gjennomføringsgraden for doktorgradsstipendiater ved høgskolene var mye dårligere enn ved universitetene.
– Når det gjelder Sissel Østbergs innlegg, er det i tråd med tradisjonen som hele tiden har vært ved HiO, sier Stjernø. – Universitetstittel er ikke viktig nok i seg selv og blir det nødvendig skal vi ha beredskap. Dette blir for forsiktig i dag. Når Bodø og Agder etter hvert får universitetsstatus, har ikke HiO råd til å la være. Arbeidet med dette kan ikke gjøres uten å påvirke bachelorstudiene. Her må det gis mer trøkk, mener Stjernø, før han dro videre til Langesund hvor han skulle møte representanter for høgskolene i Agder og Telemark.
Selv mener Stjernø at han leder utvalget fordi han var den eneste som var tydelig imot da Mjøs foreslo universitetskriteriene for noen år siden. – Nå ser vi følgene av det. Hva sa jeg?
Men Stjernø ville ikke si noe om utfallet av hans eget utvalg. – Nå er det usikkert hva mitt utvalg vil foreslå, usikkert hva regjeringen vil foreslå og usikkert hva en eventuell ny regjering i 2009 vil foreslå, sier Stjernø, som leverer resultatet av utvalgsarbeidet ved årsskiftet.
[Tekst og foto: Kari Aamli]
Les mer
- HiOs utfordringer mot 2015 (HiO-nytt 28. februar 2007)
Leserkommentarer til artikkelen
HiOs organisasjonsatus og forskningens framtid
Jeg var tilstede på seminaret i går og hadde gleden av å høre Steinar Stjernø holde et poengert og velformulert innlegg om HIOs framtid. Jeg er enig med Stjernø i at at arbeidet med å avklare universitetstatus bør forseres og at vi bør sikte mot å bli et framtidig profesjonsuniversitet. I dette spørsmålet tror jeg ikke vi har noe tid å miste og jeg er uenig i Sissel Østbergs posisjon som jeg oppfatter innebærer en vent og se holdning.
Stjernø gjør imidlertid mer enn å holde et innlegg om framtidig organisasjonsstaus. Han uttaler seg også om forskningspolitikk og forskningsinnrettingen innenfor noen av profesjonsfagene. Her synes jeg han retter noen for lettvinte og retoriske poeng mot kvalitativ forskning generelt og intervjuforskning spesielt, som et eksempel på feilakademisering. Som leder av det viktigste utvalget innfor høgere utdanning på lang tid, har Stjernø definisjonsmakt, ikke bare til å påvirke høgskolenes framtidige organisasjonsatus, men også til å påvirke og og prege synet på forskning og forskningspolitikken innenfor høyere utdanning. Derfor synes jeg Stjernø utviser en for lettvint og overflatisk forståelse av en sentral og nødvendig forskningsposisjon som har stor gyldighet innenfor mange av profesjonsfagene. Mange av de mest banebrytende funnene blant annet innenfor et fag som nevrologien og nevrofysiologisk vitenskap har sitt utgangspunkt ikke i store statistiske tallmateriale, men faktisk i studier av enkeltpersoner gjennom single case-undersøkelser. Vitenskapshistorien, og spesielt den medisinske er rik på slike eksempler. Det burde derfor være unødvendig å poengtere at det ikke er utvalgstørrelse eller datainnsamlingsmetode som avgjør forskningens implikasjoner og nytte for samfunn og praksis, men snarere de problemstilllinger og hvilke områder den omfatter.
Hva med to avdelinger: Universitetet i Oslo- Vitenskap og Universitetet i Oslo – Profesjon
Det var en 1. april spøk på HiO at UiO og HiO ble slått sammen. Det er i hvert fall noen grunner til at spøken kan fortsettes som alvor 2. april. Undervisningssektorens schizofrene oppgave er å produsere teoretikere og profesjonsutøvere. Det schizofrene element dukker opp flere steder - for eksempel i ønsket om fri flyt av resultater mot ønsket om patenter. Som ingeniører ser vi kanskje dette elementet sterkere inn enn i mange andre fag. Vi ønsker å bygge en trygg bro til en bestemt pris (profesjon), men skal vi velge en gammel eller ny konstruksjon (disiplinforskning) for å klare det? For meg blir det merkelig at ikke våre ingeniører skulle kunne ta et fag på avdeling UiO -Vitenskap og et fag på avdeling UiO- Profesjon. Og for så vidt tilsvarende for lærere: Når jeg trenger jeg en ny type statistikk – UiO- Vitenskap, når jeg ønsker jeg å prøve ut et nytt medisinsk instrument –UiO- Profesjon (jeg vet det!). Ved at HiO og UiO slår seg sammen (kanskje som en kunnskapens akse) kommer begge institusjonene raskere frem til målene. HiO kan raskere utdanne kandidater med større faglig ballast, UiO får raskere kontakt med det profesjonelle arbeidslivet.
Bare ikke "Peter Principle" får råde!
I et tidligere innlegg under "HiO' s utfordringer mot 2015" kom jeg inn på betenklighetene med å heve HiO's status til universitet hvis ikke den utviklingen fører til en øket kompetanseoverføring til de av våre studenter som skal bli utøvere i sentrale samfunnssektorer som f. eks. Helse og Utdannelse og Bygg/Anlegg.
Organisasjoner kan risikere å få en hierarkisk struktur der det er viktigere å vise til status, titler og posisjoner enn å utøve reell samfunnsnyttig kompetanse. I forrige generasjon var det mange som kjente seg igjen i slike sammenhenger, den gang beskrevet av flere som miljøer der "The Peter Principle" fikk råde, for å varsle om faren ved en forfremmelseskultur der alle til slutt nådde sitt inkompetansnivå.
Satt på spissen er det vel knekkende likegyldig om våre ingenør- eller lærerstudenter kommer fra en høgskole eller universitet hvis samfunnet kaster bort milliarder på dårlige bygg eller middelmådigheter i skoleverket pga. dårlige profesjonsutøvere?
Universitetsstatus krever en ny modell for litteraturforsyning
Dersom universitetsstatus i hovedsak er et strategisk valg hvor en endret ressurssituasjon ikke følger med, må vi innstille oss på en FoU-utvikling ut fra dagens situasjon, som er meget sparsom med tanke på de litteraturressurser forskning vil kreve. I 2005 brukte høgskoler og universiteter ca 270 mill kr til innkjøp av bøker og digitale databaser. Av dette forbruker universitetene 220 mill. UiO alene ca 70 mill. Universitetet i Stavanger brukte 5,1 mill. Hvilket illustrerer situasjonen for det nybakte universitetet. HiO til sammenlikning 4 mill. Man kan selvsagt tilpasse seg en slik situasjon gjennom satsing på noen få forskningsområder. Derav betegnelsen "stankelbenuniversiteter" som er blitt brukt om realiteten i høgskolenes universitetsambisjoner.
Dersom man vil satse på en langt bredere utvikling av FoU, og det er vel det man vil?, må det gjøres noe. Bokforsyning, som fortsatt er viktig, kan løses, selv om vi kan bli nødt til å betale for dette overfor de vi må hente litteraturen fra (universiteter i inn og utland). Til orientering tar vi inn langt over 10000 dokumenter årlig også i dag.
Men problemet er tilgang til digitale forskningsartikler (databaser). Her er lisensmodellene knyttet til institusjonenes størrelse og ikke størrelsen på forskergruppene. Dette er en kjempeutfordring for høgskolene og vises i misforholdet når det gjelder tilgang på databaser. u-ene brukte 75 mill i 2005. h-ene kun 11 mill. Her må det fram en ny lisensmodellen som dekker nasjonens behov og som dimensjoneres ut fra størrelsen på det totale forskningsfeltet som trenger tilgang. Dette har man faktisk klart på Island, hvor tilgang er nasjonal og fra hvilket som helst sted. Hvordan den bakenforliggende finansieringsmodellen ser ut, har man tydeligvis blitt enige om.
Vi kan ikke regne med å få tilført de midlene som trengs etter dagens lisensmodeller for å få en fullverdig litteraturforsyning for en fullgod FoU-aktivitet i høgskoler som blir universitet. Stjernøutvalget bør derfor ta opp denne utfordringen overfor oppdragsgiverne - gitt at vi ikke skal være universiteter kun i navnet.
Betingelse & problem
Å inneha universitetsstatus er trolig en betingelse for at HiO kan få armslag til å starte profesjonsrelevante mastergrader og få nok lønnsmidler til stipendiater (populært kalt forskningsmidler). Betingelser må en tilpasse seg. Problemer skal løses. Tilpasning til denne betingelsen forsterker problemet med drivet etter betraktningsforskning der det gjelder om er å tolke verden, ikke forandre den. Like galt: At forskeren egentlig ikke bedriver annet enn en ”finere” former for profesjons- og institusjons-idealisering .
Forslag til endring av betingelsene slik at dette problemet kan løses: Førstelektorprogram akkrediteres og likestilles med doktorgradsprogram. Universitetsstatus krever forskerutdanning og førstelektorprogram, gjerne i samarbeid med andre. Et norsk universitet må minst ha 6.000 studenter. Nye mastergrader etableres kun der og når det kan tilsettes dosent. Dette kan være lederstilling eller supplerende lederstilling.
Dosent?
Du lever ikke i 1978 nå... Dosent?
Ja, dosent
Dette er en ny stillingstype som er likestilt med professorat, men med sterkere innretting på utviklingsarbeid og høgskolepedagogikk. Den inngår i karrierestigen høgskolelektor-førstelektor-dosent.
Innlegg fjernet
Et usaklig inlegg er fjernet.
Kanskje dosent?
Jeg tror nok høgskolepedagogikk inneholder mye snakk, og at folk på HIO heller burde drive med forskning og undervisning, ikke denne evige prosessen som fokuserer på "oss selv". Mange har flyktet inn i høgskolepedagogikk fordi de ikke er kompetente forskere, og de kommer heller ikke til å bli selv om de kalles dosenter. Det tror nå jeg da, så får heller andre grine.
Fagerlis poeng er meget viktig
Fagerlis poeng er meget viktig. Det er pinlig å skulle bedrive forskning ved Hio og ikke ha tilgang til relevant materiale som produseres innenfor et fagfelt. I så måte burde vi kanskje satse på ett Norgesuniversistet hvor alle Universitet og høgskoler har tilgang på samme kunnskap.
Når det gjelder Nortvedts innlegg så er jeg dels enig og uenig. Det er hva som undersøkes som skal bestemme metoden, men det hindere ikke at mye kvalitativ forskning kan få karakter av "hjemme hos meg" reprotasjer, hvis en ikke også løfter blikket ut i verden og relaterer til hva som er gjort av studier på relevante temaer. Og derfor er tilgangen til databaser helt avgjørende.
Fra førstelektor til dosent - også viktig i diskusjonen om HiOs framtidige status
Takk til Helge Høivik for viktig innlegg!
Vedr. dosent: Som Helge Høivik skriver så er dosent en ny stillingstype. Ved justeringsforhandlingene i staten sommeren 2006, ble det etablert en opprykksordning fra førstelektor til dosent. I et oppslag på HiO-veven 14.8. sier organisasjons- og personaldirektør Else Bjørnæs bl.a.: ”dette er viktig fordi HiO som første høgskole har satset på et førstelektorprogram, og manglende opprykksmulighet for denne stillingskategorien har vært et problem når det gjelder denne satsingen. Vi kan nå med større trygghet anbefale tilsatte å satse på førstelektorkompetanse uten at de risikerer å stange i taket i forhold til videre karriereutvikling, eller måtte gå omveien om førsteamanuensiskompetanse. Nå får vi to parallelle løp: Fra førsteamanuensis til professor og fra førstelektor til dosent. Da må vi fra vår side også bidra til at dosentstillingen blir attraktiv status- og lønnsmessig.”
HiOs profesjonsutdanninger trenger denne type alternativ "karrierevei", - som altså dreier seg om mer enn høgskolepedagogikk, og bør tas med i de videre diskusjoner om HiOs framtidige status.