Kvalitetsmord på høgskolen
– Drittpåske, tenkte rektor Per Lilleengen ved HiO. Han satt på kontoret og så ut av vinduet der regnet plasket ned. Bedre var det ikke inne på høgskolen.
Det var begynt å spøke i byggene. Meldinger kom inn om at Eva Balke smilte fra portrettet sitt. Og Katti Anker Møller var sett i nattgevanter i korridorene. Heldigvis holdt én av formødrene, Anna Sethne, seg foreløpig i ro på sokkelen i P52. I tillegg var det faglig strid om lærerutdanningen. Påstander om lite forskningsbasert undervisning haglet, men heldigvis hadde det ikke nådd mediene.
Rektor støttet hodet i hendene. Denne uka vandret NOKUT-komiteer rundt og sjekket kvalitetssikringssystemet. Han hadde bestemt seg for å ikke nevne spøkelsene, ikke en gang som en morsomhet. Heldigvis var NOKUT-evalueringen av allmennlærerutdanningen brukbar. Han lysnet litt opp.
Telefonen ringte. Rektor svarte kjapt, lyttet intenst, bleknet, la på røret og ringte informasjonstjenesten. Et par minutter seinere dukket informasjonsdirektøren opp på kontoret hans. De snakket ivrig med hverandre mens de hastet opp til P52. Klokka var ni da de to kom inn i Mahognien. Der satt alle dekanene og en representant fra hver avdeling, som utgjorde det såkalte Kvalitetsteamet. Onde tunger kalte dem ”kvalitetsadelen”, men slik tenkte de slett ikke om seg selv. Rektor stirret på dem og satte seg. Inn gjennom døren kom en kvinne.
– Jeg kom så fort jeg kunne, sa Tone Bue fra NOKUT. De andre i rommet så alvorlig på henne, mens hun satte seg.
– På telefonen fikk jeg beskjed om at kvalitetssikringssystemet hadde avdekket et avvik, sa hun, litt usikker i stemmen.
– Ja, sa rektor. – Vi har en død førsteamanuensis i treningsstudioet. Litt av et avvik.
– Godt det ikke var en høgskolelektor, sa dekan Vigdis Granum ved Avdeling for sykepleierutdanning. – Nå mister vi bare 65 prosent undervisning, selv om prosentandelen førstekompetanse reduseres litt.
Tone Bue tenkte at her var NOKUTs sjanse. Hvis de kunne være med og oppklare dette, ville NOKUT være sikret sin eksistens i høyere utdanning. – Hva vet vi om dette? sa hun profesjonelt.
– Han døde i går kveld en gang. Slagskader i ansiktet. Ansiktet var fortrukket. Det som skjedde har vært vondt. Denne ble funnet på den døde, sa rektor.
Han skjøv en papirlapp over bordet. Bue tok lappen. – ”Satan … henne … ”, leste hun høyt.
– Helt meningsløst. Det sier oss ikke annet enn at en kvinne er innblandet. Vi skal gå ned og se på åstedet, avbrøt rektor.
Hele følget forlot rommet og krysset over resepsjonen mot kantina. På veien passerte de en byste av en middelaldrende kvinne. Hodet var snudd ut av riktig stilling på sokkelen.
– Her også, tenkte dekan Sissel Østberg ved Avdeling for lærerutdanning. Hun stoppet i forbifarten og sa: – Snart hopper vel hun også ned av sokkelen.
Informasjonsdirektøren gikk raskt bort og rettet på bysten. Et øyeblikk sto hun med hodet til Anna Sethne i hendene. Hun smilte til dekanen.
Nede i treningsstudioet var liket båret ut, men ellers var ingenting rørt. Den døde hadde ligget på en treningsbenk. På gulvet ved siden av lå en tjukk NOKUT-rapport. En gul stripe øverst og nederst omkranset det dypfiolette omslaget. Øverst på den gule stripen sto NOKUT med store bokstaver. Tittelen var ”Evaluering av allmennlærerutdanningen i Norge 2006”. En stang med vekter lå ved siden av benken.
Rektor bøyde seg ned og tok opp den tjukke rapporten. Tone Bue svelget. Alle tidde.
– Hvordan var han? Den døde førsteamanuensen? De andre så på rektor Lilleengen, som sendte saken til dekan Østberg på LU. – Han var hos dere?
– Vel, han var jo et fagmenneske - slik en førsteamanuensis skal være. En glødende kritiker av manglende forskningsbasering, som dere vet.
– Var det mordvåpenet? informasjonsdirektøren pekte på NOKUT-rapporten.
– Den er i hvert fall tjukk nok, sa LU-dekanen bistert. Papirlappen ble funnet oppå rapporten.
– Ja? sa Tone Bue usikkert.
Det ble en kort pause. Alle så på Tone. Hun følte seg litt rar. Rektor klemte hardt rundt rapporten.
– Han døde i går kveld, sa han. Igjen en ulidelig pause.
– NOKUT- komiteen var jo på institusjonsbesøk hele dagen, ikke sant?
Tone Bue svelget.
– Vi var sammen hele tiden, eller nesten hele tiden. – Vaskerne fant ham i morges. De meldte fra til dekanen.
Det ble stille. Et avvik var avdekket, men ingen spor ledet til den skyldige. Rektor tok ordet.
– Vi får ringe til politiet, sa han.
Dekan Øivind Frisvold fra Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag så på rektor. – Nei, sa han teatralsk. – Det er ikke nødvendig. Jeg vet hvem morderen er.
[Kaare Skagen]
Hvem drepte førsteamanuensen?
Illustrasjonsbilder: Morguefile / Hyperlux (øverst) Morguefile / mconnors (nest øverst) og Erik Stewart (øvrige bilder)