Smakebiter fra noen av de 31 svar vi fikk inn
Rektor, stangen med vekter og NOKUT var noen av de kreative forslagene:
Rektor
"Det må være rektor som er morderen. Han vet at mordet skjedde kvelden i forveien, selv om den døde først ble funnet av vaskerne morgenen etter.
Motivet må være den avdødes glødende kritikk av manglende forskningsbasering som rektor ville unngå skulle nå ut til mediene."
Stangen med vekter
"Det er stangen med vekter som er "morderen". Førsteamanuensen hadde lest i NOKUT-rapporten, noe som ga behov for fysisk aktivitet..., og utslitt av rapportlesing ble vektstangen for sterk. Den glapp og falt i ansiktet på ham. Han hadde rapporten med seg i treningsstudioet, og lappen hang på fra før og har ikke tilknytning til noen morder. Førsteamanuensen har dameproblemer og mens han satt og leste i NOKUT-rapporten fikk han en sms som gjorde ham forbannet. Han brukte en gul lapp til å skrive en hissig kommentar."
Tone Bue
"Jeg tror morderen er Tone Bue for hun hadde best grunn i at hun da kunne hjelpe til å løse saken for å hjelpe NOKUT å sikre sin eksistens i høyere utdanning. I tillegg så svelger hun mye i slutten av historien noe som kan tyde på at hun føler seg skyldig og nervøs. (...)"
NOKUT
"Det er fristende å skylde på NOKUT. Her i SU hadde vi følelsen av å være slaktet da vi ikke ble akkreditert. (...)"
Anna Sethnes gjenferd
"Jeg tror det var Anna Sethnes gjenferd som drepte førsteamanuensen, fordi hun var sint på han for at han kritiserte ALUs manglende forskningsbasering i undervisningen. (...)"
12 personer hadde svart riktig. Her er det lengste svaret vi fikk:
"Informasjonsdirektøren er gjerningsmannen, noe verken helsefagdekanens kynisme eller NOKUTs bleke ansikt kan rokke ved. Kvinnen er Anna Sethne, som riktig nok går igjen, men ikke uten god bærehjelp av Kari Aamli. Informasjonsdirektøren viser både sjelelig og kroppslig styrke ved å posere sammen med sin tunge bronse-teaterrekvisitt i alles påsyn, og Sissel Østberg er for sjokkert av kollegaens bortgang til å koble informasjonsdirektørens onde smil sammen med innskriften på sokkelen, Anna Sethne, et anagram for "Satan henne".
Motivet er åpenbart å sverte NOKUT-komiteen, som skaffer så mye ekstraarbeid til informasjonsdirektøren, som må rykke ut i mediene og slukke branner hver gang det lekker ut noe negativt om lærerutdanningen. Men Nokut har all grunn til å følge nøye med: Amanuenser bruker kveldene til å løfte vekter i stedet for å oppdatere seg faglig, og resultatet ser vi i staveferdighetene, når ikke en gang Anna Sethne kan skrives riktig. Her må det mer forskningsvirksomhet til.
Likevel gjenstår noen spørsmål: Kan anagrammet ha vært en lur måte å røpe morderen på? Kan amanuensen ha forutsett at informasjonsdirektøren ville la en kryptisk lapp ligge uten å bry seg med det, eller kanskje for å forvirre etterforskerne og skape litt mystikk rundt seg selv? Kan amanuensen ha tenkt at noen var så lure at de ville følge litt ekstra med på Anna Sethne og fulgt med på hvem som hadde interesse av at hun ble justert tilbake på plass før noen fattet mistanke og begynte å ta fingeravtrykk av bysten?
Fant man informasjonsdirektør Aamlis avtrykk på bysten, ville man kanskje også finne hårtuster fra amanuensen i bronsen, eller kanskje man kunne sammenlignet informasjonsdirektørens knytteneve med slagmerkene på amanuensen. Om nokutrapporten var mordvåpenet, er det interessant, for den er mistenkelig hurtig trykket ut, allerede før komiteene er ferdige med sine runder.
Kan Aamli ha brukt sine kontakter i den lyssky trykkeriverdenen for å få rapporten ut i rekordfart? Fingeravtrykk på manualen og vektene ville trolig vist at vektene ble løftet til sin nåværende plass av en viss kvinne, og kolleger kunne nok bekreftet at informasjonsdirektøren også var en flittig bruker av styrkerommet.
Slagene mot amanuensen kan ha blitt påført post mortem, kanskje for å dekke over at amanuensen egentlig døde av hjerteinfarkt etter en svært fantasifull og provoserende opplesning fra informasjonsdirektørens side. Like fullt blir hun morderen, og ved å løfte vektene vekk og skape inntrykk av en kamp, retter hun søkelyset mot NOKUT. Dermed blir årets påskekrim en bekreftelse på at man kommer langt med et sterkt legeme, men tankens kraft skal ikke undervurderes..."