Språkrådet nøler
På kronikkplass 23.03 kritiserer jeg Språkrådet for manglende bevissthet om det språklige mangfoldet i Norge. Jeg vil presisere at det er Språkrådets egne vedtekter som får meg til å spørre hva rådet kan vise til av synlige aktiviteter i sakens anledning. Sylfest Lomheim og Sigbjørn Hjelmbrekke svarer (30.04 og 9.04).
Jeg skal prøve å overse de irrelevante innvendingene – at Lomheim helst vil løfte fram forholdene rundt samisk, mens samisk spiller en liten rolle i kronikken min, pluss at han mener undertegnede lever etter prinsippet ”never check a good story”, men han kan da ikke mene at en vanlig avisleser skal måtte sjekke den hele og fulle ”sannheten” før hun nyter diverse uttalelser? Vi må da kunne forholde oss til det som er publisert i avisene, selv om vi ikke tror på medienes nøytralitet?
Mer interessant er det at Lomheim avviser at Språkrådet skal ta hensyn til minoritetsspråkene, ”me bryr oss”, men ”somali og dei andre minoritetsspråka er heller ikkje Språkrådets arbeidsfelt. […] Utover det er minoritetsspråka langt bortanfor det Språkrådet har ressursar eller kompetanse til.” Og her er tråden til Hjelmbrekke – som forsvarer Språkrådet med å løfte fram Norsk i hundre, Språkrådets strategidokument for norsk språkpolitikk. Hjelbrekke spør ”om eit slikt dokument er ein synleg aktivitet”, han spør m.a.o. om jeg har registrert Språkrådets innsats på det flerkulturelle området. Dokumentet er sikkert synlig, men det syns ikke, det har i det hele tatt vært utrolig usynlig i det offentlige rom! Og det er synd, for komiteen som har utarbeidet dokumentet, har gjennomtenkte og faglig grundige perspektiver på norsk som nasjonalspråk, på retten til morsmål og på fremmedspråkenes rolle – og det tar hensyn til den totale språksituasjonen i landet.
Så hva er problemet, bortsett fra at Språkrådet har et image- og markedsføringsproblem? Har komiteen som utarbeidet strategien vært for radikal? Har de hatt større forståelse for den totale språksituasjonen i Norge enn det Språkrådet ønsket? Og også departementet? Er det derfor det drøyer med stortingsmeldingen som kunne lagt grunnen for en faglig gjennomtenkt og forsvarlig språkpolitikk for alle, der ”retten til morsmål” som det gjennomgående heter i dokumentet, kunne fått politikere, skolefolk, forlag og forfattere på banen for å sette denne retten ut i praksis?
Mye tyder på at det ikke er samsvar mellom komiteen som avga strategidokumentet og ledelsen i Språkrådet. For Språkrådet nøler. Faktisk vil jeg påstå at Lomheim underminerer innholdet i egne vedtekter. Og han neglisjerer viktige visjoner i ”sitt eget” strategidokument.