Går inn for profesjonsuniversitet

Dette var på tide. Hvorfor skal Oslo være den eneste byen som ikke vil gjøre sin høgskole til universitet?

Selvfølgelig kan man innvende at det hele er en narraktig kamp om status, og at fagenes innhold er det viktigste. Men status og ressurser følger hverandre i disse tider. En eventuell narraktighet kommer ikke fra oss, men fra tidsånden. Siden alle andre har begynt å konkurrere om denne statusen, folka som gir status og ressursene som følger med for lenge siden, vil det være idiotisk å melde seg ut av konkurransen.

I Aftenposten er noen redde for at vi skal bli tvunget til å drive for mye med teoretisk forskning. De må ha et merkelig forhold til teori. Teorier er praktiske redskaper, og ingenting annet. Det er ingen vits i å jobbe med teori som ikke er nyttig. Hvis en teori er unyttig eller villedende må man forkaste den, og argumentere for det. Det er faktisk det som er kjernen i vitenskapelig aktivitet! De som kommer med slike innvendinger må ha dårlig grep om egen teori.

Hvis man mener at fagartikler ikke leses, kan man jo bøte på dette ved å begynne å lese noen av dem selv. Det er også lov å skrive på en leselig måte. Vi arrangerer formidlingskurs her på Høgskolen. Og kampen mot tellekantsystemet er på ingen måte avsluttet.

Jeg synes det var fint å få en eksplisitt avklaring av hva HiO's ledelse ønsker. Dens standpunkt lå vel også allerede i kortene i det utkastet til strategiplan som nå er på høring. Hvis det så går slik at Stjernøutvalget foreslår - og så får antatt - at høgskolene kan døpes om når de har 1, - en -, Ph.D.-utdanning, blir det hele oversiktlig og greitt. Så er vi alle blitt universitet og kan ta fatt på mer betydningsfulle ting.

Det betyr ikke så mye (jfr. journalistens feiltolkning og Magnes kommentar), men for ordens skyld kan jeg - for egen del - godt gjenta det jeg har hevdet i diskusjonen om dette et par års tid: Profil er viktigere enn navn. Magne mener kanskje det motsatte? At det viktigste er at vi blir universitet uansett hva vi da må drive med? Eller?

Men som sagt: Denne (ufruktbare) diskusjonen er vi altså heldigvis nå forbi. Det det gjelder om framover er å *konkretisere* hva vi mener med profesjonsprofil.

Her er det ikke tilstrekkelig med formuleringer som "mer av", "økt", "satsning på", "orientert mot" osv. osv. som utkast til strategiplan desverre så langt er litt for preget av.

På samme måte som HiO i sin strategiplan er entydig på at det skal være 3 - tre - Ph.D.-programmer, bør vi være like entydige på operasjonalisering av *andre* satsninger.

En konkret diskusjon om dette ser jeg fram til med stor optimise og spenning.

Jeg er hverken redd for å lese teori eller å bruke teori. Men jeg vil ikke jobbe med teori som en resirkulert versjon av Blindern fra 60-tallet! Men bruke teori på praksis der det er nyttig og nødvendig. Det som er det vikitgste for meg er hva vi gjør i praksis. Våre praksisresultater. For å få til det, må en holde fokus på vanskelige problemer i lang tid og under sterk motstand. Er i mot at folk sitter og prater om praksis uten å være en del av den, ha et praksisfelt, og da ikke kan forstå den innenfra. Det er her vi virkelig kan vise at vi er annerledes!

Vi er nødt til å tematisere at vi har en annen profil, vi må tydeliggjøre dette for oss selv og andre! Det er ikke noe som skjer av seg selv. Jeg er også nokså sikker på at det vil være mange motkrefter i denne debatten, det er nok mange ved HiO idag som ønsker seg et så tradisjonelt og akademisk universitet som mulig.

Jeg vil også legge til at jeg har vært ved en rekke internasjonale konferanser, og har observert mange både papere og presentasjoner med gode innhold. Men ser til min fortvilelse at de oftest er pressa inn i en akademisk form som de teoretiske praktikerne ikke passser inn i. Mange av disse paperne er i realiteten studentøvelser (sjangerøvelser) som egner seg best i et klasserom med 25 tilhørere. Ihvertfall i en annen publiseringform enn det som i dag gir uttelling.

Det er helt konkret og veldefinert arbeid som må utføres på alle nivåer av HiO for å oppnå universitetsstatus. Dette arbeidet vil ha en kostnad. Har man laget et plan for hvordan dette skal finansieres?

Rektor har truffet tidsånden ved å gå inn for at HiO skal bli et universitet. I løpet av kort tid, vil flere av avdelingene ha interessante doktorgradsprogrammer som knytter seg opp til de mange masterutdanningene som finnes på HiO.

Det er et problem i internasjonale sammenhenger når ansatte ved en høgskole samarbeider med andre land. I Sverige er for eksempel Halmstad "university", mens Oslo er et "university college". Dette gir feil signaler når vi befinner oss på samme internasjonale arena.

Jeg vil minne om John Deweys kjente utsagn: Intet er så praktisk som en god teori. Det peker på sammenhengen mellom teori og praksis som begreper som utfyller og forutsetter hverandre og ikke som dikotomiske størrelser. Forestillingen om at teoriutvikling foregår kun på universitet mens praksis utvikles på en høgskole, er oppfatninger som ikke har basis i den virkelige verden.

Irene Levin

Jeg tror vi bør føre denne diskusjonen også på andre måter, men kan ikke dy meg: Nei. Teori er ikke praksis. God teori er ikke god praksis.

Nå er det kanskje ikke så mange som mener akkurat det.

Men det *er* mange som mener at først (og viktigst) er forskningen for det er der en utvikle nye ideer og så kommer praktikerne på nivået under og setter dem ut i livet (jfr. OECDs omtale av dette i Frascati-manualen - der det jo forøvrig også skinner gjennom en løpende drøfting av hvordan dette kanskje ikke er den beste måten å forstå det hele på ...).

Konsekvensen av et slikt syn er at når en først har fått "definisjonen" for løsningen av et problem, så er problemet - "per definisjon" - også løst. Slik er det ikke.

Dessuten: Den dominerende (i omfang og praktisk betydning) *og* holdbare innsikten kommer ikke fra forskning, men fra "livsverdenen" (=hverdagslivet, den erfaringsbaserte kunnskapen). Formell forskning betyr naturligvis også svært mye, men på en annen måte. Det ville være trist om ledende forskere på HiO ikke skjønner eller vil forholde seg til det. Spesielt når vi nå ventelig kommer til å arbeide ved et profesjonsuniversitet.

"Classical science equates experimentation with running
controlled (lab) experiments .. (but one) ..also benefits from deployment studies (field trials) that involve building and running prototypes subjected to real use. (To build or develop something) and watching it run thus helps us identify implicit assumptions, the need for different kinds of functionality, surprising behavior, and unexpected limitations. In this sense, working with experimental systems is like constructing a building; engineering principles tell us whether the design is sound, but we need to build it and use it to decide how well it serves its purpose." (Peterson/Pai: Experience-driven Experimental System Research CACM Nov 2007)

Jeg finner assosiasjonen mellom "teori" og universitetsstatus noe merkelig. Først: vi trenger ikke være flau over begrepet "teori" eller "abstraksjon" (som er påpekt viktige redskaper for alle) -- lingvister har f.eks. demonstrert nokså overbevisende at det er menneskets evne til abstraksjon som har ført til alle de moderne språkformene idag. Selv en snekker må abstrahere og skape modeller i sitt hode for å skape noe; det er bare kreativitet. Nei, ordet brukes her som et politisk objekt og ansatte i høyere utdanning bør kunne heve seg over slikt.

Vi er verken et godt universitet eller høgskole hvis vi fordummer faglige og pedagogiske begreper og offrer dem for å vinne politisk poeng. La oss ikke late som vi er dummere enn vi er foran studenter og samfunn. Institusjonens kompetanse og dens friheter er viktigere enn merkelappene.

JA til praksisnære profesjonsutdanninger - JA til praksisnær forskning JA til et profesjonsuniversitet. Stor takk til rektoratet for en modig, viktig og avklarende stillingstaken
Nina Rigault

Rektoratet skal ha honnør for utspillet om å gjøre HiO om til et universitet. Da jeg holdt mitt innlegg til fordel for universitet på Fyr Løs, hadde jeg ingen anelse om at rektoratet allerede hadde bestemt seg.
Men oppgaven med å transformere høgskolen til et universitet vil bli formidabel. La meg nevne noen områder hvor omstilling er helt nødvendig. Det er en kjent sak at gjennomstrømningen i de forskjellige Masterstudiene på HiO er altfor dårlig. At deltidsstudenter bruker lenger tid, ligger i sakens natur, men at ordinære studenter bruker 3-5 år før de er ferdige, er uholdbart. Masterstudiene er svært kostbare, og HiO har ikke råd til at studenter bruker årevis på å bli ferdige. At de gamle universitetene har tilsvarende problemer, hjelper oss lite. Det blir vanskelig å etablere enda flere Masterstudier (et must hvis vi skal bli universitet) dersom Masterstudiene fortsetter å være et pengesluk. En viktig årsak til dårlig gjennomstrømning er formodentlig primært at studentene jobber for mye utenom studiet. En annen årsak er at overgangen fra grunnutdanningene til Masterstudiet blir for stor, og at studentene trenger mye tid til å tilpasse seg de krav som kreves på et Masternivå (eller gir opp).
Det rører ved at annet problem ved HiO. Studentenes studieinnsats på grunnutdanningene er et sorgens kapittel. En undersøkelse fra SPS tidligere i år om førsteårsstudentenes studieinnsats er rystende lesning. Sammenlignet med andre høgskoler kommer flere av grunnutdanningene ved HiO dårligst ut, og ingen grunnutdanninger ved HiO som er blitt undersøkt, har en studieinnsats på mer enn 29 timer i uka, og de fleste færre.
Hva er årsaken til dette? Dette bør undersøkes grundig, men når de fleste likevel kommer seg igjennom studiene med en slik studieinnsats, må en stille spørsmål ved om ikke kravene ved disse grunnutdanningene rett og slett er for slappe. Min erfaring fra et av Masterstudiene er at studentene trekker med seg dårlige studievaner fra grunnutdanningene, og sliter med studiekravene som vi må stille.
Skal HiO bli et kvalitetsuniversitet kommer vi ikke utenom en debatt om skjerpede krav til studentene. Samtidig vil selvfølgelig kravene til både oss lærere og til administrasjonen skjerpes.

Anders peker på reelle problemer. De er der enten vi har eller ikke har rett til å etablere nye masterstudier og uavhengig av hvilket navn vi kan smykke oss med. Jeg er derfor svært tilfreds med ditt innlegg fordi det illustrerer hvor og hvordan denne diskusjonen nå bør føres.

Sett sterke normer for studiearbeid, kvalitet på undervisningen og vitenskapelighet.

HiO (eller PiO..) har mye å ta ut ved å utvikle sin vitenskapelighet. Men det må ikke skje som rituale. Det er ikke forskningens form og sjanger som er det avgjørende, men at en er villig til og evner å holde fokus på vanskelige problemer i lang tid og under sterk motstand. En vesentlig del av disse problemene må finnes og bearbeides i det praktiske liv.

Prosjektdesign og praktiske resultater må være tilgjengelige for etterprøving i et offentlig rom, dvs. slik at de er tilgjengelig for etterprøving fra det profesjonelle og praktiske feltet, - og ikke bare i seminarrommet og blant forskerkollegene. Det stiller strenge krav til formidlingsevnen.

Vi kan og skal stille krav til studentene. Men viktigere er å knytte studier og framgang til faktisk *interesse*. Jeg tror det er dette som gjør at finnene får til sin lærerutdanning selv om det å være lærer der ikke lønnes all verden: De skaper stor interesse for det å undervise i grunnskolen. Her hjelper det ikke med "mer forskning". Det synes ikke å være noen vitenskapelig påvist (heller negativ) sammenheng mellom forskning og kvaliteten på undervisningen.

Anders Breilid refererer til en undersøkelse: "ingen grunnutdanninger ved HiO som er blitt undersøkt, har en studieinnsats på mer enn 29 timer i uka, og de fleste færre."

Dette er naturligvis gjennomsnittstall - variasjonen studentene imellom er stor. Det er en god del studenter som jobber helt latterlig lite med studiene, og en god del som holder normal arbeidsuke. Og en del imellom. Og siden det ikke er opplagt at det er "gjennomsnittsstudenten" som starter på mastergrad, er jeg ikke uten videre overbevist om at gjennomstrømmingsproblemene på masternivå skyldes "dårlige vaner" fra bachelornivå.

Men at det er mulig å komme seg gjennom mange av utdanningene med relativt liten arbeidsinnsats, det er opplagt uttrykk for en sløsing som vi må ta tak i.

Tilbake til hovedsaken: At HiO-rektoren ønsker at HiO skal bli profesjonsuniversitet, betyr ikke at de gamle universitetene skal være noe forbilde for HiO. Som Vibeke Bjarnø har vært inne på: HiO har mye praksisnær forskning og utviklingsarbeid som vi skal være stolte av, og forholdsvis mindre "teori for teoriens egen skyld" enn enkelte institutter på Blindern.

What's in a name?
That which we call a rose
By any other name would smell as sweet.

Hva skal navnet på barnet bli? Takk til rektor Sissel Østberg for sin klare profil ved å bygge et profesjonsuniversitet i Oslo region.
En filosofisk tanke etter et år opphold i ørkenlandskap på den Saudi- Arabiske halvøy: På 1960 tallet var det populært å være på antilopejakt. Dette gjorde at bestanden ble så redusert og de døde så og si ut av faunaen. Dette førte til massiv utryddelse av dyrearter som var avhengige av antilopene. Skaden lot seg ikke gjenopprette på kort sikt. De har forsøkt oppdrett av antiloper og satt de tilbake i naturen. Det viser seg å være vanskelig fordi de ikke har nok erfaring med de tøffe livsvilkår som ørken naturen byr på.

Hva har dette med UiO å gjøre? Vi ser i dag at mellomprofesjonene: ingeniør, lærer, fysioterapeut, bioingeniør og sykepleier, som er noen av de profesjonsfag UiO utdanner i dag, er under sterkt press.Alle skal være like, vi vet at alle ute i naturen er ikke like. Naturen representerer forskjell og mangfold slik at flere overlever. Så ikke skyt ut mellomnivået av profesjoner i samfunnet.Gi de livsbetingelser og arbeidsforhold slik at de overlever vel.

Hva skal barnet eller det nye profesjonsuniversitetet hete? Hva med Universitetet i Akershus? Det er et flott og historisk tungt navn.Se på Universitetet for miljø og biovitenskap, de er nytenkende og evner å forandre gjennom å ta vare på tradisjon. De får med seg bøndene og!
Universitetet i Oslo utdanner statsvitere, leger,historikere og jurister for å nevne noen, sammen skal vi levere utdanninger som hjelper i at samfunnet fungerer vel på alle nivå.

Lykke til i det videre arbeid.

Mens vi venter på "barnet" må det være lov å "smake på" navnet også...
Hva med ett av disse, som også er lett å skrive in English...
-UiOB. Universitetet i Oslo Bislet eller
-UiOF. Universitetet i Oslo Frydenlund

Det er fint at rektoraret har kommet ut av skapet, da blir kursen som HiO likevel har staket ut tydeligere. HiO skal bare gripe sjansen til å gi profesjonsbegrepet et klart innhold, og bruke begrepet i navnet. "Profesjonsuniversitetet i Oslo" er mitt navneforslag.
På engelsk er det kanskje ikke så enkelt.
"Oslo University for Professional Education and Applied Reserach" er altfor langt. Kunnskapsutvikling innen profesjonspraksis er en viktig del av HiOs virksomhet og vil sannsynligvis bli enda viktigere ettersom dette er en nisje der HiO kan bli nr. 1.
Det er bra om dette kan gjenspeiles i navnet både på norsk og engelsk.
Det kommer vel en navnekonkurranse etter hvert....

Jeg er enig med Helge at det blir et slit idag å satse på høyere grader og det vil kreve mot og tålmodighet. Min erfaring er at både bachelor og masterstudenter faller fra programmene idag (som fluer med tunge bæreposer) ikke fordi noe er galt med undervisningskvalitet eller lokale forhold men heller pga usikkerhet og vegring i studentene selv. Studentene har komplekse liv og mange valg idag, og kulturen i Norge er ikke å slite og ofre seg for kunnskapen. Det er pek-og-klikk samfunnet og når svaret ikke popper opp med en gang går mange gjerne videre ganske kjapt.

Ikke desto mindre -- samfunnet trenger alltid kunnskap kreativitet og kompetanse (kanskje en uheldig 3bokstavfork.), og når tidene blir dårligere igjen vil det være behov for et universitet som er klar til å levere det samfunnet fortsatt trenger - en annen faglig profil enn UiO, men dog en faglig profil. I mellomtiden må vi leve av det fåtallet som er målbevisst og sta nok til å fullføre en master - de som har lært, vil lære og er istand til å gjøre noe eventyrlig og kreativt med det. Alle må være forberedt på de andre også vil komme tilbake før eller siden.

Så er det finansieringen da... da er det best å ikke henge seg for mye opp i pedagogiske metoder eller teori/praksis-balanse som feilkilde. Det er ikke der noe har endret seg. Nope, det er samfunnet som har endret seg, og vi må tenke mer offensivt for å holde på studentene.

Godt å se at flere enn meg deler bekymringen for studentenes studieinnsats. Om det er et særegent norsk kulturelt fenomen at en ”ikke skal slite og ofre seg for kunnskapen” (Mark Burgess) er vel heller tvilsomt. Uansett må den manglende studiekulturen ved HiO endres. Det gjelder også dersom HiO forblir høgskole. I mitt forrige innlegg skrev jeg at
”en viktig årsak til dårlig gjennomstrømning er formodentlig primært at studentene jobber for mye utenom studiet". Det må korrigeres. Det viser seg at det er liten sammenheng mellom arbeid utenfor høgskolen og studieinnsats. I følge StudData bruker studenter som jobber 15-19 timer per uke kun én time mindre på undervisning og andre organiserte studieaktiviteter enn de studentene som bare bruker 0-4 timer per uke på betalt arbeid. Går en nærmere inn i tallene fra StudData, synes det rimelig å konkludere med at studentenes lave studieinnsats bare i svært liten grad skyldes betalt arbeid. Dermed står en igjen med følgende: den labre studieinnsatsen må skyldes at studentene (og her snakker vi om et gjennomsnitt) kommer seg gjennom disse grunnutdanningene fordi kravene er for slappe. Her trengs det virkelig en radikal nytenking for å endre en kultur som sitter dypt i høgskolens vegger.
En annen sak: På møtet i Fyrhuset skisserte jeg tre mulige modeller for å omformere HiO til et universitet. En sammenslåing med UiO (lite aktuell), HiO som selvstendig universitet uten noen sammenslåing, eller en modell der HiO går sammen med universitetet på Ås (UMB). UMB er et lite universitet, men med stor forskningsmessig og faglig kompetanse. UMB har også fagområder som det burde være interessante for HiO. Det gjelder bl.a. internasjonale miljø- og utviklingsstudier, matematiske realfag og teknologi samt helse og økonomi. HiO og UMB har allerede inngått en avtale som blant annet innebærer samarbeid om flere masterstudier. En slik sammenslåing vil lette overgangen til universitet, men vil også stille HiO overfor store utfordringer. Uansett bør forslaget gjennomtenkes/drøftes før det eventuelt vrakes.

Kjapt: Anders - vi er enige. Jeg reiser ofte og til mange land. Man
møter selvsagt hele studentspekteret i alle land, men det som
kjennertegner oss er at vi krever svært lite av studentene våre. Vi
ønsker oss mye, men vi kvier oss for å kreve noe. Studentene leverer
følgelig mindre. Dette er ikke plassen til å spekulere hvorfor, men
jeg synes det er viktig å ha sagt. Resultatene av innsats er lett å
merke.

Om penger: vi har et høne/egg problem. Hvordan skal vi levere
tilsvarende med Universitetene med bare et brøkdelsbudsjett? Hvordan
skal vi øke budsjettene uten større innsats, som krever mer penger...?
Som Frode påpeker, er det ikke rimelig å forvente at HIO ansatte skal
jobbe hardere for mindre penger.

Det koster ikke mer arbeid og mer penger om HiO stiller strengere arbeidskrav til studenter. Men en må jo, for å si det litt populært, være fast i fisken. Det vanskelige er kanskje heller å få til en god framdrift og påbyggingsorden slik at studentene må arbeide på stadig høyere nivå (og svært gjerne orientert med utfordringene i det praktiske feltet). Økte krav må ikke bety økt mengde oppgaver på samme nivå.

Litt mimring: Da sivilbibliotekarstudiet eksisterte i Per Ongstands tid på JBI var det fast takst å starte semesteret 20. august og slutte 20. juni. Den 20. august var det åpningsforedrag 09.15-10.00, utlevering av nøkler ++ 10.00-11.00 og hyggelig sammenkomst og "bli kjent" en time eller to. Første forelesning startet 13.15 med oppgaveinnlevering to dager etterpå,- fulgt av krevende oppstart den og den etterfølgende dag på alle fagområder. Forelesninger (av lærere eller studenter) ble holdt til og med 20. juni. Dette ga 4-6 uker lengre reelt og stramt organisert studietilbud enn det som var vanlige på mange utdanninger. De 40 arbeidsukene var normert til 40 timer hver, altså 1600 arbeidstimer. Det sendte et tydelig signal. Det var riktignok for liten rekruttering, men svært høy gjennomføringsprosent (80%-100% på hvert kull).

Av større betydning for den framtidige faglige profilen til HiO er hvordan vi håndterer generasjonsskiftet de neste 10 åra. Skal alle nytilsatte ha Ph.D. og kanskje også helst en post-doc-periode bak seg,- dvs 30-åringene hvis viktigste arbeidserfaring er den å være elev og student? I økonomisk-politisk sammenheng kalles slike gjerne litt nedsettende for "blårussen". Hvordan får vi rekruttert folk med rik erfaring fra klasserom, sykehus, sosialkontor og bibliotek slik at de kan besette nøkkelstillingene innen undervisning, FoU (og gjerne også administrasjon) ved et framtidig profesjonsuniversitet?