28.09.2000
12:00
15:40
Wergelandsvn. 29 rom 401/402
Per Lilleengen, rektor, Ole Christian Lagesen, prorektor, Anders Breidlid, Hilary Jacobsen, Nina Bugge Rigault, Knut Sverre Røang, Gun-Åse Scherffenberg, Mads Kjetil Skjelberg Gundersen, Ingrid Eide, May Tanner møtte for Knut Fægri, John Tore Norenberg, Liv Ryste. Fra administrasjonen: Åsulv Frøysnes, Torill Erikson, Tove Bull-Njaa, Kirsten Faldås, Jon Li, Anne Berit Faaberg.
Knut Fægri. Gorm Are Lundgren møtte ikke.
Anne Berit Faaberg
Det var ingen merknader til innkalling eller dagsorden.
Administrasjonen hadde gitt tilråding om at S-sak 68/2000: Forhandlingsfullmakt -Lokale lønnsforhandlinger pr. 1. september 2000 burde behandles i lukket møte. Dette gjelder styrets behandling av forhandlingsfullmakt til administrasjonen. Det har tidligere vært praksis for at der styret behandler og drøfter sitt ansvar som arbeidsgiver - i saker og saksforhold som er gjenstand for forhandlinger - der vil det være naturlig å lukke møtet. Administrasjonen hadde videre foreslått at styrets vedtak i saken blir gjort tilgjengelig etter møtet, og at saken på vanlig måte refereres i møteboka for det ordinære sakskartet. Styret sluttet seg til den forslåtte framgangsmåten for behandlingen av saken. Det ble i tillegg åpnet for at varamedlemmer til styret kan få være til stede som observatører under behandlingen av denne type saker.
- S-sak 64/2000
Meldinger til styret
a) Møtebok fra styremøtet 31. august 2000
b) Orientering om prosedyrer for etablering av nye studier og godkjenning av fag- og studieplaner
c) Studentcharteret ved HiO (til styrets medlemmer/varamedlemmer)
d) Møtebok fra høgskolerådets møte 6. september 2000
e) Evaluering av ingeniørutdanningen ved maskinlinjen. Rapport til foreløpig orientering for styret. Vedlegg: Retningslinjer for behandling av eksterne evalueringer initiert av HiO.
f) Den økonomiske situasjonen ved Avdeling for lærerutdanning - Orientering i møtet
g) Orientering om utviklingen knyttet til Pilestredet Park
Rektor varslet at en første gjennomgang av arbeidsmiljøundersøkelsen er satt på dagsorden til styremøtet 2. november.
I tilknytning til styreseminaret i august og utviklingen av HiO ble det bemerket at det kan være nyttig å innhente erfaringer fra tidligere studenter som har avsluttet sine studier ved HiO for noen år tilbake. De kan gi viktige synspunkter til hvordan utdanningene fungerer i forhold til arbeidslivet. Til dette ble det svart at viktige data nå blir hentet inn gjennom SPS´ store StudData-prosjekt. Det kan meldes tilbake til styret om hvordan dette fungerer på et noe senere tidspunkt.
Til punkt c) Studentcharteret
Studentcharteret ble delt ut til alle nye studenter høsten 1999 og høsten 2000. Det er også spredt til alle tilsatte i undervisnings- og forskerstillinger. Det ble bemerket fra studentenes side at student-charteret fortsatt ikke er så godt kjent som det burde være. Rektor lovet å ta dette opp med de faglige lederne. Det ble også reist spørsmål ved om studentcharteret burde oversettes til engelsk. Administrasjonen lovet å se nærmere på dette.Til punkt f) Den økonomiske situasjonen ved Avdeling for lærerutdanning Høgskoledirektøren og økonomidirektøren orienterte om situasjonen, slik den var kartlagt pr. 31. juli. Administrasjonen har laget et budsjettforslag for 2. halvår for å sikre avdelingsstyret ved Avd. LU et godt grunnlag å ta beslutninger ut fra. Saken har vært opp i avdelingsstyret og det er gjort følgende vedtak: Det anbefales at avdelingen sparer 2, 4 mill. kr i år av de 4,6 mill. man er pålagt å spare. Dette synes å være en realistisk tilnærming, ut fra hva som er mulig å få til, uten at undervisningstilbudet overfor studentene rammes i for stor grad. Det kan innebære at avdelingen bør få ytterligere ett halvår for å komme i mål med inndekningen, dvs at dette sluttføres innen utgangen av 2001. Skal inndekningen tas som forutsatt pr. 31. juli 2001, må man også se noe mer på konsekvensene det kan gi for tilbudet til studentene. Nytt økonomistyringssystem og ny kontoplan er ellers tatt i bruk i høst. Administrasjonen vil gjøre en endelig vurdering av situasjonen og de forslagene som er antydet når regnskapstallene pr. 3. kvartal foreligger. Dette vil da bli grunnlaget for sak til styret 2. november.
Til punkt g) Orientering om utviklingen knyttet til Pilestredet Park
Høgskoledirektøren orienterte om en ny utvikling i denne saken, etter forsinkelsene som har oppstått i tilknytning til flyttingen av Rikshospitalet. Til nå har det manglet en formell beslutning om at HiO skal få lokaler i Pilestredet Park, men nå legger Regjeringen opp til en slik løsning. En endelig beslutning må fattes av Stortinget. I denne omgang gjelder det beslutning om at HiO skal overta Patologibygget på ca 13 000 kvm, et bygg som HiO ser det som gunstig å få overta. Dette bygget vil da komme i stedet for lokaler planlagt til Bakteriologibygget, Øre-, nese-, halsbygget og Øyeavdelingen. Denne nye løsningen vil - om den får tilslutning i Stortinget - gi en bedre samling av de totale lokalene som er tiltenkt HiO, ettersom Patologibygget ligger noe nærmere Frydenlundområdet enn de byggene det erstatter. Kvinneklinikken og Kirurgiblokken er for øvrig fortsatt regulert til høgskoleformål. I tillegg foreslås det nå å foreta en omjustering av tomtearealet som er planlagt til studentboliger. Oslo kommune må som en følge av dette foreta en justering av reguleringsplanen for området.For HiOs vedkommende gjelder føringen om at det er Avd. SU som har første prioritet mht. lokalisering til nye lokaler. En innpassing i Patologibygget kan eventuelt skje allerede fra høsten 2001. Dette vil i så fall kreve stor innsats mht. planlegging og gjennomføring. Regjeringens beslutning er godt nytt for HiO, men det må understrekes at det så langt ikke er noen løsning på ekstrakostnadene nye lokaler vil medføre. Prosessen framover blir komplisert, om Stortinget gir tilslutning til Regjeringens forslag.
- S-sak 65/2000
Oppnevning av nye medlemmer til skikkethetsnemnd (Jnr. 99/3442)
Ordningen med skikkethetsvurdering i tilknytning til lærerutdanningen er hjemlet i UH-lovens § 54 c nr. 7, med tilhørende forskrift av 16. august 1999. Det skal oppnevnes ei nemnd pr. institusjon. Oppnevningen nå gjelder supplering av nemndas representanter fra studentene (oppnevnes for ett år), samt to av medlemmene fra Avd. LU (oppnevnes for 3 år). Institusjonsansvarlig vil fortsatt være undervisningsleder Frøydis Oma Ohnstad, Avd. LU.
Styret gjorde enstemmig vedtak i samsvar med tilrådingen:
"Styret for Høgskolen i Oslo oppnevner følgende nye medlemmer av skikkethetsnemnda:
- Som faglig leder for avdelingen: dekan Ingrid Denk, Avdeling for lærerutdanning, (reoppnevnes for 3 år)
Som faglig leder for lærerutdanningen: studieleder Olgunn Ransedokken (oppnevnes for 3 år)
- Studentrepresentant for Avdeling LU: Aase Marie Paulsen (oppnevnes for 1 år)
- Studentrepresentant for Avdeling EST: Hildegunn Årnes (oppnevnes for 1 år)"
- S-sak 66/2000
NOU 2000:14 "Frihet med ansvar - Om høgre utdanning og forskning i Norge" - Høringsuttalelse til Mjøsutvalgets innstilling (Jnr. 00/1874)
Det ble innledningsvis gjort rede for hvordan saken har vært håndtert ved høgskolen, inkl. høgskolerådets behandling av saken i møte 6. september. Møteboka fra rådsmøtet var vedlagt saksdokumentene.
I debatten rundt innstillingen fra utvalget og utkastet til høringsuttalelse var blant annet følgende tema oppe: - utvalget har bidratt til nødvendig og viktig debatt om høgre utdanning og forskning - det er klar skepsis til utvalgets sterke fokusering på en markedsmessig tilnærming - det er noe ulike synspunkter på om lærerutdanningen fortsatt bør behandles særskilt, eller om den nå bør kunne følges opp i de organer som er etablert under Universitets- og høgskolerådet og Norgesnettrådet - læring bør stå i fokus, ikke bare undervisning og formidling. Dette gjelder særlig kapitlet om kvalitet og effektivitet i læringsmiljøet - gradsstrukturen, inklusive omfanget av hovedfag og masterstudier - hvilken styresammensetning, hvilke kriterier og oppnevningsmåte som bør legges til grunn, bl.a. for å sikre styret nødvendig faglig tyngde. Eksterne styremedlemmer bør fortsatt oppnevnes av departementet, men etter klare kriterier som sikrer styrets kompetanse. Det gis tilslutning til prinsippet om at ingen gruppe alene bør ha flertall i styret. - institusjonenes autonomi bør økes. Adgangen til dette innenfor lovens rammer bør utnyttes bedre - det er behov for å arbeide videre med minoritetsspråklige studenters læringsmiljø, og deres språklige, kulturelle og kommunikative kompetanse. Det er få konkrete forslag fra utvalget på dette området.
I tillegg til dette var det en del mindre merknader og omformuleringer til den foreslåtte teksten. Disse innspillene ble tatt med til den videre bearbeidelsen av uttalelsen.
Styret ga deretter enstemmig fullmakt til rektor til redaksjonelt å sluttføre den endelige høringsuttalelsen fra høgskolen, ut fra de merknader og kommentarer som var kommet fram i styrets drøfting av saken.
Høgskolens høringsuttalelse til utvalgets innstilling ble etter dette som følger:
"Styret for Høgskolen i Oslo har følgende kommentarer til NOU 2000:14 "Frihet med ansvar":
I GENERELLE KOMMENTARER
Til høringsarbeidet
Innledningsvis må det påpekes at høringsfristen er uakseptabelt kort, tatt i betraktning sakens omfang og de mange prinsipielle spørsmål som reises i tilknytning til rammebetingelsene for høgre utdanning i de kommende årene. Korte høringsfrister er dessverre blitt vanlig, noe som går ut over institusjonens mulighet til å kunne delta i viktige beslutningsprosesser knyttet til egne vilkår. Dette er beklagelig.
Høgskolen i Oslo (HiO) har likevel lagt ned betydelig arbeid i å avgi en høringsuttalelse om viktige prinsipielle spørsmål innen fristen, idet vi legger vekt på at en del av disse spørsmålene trenger snarlige avklaringer, framfor å være tema for spekulasjoner over år med den usikkerhet det vil skape. Etter kontakt med departementet har vi derfor lagt vekt på å avgi den overordnede høringsuttalelsen nå, mens vi har fått aksept for at mer detaljerte kommentarer til enkeltforhold kan oversendes noe senere i høst. Vår høringsuttalelse er avgitt på dette grunnlaget.
Generelle kommentarer
Utvalgets innstilling bidrar til en nødvendig debatt om høgre utdannings vilkår i Norge. Det er ikke vanskelig å slutte seg til at det er behov for nytenkning og omstilling i sektoren, inklusive en nødvendig effektivisering på en del områder. Men endringer, virkemidler og premissene for dem må ta utgangspunkt i de oppgaver og ansvar institusjonene fortsatt skal ha, der faglig og forskningsmessig frihet er et bærende element.
Innstillingen beskriver utviklingstrekk som i større eller mindre grad vil prege sektorens rammebetingelser. Imidlertid kan det på enkelte viktige områder synes å være lite sammen-heng mellom utvalgets virkelighetsbeskrivelse, den tilnærming som er valgt og de konkrete forslag som fremmes. I debatten rundt utvalgsinnstillingen er det blitt hevdet at markedsmessige og økonomiske tilpassinger i altfor stor grad blir anvist som løsning på komplekse problemstillinger, at forslagene er upresise og svakt utredet, ikke minst på svært sentrale områder som styring og ledelse, tilknytningsform mv. Selv om det kan gis honnør til utvalgets intensjon om å ha fokus på å gjøre institusjonene mer konkurranse- og omstillingsdyktige, påkaller svakhetene ved utredningen kritikk. For mange av utvalgets forslag er en gjennomgang av konsekvenser for sektoren fraværende. De bør derfor ikke realitets-behandles uten grundigere gjennomgang og avveininger, der også institusjonene får delta når premissene er mer avklart. Dette gjelder viktige spørsmål som berører institusjonenes økonomiske og juridiske rammevilkår, men også rettigheter og arbeidsvilkår for de tilsatte. Dette er viktige spørsmål som ikke kan sies å være utredet grundig nok med denne innstillingen.
Uansett tiltro til markedmessige tilpassinger; høgre utdanning og forsknings samfunnsmessige betydning bør ikke gjøres til et spørsmål om snever markedsmessig regulering alene. Det kan ikke forventes at lærings- og forskningsfrihet for institusjonene sikres bedre gjennom økt markedstilpassing. Utvalgets forslag synes å ha en tydelig slagside i markedsøkonomiske retning som - om dette gjennomføres - vil kunne føre til nedbygging og faglig forflatning, i stedet for opprusting og kvalitets-sikring. Det er ikke slik at alle "resultater" av høgre utdanning og forskning kan og skal måles. Faglig kvalitet kan ikke måles gjennom mekanisk vekttalls- eller kandidatproduksjon. Kostnadseffektive, faglig sterke og omstillingsdyktige institusjoner må i stedet gis bedre vilkår og sikres gjennom større autonomi og fleksibilitet innenfor dagens system, om det er politisk vilje til å legge rammebetingelsene til rette for det.
HiO mener utvalget også burde ha behandlet lærerutdanning i innstillingen, og ikke lagt opp til at et nytt utvalg skal utrede denne særskilt, slik vi har sett det flere ganger tidligere. Det er på tide at lærerutdanning nå blir sett i sammenheng med øvrig høgre utdanning i Norge. Det er ingen særskilte grunner til at lærerutdanning skal behandles annerledes enn annen (yrkes)utdanning på universitets-/høgskolenivå. De problemene som måtte finnes i forhold til en 4-årig allmennlærerutdanning i ny gradssammenheng, er neppe større enn for enkelte andre utdanninger. Spørsmål knyttet til lærerutdanning bør nå kunne overlates til oppfølging i Nasjonalt råd for lærerutdanning under Universitets- og høgskolerådet. Lærerutdanningen er for øvrig nå så detaljstyrt fra sentralt hold at det hindrer faglig utvikling og nytenkning.
Utvalget poengterer at lik rett til utdanning for alle må stå helt sentralt i kunnskapssamfunnet, og en har tatt for seg tre minoritetsgrupper spesielt i forhold til høgre utdanning: samer, kvener og flerkulturelle. Høgskolen i Oslo beklager at funksjonshemmede studenter ikke er vurdert særskilt og finner det påfallende at funksjonshemmede studenter faktisk ikke nevnes med ett eneste ord i utredningen. Vi mener at også funksjonshemmede bør betraktes som en minoritetsgruppe med behov for ulike former for tilrettelegging for å kunne ha lik tilgang til høgre utdanning og for å kunne likestilles med andre studenter.
II KOMMENTARER TIL DE ENKELTE FORSLAG
Til kap. 5 Høgre utdanning i et internasjonalt perspektiv
HiO mener utvalget har fått fram hvilke utfordringer og muligheter norsk høgre utdanning og forskning står overfor i lys av økende internasjonalisering. Utenlandske institusjoner tilbyr mange ulike løsninger og kombinasjoner med studier i Norge, og de lykkes: Antall norske studenter som studerer i utlandet ligger nå på rundt 13 000. Med økende interesse for å reise ut og god kjøpekraft hos foreldregenerasjonen vil denne utviklingen trolig fortsette. Tendensen forsterkes dessuten ved det økende institusjonssamarbeidet mellom norske og utenlandske læresteder, ved at IKT-teknologien gjør det lettere å kombinere studier ved utenlandske institusjoner med norske, og ved at stadig flere arbeidstakere tar etter- og videreutdanning. Et økende antall studenter vil i årene framover søke om å få godkjent fag og moduler som er tatt ved utenlandske institusjoner.
Norske universiteter og høgskoler vil i sterkere grad måtte konkurrere om studentene på et verdensomspennende marked. Konsekvensene av norske universiteters og høgskolers konkurranse om utenlandske studenter må vurderes nærmere. Bruk av IKT-verktøy til fleksibel læring/fjernunder-visning forsterker denne konkurransen ytterligere. Ved å videreutvikle IKT-basert undervisning kan vi delta aktivt i denne konkurransen om studenter. For at norske universiteter og høgskoler skal være ettertraktet må vi gi engelskspråklige tilbud, som også må være åpne for norske studenter. Ved hjelp av IKT kan det også tilbys separat undervisning på norsk og engelsk.
Høgskolen er enig med utvalget i at det ikke bare må arbeides for større studentmobilitet, men at det også må satses mer på personellutveksling mellom norske og utenlandske institusjoner. Ofte er de økonomiske forutsetningene for utvekslinger dårlige, og det må være et nasjonalt ansvar å prioritere dette gjennom f.eks. programmer med ressurser bevilget over statsbudsjettet. Det må også stimuleres til økt bruk av formaliserte samarbeidsavtaler mellom læresteder i Norge og utlandet.
Utvalgets forslag om innføring av et ECTS-basert karaktersystem (kap. 5.6.1) og oppretting av et nasjonalt godkjenningsorgan for utenlandsk utdanning knyttet til det foreslåtte senteret for evaluering og akkreditering (kap. 5.6) er kommentert nedenfor (under hhv. kap. 9 og 15).
Til kap. 6 Informasjons- og kommunikasjonsteknologiens betydning
Ny teknologi åpner for mer fleksible læringsformer, desentralisering og større muligheter til å kombinere arbeid med studier. Over hele den vestlige verden skjer det nå en rask økning i antall studenter som tar deler av sin utdanning som kurs - helt eller delvis - over internett. IKT-teknologien går mot sammensmelting av pc og fjernsyn, og svært mange vil ha tilgang til utstyr der dagens begrensninger på overføring over nettet av lyd og bilde er borte. Dette mener vi kommer godt fram i utvalgets beskrivelse.
Det er fortsatt for tidlig å si hvor revolusjonerende denne utviklingen faktisk vil være for høgre utdanning og mer tradisjonelle læringsformer. Det er lite sannsynlig at det vil bli stort omfang av utdanningsløp uten en form for personlig samhandling mellom studenter og mellom studenter og lærere. Dette er en viktig del av læringsprosessen som neppe vil miste verdi, men fleksibiliteten i læringsprossen og læringsformene vil utvilsomt bli større, ikke minst ut fra studentens krav til læringsmiljøet. Et godt tilrettelagt og fleksibelt læringsmiljø vil være et konkurransefortrinn for utdanningsinstitusjonene når kampen om studentene blir hardere. Dette vil også måtte påvirke lærernes hverdag, med stadig større satsing på IKT i undervisningen, både på studiestedet og utenfor.
Utviklingen av informasjonsteknologien vil stille høgre utdanning overfor nye pedagogiske utfordringer og muligheter. IKT må integreres og synliggjøres i de tradisjonelle fagdisiplinene og utdanningene i enda større grad enn i dag. Især for profesjons-utdanningene vil det måtte utvikles nye blandinger av fleksible og nettbaserte elementer på den ene siden og samhandling og personlig deltakelse på den annen. Institusjonene må kontinuerlig strekke seg etter å lage tilbud som det er behov for, samtidig som tilbudene presenteres som relevante og spennende for potensielle søkere. Da vil vi også lettere kunne møte de globale ufordringene.
I HiOs strategiplan 1998-2001 er det en hovedmålsetning at høgskolen skal "ta inn impulser fra høgskolepedagogisk forskning, stimulere til løpende og reflektert pedagogisk diskusjon blant de ansatte, og omsette dette til nye, fleksible læringsformer for studentene." Det skal utvikles et nært samarbeid mellom pedagogisk virksomhet, bibliotek, IT og AV, som skal sikre at undervisning og studier utnytter de læringsressurser høgskolen disponerer. Høgskolen har bl.a. satt som mål at alle utdanningene i løpet av planperioden skal ha etablert minst ett undervisningstilbud basert på bruk av IKT.
HiO mener det må settes inn ytterligere ressurser og tiltak fra utdanningsmyndighetene til videre utvikling av IKT-baserte læremidler og kompetanseoppbygging hos personalet, på linje med det man nå har gjort for lærerutdanningens del. Også studentenes brukerstøtte og PC-tilgang må bygges ut, bl.a. ved at alle læresteder og studentboliger får bredbåndstilknytning.
Til kap. 7 Kvalitet og effektivitet i læringsmiljøet
Høgskolen i Oslo støtter utvalget i synet på at hovedansvaret for kvalitetsutvikling bør ligge i den enkelte institusjon. Den store utbyggingen av høgre utdanning i Norge det siste tiåret kan ha medført at vi ikke har greid å øke kvaliteten i takt med kvantiteten.
Det er viktig å få snudd studiene fra å være eksamensforberedelser til å sette studentens læring i sentrum, fra gjengivelse til forståelse. Norsk høgre utdanning er i dag svært eksamensorientert, noe utvalget påpeker. Det er viktig å få fortgang i arbeidet med å finne alternative evaluerings-former. Her må utdanningsinstitusjonene gis den nødvendige frihet til utprøving og eksperi-mentering. Evalueringer må gi studentene jevnere arbeidsfordeling gjennom studieåret, større læringsutbytte og være et bedre uttrykk for hva de har tilegnet seg enn tradisjonell eksamen.
Det finnes imidlertid ingen pedagogisk måte som ekskluderer behovet for egeninnsats. Det må legges til rette for at studentene skal ta ansvar for egen læring. Målet må være at studentene skal bruke mer tid på studiene og at deres læringsutbytte skal øke.
Utvalget er opptatt av at gjennomstrømningen blant studentene er for lav. Det bør understrekes at dette også må tilskrives studiefinansieringen, som gjør at svært mange studenter ser seg nødt til å arbeide ved siden av studiene. Det er altså ikke tilstrekkelig bare å rette søkelyset mot utdanningsinstitusjonene og studieoppleggene, og foreslå tiltak som berører disse.
En del studier og utdanninger har for store studentkull til at hver enkelt student blir fulgt opp slik som man kunne ønske ut fra et rent studiekvalitetshensyn. I mange av profesjonsutdanningene krever kvalifiseringen innen bl.a. relasjons- og handlingskompetanse lærings-former hvor kontakten mellom studenter og lærere er systematisk og god, og basert på ulike lærings-former. Her forsøker høgskolen bl.a. å bruke "tutor"-ordninger, studentassistent-programmer, førstesemesterprogrammer m.v. De enkelte utdanninger må selv finne sin balanse mellom krevende læringsnærvær og studentenes individuelle egenstudier. Samtidig må høgskolen i større grad tilrettelegge for utdanningsformer hvor IKT er et sentralt læringsverktøy både i studentnære undervisningsformer på lærestedet og ved å tilby kvalitetssikrede IKT-baserte læringsprogrammer som inviterer til en mer stedsuavhengig læringsform. Utfordringen vil være å tilby ulike læringsformer- og metoder som direkte relateres til den form for læring det enkelte fag eller utdanninger sikter mot. Å tilby ulike læringsformer overfor nye og sammensatte studentgrupper må det legges bedre til rette for. En slik større grad av differensiering i læringstilbud og -former må det også legges vekt på i ressurssammenheng om kvaliteten innen høgre utdanning skal bedres.
Utvalget går inn for at det etableres faglige enheter tilsvarende Teaching Resource Center ved den enkelte institusjon. Ved HiO finnes det allerede et Pedagogisk utviklingssenter (PUS), som nettopp har som målsetting å drive forsknings- og utviklingsarbeid innen høgskolepedagogikk; utvikle nye, fleksible studieformer gjennom å kvalifisere institusjonens lærere og andre yrkesgrupper som er sentrale i forhold til studentenes læring i tråd med nyvinninger i pedagogisk forskning, samt å etablere kontakt med studenter og studentsamskipnaden med tanke på å skape et godt helhetlig studiemiljø.
Høgskolen i Oslo mener studentene skal ha tilgang til kvalitativt gode utdanningstilbud som setter dem i stand til å gå inn i de yrker og oppgaver utdanningene er rettet mot. Ved HiO er dette konkretisert gjennom en handlingsplan for studiekvalitet og et eget studentcharter. Sistnevnte tar for seg hvilke rettigheter og plikter studentene har i HiO, og hvilke tjenester og service de kan forvente fra høgskolen på ulike områder.Utvalget foreslår at det må vurderes om institusjonene selv skal ha ansvar for studentvelferden. Dette kan være en fordel ut fra tankegangen om at ansvaret for det helhetlige læringsmiljøet bør konsentreres. Dagens ansvarsdeling mellom studentsamskipnad og institusjon har heller ikke alltid fungert like problemfritt. Imidlertid må det kunne hevdes at studentvelferds-ordningene i regi av samskipnadene har vært styrt ut fra studentenes interesser. Ved å flytte ansvaret til institusjonene, vil studentene kunne miste noe av styringen med velferdstiltakene, fordi velferdsordningene ikke får nødvendig prioritet i en presset økonomisk situasjon. Det kan føre til at ulikhetene i studentenes velferdstilbud blir større enn tilfellet er i dag. Små utdanningsinstitusjoner vil i mindre grad kunne besitte de nødvendige ressurser til å opprettholde gode velferdstilbud for studentene.
Høgskolen støtter forslaget om at rådgivningstjenestene i videregående opplæring styrkes og profesjonaliseres. Problemer med dårlig gjennomstrømning og lav gjennomføringsprosent innenfor enkelte deler av høgre utdanning kan også henge sammen med sviktende motivasjon og for liten bevissthet rundt studentenes egne studievalg.
Høgskolen støtter også utvalgets forslag om en bedre utnyttelse av studieåret (trimester-ordninger o.l.), men understreker at dette må følges opp med nødvendige ressurser til institusjonene og helårsbaserte støtteordninger fra Lånekassen.
Til kap. 8 Forskningens plass i høgre utdanning
I all hovedsak vil HiO slutte seg til og gi honnør til utvalgets forslag på dette området. Forsknings-messig frihet er et bærende prinsipp. Det samme gjelder krav til og gode vilkår for å fremme forskningsbasert undervisnning. Utvalget vektlegger behovet for satsing og oppgradering innen forskningsområdet. Dette er både tiltrengt og nødvendig, om den vedtatte satsingen blir realisert. En slik satsing vil også i betydelig grad påvirke rammevilkårene for universitetene og høgskolene i årene framover. Økte forskningsbevilgninger til høgskolene skal imidlertid gå til de områder der høgskolene er forskningsmessig sterke og der høgskolene selv satser og prioriterer. Det betyr at høgskolene også må få frihet og rammebetingelser som gjør det mulig å utvikle gode og sterke forskningsmiljøer. Dette er nødvendig for å kunne konkurrere på like vilkår med andre fagmiljøer om den varslede økningen i midlene på forskningsområdet.
HiO understreker og støtter utvalgets forslag om offentlig satsing på grunnforskningen, der innsatsen har vært foruroligende lav over lang tid. Vi vil understreke at høgskolesektoren også har en viktig plass innen grunnforskningen, selv om denne i hovedsak skjer ved universitetene. Vi støtter også forslagene om langtidsbudsjett for forskning, jevnlige forsknings-meldinger og styrking av fondet for forskning og nyskapning, Det er også positivt at utvalget trekker fram betydningen av å satse aktivt på forsknings- og utviklingsarbeid innen de profesjonsfaglige områdene, der udekkede behov er mange. HiO støtter alle tiltak som kan fremme større aktivitet på dette området, inkludert målrettet arbeid på tvers av fag- og profesjonsgrenser.
Utvalget tar opp de alvorlige problemene knyttet til forskerrekruttering, der det også er behov for sterk satsing. En kraftig økning i rekrutterings-stillinger er meget nødvendig, samt andre tiltak og vilkår som gjør det mulig å rekruttere og satse på gode forskere. Dette betinger rammebetingelser som fremmer en aktiv personalpolitikk og kompetanseutvikling ved institusjonene. Dette vil igjen ha stor betydning for å få til økt rekruttering av kvinner til forskerstillinger, samt til faglige toppstillinger for øvrig. HiO støtter alle tiltak som på en positiv måte kan styrke forskerrekrutteringen i sektoren.
Til kap. 9 Gradsstruktur i høgre utdanning
Høgskolen i Oslo støtter forslaget om innføring av en ny gradsstruktur med bachelor- og mastergrader, etter internasjonalt tilsnitt. Det vil gjøre det lettere for studenter som har fullført lavere grads grunnutdanning i profesjons-utdanningene å få en relevant høyere grads utdanning innen sitt felt. Men det vil stille krav til studieoppleggene, -organiseringen og kvalitetssikringen dersom studietiden på lavere grad (og eventuelt høgre grad) forkortes.
At man i stadig flere land innfører nye, engelskspråklige grader og titler, fjerner likevel ikke forskjeller mellom landene og mellom ulike fagområder og institusjoner innenfor det enkelte land når det gjelder faglig startgrunnlag, innhold, omfang og nivå på bachelor- og master-gradene. At gradene og titlene tilsynelatende er de samme, betyr således ikke at de er like i ett og alt. For øvrig bør en ny gradsstruktur kunne innføres i høgskolene også i tilfelle det ikke skulle vise seg ønskelig å endre gradsstrukturen på universitetene.
De mål som er skissert for endring av gradsstruktur (høy gjennomføringsandel, arbeidslivs-tilknytning/relevans, internasjonal harmonisering, tilpasning til livslang læring) passer godt med målene for høgskolens yrkesutdanninger. En lavere grad av omfang 3 - 3½ år vil være godt tilpasset de mange profesjonsutdanningene på høgskolenivå, som allerede i dag er 3-årige. Når det gjelder mastergraden, kan det være grunn til å spørre om denne vil ha den tyngde som hovedfaget har hatt, især i skolefag innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige disipliner. Mastergraden må ikke bli "devaluert" i forhold til dagens hovedfag, og lengden på masterstudier bør være tilsvarende disse.
Dersom kravene til faglig bredde skal videreføres i de nye gradene, må det videre stilles spørsmål ved om den nye gradsstrukturen kan komme til å svekke doktorgraden, fordi doktorgradskandidatenes faglige utgangspunkt vil være snevrere. Som nevnt må mastergraden i hovedsak opprettholde dagens hovedfagsnivå. Vi har videre merket oss at utvalget ikke skjelner mellom master med og uten 'thesis', som er praksis mange steder, f.eks. i USA.
Mastergradens innhold og retning må også sees i forhold til hvilke institusjoner som i fremtiden skal få rett til å tildele doktorgrader. Dersom doktorgradsstudier skal forbeholdes universitetene og noen få høgskoler, vil det kunne medføre at de fleste høgskolene mister en grunnleggende innføring til forskning og reduserer forskertilknytningen. Dette kan få alvorlige konsekvenser for den forskningsbaserte undervisningen ved høgskolene og for forskningen i det omfattende praksisfeltet høgskolene utdanner til. Dagens ordning med hovedfagsstudenter som har solid forankring i yrkesfeltet, er en gjensidig inspirasjon og styrke for både utdanning og praksisfelt.
En omgjøring til bachelor- og masterstudier i lys av internasjonaliseringstanken bør ledsages av innføringen av et bokstavkaraktersystem basert på ECTS-skalaen. Også i norsk sammen-heng vil det være en stor fordel å få et enhetlig karaktersystem.
HiO mener en videreføring av den nåværende privatistordningen henger dårlig sammen med forslag om nye evalueringsformer og tettere oppfølging av studentene. HiO støtter her forslag fra det ene mindretallet om at privatistordningen avvikles i den nåværende form som ikke er reell for de fleste høgskolestudier. Det bør heller opprettes egne ordninger med registrering av arbeidskrav i studiene for etter- og videreutdanningsstudenter.
Vi har innledningsvis kommentert at utvalget foreslår at lærerutdanning skal utredes spesielt av et nytt utvalg. For lærerutdanningene vil de sentrale spørsmålene være knyttet til hvilke krav som skal gjøres gjeldende for godkjenning av status som adjunkt og lektor. Vi ser ikke at de problemstillingene som er aktuelle for lærerutdanningen krever nye utredninger. Det som trengs er beslutninger som i større grad enn i dag avregulerer spesialbestemmelser for lærerutdanningene og som medfører at disse utdanningene får større grad av frihet til å utforme sine studieopplegg.
Til kap. 10 Dimensjonering i kapasiteten i høgre utdanning
Det er i dag problemer med rekrutteringen til bl.a. en del helsefagutdanninger, førskole- og allmenn-lærerutdanning og de klassiske høgskoleingeniørfagene, som bygg, elektro, kjemi og maskin.
Med henvisning til den sviktende søkningen til de klassiske ingeniørfagene, er det av av-gjørende betydning for industrien - og for samfunnet generelt - at det utdannes flere kandidater fra disse tradisjonelle linjene. Høgskolen i Oslo har innsett at vi må finne nye og fleksible løsninger for å kunne legge om de klassiske ingeniørfagene slik at de tiltrekker seg studenter. Vi må også markedsføre at vi bruker IKT i de klassiske ingeniørfagene og eventuelt ta mer IKT i bruk i undervisningen for å gjøre tilbudet mer tiltrekkende overfor ungdommen i et mer og mer IKT-basert samfunn.
Utvalget har bl.a. hatt som mål at forslagene og tiltakene skal sette institusjonene i høgre utdanning bedre i stand til å ivareta sin oppgave for samfunnet. Her hadde det vært naturlig å ta med realfagenes rolle og betydning for de oppgaver som landet har. Rekrutteringssituasjonen er et nasjonalt anliggende og skyldes bl.a. problemer i videregående skole. Det er rett og slett ikke nok ungdommer som tar realfag. Det må gis insitamenter slik at institusjonene og de tilsatte har interesse av å innrette seg, ikke bare som det står etter studentenes ønske, men også etter samfunnets behov. Det er derfor også et politisk spørsmål å sørge for at rekrutteringen til en del svært viktige yrker sikres på en bedre måte enn i dag.
I slike tilfeller bør det settes inn sentrale insitamenter som f.eks. opplysningskampanjer og markedsføringstiltak for å få mer styring på søknadene til studiene. Videre blir det en overordnet målsetning å intensivere bruken av IKT i andre fag enn typiske IKT-relaterte fag, og bruke dette i markedsføringen av utdanningene. Nye og mer moderne navn på studietilbudene vil også kunne gjøre sitt for å tiltrekke flere studenter.
HiO er enig med utvalget i at det er behov for økonomiske insentiver for å gjøre institu-sjon-ene mer effektive. Men samtidig er det behov for overordnet styring når det gjelder kapasiteten innenfor de ulike fagområdene. De overordnede samfunnsbehov bør således styre over markedskreftene når det gjelder dimensjonering av høgre utdanning. Spørsmålet må derfor bli: Hvordan få til en offentlig høgre utdanning som er fleksibel og belønner kvalitet og effektivitet, men som samtidig er i overensstemmelse med de overordnede samfunnsbehov?
Det må også sørges for at levedyktige miljøer tas vare på i tider der etterspørselen synker. Det kreves også en viss forutsigbarhet i dimensjonering og rammetilskudd. Dette er et overordnet nasjonalt anliggende og et politisk ansvar.
Til kap. 11 Organisering og tilknytningsform i høgre utdanning Beslutningene på dette området vil utvilsomt påvirke institusjonenes utviklingsmuligheter i betydelig grad. Utvalget understreker at universitetene og høgskolene skal få større autonomi, noe vi gir vår fulle tilslutning til. Utvalget avgir imidlertid en delt innstilling når det gjelder om tilknytningsformen til staten skal være særlovselskap eller forvaltningsorgan med særskilte og utvidede fullmakter. Det virker så langt noe uklart hva de praktiske forskjellene med hensyn til autonomi vil være, ettersom det vil være selve rammebetingelsene innen de to skisserte tilknytningsformene som vil avgjøre hva som vil tjene sektoren best. Disse spørsmålene må derfor utdypes mye mer mht. mulige rammevilkår før vedtak fattes om tilknytningsform for framtiden. Dette avhenger bl.a. av hvordan økonomiforvaltningen kan legges opp innenfor de to tilknytningsformene. Dette er for viktige spørsmål til at det kan sies å være underlagt grundig nok behandling av utvalget i innstillingen. Her er det nødvendig at departementet avklarer hvilke alternativer man vil foreslå, og hvilke føringer som vil bli gitt, før det kan tas konkret stilling til forslaget.
HiO savner en grundigere drøfting av de rammebetingelsene som gjelder for statsinstitusjonene i dag. Disse må utvilsomt endres betydelig for å skape større grad av autonomi, effektivitet og handlingsrom, i tråd med den utviklingen utvalget ønsker. Dette gjelder flere sentrale områder: - personalforvaltning, inkl. forholdet til tjenestemannsloven med tilhørende regelverk og fullmakter, - økonomiforvaltningen og økonomiplanlegging, inkl dagens kompliserte regelverk og tid- og ressurskrevende rapporteringssystem, - systemet vedr. bygg, lokaler, og utstyrsbehov med manglende adgang til lang-siktige investeringer og muligheter til å sikre gode vilkår på disse områdene - detaljstyring gjennom rammeplaner, opptaksregulering, eksamensordninger mv.Innen personalforvaltningen kan departementet allerede nå sikre enklere rammebetingelser og større autonomi ved at tjenestemannsloven med tilhørende forskrift tilpasses eller praktiseres på en lempeligere måte, med sikte på at prosedyrene for tilsetting kan bli enklere. Det bør bl.a. bli utvidet adgang til å gjøre bruk av midlertidige tilsettinger uten at dagens sterke oppsigelsesvern etter 4 års tilsetting trer i kraft. Dette er mulig å iverksette uten endring av tjenestemannsloven. Departementet bør derfor benytte sine fullmakter på dette området.
Omgjøres institusjonene til særlovselskap, vil det innebære betydelige endringer ved at dagens lover på personal- og tariffområdet oppheves. Tilsvarende lovverk innen privat sektor vil delvis være lite egnet for sektorens oppgaver. Blant annet gjelder det arbeidsmiljøloven, som har mer rigide regler enn tjenestemannsloven mht. midlertidig tilsetting, men enklere regelverk mht. tilsetting. Dette taler klart i mot en slik tilknytningsform. Forhold knyttet til framtidige lønns- og belønningssystemer, samt overgang fra tilknytningen til Statens pensjonskasse, er uavklart og ukommentert nå, men vil utvilsomt ha stor betydning både for institusjonene og den enkelte tilsatte. Det er derfor ikke rimelig å skulle ta standpunkt til forslagene med så mange uavklarte spørsmål.
Dagens regelverk og statens eierskap på økonomiområdet er i dag ikke til-passet den virkeligheten de statlige institusjonene befinner seg i. Det vanskeliggjør i betydelig grad en rasjonell planlegging og kostnadseffektiv drift av institusjonene. Det statlige regelverket på økonomiområdet forsøker fortsatt å kombinere mål- og regelstyring, noe som gir enerverende rapporteringssystemer og detaljstyrt oppfølging av institusjonene. Dagens rapporteringskrav fra departementet må forenkles i betydelig grad og konsentereres om rapportering av resultater.
På økonomiområdet kunne særlovselskap være en bedre løsning, da det åpenbart er behov for en gjennomgripende endring og forenkling av økonomisystemet og forvaltningen av det overfor høgskolene. Her bør departementet ta inn over seg utvalgets klare intensjon om økt autonomi til institusjonene, og ha tillit til at institusjonene selv best kan ivareta egne økonomiinteresser. Siden særlovselskap har andre heftelser ved seg som gjør dette mindre gunstig som tilknytningsform, forutsettes det i det minste at økonomiforvaltningen kan forenkles vesentlig, selv med tilknytning som forvaltningsorgan.
En viktig endring på økonomiområdet er omlegging av regnskapsføringen fra kontantprinsippet til regnskapsprinsippet. Den ordinære regnskapslovgivningen må legges til grunn, og institusjonene underlegges dermed alminnelig regnskapsplikt. En betydelig begrensning ved å være forvaltningorgan med særskilte fullmakter er at institusjonene dermed er koplet til bestemmelsen om statens økonomi i henhold til grunnlovens § 75, noe som umuliggjør låneopptak og fondsoppbygging. Også denne begrensningen kan endres, om den politiske viljen er til stede. Frihet til å oppta lån og bygge opp fond er påkrevet for å sikre nødvendig og rask anskaffelse av lokaler og kostbart utstyr. For å kunne tilby forsvarlig, tidsmessig og oppdatert undervisning i praksis-nære fag er HiO avhengig av skikkelig utstyr og inventar. Med dagens rammebetingelser går moderniseringen her altfor seint i forhold til endringene i arbeidslivet, som vi utdanner kandidater til. Etterslepet er betydelig. Ved å anvende regnskapsprinsippet kan det innføres ordninger med avskrivning av inventar og utstyr ut fra forventet brukstid. De årlige budsjettene kunne belastes med avskrivningen. Dette strider mot dagens bevilgningsbestemmelser, der man må få bevilgning til innkjøp av utstyr det år anskaffelsen skal skje - i konkurranse med andre formål. En ønsket overgang til regnskapsprinsippet underbygges dessuten av at økonomisystemet som anvendes ved høgskolene bygger nettopp på dette prinsippet.
Disse endringene ville gi andre rammer for langsiktig planlegging i forhold til låneopptak og fondsoppbygging, og med det sikre investeringer, utstyr og lokaler på en annen måte enn i dag. På dette viktige området har staten som eier forsømt seg i lang tid, noe som gir stort etterslep mht. behov for lokaler og utstyr. Det må kunne hevdes at dette viktige området er et tydelig bevis på behovet for en fornyelse av statsforvaltningen, når universiteter og høgskoler ikke får tillit til å ta opp og forvalte lån, med sikte på langsiktige investeringer.
HiO vil understreke behovet for større frihet i utvikling av utdan-nings-modeller, bl.a. modeller på tvers av de etablerte utdanningene, og behovet for langt mindre føringer gjennom rammeplanene. Her er det nødvendig å fristille institusjonene i langt større grad enn i dag. Dagens rammeplaner kan hindre nå faglig utvikling og nyorientering. Det er høgskolenes oppgave å sikre gode profesjonsutdanninger, slik at disse utvikler seg i tråd med utviklingen i samfunnet for øvrig, og i samsvar med det samfunnsmandat institusjonene har.
Detaljstyringen av institusjonenes opptakstall krever omgående endring. For HiO med sterkt innslag av grunnutdanninger med styrte opptaksrammer, er det lite slingringsmonn å gå på for å drive nytenkning og utvikling av nye tilbud. Det må nå legges til rette for at en viss prosentandel - minst 15 % - av institusjonens måltall kan disponeres fritt av institusjonen selv. Skjer ikke dette, vil det innebære en betydelig forskjellsbehandling av institusjonene med og uten tunge grunnutdanninger, noe som igjen betyr svært ulike vilkår i det konkurranseutsatte systemet som utvalget beskriver.
Konklusjonen blir at på tross av det uavklarte grunnlaget, velger Høgskolen i Oslo nå å slutte seg til mindretallet i utvalget og legge vekt på at de offentlige utdanningsinstitusjonene bør organiseres som forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Dette forutsetter imidlertid at den statlige økonomiforvaltningen som nevnt kan moderniseres og forenkles på viktige områder. Den någjeldende loven bør kunne legge grunnlaget for dette, med nødvendige forenklinger og tilpassinger. Dette kunne også vært gjennomført i større grad i dag, men her har departementets praksis vært for restriktiv. Man signaliserer med det en manglende tiltro til intitusjonenes evne til å styre seg selv, og gjøre egne, ansvarlige valg. Denne holdningen er det på tide å avvikle.
Vårt standpunkt mht. tilknytningsform er også viktig for å markere forskjellen mellom private og offentlige institusjoner, og for å underbygge at høgre utdanning i Norge fortsatt bør være et sentralt offentlig ansvarsområde, med tilhørende nasjonal styring av en del rammevilkår. Her bør departementet vurdere konkrete forslag til hvordan institusjonenes autonomi kan økes, slik at økt effektivitet og nødvendig handlingsrom kan sikres. Det er svært nødvendig at det skjer en forvaltningsmessig forenkling, at delegasjonen til institusjonene utvides og at de mest rigide og detaljregulerende rammebetingelsene i styringen av institusjonene blir avviklet.
Til kap. 12 Ledelse og styring i institusjonene
Det framstår som inkonsistent at utvalgets forslag på dette området legger vekt på å redusere institusjonenes autonomi, og ikke utvide den, slik som på andre sentrale områder. Det virker også inkonsistent at utvalgets flertall ikke tar hensyn til at en del av hovedprinsippene i dagens styringsordning kun har virket i kort tid, når sentrale elementer i denne styringsordningen forkastes allerede nå. Det kan være grunn til å stille spørsmål ved om dagens styringsprinsipper har blitt forsøkt implementert i like stor grad ved alle institusjoner, eller om de erfaringer utvalget viser til baseres mer på meninger enn på reell utprøving. Høgskolen i Oslo har gode erfaringer med dagens styringsordning, og vår utforming av den. Vi finner det derfor noe underlig at utvalget synes å legge vekt på en for unyansert vurdering av erfaringene på området.
Høgskolen i Oslo kan i denne forbindelsen ikke se at det er noen spesielle faglige, organisatoriske eller politiske grunner som tilsier at alle institusjonene skal ha nøyaktig den samme interne styringsstrukturen. Høgskolen i Oslo mener at økt autonomi og friere rammebetingelser for institusjonene også må innebære et selvstendig ansvar for å velge og utforme styringsordningen, innenfor visse gitte prinsipper eller rammer. Lovens bestemmelser bør derfor begrenses til å fastsette noen hovedmodeller og -prinsipper for representasjonen i universitetenes og høgskolenes organer. Vi finner derfor ikke at utvalgets forslag til ledelse og styring samsvarer med de overordnede hensyn det ellers er lagt vekt på i innstillingen, og vil advare mot at utvalgets forslag legges til grunn uten grundigere forarbeid og vurderinger. Vi mener at svært heterogene institusjoner mht. til størrelse, fagportefølje, indre struktur mv. bør ha adgang til å velge ulik utforming av styringsordning innenfor visse rammer. Dette vil også ansvarliggjøre institusjonene selv til å arbeide med egen organsering og ledelse på en forpliktende måte i forhold til de utfordringer man står ovenfor.
Høgskolen i Oslo kan ikke gi tilslutning til flere av utvalgets forslag til styresammensetning og oppnevning. Vi finner deler av dette dårlig underbygget ut fra de oppgaver styret skal løse. Av hensyn til ansvaret for faglige og forskningsmessige spørsmål er det ikke uten videre akseptabelt at et flertall av styremedlemmene skal være eksterne og oppnevnes av departementet, uten at det er gitt kriterier for hva som skal vektlegges ved oppnevningen, f.eks. ved at noen av de eksterne medlemmene har en faglig bakgrunn som gjør at de sammen med de interne styremedlemmene kan gi styret nødvendig faglig tyngde. Om det ikke tas slike hensyn, kan det gi en politisering av styret, som i verste fall kan svekke styrets faglige legitimitet ved institusjonen, og skape unødig distanse til virksomheten som skal styres. En slik sammensetning og oppnevnings-måte kan bli uforenlig med styrets overordnede ansvar i faglige og forskningsmessige spørsmål, om ikke oppnevningen skjer etter kriterier som sikrer solid faglig kompetanse i styret. Økt delegert ansvar fra departementet på det faglige området forutsetter at de øverste styringsorganene fortsatt må besitte kompetanse til å fatte vedtak i faglige spørsmål. Dette stiller krav til hvilken kompetanse flertallet i styret skal og bør ha. HiO understreker at dette prinsippet ikke må fravikes.
Av de samme grunner mener HiO at rektor fortsatt bør være styreleder, at vedkommende bør velges som i dag, eller evt. utpekes/tilsettes på åremål etter en nærmere angitt prosedyre. Dette vil fortsatt innebære at rektor har legitimitet i forhold til de tilsatte og studentene. Utpeking av rektor fra annet hold vil være en umyndiggjøring av de tilsatte og studentene mht. til medinnflytelse på eget arbeids- og lærested, og underbygger igjen ønsket om å styre institusjonene utenfra, stikk i strid med den ønskede autonomi som utvalget ellers legger vekt på. HiO går dermed i mot at rektor skal utnevnes av departementet.
Høgskolen i Oslo er av den prinsipielle oppfatning at i institusjonens styre bør ingen gruppe ha flertall alene, slik HiOs styre har vært sammensatt etter 1994. Det fremmer en samarbeidsorientert arbeids-form som vi etter 6 års drift har gode erfaringer med, og som gir institu-sjonen den styrke det ligger i å ha et styre som i svært mange sammenhenger legger arbeid i å finne samlende løsninger. Dette styringsprinsippet ønsker HiO fortsatt å kunne legge til grunn.
I denne forbindelse er det viktig å understreke de gode erfaringer vi har med en solid ekstern repre-sentasjon i styret. Dette ønsker vi skal fortsette, men ikke som et flertall av styrets medlemmer. Ved HiO praktiseres lovens maksimumsbestemmelser både mht. styrets størrelse - 13 medlemmer - og for den eksterne representasjonen - 4 medlemmer av 13. Lovbestemmelsene her bør fortsatt sikre og utvide fleksibiliteten på området. Det virker underlig å argumentere for større fleksibilitet og frihet for institusjonene på enkelte områder, og samtidig ta til orde for en sentral detaljregulering av styrets sammensetning, til og med en innskrenkning i forhold til dagens ordning.
Eksterne representanter i styret bør kunne oppnevnes av departementet som nå, men etter klare kriterier som sikrer styret den kompetanse som det er behov for, bl. a. i faglige spørsmål. Institusjonene bør ellers i størst mulig grad tilkjennes ansvar for å få fram en styringsform og -sammensetning som fungerer godt, innenfor lovfestede rammer. Det bør gis klare rammer og kriterier, evt i lovs form, for hvordan det skal fremmes forslag som sikrer styret godt innslag av representanter for samfunns-liv, brukerinteresser, nærings- og arbeidsliv med videre. Institusjonens medvirkning her er essensiell, da det er i egen interesse å sikre styret gode eksterne representanter, med interesse for utvikling av høgskolens virksomhet.
HiO støtter forslaget om at styring og ledelse på avdelings- og grunnenhetsnivå i større grad bør kunne bestemmes ved den enkelte institusjon. Dette samsvarer med vårt prisipielle syn om at det må gis adgang til valgfrihet for institusjonene mht. styring og ledelse ved institusjonene, innen visse felles rammer eller modeller.
Flertallets forslag om et faglig kollegium framstår som lite presist når det gjelder forholdet mellom styret og dette kollegiet. Uansett hvilken modell som velges, bør det ikke være tvil om at styret er institusjonens øverste organ, og at andre organer handler etter delegasjon og fullmakt på styrets vegne. Mindretallets forslag om et lederteam virker uklart når det gjelder myndighet og ansvarsforhold. I de fleste moderne institusjoner anvendes i dag lederteam, og da med klarhet om hvilket ansvar den øverste leder har.
Til kap. 13 Finansiering av høgre utdanning og forskning
Utvalget foreslår et finansieringssystem basert på en basisbevilgning ut fra distrikts- eller fagpolitiske hensyn og en tredelt forskningsbevilgning basert på kunnskaps- og regionalpolitikk, kvalitet og konsentrasjon og institusjonens studenttall. Utvalget foreslår videre innføring av såkalte studentvoucher, resultater mht. vekttalls- og kandidatproduksjon, fag- og gradsstruktur, og en "stykkprisfinansiering" etter det såkalte "best practice"-prinsippet.
Med en økende konkurranse mellom institusjonene mener HiO det vil være en fordel om bevilgningene til institusjonene beregnes på en måte som er forutsigbar og gir innsyn for alle. Bevilgningene bør gis med utgangspunkt i mest mulig faste og entydige parametre. HiO mener at de historiske forskjellene i bevilgningene til institusjonene bør avvikles, slik at bevilgningen til samme type studium er den samme over hele landet, eventuelt justert med en felles basisbevilgning.
Høgskolen støtter i utgangspunktet en basisbevilgning og en egen forskningsbevilgning. Imidlertid bør basisbevilgningen utgjøre en stor avdel av den totale budsjettrammen og den bør være noenlunde stabil, slik at en viss forutsigbarhet fortsatt kan legges til grunn mht. ressursrammene. Dette er nødvendig også for å sikre tilstrekkelig stabilitet til å drive den ønskede innovasjon og nyutvikling.
Et system med studentvoucher kan slå meget negativt ut av åpenbare grunner: Det er ingen grunn til å forvente at en ensidig markedstilpassing til hvilke tilbud studentene ønsker, vil sikre samfunnet den type utdannet arbeidskraft som det er behov for. IT-kandidater vil neppe være egnet som sykepleiere i helsesektoren. Fagporteføljen bør gjerne tilpasses bedre til det markedet og de studiesøkende etter-spør, ikke minst innen etter- og videreutdanning, men sektorens samfunnsoppgave vil også være å sørge for at det utdannes arbeidskraft på områder der det er vedvarende og udekkede behov. Innenfor offentlig sektor, som HiO i stor grad utdanner til, vil dette kunne bli meget merkbart, om ikke disse utdanningene skal underlegges "forskjells-behandling "i form av regulering og detaljstyring, som bl.a. private institusjoner slipper unna. En slik tilnærming er klart uønsket, sett fra HiOs ståsted. At studentvocher-systemet også kan friste til faglig nivåsenkning, i en tid med kamp om studentene, er også lett å tenke seg. Gode studievilkår i et godt læringsmiljø, og med oppdaterte studier og faglig kunnskap, kan sikres på ganske andre måter - først og fremst gjennom stabile og forutsigbare rammevilkår, og gjennom mindre detaljstyring av institusjonene.
HiO finner det ikke akseptabelt at det skal lages et system der det bare gis ekstra-bevilg-ninger til ulike merkostnader for høgskoler i distriktene, mens merkostnadene ved å være lokalisert til en storby ikke aksepteres på tilsvarende måte. Dette gjelder bl.a. høyere lønnsnivå på grunn av større konkurranse på arbeidsmarkedet, store utgifter til vakthold og resepsjonstjenester, til dels store merkostnader knyttet til et stort antall studenter med minoritetsspråklig bakgrunn, som grunnet barrierer av språklig og kulturell art kan ha problemer med å fullføre på normert tid. Dette har innvirkning på vekttallsproduksjon og gjennomføringsprosent ved lærestedet.
Det foreslåtte finansieringssystemet kan vekke atskillig bekymring for de konse-kvenser det kan få for grunnutdanningene. I en situasjon med sterk akademisk drift, der institusjonene oppretter master-grader og får rett til å tildele doktorgrader, vil det foreslåtte systemet med store studentkostnader på høyere grads studier kunne føre til en omfordeling vekk fra grunnutdanningene. Dersom de samlede bevilgningene til sektoren ikke øker i takt med opprettelsen av mastergrader og doktorutdanninger, er faren for en slik tilpasning, og konsekvensene det kan få, reell.
HiO vil ellers advare mot at det såkalte "best practice"-prinsippet, og i alle fall om det tenkes praktisert slik at institusjonene kommer i en situasjon der de må underby hverandre overfor departe-mentet når det gjelder etablering av nye studieplasser. Det vil kunne føre til at kvaliteten i studiene og utdanningene reduseres ytterligere, samtidig som arbeidsvilkårene for de tilsatte forringes, noe som samlet sett vil være meget uheldig.
Til kap. 14 Institusjonsinndelingen i høgre utdanning
Utvalget foreslår at høgskoler skal kunne få betegnelsen universitet etter nærmere angitte kriterier, og etter departementets beslutning når en akkrediteringsprosess er gjennomført med positivt utfall.
Forslaget er problematisk, og reiser flere problemer enn det løser. Det må kunne reises begrunnet tvil om hvor mange universiteter det er behov for i et land med 4,5 mill. innbyggere, om man skal legge den tradisjonelle fortolkningen av universitet til grunn. Det kan også være begrunnet tvil om utvalgets forslag på dette området vil tjene faglig og forsknings-messig kvalitet, som utvalget ellers understreker, når allerede trange økonomiske rammer skal fordeles på en annen måte. HiO går i mot overføring av ressurser fra høgskolene for å sikre de eventuelle nye "universitetene" de rammebetingelser som forventes. Dette vil resultere i en utarming av andre deler av sektoren, om ikke andre, friske midler skytes inn. Dette vil også kunne gi en uheldig kamp om de gode fagfolkene - som det allerede er mangel på på en rekke områder. Her kan bare nevnes fagområder som realfag og IKT.
Det er også uavklart om f.eks. private institusjoner skal kunne oppnå universitetsstatus. Her vil det være avgjørende hvilken oppfatning som legges til grunn av hvilke oppgaver private utdanningsinstitusjoner skal ha. HiO mener at høgre utdanning i Norge er og bør være et offentlig ansvar, og at private utdanningsinstitusjoner først og fremst skal være et supple-ment til de offentlige utdannings-institusjonene. HiO støtter følgelig ikke flertallets forslag om likebehandling av private og offentlige institusjoner, jf også omtalen av tilknytningsform for institusjonene. Skal høgre utdanning fortsatt være et offentlig anliggende, med nasjonal styring av visse områder, krever det at staten er seg sitt eierskap bevisst og utøver det på en aktiv og positiv måte med hensyn til rammevilkårene. Vi kan vanskelig se at fulle og like rettigheter for offentlige og private utdanningsinstitusjoner tjener sektoren: Det vil ytterligere forsterke kampen om ressurser, fagfolk og studenter. I tillegg kan dette virke utarmende for f. eks de tunge profesjonsutdanningene som er rettet mot offentlig sektor, der behovene er store, men der inntjeningsmulighetene relativt sett er mindre. Private institusjoner bør ikke få fulle rettigheter, uten at det også gjøres noe med pliktene som pr. i dag hviler på det offentlige utdanningssystemet. Det må i det minste være like vilkår for alle institusjoner, og ikke slik at staten gjennom rammevilkårene for de statlige institusjonene begrenser mulighetene, mens de private kan operere fritt og fordelaktig i forhold til for eksempel inntjening. Høgskolen i Oslo støtter følgelig ikke utvalgets forslag på dette området.
Høgskolen støtter ikke utvalgets forslag om såkalte "universitetsopprykk". Utvalgets forslag vil bidra til en uheldig jakt blant høgskolene etter doktorgradsutdanninger og akademisk status. Det vil føre til at mange høgskoler de nærmeste årene vil ha sitt viktigste fokus på å oppfylle de kriterier for universitetsopprykk som blir fastsatt. I en situasjon med økende konkurranse om studentene vil frykten for at studenter som ønsker profesjonsutdanning skal prioritere de studiestedene der dette tilbys ved universiteter, tvinge stadig flere høgskoler til å etterstrebe universitetsstatus. Høgskolenes fokus på å utvikle en god balanse mellom akademiske og praksisrelaterte ferdigheter kan bli forskjøvet i forhold til en mindre orientering mot det praksisrelaterte ved utdanningene.
Høgskolen i Oslo tviler meget sterkt på at det vil være mulig å utvikle et system som garanterer at beslutningen om universitetsopprykk blir styrt av rene faglige vurderinger. Erfaringene med slike beslutninger tilsier ikke det. Erfaringene fra behandlingen av doktorgradsutdanning i Norge og ordningen med universitetsopprykk i Sverige viser at politiske og regionalpolitiske hensyn lett overkjører de faglige vurderingene.
Høgskolen i Oslo slutter seg i stedet til uttalelsen fra Norgesnettrådet og Det norske høgskolerådet om at institusjonene selv skal kunne velge om de vil kalle seg universitet eller ikke - alternativt at alle institusjonene får universitetsbetegnelsen, jf det nåværende systemet i Storbritannia. Det synes påfallende at utvalget ikke har en grundigere analyse og sammen-likning av erfaringene i Sverige og Storbritannia. Utvalget velger derimot uten særlig argumentasjon en ordning som likner det svenske systemet - til tross for de nevnte erfaringene derfra.
Skulle departementet likevel velge å slutte seg til utvalgets forslag på dette punktet, må det ses nærmere på de oppstilte kriteriene. Det gjelder særlig punktet om at en høgskole må ha selvstendig ansvar for doktorgrad på minst fire områder, hvorav to med betydning for "regional verdiskaping". Det er her uklart om "regional verdiskaping" brukes i bred eller snever betydning. "Verdiskaping" forutsettes også å omfatte virksomheten i offentlig sektor og forvaltning. Dette bør i så fall presiseres, eventuelt gjennom tilføyelsen "regional verdiskaping eller forvaltning". Om ikke betegnelsen skal forstås bredt, kan utvalgets formulering lett forstås dit hen at det er laget kriterier som er spesialsydd for enkelte høgskoler og regioner som har vært representert i utvalget.
Til kap. 15 Evaluering og akkreditering i høgre utdanning
Høgskolen i Oslo støtter forslaget om opprettelse av et faglig uavhengig akkrediteringsorgan, slik utvalget foreslår. Et slikt organ må bestå av/benytte faglig ekspertise på høgt internasjonalt nivå med reell uavhengighet til de politiske myndigheter. Videre betinger en akkrediteringsordning at det skjer en reell økning i institusjonenes autonomi og forenkling av profesjonsutdanningenes rammeplaner, slik at et nytt kontrollsystem ikke bare kommer i tillegg til de som allerede eksisterer. Vedtak om akkrediteringsordning bør derfor ikke treffes før omfanget av delegering fra departementet og institusjonenes tilknytningsform er avklart.
Ut fra de samme forutsetninger støtter HiO også forslagene om økt bruk av eksterne evalueringer av institusjonene og deres fagtilbud. Det er av betydning for høgre utdanningsinstitusjoner at de har en høy grad av legitimitet i samfunnet utenfor universitets- og høgskolemiljøet. Eksterne evalueringer av institusjonene og deres fagtilbud kan ha betydning for institusjonenes troverdighet i samfunnet.
Høgskolen i Oslo har ved flere anledninger påpekt ulemper ved de nasjonale rammeplanene, og vist til at når vi både pga. av den lavere rekruttering til mange utdanninger og av ressursmessige hensyn har behov for å endre på innhold og opplegg i fag og utdanninger, setter rammeplanen klare begrensninger. HiO mener det er på tide at vi nå får mer fleksible løsninger. Det er viktig at et system med jevnlig evaluering og akkreditering ikke blir en form for rammeplaner på nytt; det bør være utdanningene som helhet som skal evalueres - ikke de enkelte fag; det må utvikles gode parametre; evalueringene må ikke bli for omfattende, og de må ikke foretas for ofte.
Høgskolen vil derfor sterkt advare mot et forslag som er skissert fra Norgesnettrådet om at alle institu-sjoner skal evalueres så ofte som hvert tredje år. Dette er for tette intervaller, noe som vil medføre at den ene evalueringsrunden knapt kan avsluttes før den neste starter, der det vil være liten mulighet til å iverksette og vinne erfaringer med nye tiltak utfra data evalueringssvarene gir. En syklus på fem år vil være mer gjennomførbar.
Som påpekt i utredningen (kap. 5.6), er an-svaret for godkjenning av utenlandsk utdanning i dag spredt på forskjellige instanser, bl.a. ulike departementer eller underliggende etater og universitetene og høgskolene selv, avhengig av hva slags godkjenning (profesjonsgodkjenning vs. akademisk godkjenning) det er snakk om. Norgesnettrådet/Informasjonssenter for internasjonal utdanning (NAIC) har en koordinerende og rådgivende funksjon, men land-skapet er ikke desto mindre svært uoversiktlig for brukerne. For å profesjonalisere og effektivisere dette arbeidet, og for å spare de som har utenlandsk utdanning en lang byråkratisk prosess for å fastslå hva som blir godkjent og hva de eventuelt trenger av tilleggsutdanning for yrkes-ut-øvelse i Norge, bør godkjenningsarbeidet (inkl. veiledning og rådgivning) samles til et nasjonalt organ med høy kompetanse. Hvorvidt dette skal legges til et eventuelt nasjonalt senter for evaluering og akkreditering eller et annet sted, bør utredes nærmere.
Til kap. 16 Universitets- og høgskolebibliotek
Høgskolen i Oslo har kommentarer til to av utvalgets forslag i kap. 16.5.1, der det foreslås at det må etableres ordninger som sikrer alle studenter under utdanning tilgang til nødvendige informasjons- og dokumentasjonstjenester, uavhengig av hvor de bor i landet. Dette er et sentralt bibliotekpolitisk utsagn som det i praksis er problemer med å realisere. Vi har siden januar 2000 hatt en offentlig debatt om fjernlånstjenester med utgangspunkt i de innskrenkninger og betalingsordninger universitetsbiblioteket ved Universitetet i Oslo (UBO) har varslet. Fjernlån har hittil vært en del av bibliotekenes normale og budsjetterte tjenesteyting. Debatten har delvis avslørt at flere biblioteker ønsker å iverksette begrensninger i utlån fra egen samling til andre bibliotek og brukere, enten ved ulik prioritering av ulike grupper, eller ved prising av utvalgte tjenester. Tilgangen til bibliotekenes samlinger innskrenkes fordi man generelt mener at samlingene er bygd opp med den enkelte institusjons midler og med dennes brukere som eneste målgruppe.
Universitets- og høgskolebibliotekene finansieres med offentlige midler. I Finland og Danmark er offentlig (og gratis) tilgang til universitets- og høgskolebibliotekenes samlinger lovfestet. I Sverige vurderes tilsvarende lovformuleringer. Norge må lovfeste offentlig tilgang til UH-sektorens biblioteksamlinger for å sikre at alle som er i en studiesituasjon og er avhengig av disse samlingene, har krav på slik tilgang.
- S-sak 67/2000
Delegasjoner og fullmakter fra styret. Videreføring av gjeldende delegasjonsvedtak. Fullmakt vedr. oppnevning av utvalg og arbeidsgrupper (Jnr. 00/3256)
Det var utarbeidet oversikt over gjeldende delegasjonsvedtak fra styret pr. 1. september. Fra administrasjonen var det foreslått å videreføre disse vedtakene, inntil det nye styret evt. gjør andre vedtak knyttet til de ulike saksforholdene. Det var videre foreslått at det bør delegeres til rektor å oppnevne utvalg og arbeidsgrupper der representasjonen i hovedsak kommer fra avdelingene, og der oppgavene består i å utrede eller gi råd til ledelsen eller styret. Oppretting av utvalg eller grupper som skal ha beslutningsmyndighet skal fortsatt legges fram for styret.
Det var ikke merknader fra styret til videreføringen av delegasjonsvedtakene eller til den foreslåtte ordningen for opprettelse av utvalg. Det ble påpekt et par mindre feil i vedleggene til saken. Dette skal rettes opp i den endelige delegasjonsoversikten.
Styret gjorde deretter enstemmig vedtak i samsvar med tilrådingen:
1. "Styret for Høgskolen i Oslo viderefører gjeldende delegasjonsvedtak i samsvar med vedleggene i saken, inntil styret eventuelt gjør annet vedtak på de ulike saksområdene.
2. Rektor gis i medhold av § 5 nr. 2 i UH-loven fullmakt til å oppnevne utvalg og arbeidsgrupper som i hovedsak består av representanter fra avdelingene, og gis fullmakt til å oppnevne medlemmer i slike utvalg.
3. Oppretting av utvalg/organer som skal treffe beslutninger i konkrete saker vil fortsatt bli forelagt styret."
- S-sak 68/2000
Forhandlingsfullmakt - Lokale lønnsforhandlinger pr. 1. september 2000 (Jnr. 00/2805)
Innledningsvis orienterte høgskoledirektøren om saken og om lønnsendringene som følger av de sentrale forhandlingene pr. 1. mai og de sentrale justeringsforhandlingene senere i år. Han gjorde oppmerk-som på at hovedpunktene i forslag til vedtak var i samsvar med tilsvarende vedtak i 1999, med unntak av de tre følgende forhold: I punkt 4 a) er EVU-arbeid kommet med som et spesielt innsatsområde, punkt 4 d) har et tillegg om personale med spesielle oppgaver og punkt 4 e) er nytt i år. Han presiserte her at i år er dette punktet tatt med ettersom dette gjelder stillingsgrupper på de gjennomgående stillingskodene i staten som har blitt stående på samme sted lønnsmessig over tid.
På spørsmål fra styret bemerket høgskoledirektøren at rekrutteringssituasjonen når det gjelder administrative ledere og saksbehandlere med høg kompetanse er vanskelig lønnsmessig. Et spesielt problem har nå oppstått ved at tilleggene for skoleverket gjør at mange av undervisnings- og forsker-stillingene i høgskolesektoren er tatt igjen eller passert lønnsmessig av stillingene på tilsvarende nivå i skoleverket. Dette må rettes opp i sentrale oppgjør, da dette omfatter store stillingsgrupper. I de lokale oppgjørene er det individuelle vurderinger som skal ligge til grunn. Administrative stillinger, og lederstillinger, der det er krav om god faglig kompetanse sakker også lønnsmessig akterut i forhold til avlønningen i koder for mange faglige stillingsgrupper, der utdanningskravet er på omtrent samme nivå. Et annet forhold som er viktig å være oppmerksom på, er utviklingen for de såkalte første-stillingene (førsteamanuensis og førstelektor), som ofte vil sakke akterut i forhold til lønnsutvikling for f.eks høgskolelektorer. Dette er forhold som man bør ta hensyn til.
Det ble lagt fram en tabell som vedlegg til saken, som viser den faktiske lønnsutvikling i antall lønnstrinn for ulike stillingsgrupper ved HiO.
Fra styret ble det gitt uttrykk for at det var viktig å få fram data som dokumenterer den reelle lønnsutviklingen i ulike stillingsgrupper ved høgskolen, og at man følger utviklingen nøye, bl.a. når man ser resultatet av høstens forhandlinger.
Styret gjorde etter dette enstemmig vedtak i samsvar med tilrådingen:
1. "Styret ved Høgskolen i Oslo gir høgskoledirektøren forhandlingsfullmakt til å forhandle med tjenestemannsorganisasjonene i årets lønnsoppgjør etter hovedtariffavtalens pkt. 2.3.3.
2. Fullmakten gis innenfor de rammer som sentrale og lokale føringer tilsier samt innenfor rammene beskrevet i "Lønnspolitikk ved Høgskolen i Oslo".
3. Styret ber administrasjonen foreta en gjennomgang av tillegg gitt etter tilleggslønns-tabellen (B-tabellen) med sikte på en løsning innenfor stillingens lønnsalternativ.
4. Styret ber administrasjonen spesielt følge opp prioriteringene av:a) tilsatte som utmerker seg med spesielt god og undervisningsrelatert virksomhet eller som gjør en særlig innsats gjennom FoU- og/eller EVU-arbeidb) førstelektorer og førsteamanuenser. Ved prioriteringen av denne gruppen bør lønns-skalaen bli utnyttetc) tilsatte som gjennom sitt engasjement og arbeid for gode helhetsløsninger bidrar til å knytte Høgskolen i Oslo eller de enkelte avdelinger sammen til en enhet, bl.a. gjennom innsats i utøvelsen av verv ved høgskolend) administrativt personale med høgre utdanning som ikke har hatt en rimelig lønns-utvikling, herunder personale som arbeider med spesielle oppgavere) administrative ledere ved avdeling og kontorsjefer."
- S-sak 69/2000
Styre for Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid (SEFIA) (Jnr. 99/503 )
Senter for flerkulturelt og internasjonalt samarbeid (SEFIA) ble etablert ved behandlingen av styresak 34/2000. Det er besluttet at senteret skal ha eget styre og egen faglig ledelse. Senteret og styret for senteret er direkte underlagt styret for Høgskolen i Oslo.
Det ble opprinnelig lagt til grunn at senteret skulle ha et styre på 7 medlemmer: - 3 medlemmer fra faglig ledelse/faglig personale i avdelingene, - 1 medlem fra de faglig tilsatte ved senteret - 1 eksternt medlem fra relevant fag- eller brukermiljø - 2 medlemmer fra studentene
I ettertid er det blitt klart at en noe sterkere ekstern representasjon vil være ønskelig, slik at eksterne fag- og brukermiljø blir representert med mer enn ett medlem. Det er dessuten lagt til grunn at faglig leder for senteret er medlem i styret, i tillegg til en annen representant for de tilsatte ved senteret. Det er dermed fremmet forslag om at SEFIAs styre skal ha 9 medlemmer, med følgende utvidelse: - 2 medlemmer fra faglig tilsatte ved senteret. Faglig leder er en av disse. - 2 eksterne medlemmer fra relevant fag- eller brukermiljø.
Det ble bemerket fra styrets side at 9 medlemmer kunne synes noe mye. Videre var det noe ulike synspunkter på hvorvidt faglig leder burde være medlem av styret eller ikke, og om det burde ligge til grunn som premiss for sammensetningen. Det ble imidlertid ikke fremmet annet forslag til vedtak på dette punktet.
Styret gjorde deretter følgende vedtak i samsvar med tilrådingen:
"Styret for Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid skal ha 9 medlemmer og sammensettes i samsvar med administrasjonens tilråding."
Oslo 13. oktober 2000
Per Lilleengen
rektor
Torill Erikson
fung. høgskoledirektør