Norsk barnehage – et nasjonalistisk prosjekt?
Kronikk av førstelektor Torill Strand (LU/FLU).
Publisert i Klassekampen 6. juni 2004
Et særtrekk ved norsk barnehage er at den er begrunnet i og reproduserer en klart uttalt oppfatning av den gode, norske barndommen. Det norske førskolebarnet skal beskyttes fra de voksnes styring og kontroll, ha mulighet for fri utfoldelse i naturen, og selv fritt bestemme egne aktiviteter. Slik oppvurderes barnas egen kultur, barns frie lek og vennskapet barn i mellom. Men når Rammeplan for barnehagen pålegger barnehagene å ”hegne om den gode, norske barndommen”, bidrar barnehagepolitikken til å opprettholde og forsterke tradisjonelle myter om ”det norske”.
En slik mytologisering gir identitet og tilhørighet. Men den etablerer også et skille mellom ”vi” som behersker mytologien og ”de andre” som ikke mestrer spillet like elegant. Når konvensjonelle myter, som her, gis autoritet i form av offentlig politikk er det derfor på sin plass å spørre om den norske barnehagen bidrar til å legitimere en antikvert grenseoppgang mellom norsk og unorsk.
Det er nettopp dette OECD kritiserer Norge for. Etter en tematisk gjennomgang av barnehagepolitikken i tolv OECD-land (’Starting Strong’ 2001), får Norge kritikk for å føre en politikk som begrunnes i en entydig, eksplisitt og sterk vektlegging på tradisjonelt norske verdier og væremåter. Et OECD-notat fra 1999 forklarer den norske politikken ved å si at Norge ikke er kommet lenger i utviklingen mot et flerkulturelt samfunn enn at ”majoriteten oppfattet minoriteten som et problem eller en utfordring, som trengte hjelp til integrering, men også kontroll og kultivering”. OECD-rapporten (2001) utfordrer derfor Norge til å utforme en ”mer tolerant og anti-rasistisk barnehage”, basert på et verdigrunnlag og et pedagogisk rammeverk som kan anerkjennes av både etnisk norske og flerkulturelt norske familier.
Til tross for at Norge er det eneste landet som i dag får en slik kritikk av OECD, er det dokumentert at barnehagebevegelsen i forrige århundre var nært forbundet med det nasjonale. En omfattende historisk-komparativ undersøkelse (Wollons et al 2000) viser at for nasjonalstaten var barnehagen et viktig verktøy for å skape nasjonal identitet og utdanne til medborgerskap. Undersøkelsen tar for seg den globale spredningen og transformasjonen av Frøbels barnehagepedagogikk. Frøbel regnes som ”barnehagens far”, og ideene ble raskt spredt over hele verden via utdannede kvinner som reiste ut og underviste i hans metoder. Pionerene hadde til hensikt å øve innflytelse på nasjonale verdier og oppdragelsesmønstre, men i møte med lokal kultur og politikk ble pedagogikken raskt forandret, idet barnehagene ble innskrevet i ulike nasjonsbyggingsprosjekt. Et eksempel er det kommunistiske Vietnam, der barnehagene skulle skape en ny nasjonalfølelse. Et annet eksempel er barnehagene i det russisk-kontrollerte Polen, som ble en arena for å videreformidle polsk språk og kultur til neste generasjon. Et tredje eksempel er det tidlige Israel, der barnehagene ble brukt for å undervise i hebraisk og forberede småbarnsfamiliene for livet i kibbutzene. Til Norge ble Frøbelpedagogikken opprinnelig introdusert som borgerskapets dannende korrektiv til den norske barneoppdragelsens ”brist på kultur”. Men så snart barnehagene ble mer utbredt fikk det kontinentale tankegodset fort smak av det nasjonale. Som i gjenreisningen etter andre verdenskrig, da ”barnevernsmillionene” fra den norske stat og gaver fra Norsk folkehjelp ble brukt til å etablere barnehager i utbombede norske byer og småsteder. 50-tallets norske barnehager assosieres derfor lett med engasjert patriotisme.
De siste tiårenes samfunnsendringer har imidlertid ført til flere vendinger i den norske debatten. Karakteristisk for 70-tallet var slagordet ”bygg barnehager nå”, for 80-tallet ”den gode barndom” og for 90-tallet ”kvalitet i barnehagen”. Inspirert av OECDs visjon om lovfestet rett til gratis barnehage, diskuteres nå ”tilgang” og ”pris”. Men det er urovekkende at OECD-rapportens eksplisitte kritikk av barnehagens idégrunnlag ble forbigått i stillhet. Også av de fagmiljøene som bedriver profesjonsutdanning og forskning. Faren er at norsk barnehagepedagogikk og -forskning blir værende i, og stilltiende legitimerer, en konvensjonell provinsialisme.
Dette er et av de problemene som ble diskutert ved en internasjonal forskerkonferanse som nylig ble avviklet ved Høgskolen i Oslo. Under temaet ”troubling identities” rettet mer enn 150 forskere fra 20 forskjellige nasjoner søkelyset mot barnehagens rolle i en global verden. Konferansen pekte på den ene siden på hvordan barnehagen speiler sosiokulturelle verdier og prosesser på et internasjonalt, nasjonalt og lokalt nivå. På den andre siden utfordret konferansen forskningsmiljøene – inkludert de norske – til å gjøre barnehageforskningen mer aktuell, pågående og problematiserende.
Den internasjonale diskursen vil derfor tvinge norske fagmiljø ut av en bekvem konformisme. I stedet for å overse, og dermed stilltiende legitimere, hvordan offentlig barnehagepolitikk autoriserer konvensjonelle myter om det norske bør tvert om norsk forskning se det som sin oppgave å problematisere barnehagepolitikkens grenseoppgang mellom norsk og unorsk. For fagmiljøenes oppgave er ikke å være politikernes forlengede arm. Men heller å avsløre skjulte ideologier, utfordre kunnskapens grenser, sette dagsorden, og øve innflytelse på rådende barnehagepolitiske diskurser. Bare slik kan norsk barnehageforskningen bli en kritisk røst som ikke bare oppvurderer og hegner om offentlig politikk og det offisielt nasjonale, men som også bidrar til at barnehagepedagogikken konfronteres med, informeres av og lar seg fornye av det internasjonale.
Les mer
OECD-rapporten ’Starting Strong’ 2001 (pdf-fil)