Perugia seminar 2004

Rapport fra Perugia-konferansen 2004

Hotell La Rosetta, 5. - 11. mai 2004

Sosialforsk, masterstudiet og forskere fra barnevernpedagogutdanningen

Innhold

Innledning                                           

Program                                                  

Deltakere                                               

Seminaret 12.5 La Sapienza                                                                 

Sammendrag av innlegg         

Innledning

Sosialforsk, masterstudiet og forskere barnevernpedagogutdanningen arrangerte 5. ? 11. mai 2004 en konferanse i Perugia i Italia. Den ble etterfulgt av et seminar på Universitetet i Roma (La Sapienza) 12. mai der en gruppe av deltakerne møtte italienske kollegaer. Program for begge arrangementer er vedlagt.

Bakgrunnen for konferansen var at HiO stilles overfor nye utfordringer som følge av den såkalte kvalitetsreformen. Det gjelder også både Sosialforsk og masterstudiet. Et nytt finansierings- og insentivsystem vil gjøre det nødvendig å styrke forskningens kvalitet, legge større vekt på internasjonal publisering og deltakelse i større forskningsprosjekter som fordrer mer samarbeid på tvers mellom Sosialforsk og masterstudiet. Det blir nødvendig å bygge ut et mer helhetlig forskningsmiljø og styrke forskningen på områder på enkelte område, for eksempel barnevernsforskningen, for å bli konkurransedyktig i forhold til eksterne finansieringskilder ? noe som krever en lang og omfattende prosess. Forskningsrådets Velferdsprogram vil imidlertid utlyse nye midler i løpet av høsten 2004 for de neste fire årene, og det er avgjørende at avdelingen forbereder søknader til dette programmet om vi skal greie å opprettholde den eksternt finansierte forskningen på samme nivå i årene framover.

Samtidig har særlig Sosialforsk det siste året rekruttert mange nye medarbeidere og har behov for tiltak for å styrke samarbeidet og integrasjonen. Dette er spesielt viktig nå siden Sosialforsk og masterstudiet nå har ansvar for flere doktorgradsstudenter, og dette gjør kunnskaps- og erfaringsoverføring og sosialisering viktig. Samtidig er det viktig for både studiekvaliteten og høgskolens eksterne profilering at forskningen om barn og ungdom styrkes, og vi har derfor ønsket at ansatte på barnevernlinja som driver forskning på dette området skal kunne delta.

Mål for seminaret og studieturen:

• Styrke den teoretiske plattformen for forskningen og de ulike forskningsprosjektene i Sosialforsk og masterstudiet
• Styrke den internasjonale kontakten ved å utvikle et samarbeid med Universita? di Roma, La Sapienza
• Forberede forskerne på de utfordringer som følger med nytt finansieringssystem og utvikle tiltak i forhold til dette
• Styrke samarbeidet mellom de ansatte i masterstudiet og i Sosialforsk og gjøre de enkelte bedre kjent med hverandre og hverandres forskning.
• Styrke kontakten mellom forskningen på barnevernlinja og i Sosialforsk og masterstudiet.

Opplegg:

Se det vedlagte foreløpige programmet. Programmet ble lagt opp med sikte på:

• Stimulere den enkelte til å formulere hvor den internasjonale forskningsfronten går på eget forskningsområde og få til en meningsutveksling om dette.
• Drøfte felles forskningstemaer som kunnskapssyn og metodebruk.
• Vurdere i hvilken grad det nye finansieringssystemet for forskningen bør få følger for de publikasjonsformer vi velger.           
• Drøfte potensielle samarbeidsprosjekter med forskere ved La Sapienza ? jf. Sosialforsks årsplan.
• Gjøre de ansatte bedre kjent med hverandre.

Finansiering

Konferansen ble gjort mulig ved at

• deltakerne finansierte utgifter til kost og delvis reise selv
• deltakerne brukte sine kompetansemidler
• avdelingen bidro med et tilskudd på 58600 kroner.

Resultat

Konferansen ble gjennomført i tråd med det vedlagte program. Det synes å være en alminnelig oppfatning blant deltakerne at de faglige innleggene og diskusjonene var interessante og gjorde deltakerne mer faglig kjent med hverandre. Samtidig gjorde det faglige og sosiale samværet at deltakerne også ble bedre personlig kjent med hverandre, noe som vil styrke samarbeidet framover. Det var dessuten svært positivt at det folk fra ulike organisatoriske enheter i avdelingen. For doktorgradsstudentene ga turen anledning til å få andres erfaringer og styrke kontakten med dem som har  mer erfaring fra forskningsprosjekter.

Seminaret på La Sapienza var meget interessant og stimulerende og representerte et første steg i retning av ytterligere kontakt. Det vil bli lagt en rapport fra seminaret, og det vil bli lagd en sammenliknende artikkel om norsk og italiensk sosialpolitikk med sikte på publisering på ulike språk. Arbeid med en søknad om finansiering av et felles prosjekt er under arbeid, og grunnlaget er lagt for ytterligere kontakt i tida framover.

Onsdag 5.	Temperatur: Perugia ligger 400 meter over havet. Temperaturen kan variere sterkt, særlig om det blåser. Selv om været oftest er deilig i mai, ta med nok klær! Fly ankomst Ciampino flyplass 14.05 Bussavgang umiddelbart etter ankomst (ca 14.40). Anbjørg gjeter. (med Federico Bevilaqua ? tlf. nr. 339 5448942). Ca 3 timers busstur til Perugia, pausen ikke inkludert. Pause i Todi. Hotel La Rosetta, Piazza Italia 19 Tlf. 39 (Italia) 075 5720841 19.30 Hvitvin og bli kjent-øvelser (se oppgave neste dag). 20.30 Felles middag på Il Cantinone (meny bestilt).
Torsdag 6.	9.00 -10.45	Anbjørg Ohnstad: Bli bedre kjent: Fortell en kort historie om deg selv (maks 3 minutter) som inneholder to feil som en annen deltaker skal prøve å avsløre.
	10.45 kaffe
	11.00 - 12.30	Per Nerdrum, Elisabeth Larsen, Karin Haarberg Aas: Kasusstudier i klinisk psykologi og sosialt arbeid som vitenskap, forskningsfrontens argumenter. Ordstyrer: Oddbjørg Skjær Ulvik
	12.30 - 15.00	Lunsj
	15.00 - 16.30	Steinar Stjernø: Italiensk sosialpolitikk Ordstyrer: Asbjørn Johannessen
	17.00 - 20.00	Perugia til fots
	20.00	Felles middag
Fredag 7.	8.30 - 10.00	Oddbjørg Skjær Ulvik, Mette Gulbrandsen, Ingeborg Helgeland: Forskning om barnevern - teoretiske og metodologiske utfordringer. Ordstyrer: Elisabeth Larsen
	10.15 - 11.45	Bennedichte R. Olsen Foreldre til funksjonshemma barn og deres verdighetsarbeid - fokus på sammenlikning som mestringsstrategi og på akseptens sosiologi ("sociology of acceptance"). Reflekterende team: Olav Garsjø, Mette Gulbrandsen, Per Nerdrum Ordstyrer: Anbjørg Ohnstad
	11.45 - 14.00	Lunsj
	14.00 - 15.30	Espen Dahl og Knut Halvorsen: Sosial eksklusjon og sosial kapital. Teori og empirisk forskning Ordstyrer: Asbjørn Johannessen
	15.30 - 17.00	Dr. Francesca Cesarini Presidente per "La Locomotiva", Cooperazione Sociale a.r.l Servizio Socio Sanitari ed Educativi: Barn og barnevern i Italia? Ordstyrer: Mette Gulbrandsen
	17.30	Guidet omvisning museet i Perugia
Lørdag 8.	8.30	Ekskursjon til Orvieto, Monteleone og Citta? delle Pieve.
Søndag 9.	9.00 - 10.30	Irene Levin: Det usagte, det uuttalte og det tause. Ordstyrer: Oddbjørg Skjær Ulvik
	10.45 - 12.15	Harald Koht og Sissel Seim: Brukernes medvirkning i organisasjonsutvikling ? kollektiv medvirkning i et demokratisk perspektiv. Eksempel fra barneverntjenesten. Ordstyrer: Ivar Lødemel
	12.15 - 15.00	Lunsj
	15.00 - 16.30	Bente Puntervold Bø: Innvandringspolitikk som forskningstema - hva er aktuelle problemstillinger i de ulike fagmiljøene? Fokus på et rettsfilosofisk, moralfilosofisk og rettslig/juridisk perspektiv. Reflekterende team: Harald Koht, Sissel Seim, Steinar Stjernø, Ordstyrer: Asbjørn Johannessen
Mandag 10.	8.30 - 10.15	Hva betyr kvalitetsreformen og ny finansieringsordning for forskningen? Samarbeidet mellom mastergraden og Sosialforsk? Ordstyrer: Bennedichte Olsen
	10.30 - 12.00	Åpen post og evaluering av seminaret Ordstyrer: Anbjørg Ohnstad
	12.00 - 20.00	Alternativer etter eget valg: Utflukt til Assissi Individuelle lyster i Perugia
	20.00	Felles avslutningsmiddag
Tirsdag 11.	Avreise 11.00	Buss Monteleone, Ciampino, Roma
Onsdag 12.	9.00	Seminar på La Sapienza 5-6 deltar.

Deltakere

Scuola di Specializzazione in Statistica Sanitaria

Indirizzo di Programmazione dei Servizi sanitari e sociali

Piazzale Aldo Moro, 5 - 00100  Roma

Workshop ITALIA - NORGE

Roma, 12 mai 2004 - Sted IGIENE

ore 8.50 En hilsen til deltakerne fra lederen for ?Scuola di Specializzazione?  (Skolen for spesialisering i helsestatistikk).

Tema n.1    Sosialpolitikk 

ore 9.00    Prof. Steinar Stjernø, Norvegia

ore 10.00 Prof. Ferdinando Terranova, Italia

ore 11.00 Caffè

ore 11.15 Discussione

ore 12.30 Pausa

Tema n.2   Barn med sosiale problemer og besvær

ore 13.30 Dr. Sandro Bartolomeo

ore 14.00 Dr.ssa Oddbjørg Skjær Ulvik

ore 14.30 Discussione

ore 15.30 Caffè

Tema n.3   Utveksling av ideer og informasjon med sikte på et mulig samarbeid mellom norske og italienske forskere vedrørende de berørte problemstillingene

ore 15.45 Confronto d?idee

ore 17.30 Chiusura dell?incontro (avslutning)

norske deltakere

Dr.ssa Oddbjørg Skjær Ulvik, ricercatrice HIO (Oslo University Collage)

Dr.ssa Mette Gulbrandsen, ricercatrice HIO

Prof. Bente Puntervold Bø, HIO

Dr.ssa Ingeborg Helgeland, ricercatrice HIO

Prof. Steinar Stjernø, HIO

Prof. Irene Levin, HIO

Dr.ssa Elisabeth Fransson, ricercatrice Comune di Oslo, ospite presso l?Università degli Studi di Roma ?La Sapienza?

Italienske deltakere

Prof. Ferdinando Terranova, Università di Roma ?La Sapienza?

Dr. Sandro Bartolomeo, primario di neuropsichiatria infantile

Dr. Cristiano Di Francia, ricercatore ISPES (Ist. di ricerche economico-sociali)

Dr.ssa Giuliana Coccia, ricercatrice ISTAT ( Istituto nazionale di statistica)

Dr.ssa Paola Baroncini, ricercatrice ISTAT (Istituto nazionale di statistica)

Dr. Stefano Vicini , magistrato minorile - Comune di Roma

Dr. Celso Coppola , già dirigente del Servizio Sociale del Ministero di Grazia e Giustizia

Dr. Antonio Fiore , vicepresidente CNCM (Coord. Nazionale delle Comunità per Minori), Firenze

Dr.ssa Francesca Cesarini, presidente CNCM (Coord. Nazionale delle Comunità per Minori), Firenze

Sammendrag av innledninger

Kasusstudier i klinisk psykologi og sosialt arbeid som vitenskap, forskningsfrontens argumenter

Per Nerdrum, Elisabeth Larsen, Karin Haarberg Aas

Den behandlingsforskning som drives innen klinisk sosialt arbeid, psykoterapi og psykiatri, og som hovedsakelig tar sikte på å forklare årsaksforholdet mellom intervensjon og effekt, søker å besvare tre hovedspørsmål:

-           Kan det dokumenteres at en klient/et klientsystem forandrer seg fra før behandling til etter behandling (endring)?

-           Kan det dokumenteres at forandringen skyldes behandlingen (effekt)?

-           Kan det dokumenteres hvilke sider innenfor og utenfor behandlingsprosessen som har vært av betydning for forandringen (prosess)?

Størsteparten av behandlingsforskningen har søkt å besvare disse spørsmålene gjennom nomotetisk orienterte eksperimentelle eller kvasi-eksperimentelle studier. En studerer grupper av klienter med en avgrenset problematikk beskrevet gjennom operasjonaliserte kriterier. Gruppene er randomisert eller fordelt i behandlingsgruppe og kontrollgruppe/alternativ behandling. Validitetsprinsippene er gjerne ivaretatt gjennom Thomas Cook and Donald Campbells (1979) modell for statistisk, begrepsmessig, intern og ekstern validitet.

I de senere år har det vært en økende kritikk mot nomotetisk forskning som eneste fullverdige forskningstilnærming for å dokumentere effekt og prosess i klientbehandling. Kritikken har særlig vendt seg mot at de såkalte randomiserte kliniske forsøk (RCTs) er årsaksmessig ?tomme?, at de har lav ekstern validitet og at viktig kunnskap om den enkelte behandlingsprosess går tapt i studiet av grupper. Det er også et alvorlig problem at denne typen forskning i lav grad har klart å fange den enkelte klinikers interesse. Ikke minst innen feltet klinisk sosialt arbeid er dette tydelig.    

Utvikling av vitenskapelige prinsipper for studiet av det enkelte kasus (person/familie/gruppe) kan etter manges mening være en tilnærming til prosess- og effektstudier som kan kompensere for svakhetene i nomotetiske tilnærminger. Prinsippene hentes fra ideografisk forskning; det er det rikholdige og detaljerte i behandlingen av den enkelte som fremheves og studeres. Avhengig av tradisjon brukes både kvantitative mål og kvalitative data.

Kasusstudier har vært gjennomført i den vestlige verden i drøyt 100 år. Etter vår oppfatning har vi fire hovedtradisjoner: psykoanalytisk forskning, empirisk behandlingsforskning, adferdsteoretisk forskning og sosialt arbeids forskning.

Sigmund Freuds arbeid er basert på kvalitative kasusstudier og kliniske vignetter. Har en ikke derigjennom allerede vitenskapelige prinsipper for kasusstudier? Svaret er avhengig av hvem en spør. Mens de mer ortodokse psykoanalytikere vil hevde at det kun er kasusstudier som kan kaste lys over psykoanalytiske behandlingsprosesser, vil den empirisk orienterte behandlingsforskningen avvise psykoanalytisk kasusmetodikk som vitenskapelig. Den er ukontrollerbar, anekdotisk og kan brukes som dokumentasjon i den retning forskeren selv ønsker, uten mulighet for innsyn, kontroll eller replikasjon. I beste fall vil en se dem som hypotesedannende. Det foregår imidlertid en viktig debatt om dette i de psykoanalytiske tidsskrifter. Noen mener det er umulig å presentere en terapiprosess med noen form for objektiv beskrivelse og er prinsipielle motstandere av at psykososiale fenomen kan kvantifiseres og måles. Noen hevder sågar at en terapeuts beskrivelse av en terapiprosess best leses som et slags selvportrett av terapeuten (Michels, 2000). Mange av dagens forskere innenfor psykoanalysen selv anser imidlertid denne holdningen til psykoanalyse som vitenskap kan være psykoanalysens selvmord.

Forskningstradisjonen fra Carl Rogers (Barrett-Lennard, 1998) har møtt psykoanalysens kritiske spørsmål til kvantifisering og kontroll på en annen måte. Den viktigste forskjellen ligger i at en aksepterer at selv komplekse sosiale og terapeutiske forhold kan kvantifiseres, og at en intensiv datainnsamling om klient og klientbehandler ikke nødvendigvis innvirker ukontrollerbart på behandlingsprosessen. Dette åpner for denne kasustradisjonens alfa og omega; å gjøre gjentatte og hyppige målinger av de forhold en søker kunnskap om.

Den adferdsorienterte kasus forskningen, beskrevet i tradisjonen fra Alan Kazdin (1981) har lagt vekt på at den kontroll en får gjennom bruk av kontrollgrupper (nomotetisk forskning) kan kompenseres for ved at et kasus er sin egen kontroll. En legger også vekt på at endringer som kommer i stabile problemer og som tidsmessig er nært knyttet til intervensjonen, øker sannsynligheten for kausale slutninger.

Innen sosialt arbeids kasusforskning har Mary Richmond, Annette Garrett m.fl. publisert kasustudier (Brandell & Varkas, 2001). Disse bar preg av å være kvalitativt orienterte og anekdotiske og beskriver sammenhengen mellom diagnose, intervensjon og endring. I sin form likner de mer på psykoanalytiske kasusstudier enn på de to andre nevnte tradisjonene. Eksempler på nylig publiserte studier på omtrent samme måte kan være Wilson, Petie og  Sinclairs (2003) artikkel om en fostermors omsorgsgiving i England og Else Boines kapittel om en adferdsvanskelig tenåring i Norge. Sjangeren er levende i klinisk sosialt arbeids forskning USA i dag (Naiburg, 2003).   

Ett av våre anliggender er å belyse hvilke krav man kan og bør stille til vitenskapelige kasusstudier med ambisjon om å dokumentere endring, prosess og effekt ved psykososiale intervensjoner i arbeid med enkeltkasus. Etter vår vurdering har Robert Elliott (2002) gitt det mest overbevisende bidrag til nå. Hans arbeid representerer en betydelig forbedring av de vitenskapelige argumenter for bruk av kasusstudier i behandlingsforskningen. Elliott henter inspirasjon fra både tradisjonell behandlingsforskning (Cook & Campbell, 1979), fra adferdsteoretiske kasusstudier (Kazdin, 1981) og fra fenomenologiske tilnærminger (Bohart & Boyd, 1997). Han tar utgangspunkt i de tre hovedspørsmålene behandlingsforskningen stiller og har utviklet et argumentasjons- og avveiningssystem for å besvare i alt åtte spørsmål om behandlingen. De første fire undersøker om det kan påvises at klienten har forandret seg i løpet av behandlingen: 1) Er forandringen triviell evt. negativ? 2) Er forandringen uttrykk for statistiske/målemessige artifakter? 3) Er forandringen et uttrykk for relasjonelle artifakter (en takk for hjelpen)? 4) Er forandringen et uttrykk for forventningsartifakter (ønsketenkning)? De siste fire undersøker om forandringene kan være forårsaket av andre faktorer enn selve behandlingen: 5) Skyldes forandringen selv-helbredende forhold? 6) Skyldes forandringen begivenheter utenfor behandlingen? 7) Skyldes forandringen psykobiologiske faktorer? 8) Skyldes forandringen reaksjoner på det å delta i forskning?

I vårt fremlegg skal vi gå nærmere inn på argumentene innen de ulike tradisjoner for kasusstudier. Vi vil gjerne diskutere kasusstudienes anvendelighet mer spesifikt som forskningsmetode innen klinisk sosialt arbeid.

Referanser

Barrett-Lennard, G. T. (1998). Carl Rogers' Helping System: Journey and Substance.

 New York: Sage.
 

Bohart, A. C. & Boyd, G. (1997). Clients? construction of the therapy process: A

            qualitative analysis. Poster presented at the meeting of North American Chapter of

            Society for Psychotherapy Research.

Boine, E., (1998). Den kulturelle kontekstens betydning i sosialt arbeid i Sápmi. I H. Eidheim,

            og V. Stordahl (red.) Kulturmøte og terapi i Sápmi.Karasjok:

Davvi Girji OS.

Brandell, J.R. & Varkas, T. (2001). Narrative Case Studies. In Thyer, Bruce A. (red.)

            The Handbook of Social Work Research Methods. Thousand Oaks/London/New

            Delhi: Sage publications, Inc.

Cook, T. D. & Campbell, D. T. (1979). Quasi-Experimentation: Design and analysis for field

            settings.Chicago: Rand McNally.

Elliott, R. (2002). Hermeneutic single-case efficacy design. Psychotherapy Research,

12, 1-21.

Kazdin, A.E. (1981). Drawing valid inferences from case studies. Journal of Consulting and

            Clinical Psychology, 49, 183-192.

Michels, R. (2000). The case history. Journal of The American Psychoanalytic

Association,48, 355-375.

Naiburg, S. (2003). Mentors at the Gate: Editors talk about Clinical Writing for Journal

            Publication. Clinical Social Work Journal 31, 3: 295-313.

Wilson, K.; Petie, S. & Sinclair, I. (2003). A kind of loving: A model of Effective

            Foster Care. British Journal of Social Work 33: 991-1003.

Den latinske velferdsmodellen: Den italienske varianten

Steinar Stjernø

Italia, Spania, Portugal og Hellas grupperes i velferdsforskningen ofte under betegnelsen den latinske velferdsregime-modellen. Denne modellen har vært kjennetegnet av en sterk fragmentering og lav grad av universalisme i velferdsordningene.

Italia har sammen med Frankrike og Hellas vært de mest fragmenterte korporative velferdsstatene i EU. De har hatt et stort antall ulike trygdeordninger basert på yrkesgrupper ved siden av de generelle ordningene. Italia, som det dreier seg om her, har hatt og har langt på vei i dag et todelt og polarisert velferdssystem - på den ene siden et vel utbygd og generøst system til de som har høyt status eller har sterk hatt sterke faglige organisasjoner til å beskytte sine interesser - på den annen side svake eller manglende ordningene for andre grupper. Det fins ikke noe nasjonalt system som sikrer et minimum av sosial trygghet - verken nasjonal minstepensjon eller en nasjonal sosialhjelpsordning.

Velferdsordningene er skjevt utviklet i forhold til ulike generasjoner. På den ene siden fins det sjenerøse trygdeordninger for høystatusyrkene, statsansatte og den best organiserte del av arbeiderklassen. På den andre siden fins det ingen universell ordning for studiefinansiering, intet universelt system for arbeidsledighetstrygd (men gode ordninger for enkelte grupper) og lite arbeidsmarkedstiltak for det store antall unge som ikke kommer inn i arbeidsmarkedet. Det fins få familiepolitiske tiltak og lite utviklede tiltak for å gjøre det enklere å kombinere lønnet arbeid og barn for kvinner. Resultatet er Europas laveste fødselsrate. Italia har derfor både den største andel fattige og den laveste fødselsraten i EU.

Det har gjennom de siste 10 år vært gjennomført flere reformer i trygdesystemet og pågår stadig en opphetet debatt om det. Endringene tar sikte på å redusere trygdeytelsene, øke pensjonsalderen og skape en større sammenheng mellom innbetalte trygdeavgifter og de pensjoner en seinere mottar.

Teoretiske og metodologiske utfordringer i forskning om barnevern.

Oddbjørg Skjær Ulvik, Liv Mette Gulbrandsen og Ingeborg Helgeland

I media, i allmennheten og i offentlig retorikk pekes det på behovet for kvalitetssikring, kunnskapsbaserte praksiser og større kompetanse i barnevernets praksisfelt. Forskning som faller inn under betegnelsen barnevernsforskning forventes å imøtekomme praksisfeltets kunnskapsbehov. Implisitt i en slik betegnelse ligger noen pragmatiske siktemål. Barnevernsforskning er imidlertid en diffus betegnelse, som prinsipielt kan romme et spekter av utforskede fenomener, metodologiske og teoretiske tilnærminger. Det er dermed et spørsmål om hvorvidt det er hensiktsmessig å betrakte dette som et avgrenset forskningsfelt. I dette innlegget vil vi diskutere:

• Er kunnskapskrisen i barnevernet primært teoretisk eller primært empirisk?
• Hvilke kunnskapsteoretiske tradisjoner preger norsk barnevernsforskning?
• Hvilke typer kunnskapsspørsmål er representert?
• Hvordan kan vi formulere behovet for empiriske undersøkelser?

Vi vil ta utgangspunkt i egen forskning, foreliggende og planlagte prosjekter. Spørsmålene over vil blant annet bli belyst gjennom eksempelet ?Et kultursensitivt barnevern ? utvikling av forståelser og praksiser?. Dette er et prosjekt som er planlagt ved ØKS.

Speaking dignity into existence ? parental care

Bennedichte C. Rappana Olsen

A number of studies reveal that giving birth to a functionally handicapped child requires considerably more devotion to care, and imposes a not inconsiderable strain upon parents and family. There is a challenge in achieving a balance between everyday tasks and the essential requirements of care ? between the demanding and the caring. This article focuses on the latter as related in parents? accounts and their views of the child. The images emphasise the human aspect and depict the esteem of such care.

Becoming a parent to a functionally handicapped child can be understood as a biographical upheaval, something which makes it necessary to establish a new point of reference and to understand both one?s own situation and that of the child. The parents? situations are dissimilar and they experience the world in different ways.

Their common point of reference is that they encounter the outside world through a narrative of the child. This is a narration concerning the child as it appears to the parents, and is a reconstruction which bonds the life experienced jointly by child and parents, the special interests of the child, and the family?s tasks and responsibilities.

It is an account of dignity and self-esteem. The main theme of this article is the ability of the parents to recognise the self-esteem of the child.

Self-esteem forms the main pillar of the social identity which parents more or less consciously construct around the child, and is an expression for that which Inger Blom and Malena Sjöberg (1993) characterise as parental responsibility (foreldrekraften). It is a responsibility derived from the fact that it is not only they who know the child best ? they also know what is best for the child.

The article is inspired by the works of Robert Bogdan and Steven Taylor who, in a number of studies, have analysed how the social context affects the manner in which severely handicapped people are defined by society (Taylor 1987, Bogdan and Taylor 1987, 1989). Among other things they focus on the ?construction of humanness? which occurs in the relationship between severely functionally handicapped children, and their parents and other persons close to them (Bogdan and Taylor 1989). Persons with a loss of functionality and severe physical handicap can, within a particular social context, be referred to in a degrading manner and divested of their human attributes, while those who know them speak of them with love and respect. They speak their dignity into existence.

Om sosial eksklusjon og sosial kapital: Nyttige begreper i norsk kontekst?  

Espen Dahl, Marit Slagsvold og Knut Halvorsen

I den første delen (Knut) redegjøres for begrepet sosial kapital og hvordan det er blitt forstått og operasjonalisert av ulike samfunnsforskere. Begrepet er både forstått som en individuell ressurs og som en egenskap ved sosiale relasjoner. Det anvendes på individ-, så vel som på mezzo- og makronivå. Sentrale stikkord her er tillit og sosiale nettverk. Begrepet får oss til å rette oppmerksomheten mot kvaliteten på de sosiale relasjonene som enkeltpersoner og grupper kan trekke på for å nå bestemte mål.  Hva oppnår vi ved å benytte et slikt begrep og hva er kritikken av slik begrepsbruk?  Deretter (Espen) introduseres begrepet sosial eksklusjon: teoretiske definisjoner og operasjonalisering og implikasjoner for framtidig forskning i Norge. Sosial eksklusjon blir relatert til begrepet sosial kapital. Til sist (Marit) presenteres med utgangspunkt i disse begrepene aktuelle problemstillinger for GIV/Sosialforsk som kan inngå i et doktorgradsarbeid finansiert gjennom stipend fra Norges Forskningsråd. Utfordringen blir å skaffe empiri som er relevant i forhold til aktuelle problemstillinger.

Det usagte, det uutalte og det tause

Irene Levin

Mitt innlegg kommer til dels å handle om en artikkel som jeg har skrevet med tittelen Taushetens tale og dels en bok jeg holder på med nå, Hva er sosialt arbeid?

I Taushetens tale hentet jeg empirien fra siste verdenskrig. Min analyse har gått ut på å forstå hendelser og fortellinger slik de fremstår i ettertid. Det som kommer fram i historiene, er et uforklarlig ?mellomrom? ? noe usagt, noe uuttalt. Som en samlebetegnelse kan en si at dette ?mellomrommet? er preget av en taushet. Artikkelen er en analyse av taushet som sosialt fenomen.

I boka Hva er sosialt arbeid? holder jeg på å skrive om sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag. Her kommer jeg inn på Bengt Molanders diskusjon om ulike kunnskapsformer. I følge ham har alle de tre kunnskapsformene han henviser til (påstands-, fortrolighets- og ferdighetskunnskap) ?tause? elementer ved seg i en eller annen form.

Jeg vil benytte anledningen til å drøfte med gruppen fenomenet taushet; dels ulike former for taushet og dels hvordan det kan knyttes til mer kunnskapsteoretiske spørsmål.

BRUKERMEDVIRNING OG MODERNISERING I BARNEVERNET

Harald Koht

Hvilken plass har brukermedvirkning i moderniseringen av norsk forvaltning? Argumenter for økt brukerinnflytelse bygger både på innarbeidede forestillinger om demokratisering, men også på nyere ideer om tilpassing av offentlige tjenester til kundenes behov. Denne artikkelen tar for seg resultatene av en undersøkelse av organisasjonsmessige endringer i barnevernet.  Undersøkelsen viser at endringene kan identifiseres med elementer som inngår i vanlige definisjoner av New Public Management, selv om de samlet vanskelig kan sies å være uttrykk for en helhetlig administrativ reformpolitikk. Artikkelen tar særlig for seg reformer som har betydning for brukernes medvirkning og nytte av tjenestene. En foreløpig konklusjon går ut på at impulsen til styrket brukermedvirkning synes å komme fra de profesjonsansatte selv snarere enn fra overordnete instanser.  

Innvandringspolitikk som forskningstema: Hva er de aktuelle problemstillingene i ulike fagmiljøer?  - Med særlig fokus på et moralfilosofisk og rettslig/juridisk perspektiv. 

 Bente Puntervold Bø

Innvandringspolitikk som et tverrfaglig anliggende: Hvilke spørsmål stilles i de ulike fagene?

Forholdet mellom juss, politikk og moral. Relevante spørsmål og gyldige svar: Etiske prinsipper for moralsk gyldighet og rettslige prinsipper for juridisk holdbarhet.

Kan de ulike fagene/systemene kommunisere med hverandre? Hva skjer når moralske prinsipper rettsliggjøres?   Eksempler fra innvandrings- asylpolitikken som illustrasjon. En diskusjon av, og kritisk kommentar til, Habermas' synspunkter på forholdet mellom juss og moral  (slik han skriver om dette i "Faktizitat und Geltung"/"Between Facts and Norms"-1993) .