Myter om «ondskapens banalitet»
Hannah Arendts begrep om «ondskapens banalitet» dukker jevnt opp i beskrivelser av folkemord og overgrep mot sivilbefolkninger under krig. Et siste eksempel på dette er Bernt Hagtvets artikkel «Ondskap med og uten disiplin» (Aftenposten, 6. august) der han setter opp «ondskapens banalitet» i Det tredje rike mot torturen amerikanske soldater har anvendt overfor irakiske fanger i Abu Ghraib-fengslet. Begrepet kan ikke karakterisere de amerikanske soldaters gjerninger, sier Hagtvet. Men han overser at begrepet heller ikke kan karakterisere mentaliteten til de hovedansvarlige for folkemordet på jødene, skriver professor i flerkulturelle studier ved Høgskolen i Oslo, Frank Meyer.
Hannah Arendt (1906-1975) preget begrepet «ondskapens banalitet» i sine reportasjer fra prosessen mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961/62. Hun betraktet Eichmann som prototypen for gjerningsmennene i folkemordet på de europeiske jødene. Arendt mente at antisemittismen ikke var spesielt utpreget hos Eichmann, og at den heller ikke var nødvendig for å gjøre ham til en massemorder. "Det urovekkende ved Eichmann som person var nettopp at han var akkurat som så mange andre, og at disse verken var (eller er) perverse eller sadistiske, men fryktelige og fryktelig normale. Med bakgrunn i våre rettsinstitusjoner og våre moralske målestokker, var denne normaliteten mye mer fryktinngytende enn alle deres ugjerninger sett under ett. For den impliserte at denne nye typen forbrytere […] handlet under betingelser som gjorde det nesten umulig for ham å bli bevisst hva han gjorde."
I lys av nyere forskning om Eichmann og hans kollegaer virker hele forestillingen om «ondskapens banalitet» ensidig og til dels sterkt misvisende. Forestillingen gjenspeiler nemlig bildet Eichmann ønsket å tegne av seg selv da han sto foran domstolen i Jerusalem. Eichmann forsøkte å nedtone sin egen rolle etter evne - ved å si at han var bare et lite hjul i et digert maskineri -, å benekte at han var jødehater og å vise fram sine menneskelige sider, for eksempel ved å oppføre seg anstendig og korrekt overfor enkelte jøder. Arendt godtok ukritisk dette bildet og utviklet ut fra dette sin forestilling om Eichmann som prototyp for de tyske skrivebordsmorderne. Disse tok i mot ordre fra høyere hold, utførte dem uten å tenke seg om og dermed bidro til å gjennomføre folkemordet på de europeiske jødene.
Forsvarsstrategier blir til historiske myter
Dette bildet er foreldet. Det er spesielt forskningen til Irmtrud Wojak som har forandret historikernes bilde av Eichmann ettertrykkelig. På bakgrunn av flere unike og lenge ukjente eller undervurderte kilder tegner Wojak et detaljert og levende bilde av Eichmanns personlighet og mentalitet og viser at han var mindre normal enn det Arendt hevdet. Wojak analyserer Eichmanns forsvarsstrategier og den kumulative psykologiske fortrengingen i forhold til det store personlige engasjementet han viste og det omfattende ansvaret han hadde. Eichmann var ikke bare en spissborgerlig byråkrat med korrekt embetsmannsmoral som gjorde det han måtte. Han var en overbevist nasjonalsosialist og antisemitt som ikke bare ut fra pliktfølelsen, men med stor oppfinnsomhet, produktivitet og effektivitet utviklet nye idéer som gikk langt utover de målene hans foresatte hadde gitt. Et slående eksempel er deportasjonen av de ungarske jødene høsten 1944 som Eichmann selv organiserte på stedet. I denne aksjonen viste han en antisemittisk iver som gikk langt utover den rene pliktskyldigheten og til og med sto i motsetning til hans overordetes planer. Mens Heinrich Himmler ønsket å stoppe folkemordet og til og med demonterte gasskamrene i Auschwitz (for å skape et godt utgangspunkt for forhandlinger med de allierte), ville Eichmann utslette så mange jøder som mulig. Da gasskamrene manglet, fant Eichmann på egen hånd på å organisere dødsmarsjer. 30-50 prosent av de berørte ungarske jødene, det vil si mellom 250.000 og 350.000 mennesker, døde på grunn av utmattelse, sult, kulde eller at de ble skudd under dødsmarsjene. Eksemplet viser at Eichmann – i diametral motsetning til forestillingen om «ondskapens banalitet» - var en overbevisningsmorder som utviklet og forfulgte egne prosjekter som bare kan forståes ut fra hans sterke jødehat. Eichmann var også hele tiden klar over konsekvensene av sine gjerninger.
Den overflødige generasjon
Bildet av Eichmann som prototyp for de tyske skrivebordsforbryterne er også blitt modifisert av Ulrich Herberts biografi om den innflytelsesrike gestapisten Werner Best og Michael Wildts studie om mennene i Reichssicherheitshauptamt (RSHA), den sentrale institusjonen i folkemordet. Eichmann selv arbeidet her, og Wildts nærstudie gir innblikk i oppgavene og mentaliteten til 221 av Eichmanns kollegaer. På samme måte som Wojak kommer Wildt til konklusjonen om at det ikke kan være tale om noen «ondskapens banalitet». Alle var fanatiske antisemitter og overbevisningsmordere.
Påfallende mange av de ansatte i RSHA, nemlig tre av fire, tilhørte den samme generasjonen. De fleste var født 1900 eller noe senere, det vil si at de ikke hadde vært soldater under 1. verdenskrig, men opplevd krigen som tenåringer på hjemmefronten. Verdenskrigen var likevel et allesteds nærværende fenomen i deres hverdag, i form av myter om manndom i skyggen av den første totale krig. Det var nettopp det at ungdommene ikke hadde kjempet som soldater, men vokst opp i et miljø der krigsfortellingene var mange og heroiske, som gjorde at de lengtet etter en manndomsprøve der også de kunne vise seg fram.
Villige til å gripe sin sjanse
Da RSHA ble opprettet 27. september 1939 var brorparten av de ansatte mellom 30 og 40 år. En knapp måned tidligere hadde Hitler begynt erobrings- og rasekrigen i Øst-Europa. De fortsatt relativt unge mennene, som var blitt håndplukket til sentrale oppgaver i folkemordet, fikk nå sjansen til å vise at også de kunne leve opp til mytene om manndom i krig.
Det dreide seg ikke bare om teoretisk eller administrativt arbeid, slik som begrepet om «ondskapens banalitet» indikerer, men i stor skala om praktisk og blodig deltakelse i folkemordet. Reinhardt Heydrich betegnet dette som «den kjempende forvaltningen». En av Eichmanns kollegaer, Otto Ohlendorf, er et eksempel på en typisk gjerningsmann fra RSHA. Han ble født i Hannover i 1907, studerte jus og økonomi og gjorde karriere på 1930-tallet, først i faget og senere i den politiske administrasjonen. Som leder for sikkerhetstjenesten for innlandet i RSHA hadde han en høy administrativ stilling i Det tredje rike. Men han var på ingen måte noen ren byråkrat eller skrivebordsforbryter. Ohlendorf var likedan praktiker i felten. I 1941 og 1942 ledet han en Einsatzgruppe D i Sovjetsamveldet. Etter eget utsagn hadde han selv direkte ansvar for drapet på 90 000 sivile menn, kvinner og barn. Da han senere ble spurt om jødiske barn også måtte bli drept svarte han at dette var uunngåelig. Barna ville vokse opp, og siden deres foreldre var blitt myrdet kunne de bli til en fare som ikke var mindre enn den som utgikk fra foreldrene. Det var de av Eichmanns kolleger som mestret de blodige oppgavene i felten som ble forfremmet i RSHA etter sin tilbakekomst. Dette satte i gang en dynamikk som førte til en kumulativ radikalisering av folkemordet.
Teoretikere og praktikere
Denne kombinasjonen av å være både ideolog og praktisk delaktig i folkemordet var typisk for Eichmann og hans kollegaer. På denne måten rimer Arendts forestilling om «ondskapens banalitet» ikke med den empiriske kunnskapen historisk forskning har frembragt.
Finnes det alternativer? Det virker vanskelig, for ikke å si umulig å oppsummere de ulike typer gjerningsmennenes motiver i et eneste begrep. I sin bok Perpetrators, Victims, Bystanders (Gjerningsmenn, ofre, medløpere) har den amerikanske historikeren Raoul Hilberg vist at aktørenes motiver og omstendighetene de handlet under var svært ulike, når en for eksempel tenker på Hitler selv, gamle partipamper og nykommere, tyske soldater, frivillige fra andre nasjoner, profesjonsgrupper som leger og jurister eller utenlandske regjeringer; eller ulike grupper blant tilskuerne som jødenes misunnelige økonomiske konkurrenter, de kristne kirkene eller de internasjonale aktørene. Formelen om «ondskapens banalitet» hevder forenklet at normale mennesker kan bli massemordere dersom de begrenser seg til å være pliktoppfyllende og dersom ledelsen er ond nok. Nyere forskning har vist at det var mange som hadde egne og varierende motiver for å bidra aktivt og engasjert i folkemordet. Hovedgjerningsmennene – Eichmann og hans kolleger – var ikke eksempler på noen form for «ondskapens banalitet», men ble drevet av en fanatisk og hensynsløs antisemittisme.