Den klasseløse konkurranseskolen
Oppløsning av klasseenhetene har vært et brennende tema i skoledebatten i den seinere tid. Vi vil hevde at Utdannings- og forskningsdepartementets anbefalinger kan true skolen som sosialt fellesskap, en felles arena for sosialisering og dannelse blir borte.
- Klassefesten er over sier Gudleiv Forr i en kommentarartikkel i Dagbladet. (18.08.) Når elevene blir organisert på nye måter, i store og små grupper, forsvinner tilhørigheten til et klassefellesskap. At dette fellesskapet er identitetsskapende, avgjørende for læringen og for utviklingen av en god demokratisk holdning, tapes lett av syne.
- Lærernes posisjon blir undergravd og mistenkeliggjort i dagens læringsliv, hevder cand. philol. Eilev Groven Myhren i en kronikk i "Klassekampen" (14.09).
Mange lærere vil kjenne seg igjen i hans utsagn om at skolevesenet er utsatt for en systemtenkning som tvinger lærerne inn i trange rammer. Oppløsning av klasseenheten er en slik endring som kan sette lærergjerningen under press. Vi ser disse forandringene som et resultat av individualismens og markedsmekanismens sterke vindkast.
En rekke av de skolereformene som har vært varslet i St.meld.nr.30 (2003-2004) Kultur for læring og den påfølgende stortingsdebatten har signalisert et systemskifte i skolen. Endringene kan ha konsekvenser som ikke nødvendigvis fører til forbedring. Oppløsningen av klasseenheten bør ses i sammenheng med opprettelsen av "Skoleporten", et system for kvalitetsvurdering, som blant annet omfatter større vekt på nasjonale prøver, testing og kontroll. Hvilken virkning vil disse endringene ha for elevenes læringssituasjon, for det sosiale liv i skolen, for reguleringen av læreryrket og for konkurransen mellom skolene?
Et nasjonalt system for kvalitetskontroll vil selvsagt kunne gi mer og nyttig informasjon om det som skjer i skolen. Men en ny prøve- og kontroll- kultur vil kunne endre elevenes læringsfellesskap. Både praktiserende lærere og skoleforskere har påpekt dette. Professor
Gunn Imsen har trukket fram farene ved at skolene kan komme til å utvikle en "teaching to tests"- kultur. (Imsen, Utdanning 23.04.04). Det å forberede for testing kan lett komme til å overskygge selve læringen. Nasjonale prøver og innsamling av resultater frister de store mediene til offentliggjøring og uthengning. Departementets forsikring om at det skal bli vanskeligere å sette opp lister over vinnere og tapere er ikke beroligende.
Vi slutter oss til de intensjonene som Kristin Clemet gir uttrykk for i artikkelen "En skole for alle" (Dagbladet 26.08). Alle ønsker at barna " ..skal få med seg verdier og holdninger som er til å leve med - for dem selv og for andre - at de skal lære å lese , skrive og regne - og utvikle nysgjerrighet til å lære hele livet." Men vi mener det er viktig å se de gode intensjonene i forhold til de tiltakene som settes i gang. Intensjonene tapes lett av syne når retningslinjene for den praktiske skolepolitikken legges fram. "Skoleporten" varsler noe av dette. Her brukes et språk som stammer fra andre virksomhetsområder. Det heter brukere, tjenesteytere, skoleeiere, beslutningstakere, elevinspektører, datavarehus osv. Betegnelsene elever, lærere og forelder forsvinner nesten i den nye retorikken.
Det avgjørende med de reformene som nå innføres i skolen, er at de legger grunnlaget for en større grad av individualisert undervisning og for nivådifferensiering. Dette passer godt inn i en konkurranseskole og samsvarer med høyreideologien som ser positivt på individualisering og konkurranse. Forestillingen er at da vil de svake strekke seg mot de som befinner seg på toppen.
Slik er ikke den virkeligheten vi kjenner. Her kan bunnplasseringen like godt føre til sorg og fortvilelse. Det gjelder for skoler som for enkeltelever. De kan bli oppgitte og motløse. Rektorer kan fortelle om svært vanskelige relasjoner mellom lærere og foreldre etter at skolen har blitt hengt ut offentlig. Reaksjonsmønsteret til nederlagsdømte elever kjenner vi både fra litteraturen og fra den pedagogiske hverdagen. Konkurransen er ikke et gode i seg selv. Forskerne Ingrid Helgøy og Anne Homme viser i en kronikk de har kalt "Testtyranni i skolen" (Dagbladet 12.06.04) til erfaringene og debatten i England i forbindelse med innføringen av den markedsorienterte styringslogikken på 90-tallet. Skoler som skårer lavt på testene, får problemer med å fylle opp elevplassene. Dette vil forsterke sosiale skjevheter, og skape skiller mellom "vinner-" og "taper-" skoler.
En klasseløs skole er ikke noe nytt. Helt fra Forsøksrådets tid har det rundt i landet vært drevet forsøk med mindre grupper og oppløste klasser i forskjellige læringssituasjoner. Ringstabekk skole har også operert med storklasser og grupper av forskjellig størrelse, men der styrket de samtidig klasseforstanderfunksjonen. Dessuten var skolen en forsøksskole og ikke satt under det samme økonomiske press som skoler i dag. Riktignok er det ikke noe pålegg om å oppløse klasseenheten. Det kan imidlertid lett bli sett på som bakstreversk å fortsette som før.
Tilrettelegging for arbeid i mindre grupper kan være en pedagogisk vinning. Men med dagens høyrestyrte skole er vi ikke overbeviste om at gruppestørrelsen alltid vil være i samsvar med de pedagogiske idealer. Innstramningene i kommuneøkonomien og rektorenes ansvar for å holde knappe skolebudsjetter, har fått mange lærere til å erfare at de må greie å undervise i store grupper når sykdom og andre "uforutsette" hendelser setter sitt preg på skolehverdagen.
Vakre idealer og høytflyvende retorikk kan få folk til å tro at vi er i ferd med å løse mange av de problemene som vi har sett i skolen i den seinere tid. Men virkeligheten ser ut til å bli et meget uheldig samspill mellom en stram økonomi, markedstenkning, overbelastede lærere, konkurransementalitet og en ny type vinnerkultur. Det kan kanskje gi flere vinnere, men også gjøre skolehverdagen om til et mareritt for et økende antall elever og lærere.