Norsk skole på rett spor eller ville veier?
Av Per Østerud og Jan Johnsen
Innlegg i Aftenposten 7. januar 2005
En ny PISA- undersøkelse med tittelen "Rett spor, eller ville veier?" har rystet oss, og Kristin Clemet har tatt til orde for en skoledugnad der hun utfordrer alle som er involvert i skolen. Det er prisverdig, men det er en fare for at denne dugnaden ensidig blir knyttet til kunnskaps- og ferdighetsinnlæring. Margreth Olins har både gjennom filmen "Ungdommens råskap" og avisinnlegg gitt uttrykk for en annen skoleforståelse. Hun påpeker i en artikkel "Løft menneskene" at de viktigste kvalitetene i skolen ikke kan måles: "Så la deg ikke lure. Et kunnskapsløft er helt umulig i seg selv. Løft menneskene. Ved å gi dem tid og rom til å gro i ro". (Dagbladet, 4.12).
Resultatene fra PISA- testene og medienes presentasjon kan bidra til at vi får et lite edruelig bilde av norsk skole. Som etter forrige PISA- rapport svartmaler mediene norsk skole og gir oss overfladiske og ensidige analyser i forbindelse med årsakene til skolens forfall. Enkelte mener at elevene ikke jobber hardt nok. To professorer hevder i en artikkel i Aftenposten.(14.12.) at "antikunnskapssynet" har gjennomsyret en stor del av den politiske verden, utdannelsesbyråkratiet, lærerutdannelsen og den pedagogiske forskningen.
Når den finske professoren Matti Klinge skal forklare hvorfor Finland skårer så mye bedre enn de øvrige nordiske land, trekker han fram Finlands historie, samfunnsforhold og skoletradisjon. (Aftenposten 12.12.) Mens vi i Norge kan ha vanskelig for å se at elevprestasjoner og atferdsmønster er et resultat av noe langt mer enn skolens planer og lærerens kunnskapsgrunnlag - og evne til å holde disiplin.
Hvis vi skal finne årsakssammenhenger, er det nødvendig å se på grunnleggende samfunnsendringer som innbefatter alle samfunnets institusjoner, derav både familien, skolen, mediene og hele det politiske systemet. Foreldrene spiller i dag en helt annen rolle enn tidligere. Mange har fullstendig abdisert, eller fraskriver seg store deler av ansvaret for oppdragelsen av sine egne barn. Kravmentalitet og luksuskonsum blir satt i høysetet. I næringslivet kan en registrere lederlønninger og fallskjermer hinsides alle proporsjoner, og idrettsutøvere hever månedslønninger og bonuser som vanlige folk bruker et helt liv på å tjene inn. Ikke rart at unge mennesker har problemer med å erkjenne hva som kreves i det virkelige liv. Samtidig får skolene nye elevgrupper som stiller andre og langt mer omfattende krav til skolen og lærerne. Det er derfor altfor enkelt å hevde at skolen ikke skal drive oppdragelse og yte omsorg, men først og fremst fremme kunnskapstilegnelse.
Skyldspørsmålet har stått sentralt i forbindelse med det fallende nivået blant norske elever. Her må Clemet langt på vei fritas for ansvaret. Derimot kan en si at undersøkelsen er med på å legitimere hennes skolepolitiske valg. Medienes presentasjon av PISA- resultatene bygger opp under hennes enkle grep om "kunnskapsløftet". Men PISA kan også bli et redskap for avvikling av enhetsskoletradisjonen, intellektualisering av skolens innhold, frislipp av friskoleordningen med større mulighet for eliteskoler, større vekt på nasjonale prøver og utlegging av skoleresultatene. Dette bygger på en forståelse av konkurranse som drivkraft for læring og utvikling. Fagene har først og fremst eksistensberettigelse når de bidrar til å fremme økonomisk vekst. Det er en slik forståelse lederskribenten i Dagbladet (8.12.) hevder "er et brudd med noe av det fineste i norsk skole, den opplysningstanken som har hatt som mål å bære fram de ulike landsdelene og sosiale grupper i et godt fellesskap".
Clemets uttalte visjon om en "Eliteskole for alle" viser tydelige tegn til å skyve ut de praktiske og estetiske fagområdene. Nå er det leseopplæringen og basisfagene som skal styrkes. Dette kan kanskje passe godt for de teoristerke elevene, men det kan bli en tvangstrøye for de øvrige elevene som i mindre grad opplever teoritimene som meningsfylte. En slik utvikling kan legge grunnlaget for mer uro og mistilpassning blant en del elever.
Vi registrerer at Clemet og Olin befinner seg på hver sin planet i synet på skolen. Clemets appell til kvalitetsheving og kunnskapsløft fenger lett. En må kanskje være i skolen for å forstå Olins budskap om å se barnet, møte det og la det vokse innenfra.