Kronen på verket
Det har gått tolv år siden han tok fatt på arbeidet som nå er avsluttet med disputas og høytidelig feiring i Festsalen på Frydenlund. Tolv år siden han fikk spørsmålet om hvorfor avisspråket var så mye bedre før, og svarte at en først måtte finne ut om det var bedre før.
Lang prosess
Dermed startet den lange jakten, både på svaret og på dr.philos.-graden. Den begynner å bli en sjeldenhet nå etter at de treårige doktorprogrammene har tatt over, med tett oppfølging og finansiering over tre-fire år.
Thore Roksvolds doktorgradsavhandling har fått mye oppmerksomhet.
– Jeg ble ikke tatt opp på noe program, fordi jeg allerede var førsteamanuensis. Dermed satte jeg i gang selv. Jeg måtte jobbe mye alene, og det har helt klart gjort prosessen mye tyngre. Men i fjor vinter hadde jeg studieledersabbat, og dekanene Egil Fossum og Øivind Frisvold åpnet for bruk av strategimidler til å honorere en samtalepartner på UiO. Jeg takker for at avdelingen gjorde det, det hjalp meg veldig, sier Roksvold.
Ettersom han begynte arbeidet i 1993, var det naturlig å gripe fatt i aviser fra samme år. For å studere utviklingen valgte han seg 30-års spenn og leste det samme utvalget aviser også fra 1963, 1933 og 1903. Materialet er avisene Sunnhordland, Nordlys, Gudbrandsdølen, Dagbladet og Adresseavisen.
Stort materiale
200.000 ord med innenriksnyheter ble lest med kritisk og analytisk blikk for å finne svar på spørsmålet som også er tittelen på avhandlingen: Var avisspråket bedre før?En metodetriangulert studie av normendringer i norsk avisspråk på 1900-tallet.
– Nei, konkluderte Roksvold.
Han har på bakgrunn av litteraturlesing og en spørreundersøkelse med 262 respondenter etablert syv normer leserne vurderer avisspråket etter, og funnet at i de fleste tilfellene er mye blitt bedre med årene, med ett unntak. Avisene var mer saklige før – i den forstand at de overdrev mindre. Aller sakligst er avisene fra 1963, men på mange andre områder kommer avisene fra 1903 svært godt ut. De er til gjengjeld så ordentlige at Roksvold karakteriserer dem som ”dokumentknitrende, tørre”. Dårligst på de fleste felter er avisene fra 1933, uvisst av hvilken grunn.
– Det kom nye rettskrivingsregler både i 1907, 1917 og 1938. Dette var altså en tid med store normendringer i skriftspråket. Kanskje noe av forklaringen kan ligge der, men det trengs det nok et eget forskningsprosjekt for å finne svaret på, mener Roksvold.
Upopulære normendringer
Avisene fra 1993 kommer godt ut med hensyn til objektive og målbare variabler som ortografi, kommaregler, slurvefeil, tegnsettingsavvik, morfologi og idiomatiske avvik, blant annet.
Hvorfor mener da mange at språket i avisene er verre enn før?
– Fordi vi alle vokser opp med et sett språknormer som vi lever etter resten av livet. Når vi ser at disse normene endres, opplever vi det som forfall, mens det egentlig er en naturlig utvikling. Det er det jeg kaller et forfallsparadigme, forklarer Roksvold, som mener at den grundige behandlingen av dette temaet er et av de viktigste bidragene i avhandlingen.
En annen ting er at i stedet for mer eller mindre kvalifiserte diskusjoner om hvorvidt norsk avisspråk er godt eller dårlig, har man nå noe langt tyngre å slå i bordet med:
Nesten 900 sider med dokumentbeskrivelser, spørreundersøkelse, tekstanalyse, statistikk, grafer og tabeller, for å være mer presis. Oppmerksomheten rundt arbeidet tar Roksvold også som et tegn på at han har skrevet om noe som opptar mange.
– Det ser du på presseoppslagene som har kommet de siste dagene. Jeg har vært intervjuet i NRK Kulturnytt, Dagbladet, Kanal 24 og fagbladet Journalisten. Det er fordi temaet er svært aktuelt, mener Roksvold.
Hvordan står det til i dag?
Enda mer aktuelt var temaet han holdt prøveforelesning om, nemlig utviklingen innenfor mediene i dag. Underholdning og demokratisering er de to viktigste kjennetegnene, mener Roksvold, som tror at klasseutjevningen har bidratt til det siste og velferdsøkningen i samfunnet til det første.
– Og så har TV2-damene som melder været, hatt mye å si for bruken av dialekter på norsk TV, påpeker Roksvold.
– Etter tolv års arbeid må det være flott å avslutte med en høytidelig disputas. Hvordan opplevde du den?
– Veldig bra. Jeg fikk ros for det jeg mener jeg fortjente ros for, og saklige, kritiske spørsmål for andre ting. Det er som det skal være. Det var hyggelig med gode tilbakemeldinger fra tilhørerne. Og arrangementet i Festsalen var fantastisk bra, så jeg føler meg tilfreds nå, smiler Roksvold, vel tilbake på studielederkontoret på Journalistutdanningen.
Setter pris på kontakt med studentene
Han underviser ikke så mye lenger, men setter stor pris på å holde forelesninger i norsk språk og stil fra tid til annen. Han går slett ikke med på at det språklige nivået hos den kommende generasjon journalister er lavere nå enn før.
– Jeg har fulgt journaliststudenter nå i 28 år. Og om det var vanskelig å komme inn på studiet da, er det verre nå. Studentene ved Journalistutdanningen er blant de mest skoleflinke i landet. Det er stimulerende å undervise dem, fordi de hele tiden er innstilt på å lære mer. De forstår at det er viktig å mestre det norske språket, som er arbeidsredskapet.
[ Hege Fagerheim ]
Les mer
- "Språksjokk!" (Intervju i Dagbladet 7. april 2005)
- Avdeling for journalistikk-, bibliotek- og informasjonsfag