– PP-tjenesten stigmatiserer minoritetsbarn
Hva skjer i møtet mellom barna og Pedagogisk-psykologisk tjeneste? Hvordan kategoriserer PP-tjenesten minoritetselever? Hvilke konsekvenser får dette for integrasjon eller marginalisering av minoritetselever? Svarene på disse spørsmålene blir nå presentert i boken ”Etnisk mangfold i skolen. Det sakkyndige blikket”.
Tankevekkende og skremmende
Pihl er professor i flerkulturelle utdanningsstudier ved Avdeling for lærerutdanning. Hun har studert sakkyndige utredninger gjort i Oslo, over en periode på ti år, fra 1990 til 2000. Målet var å undersøke bakgrunnen for at minoritetselever er overrepresentert i segregert spesialundervisning. Har minoritetselever større grad av funksjonshemminger og lærevansker enn andre barn?
Joron Pihl har forsket på hvordan PP-tjenesten forholder seg til minoritetsbarn i den norske skolen. (Foto: Hege Fagerheim)
Svarene er både tankevekkende og skremmende. Fordi ja, minoritetselever er overrepresentert i segregerte grupper, spesialklasser og spesialskoler. Men nei, de har selvsagt ikke – som man kan få inntrykk av når man leser de sakkyndige rapportene – verken lavere intelligens eller større lærevansker enn etnisk norske barn.
Skjulte tester
– Da jeg startet prosjektet hadde jeg ingen forventninger til hva jeg kom til å finne, sier Pihl, De sakkyndige vurderingene har utviklet seg gjennom tiårsperioden. Det mest iøynefallende er endringen fra fortellinger, der den sakkyndige skriver sin egen subjektive beretning om møtet med barnet, til utredninger med et vitenskapelig preg. Det viktigste redskapet for å gjøre vurderingene vitenskapelige er bruk av intelligenstester, som foregår i stor grad også i dag.
– Og det er det mange som ikke vet, sier Pihl. – For å holde dette skjult bruker PP-tjenesten språkkoder. Begrepet intelligenstesting forekommer ikke i PP-tjenestens kommunikasjon med foreldre og lærere. Mitt anliggende har vært å problematisere denne praksisen, sier Pihl.
– Man forutsetter at norske og vestlige standarder, normer og kriterier for å vurdere barns prestasjoner er nøytrale og objektivt gyldige. Man bruker egne kulturelle normer som et kriterium for å vurdere mennesker fra andre kulturer. Men mange av disse barna har en annen bakgrunn enn norske barn. Da blir det heller ikke relevant med disse testene. PP-tjenesten ender opp med å stigmatisere barna, hevder Pihl.
Hun presiserer at hun ser at mange av de sakkyndige er oppriktig opptatt av at barna skal få det bedre. Men i forsøket på å beskrive situasjonen på en måte som skal utløse midler til hjelp, ser mange ikke at de påfører barnet enda større problemer.
Etnosentrisme
– Utredningene vitner om en sterk etnosentrisme. Man frakjenner barna ferdigheter og kunnskaper de har fra før og man dokumenterer ikke alle kunnskapene deres. Dataene får vitenskapelig status, fordi testene er vitenskapelig utviklet, og slik får de sakkyndige vurderingene legitimitet. Mange blir diagnostisert med lærevansker – uten å ha det. Problemet er ofte at undervisningen foregår på et språk barna ikke forstår, påpeker Pihl engasjert.
– Etter å ha skrevet denne boka og lest alle de sakkyndige vurderingene tenker du mye på hvordan barna har det nå?
– Ja. Og noe som har gjort inntrykk på meg er hvor tålmodige de er – hvor lite opprør de gjør. Det betyr at barna tar børen, innordner seg systemet og lærer at det er de selv som er problemet, sier Joron Pihl.
Et annet folk?
Problemene ligger i hovedsak et annet sted enn i det enkelte barn, hevder Pihl. 34 prosent av barna i Oslo-skolen har minoritetsbakgrunn. Det er et stort paradoks hvordan myndighetene forholder seg til akkurat det.
- Det kan nesten virke som skolemyndighetene ønsker seg et annet folk. Norske utdanningspolitiske myndigheter og skoler har et kjempeproblem, når de behandler alle elevene som om de har norsk bakgrunn. Man kan stille spørsmål om tilpasset opplæring kun er for norske barn. Skolen gjør det til et problem at minoritetselevene snakker sitt eget morsmål. Men den norske skolen er flerspråklig og den er flerreligiøs. Det er mangfoldet som kjennetegner den norske skolen i dag. Men utdanningsmyndighetene befester skolen som en monokulturell institusjon. Slik påfører skolen minoritetselevene vansker, sier Pihl.
– Men da er det vel bra med spesialundervisning?
– Ikke når forskning viser at elevenes vansker ofte kunne vært forhindret ved tospråklig undervisning og annen tilpasset flerkulturell undervisning. Og ikke når man vet at i spesialklassene er pensumet mindre omfattende. Havner man i en spesialklasse lærer man ikke like mye som de andre. Det gjør igjen at eleven ikke har de samme mulighetene til utdanning og jobb senere i livet, påpeker Pihl.
Ikke alle norske barn har norsk som morsmål
– Hva er da gode og fornuftige tiltak?
– Blant annet å anerkjenne at når en del norske barn begynner på skolen, så har de et annet morsmål enn norsk. Morsmålet er barnets største ressurs, et redskap for tenking og læring. Skolene bør utvikle elevenes tospråklige kompetanse i morsmålet og norsk og gi tospråklig fagundervisning.
– Dessuten må det må skje en kompetanseheving i PP-tjenesten. Bare ca. tre prosent av pensum i profesjonsutdanningen dreide seg om flerkulturelle pedagogiske problemstillinger i perioden 1985-2000. Utdanningen bør nå reorientere seg og kvalifisere folk til å utrede med utgangspunkt i flerkulturelle situasjoner. Man må lære mer om tospråklighet og språkutvikling i en flerkulturell kontekst. Og man må få et langt bedre samarbeid mellom skole, forestatte og PP-tjenesten og arbeide forebyggende.
– Hva tror du ansatte i PP-tjenestens vil si om kritikken fra deg?
– Det er selvsagt et spørsmål om de er enig i den eller ikke. Hvis PP-tjenesten mener at gjeldende praksis er god, er det kanskje ikke behov for endringer?
– Men det mener du at det er?
– Ja.
[ Hege Fagerheim ]
Les mer
- Avdeling for lærerutdanning
- Universitetsforlagets omtale av boken
- Innvandrerelever stemples som dumme (Aftenposten 20. april)
Leserkommentarer til artikkelen
Ville norske barn ha klart seg like godt i en annen "jungel"?
Klart at kritikken mot PP-tjenesten er berettiget når det legges norske premisser til grunn for å evaluere barn fra andre kulturer. Selv med barn fra andre land nærliggende oss blir det mange ganger foretatt feilvurderinger pga. manglende innlevelse og forståelse for de omstendigheter barnet er oppvokst med.
Hvordan ville norske barn ha blitt vurdert, f. eks. i Tanzania under de lokale forhold?
Selv mange født her har vanskeligheter med å forholde seg til normer for såkalt normal adferd og progresjon og "skikk og bruk" i den norske "jungel"!
Personlig erfaring
Jeg er selv mor til et tospråklig barn og har opplevd denne stigmatiseringen som artikkelen over forteller om. Selv om man som forelder kjenner sitt eget barn best og selv om man også har kunnskapen på området tospråklighet, som f.eks.jeg har gjennom utdannelsen min på HiO, har det ikke vært lett å ta den kampen med skolemyndighetene alene.
Jeg har også lagt merke til at barn hvis begge foreldre er utenlandske behandles annerledes enn barn som har en etnisk norsk forelder. Det er særlig i forhold til faget norsk som annet språk det er tilfelle, er min personlige erfaring...
Til slutt vil jeg bare si at det er flott at det forskes på dette feltet, for det gjør kampen for eget barns beste lettere.
Et varmere skole. Utvikling av en kritisk tankegang og behovet for kontinuerlig evaluering og oppfølging i skolen
Det som skremmer meg mest er at kunnskapen om det som skjer er der og har vært der lenge men det finnes per i dag ingen profesjonell og tverfaglig gruppe som tar seg av å videreutvikle og følge opp utviklingen av en flerkulturell skole som har som mål sosial rettferdighet, likeverd og mangfold for alle elever og spesielt de som pga av hudfarge, religion osv ikke får den omsorgen og respekt de trenger. Dialog, kunnskap, komunikasjonsevne og varme er deverre en mangelvare i mange offentlige skoler som etter mitt syn beveger seg mer og mer i retning av markedsliberalismens tanke. I tillegg til dette tar skoledere og lærere mer og mer seriøst den nye trenden om disilpin som flere forskere støtter opp om og som har fått god opplutning ibalnt sentrale myndygheter. Nå reiser det foredragsholdere landet rundt for å "lære" foreldrene hvordan de skal være mht til sine barn. Tanken er god, men det er urovekkende at kritisk forskning nærmest er fraværende. Heller ikke en kritisk ettertanke er å spore om slike fagre ord som disiplin tar vare på verider som deltakende domkrati, ytringsfrihet, kritisk refleksjon og regler som er blitt til i demokratiske prosesser de unger også blir hørt. Ta deg en tur og besøk skoler utenfor sentrum: Du vil allerede ved porten oppdage at stemingen er kald, at folk haster bkymret av sted og at mange barn faktisk tidlig er skolelei. Vi får aldri vite sannheten. Vi får alltid fagre ord om at mobbing er blitt fjernet fra skolen ( men flyttet til toalettene og skoleveien) fordi barna gjør "rett" fordi de er redd for straff, ikke fordi de respekterer de voksne uti fra deres evner til komunikasjon, upartisk og tvernasjonal kunnskap, deres evne til å gi dem troen på fremtiden, deres evne til å spre livsglede. I migrapolis ble Prnsdal teamet presentert. Barna satt igjen etter skoletid. Den ene for å ha vært "kverrulant", den andre for å ha snakket i timen. Det er skremmende å se at ingen forskning er gjort på dette teamet mht til barnas rettsikkerhet når de blir utsatt for torturliknende metoder og skam. Hva om barna har andre perspektiver, er uavhengig, vil inngå i en intelektuell meningsutveksling. En kontrollorientert lærer som attpåtil ikke har et selvkritisk blikk og kunnskap om landets flerkulturelle og flerspråkelig historie vil ikke være istand til å kunne forstå. Jeg kjenner selv til to andre tilfeller der to innvandrekvinner ble sett ned på og truet med at barna skulle få spasialundervisning. Den ene ble truet med barnevern fordi barna hadde lærevansker. Hvor mange slike saker havner i barnevernet? Jeg er takknemlig for at det kommer ut slike bøker som dokumenterer stigmatisering og overgrep. Neste steg er å få et nye , kreative og frigjørende tanker inn i skolen og slik det er på enkelte skoler nå er det behov for tverrfaglig samarbeid og oppfølging av både lærere, skoleleder og elever. Grunnet maktubalansen og det faktum at det gjerne lages sannhetsregimer i institusjoner det er vanskelig å kritisere eller være uenin g om er det nødvendig med et selvstendig, kritisk, og barnevennlig ombud som kan ta vare på barna. Sosiallærer er etter mitt syn ikke nok. En tverfaglig, kreativ og klok barneombud kan samarbeidet med barneombudet sentralt. Til slutt vil jeg utfordre forskere til å forske mer på alle de gode titak som ukritisk presenteres for foreldre og for media som "barnas beste" hva betyr det egentlig og hve skjer i praksis. Sosialantropologer, filosofer, moderne sosiologer har herved en stor utfordring. Mer kritisk tanke gang, vær så snill.Mange innvandrere orker ikke mer. NÅ vet du det. Ikke kom i fremtiden å si at du ikke visste slik ettertiden gjør overfor andre minoriteter.