Utfordrer forståelsen av fosterhjem
Førsteamanuensis Oddbjørg Skjær Ulvik har utforsket fosterhjem sett fra perspektivet til fosterbarna. (Foto: Erik Stewart)
– Jeg har utforsket fosterfamiliearrangementet som en av flere måter å vokse opp i et seinmoderne samfunn, sier hun og forklarer at hun har utforsket hvordan barn og voksne skaper mening når de er en del av en fosterfamilie. – Og jeg har utfordret noen av de vanlige forståelsene som gjelder i barnevernet.
Gjennom flere år har Skjær Ulvik intervjuet barn og voksne i 18 fosterfamilier. Til sammen 100 intervjuer, som ble til 6000 sider tekst, utgjorde grunnlaget for doktoravhandlingen "Fosterfamilie som seinmoderne omsorgsarrangement. En kulturpsykologisk studie av fosterbarn og fosterforeldres fortellinger".
Kriseløsning
Hva en fosterfamilie innebærer, varierer på tvers av kulturer. Fra norsk historie kjenner vi Håkon Adelsteinsfostre, som ble sendt til England for en kongelig oppfostring. I noen vestafrikanske land er fosterhjem en vanlig måte å vokse opp på, selv om barnet har foreldre.
I Norge i dag er fosterfamilie en kriseløsning i kulturelle unntakssituasjoner. Når barn av ulike grunner ikke kan bo sammen med sine biologiske foreldre, er dette en foretrukket løsning framfor institusjon.
I motsetning til adoptivforeldre har ikke fosterforeldre partsrettigheter. Og selv om fosterforeldre mottar penger fra staten, regnes de ikke som arbeidstakere. Rundt 6700 barn er plassert i fosterfamilier i Norge i dag.
Fokus i avhandlingen til Oddbjørg Skjær Ulvik har ikke vært om hvorvidt fosterfamiliearrangementet er egnet som barneverntiltak eller hva som er omsorgens resultater. I stedet har hun sett på betydningen av arrangementet sett fra fosterforeldrenes og fosterbarnas synsvinkel. Både barn og voksne forstår seg selv og sine relasjoner i lys av hva som er vanlig i dagens samfunn.
– Å utforske fosterbarns perspektiv er en aktuell utfordring, sier hun. – Barnevernsbarna er en gruppe som har enda mindre innflytelse på sin situasjon enn barn flest, og det er derfor viktig å utforske hvordan de forstår og tar i bruk sitt begrensede handlingsrom. Det er i dag er bred enighet om at barn skal høres, men hva dette innebærer trenger en nyansering. Det er ikke tilstrekkelig å la dem komme til orde.
Barna som Skjær Ulvik intervjuet var fra 4 til 14 år. Noen fortalte fyldige fortellinger, mens andre ikke var i stand til å si så mye. – Jeg har studert barnas fortellinger om det å være fosterbarn, hvordan de skaper sammenheng i en rekke av uforståelige hendelser, og hvordan de plasserer seg selv inn i sin fortelling. Mens et barn forteller at det var hun selv som bestemte at hun ville flytte til en annen familie, forteller andre at de ble flyttet på. Når barns mening etterlyses, er det gjerne en forventning om at denne skal være entydig. Jeg anbefaler en lytteberedskap for flertydighet, sier hun.
Mellom intimitet og profesjonalitet
– Og hva betyr fosterforeldreskapet for dem som gjør det? Hva er det om får menn og kvinner i dagens samfunn til å ta på seg en slik oppgave? spør Skjær Ulvik.
– Fosterforeldrenes prosjekter er svært varierte, altså hva de ønsker å få til med sitt fosterforeldreskap. Dette er en virksomhet i spenningsfeltet mellom intimitet og profesjonalitet, forteller hun. – Alle forholder seg til penger, kjærlighet og arbeid, men på forskjellig måte. Alle har en forståelse av fosterforeldreskapet som arbeid, i forståelsen lønnet og kvalifisert, men dette gis varierende betydning av fosterforeldrene. Og alle har en forestilling om hvilken type relasjon de ønsker å ha til barnet. Fosterforeldreskap i Norge kan betraktes som et supplerende foreldreskap, ikke som erstatning. De fleste barna skal ha kontakt med sine opprinnelige foreldre. Og dette krever noe spesielt av fosterforeldrene, sier hun.
Skjær Ulvik forteller at de fleste fosterforeldre ønsker å få en foreldreskapslignende relasjon til barna, men ikke alle lykkes med dette. Andre fosterforeldre ønsker å være voksne venner for et barn som trenger det. Barna bidrar også til hvordan relasjonen blir. Mens noen barn beskrives av sine fosterforeldre som "hybelboer" eller "hotellgjest", er det andre barn som utpeker sine fosterforeldre som mor og far fra første stund, selv om de ikke hadde tenkt seg å være det.
Livsformsintervju
– Intervjuarbeidet tok fire år, forteller Skjær Ulvik. – Jeg intervjuet fosterfamiliene hjemme hos dem og brukte et såkalt livsformsintervju, som tok utgangspunkt i hverdagslivet. I mitt utvalg bor alle familiene i tettsteder og på landet. Det er viktig også å se denne virksomheten i lys av hvilke muligheter som finnes for inntektsgivende arbeid på stedet.
Hun legger til at det er kvinnene som er hovedaktørene og at fostermoderskapet ofte et alternativ til annet lønnet arbeid. – For kvinnene er fostermoderskapet en mulighet til en mer profesjonalisert omsorgsutøvelse, men det finnes også noen fosterfedre på heltid. Det finnes for øvrig eksempler på at fosterfedre i etterkant har fått arbeid innen omsorg. Fosterfaderskapet har altså vært kvalifiserende, og har endret deres yrkesløp, sier Skjær Ulvik.
Håper på nytenking
Barnevernet gjennomfører for tiden en stor kampanje for å rekruttere nye fosterforeldre. Kampanjen retter seg mot folk som er "gode nok".
– Dette er positivt. Jeg håper også at avhandlingen kan bidra til en nytenkning i forhold til rekruttering. At man retter seg mot dagens kvinner og menn, som ser samvær med barn om et gode, som gjerne vil hjelpe barn som trenger det og som også vil være opptatt av om virksomheten er en utviklingsmulighet for dem selv, avslutter hun.
- Oddbjørg Skjær Ulvik er psykolog og har også utdanning som barnevernspedagog. Hun begynte på HiO i 1999 og er i dag koordinator for masterstudiet i sosialt arbeid.
[ Erik Stewart ]
Leserkommentarer til artikkelen
Om problemer og løsninger
http://www.watchtower.org/library/g/2003/4/22a/article_01.htm