På skole i Pakistan eller Norge?

First man vurdere om hvorfor foreldrene kom til Norge. Jeg synes ike det er riktig at barna kan dra tilbake hvis foredrene kom til Norge fordi krig osv. De bør gå skole i et trygt norsk samfunne og få en norsk kultur også.

Får man låv til å kome til et trygt land, hvorfor skal man da sendes tilbake for å gå skole? Hvorfor reiser ikke da hele familie tilbake hvis det er trygt og bedre der?

Finn ut av hvem barn som blir sendt tilbak i forhol til hvordan foreldrene kom hit også hva foreldrene kom hit for. Det er interessant.

Barn med to kulturer kan fort kjenne seg forvirret - hvilke regler gjelder og hvor?

Når de kommer tilbake til foreldrenes hjemland, vil det være foreldrenes kultur som er sterkest, barna vil oppdage at det ikke bare er deres innvandrerforeldre som mener slik og forventer sånn - men at foreldrene representerer en stor og viktig kultur som er sterk og klok, og ikke bare "primitiv" og outsider, slik den fort defineres av det norske samfunnet. Når barn og voksne er stolte av sin kultur, sitt opphav, bakgrunn og religion, kan de heve hodet og bli mer vellykket integrert også i andre samfunn, der de er en minoritet. Dessuten styrkes forholdet til egen slekt og språket. Jeg tror også disse barna har noe å bidra med som kan utfordre og utvikle den pakistanske skolen.

En annen oppdagelse mange barn kan gjøre, er at også samfunnet i Pakistan har utviklet seg og blitt mer moderne enn foreldrene opplevde det før de flyttet til Norge. Det gir dem gode argumenter overfor foreldrene, dersom disse motarbeider barna.

Og til sist - hvorfor i all verden gjør ikke den norske skolen plass for at 2. fremmedspråk i grunnskolen kan være innvandrerspråk som urdu, arabisk, tyrkisk, vietnametisk, woloff eller andre innvandrerspråk? Jeg er overbevist om at den oppvurderingen av barnas kompetanse og kultur som det fører med seg, vil gjøre mange barn sterke og selvbevisste og tryggere når de blir integrert i vårt samfunn. Jeg er også overbevist om at Norge på sikt vil ha større nytte av at flere nordmenn kan asiatiske og afrikanske verdensspråk både innen handel, reiselivsbransjen, og ikke minst innen diplomati, jus og politikk!

Foreldre som sender sine bare til sitt hjemland for å ta seg en utdanning der, kan skylder flere årsaker. Det kan blant annet komme av at foreldrene ønsker at deres barn skal ta seg en utdanning under en slik atmosfære som dere selv hadde en drøm om en gang i barndommen. med andre ord så vil det si at det vil koste mye ganske penger for å få barna sine inn på en privat skole på 60 - 70 tallet.

På en annen side kan det være i strid med deg norsk integreringspolitikken.
hvordan i alle dager skal de barna kunne integrere seg i det norske samfunnet, når de blir sendt fjernt fra Norge. hvordan skal de barna kunne takle hverdagen i det norske samfunnet, når de ikke kan snakke norsk, samt har planer om å oppholde seg i Norge en gang i fremtiden? ....

Mye av det som kommer opp i disse innlegg tyder på frykt. Frykt er ofte en resultat om at vi ikke har en dyptgående kunnskap om det som blir drøftet. Det kan også bygge på egne erfaringer. Her kommer forskningen inn som en nødvendig redskap til å finne ut hva som faktisk er historiene bak og begrunnelsene bak valget av skole for de ulike mennesker som flytter tilbake til Pakistan over kortere eller lengre tid. Istedenfor å følge frykt for at barna ikke skal lære seg norsk er det mulig å tenke seg alternativer der barnet kan fortsette å utvikle eget morsmål paralelt med norsk opplæring. Det er aldri for sent å lære norsk( jeg lærte det fra jeg var 14 år..). Det kan også tenkes at norske eller tospråkelige lærere kunne tenke seg å bosette seg i Pakistan og undervise der. Flytting er uansett alltid en prosess som har både negative og positive konsekvenser. Graden av disse konsekvensene enten det er i positiv eller negativ retning er noe som varierer fra person til person. Om valget står mellom å bli diskriminert og behandlet som funkjonshemmet på en norsk skole i Norge og det å bli behandlet som en ressurs i en annen skole i Pakistan, er jeg ikke i tvil om hva jeg selv ville valgt for mitt barn. Trygghet er dermed noe som i og for seg kan drøftes da den norske skolen ikke oppleves som trygd for alle. Når det er sagt kan det tenkes at andre skolekulturer ikke samsvarer med det barnet selv anser som mest gunstig. Vi står da overfor det komplekse forhold som ofte skaper dilemmaer for oss foreldre. Men som sagt tidligere: vi får vente på forskningresultatene.

Du skrive: "Om valget står mellom å bli diskriminert og behandlet som funkjonshemmet på en norsk skole i Norge og det å bli behandlet som en ressurs i en annen skole i Pakistan, er jeg ikke i tvil om hva jeg selv ville valgt for mitt barn. Trygghet er dermed noe som i og for seg kan drøftes da den norske skolen ikke oppleves som trygd for alle" (sit. slut).

Hvordan kan de integreres i det norske samfunne hvis folket ike løser problem, får muligheter til det? En løsning er ike å reise bort fra problemer.

Hvordan skal det bli når de komme tilbake? Blir enda vanskligere å integreres i landet uten vokst opp i norge.

Barna mine går og på skole (barnskole) og det er der flertall av innvandrebarn. Der er et problem at foreldrene ike stiller opp. Det er ike skolen som er problem, men ofte sterke bånd familien har. SKolen er ofte med åpne arme, uten å få response fra foreldre. Det er mang tiltaker for innvandrerbarn på skole med mange gruper og mulighete.

Du virke veldig negativ til norge. Jeg og familien min har det veldig bra i norge. Det kan være viktig at familie står mer sammen. Min mann kan la meg ha norske venner og venninner som også har barn og det er viktig. Han er også med på besøk til norske nabo vår og barna leker sammen.

Du må ike være redd, og ike bar følge forskning da. Tenk på barna.

Kjære Vonica:
Takk for svar til mitt innlegg. Jeg skriver her for å avklare føgende: Jeg er ikke negativ til Norge. Jeg har barn med en nordmann og en norsk familie jeg er svært glad i. Norge er dessutten en tankemessig komplkest og stort størrelse og det er derfor ikke riktig å redusere det til å like/ikke like det. Jeg stiller meg derimot kritisk til mange forhold i norsk skole mht til foreldre av minoritetsbakgrunn selv om enkelte skoler har gode resultater å vise til når det gjelder foreldresamarbeid. I blant disse er Tøyen skole. I blant det vigtigste har vært å delegere anvar, kursing i komunikasjon og invitasjon til deltakelse der foreldrene får mulighet til å drøfte (ogte på eget morsmål) hva som er viktig for dem, hva som bekymrer dem osv. Bildet av innvandrere som ikke deltar er for ensidig. Det foreligger forskning som viser årsakene og de bakenforliggende forhold til at enkelte foreldre ikke alltid deltar og skolen må ta sin del av ansvaret på tross av velmennende tiltak. På denne måten er forskning svært viktig fordi forskere går dypere inn i problemstillinger og kan vise kompleksiteten i de fenomener som undersøkes. Jeg er glad på dine vegne som sier du har det godt i Norge, har norske venner og deltar, men det gjelder desverre ikke alle fordi vi er forskjellige og det som virker for deg virker ikke nødvendigvis for andre. Det er dermed ikke sagt at de andre er lite tilpasningsdyktige eller ikke vil integrere seg. Da beveger man seg inn i en retorikk som gagner en homogen og ensidig tankegang og det går jo ikke i et flerkulturelt land som Norge.
Jeg ønsker barna lykke til med sine studier i Pakistan og de er hjertelig velkommen til å fortsette sin skolegang i Norge som etterhvert vil ha klasser som kan fortsette å jobbe med utviklingen av morsmål og norsk. I en verden som vokser mer og mer sammen vil slike mennesker bli mer og mer ettertraktet, ikke minst fordi opphold i forskjellige land tyder på at man har evne til å fungere i ulike miljø.