Produksjon i Ville vesten
Italia har inntil nylig vært forbundet med spektakulære nyheter innen reproduksjon. Dette er landet der kvinner over 60 har fått hjelp til å få barn ved hjelp av eggdonasjon. Stor oppsikt vakte det også for et par år siden da en italiensk gynekolog påstod at han hadde gjort en kvinne gravid med et klonet embryo. Dette vakte sterke reaksjoner over hele verden.
Inntil nylig har assistert befruktning ikke vært lovregulert i Italia, og landet opplevde en stor tilstrømming av par som ønsket behandling som ikke var tillatt i deres hjemland. Nå er situasjonen snudd på hodet.
I desember 2003 ble det i Italia vedtatt en lov som anses som Europas strengeste og en av verdens mest restriktive når det gjelder assistert befruktning. Loven trådte i kraft i begynnelsen av 2004. På enkelte punkter skiller ikke loven seg fra den man har i en del andre land med restriktiv lovgivning.
Som i Norge er eggdonasjon forbudt, likeledes tilbud om prøverørsbefruktning til homofile og enslige. Men med hensyn til sæddonasjon har Italia satt seg selv i en særstilling. Mens en rekke andre land i Europa, blant annet Norge, har endret lovverket slik at sæddonorenes anonymitet er opphevet, er det i Italia ikke lov til å bruke donorsæd fra giver som ikke er egen partner, uavhengig av identifiserbarhet.
En annen dramatisk regulering er forbudet mot å fryse ned embryo. Det er lov å befrukte tre egg, men disse må innsettes i livmoren med en gang. Dermed øker sjansen for flerlingefødsler og komplikasjoner. Dette er i sterk kontrast til praksis i Norge og en rekke andre land, der man etter hvert tilstreber å sette tilbake kun ett befruktet egg om gangen, mens de øvrige befruktede eggene fryses ned til senere bruk.
Lovendringen i Italia har med andre ord medført en kraftig reduksjon i tilbudet til barnløse par, men også et svekket medisinsk tilbud ved at helserisiko for mor og barn øker i forbindelse med prøverørsbefruktning. Dette har naturlig nok skapt splid blant politikere og fagpersoner i Italia, noe som førte til et forslag om lovendring allerede et års tid etter den forrige loven ble vedtatt.
Dette skulle avgjøres ved en folkeavstemning om de mest kontroversielle delene av loven. Avstemningen ble holdt 12. juni, men kun 19 % besøkte urnene denne dagen, og selv om valglokalene var åpne også neste dag, var det ikke mer enn 26 % totalt som ville si sin mening. Det var flere som avga stemme i nord og i byene enn sørover og på landsbygda, og det var et høyt utdanningsnivå på dem som stemte. Det var et klart flertall for å lempe på loven. Men siden resultatet var under 50 % valgdeltakelse, ble avstemningen kjent ugyldig, og Italia beholder sin strenge lov.
Loven som ble innført i 2004, ble vedtatt i senatet takket være deler av opposisjonen, flesteparten katolikker, som stemte med regjeringspartiene. Høyesterett anerkjente senere en folkeavstemning over loven etter at landets radikale parti samlet inn de tilstrekkelige 500,000 stemmer som skulle til. Dette ble deretter omgjort til kun å gjelde de deler av loven som blant annet omhandlet egg- og sæddonasjon, nedfrysing og forskning på embryo, samt tilbakeføring av alle de befruktede eggene til livmoren på en gang. Enkelte politikere fra flere politiske partier mente imidlertid at det ville være bedre om Nasjonalforsamlingen endret loven uten at velgerne måtte ta stilling til disse vanskelige spørsmålene.
Før folkeavstemningen oppfordret katolske biskoper, støttet av Vatikanet, folk til å la være å stemme med den begrunnelse at man ikke kunne stemme over ”liv”. Kirkens oppfordring antas å ha hatt stor betydning for den lave oppslutningen omkring avstemningen, men en generell likegyldighet eller et dårlig valgt tidspunkt, har også vært oppgitt som årsak. Fagfolk har dessuten anklaget media for å ha gitt dårlig informasjon til velgerne. Men i dette tilfellet har den katolske kirken foruten å ha beveget seg inn på det medisinske området, også grepet inn i de demokratiske prosesser.
Konsekvensene av en restriktiv holdning til behandling, er at de som ønsker det, reiser til andre land for å få behandlingen. Dette fører til en mer komplisert prosess i tillegg til at økonomien i langt større grad enn før bestemmer hvem som skal få behandling for infertilitet. Mens antall behandlinger med assistert befruktning har sunket betydelig i Italia etter at loven ble innført, viser en undersøkelse at antall par som reiser til utlandet for å få behandling har økt med ca. 2,5 ganger. Foreløpige data viser at Spania, Sveits og Belgia er land som opplever den største tilstrømming av italienske ”reproduksjonsturister”, men også England og Østerrike blir flittig besøkt.
Det var nødvendig for Italia å innføre regulering av assistert befruktning for å fjerne stempelet som landet der ”alt er tillatt”. Svært mange private klinikker utførte slik behandling, og mange av disse har måttet slutte med virksomheten. Som i andre land er det viktig at de etiske aspektene ved slik behandling vurderes nøye, og at debatten føres mellom ulike grupperinger i samfunnet. Det er imidlertid et stort sprang fra fravær av regulering til en lov som kan sette både kvinnen og barnets helse i fare. Antall aborter og antall tvillingfødsler som følge av assistert befruktning, har økt.
Inkonsekvensen i lovgivningen er blitt påpekt ved at det nå synes som om et embryo har større rettigheter enn et foster. Det er derfor skapt frykt for at abortlovgivningen vil bli mer restriktiv. Det har dessuten vakt bekymring blant fagpersonell, som frykter at den restriktive lovgivningen vil kunne få ringvirkninger til andre katolske land. Det er også klart at den restriktive loven skaper etiske problemer for italienske leger som opplever behandlingstilbudet som et tilbakeskritt for pasientene. Etter hvert som dårligere behandlingsresultater blir tydelige, og utenlandsbehandlingene øker i omfang, er det ventet at en ny vurdering av loven må gjøres.
Trine B. Haugen er professor i biomedisinsk analyse ved Avdeling for helsefag
Kronikk stod på trykk i Klassekampen, torsdag 7. juli 2005