Clemetskolen – en saga blott?
Kronikk i Dagsavisen lørdag 17. september
Av Per Østerud og Jan Johnsen
Valgkampen har handlet om ulike samfunnssyn og menneskesyn. Dette kom klart til uttrykk i skoledebatten. Mens det rød-grønne alternativet står for en fellesskapsskole, representerte den høyredominerte regjeringa en skole med vekt på konkurranse og privatisering.
OECDs ferske vurdering av norsk skole og valgresultatet har vist at Høyres skolepolitiske kurs ikke er noen farbar vei. I Aftenposten har imidlertid professor Arild Tjeldvoll gitt Kristin Clemet æren for at enhetsskolen er på vei ut. Han gav henne honnør for å satse mer på kunnskap, på nasjonale prøver og privatskoler (Aftenposten, 17.08.). Journalist i Klassekampen, Jon Hustad ser ut til å være på linje med Tjeldvoll. Han mener den norske skolen ikke holder mål ”(…) etter at ein generasjon med progressive pedagogar og karrierebyråkratar har fått herje” (Klassekampen, 18.08.05).
I likhet med Hustad er det mange som har etterlyst en mer prestasjonsorientert skole og gitt progressive pedagoger skylda for en uheldig skoleutvikling. Skolehistorikeren Alfred Oftedal Telhaug trekker fram reformpedagogene som prestasjonsfiendtlige (Morgenbladet 26.08 – 1.09). Samtidig klager lærere over en vanskelig arbeidssituasjon, preget av møter, skjemavelde, rapportering, overkjøring, styring, omstillinger, sparepolitikk og dårlig økonomi. Administrative oppgaver har tiltatt. Lærerne er blitt funksjonærer. Dessuten har skolehverdagen, kanskje mer enn før, vært preget av møte med ukonsentrerte og umotiverte elever.
De omfattende og raske endringene i skolen, i hovedsak initiert ovenfra, har skapt usikkerhet og frustrasjon innen mange lærerkollegier. Det store reformkjøret startet under Gudmund Hernes. På kort tid ble det gjennomført reformer innen hele utdanningssystemet, rettet mot struktur, innhold og personell. Selv om Gudmund Hernes bygde sin skoleideologi på Arbeiderpartiets enhetsskoletenkning, har det vært klare fellestrekk med Kristin Clemets skolepolitikk. Reformstormen har fortsatt. Begge har hatt som mål å gjenreise skolens kunnskapsinnhold. ”Kunnskapsløftet” var et av Clemets slagord. ”Kvalitetsportalen” et annet. Portalen skulle kartlegge og offentliggjøre læringsutbytte, miljø og ressurser ved den enkelte skole. Dessuten ble privatskoler og en mer kommersialisert skolestruktur sentrale trekk ved det som kunne kalles Clemetskolen. På en helt annen måte enn tidligere politikere har Clemet vektlagt konkurranse mellom land, mellom skoler og mellom elever.
Nye nasjonale prøver skulle blant annet være pedagogiske redskap og hjelpemiddel i undervisningen. Resultatene ble lagt ut på Skoleporten.no, som er et offentlig nettsted for kvalitetsvurdering og utvikling i grunnskolen. Informasjoner om hver enkelt skole i Norge kunne medvirke til å synliggjøre vinnerskoler og henge ut taperskoler. Fra mange hold har det vært motstand mot prøvene og mot å offentliggjøre resultatene. I et brev til Kirke-, utdannings – og forskningskomiteen på Stortinget krevde Utdanningsforbundet stans. Den siste og kanskje mest alvorlige kritikken kom i slutten av august. Et større oppslag i Aftenposten viser til at elever og foreldre ikke får tilbakemelding på resultatene fra prøvene. Dessuten er lærere og rektorer samstemte i at prøvene ikke tilfører skolene ny kunnskap om elevene. Elevene mener også at de har hatt lite faglig utbytte av de nye prøvene. Det er en hovedkonklusjon at de har hatt liten innvirkning på skolenes pedagogiske opplegg. Dette stadfestes nå i den nye OECD-rapporten om norsk skole.
Under Clemet-regimet er skolens fellesskap satt under press. Ved å overta den generelle delen av L97, med den retorikken som er knyttet til presentasjonen av det såkalte ”integrerte menneske”, er skolens humanistiske verdigrunnlag bevart som skolens formål. Men den utdanningspolitiske strategi har vært knyttet til en annen retorikk. Når skolen settes inn i et makt- og styringsperspektiv, er det retorikken hentet fra NPM (The New Public Management) som blir gjeldende. Hovedelementer har vært individualisme, valgfrihet, fristilling, privatisering og markedsorientering.
Når denne impulsen blir dominerende i skolen, vil resultatet bli et skolemiljø som utvikler seg fra solidaritetstenkning til prestasjonstenkning. Det blir en konkurranseskole. Valgutfallet viser imidlertid på at denne retorikken er i ferd med å tape terreng, og at motstanden mot den ensidige markedsliberalistiske skoleforståelse er styrket. Debatten om universitetenes stilling, diskusjonen om de nasjonale prøvene og ikke minst offentliggjøringen av resultatene, var med på å gi Clemet banesåret.